Hav av blod

Oversatt avHalvor Kristiansen

Opprinnelig utgave © Darren Shan, 2011

Originalens tittel: Ocean of BloodFirst published in hardback in Great Britain by HarperCollins Children’sBooks 2011HarperCollins Children’s Books is a division of HarperCollins PublishersLtd, 77-85 Fulham Palace Road, Hammersmith, London W6 8JB

Norsk utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2012ISBN 978-82-02-37942-11. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Magnus Rakeng, Melkeveien designOmslagsfoto: © ctacik, fotolia.comOversettelse: Halvor KristiansenSats: Type-it AS, Trondheim 2012Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012Satt i 11,7/14 Sabon og trykt på 80 g Munken Pocket Classic 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestem-melser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksem-plarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganfor rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til:Shaun, Ciarán, Áine og Cian – monstre fra dypet!

BIO-er (Blodige Innvollers Orden) til:Jessica Bromberg, østkystens krake!!

Forlagsskipper: San Quint, også kalt Nick Lake!!!Admiraler på De mørke hav: Kaptein Christopher

Little og hans avskyelige mannskap!!!

DEL EN«En ulende, sulten skapning på jakt etter

mørke nytelser …»

KAPITTEL EN

Vampyren som gikk under navnet Kvikksølv, kastet enkniv høyt opp i den røykfylte lufta i tavernaen. Personenerundt ham stirret med storøyd, blodtørstig fascinasjonidet han vippet hodet bakover, åpnet munnen på vidt gapog ventet på at kniven skulle falle. Et par stykker hylte,men Kvikksølv blunket ikke mens han rutinert fulgte dol-kens bane. I nøyaktig riktig øyeblikk bet han tennenesammen og fanget knivbladet fem centimeter innenfortuppen. Skaftet dirret mens han snudde seg langsomt såalle i rommet skulle se det. Han tok kniven, kastet deni trebordet – den gled inn helt ned til tverrstykket – ogbukket.

Kvikksølv gliste til overstrømmende applaus fra folke-mengden, før han gled ned i stolen ved siden av en annenvampyr og et kobbel av beundrende unge damer. «Sånn,»sa han og strålte. «Jeg sa jo at jeg ville klare det.»

«En eller annen natt,» sa den andre blodsugeren,«kommer du til å feilberegne det og ende med en knivgjennom halsen.»

«Ikke vær så pysete, Wester,» lo Kvikksølv. «Du kanskremme disse skjønne vesenene, og jeg vil nødig sendedem til sengs med mareritt.»

9

«Det skal mer til for å skremme oss enn de kjedeligehistoriene dine,» snøftet en av damene, men de var unek-telig imponert.

«Hva er det egentlige navnet ditt?» spurte en annendame og smøg seg inntil mannen med det rare, rødblondehåret, den plettfrie grå dressen og det blendende smilet.

«Det avslører jeg bare for mine veldig nære venner,»mumlet Kvikksølv. Men da hun rødmet, hvisket hanhenne i øret: «Larten Crepsley.» Så bestilte han mer vin,og resten av natta forløp særdeles behagelig.

Wester sto opp før Larten og snublet søvndrukken borttil vinduet i gjestgiveriet der de hadde tatt inn for dagen.Han kikket mellom gardinene mot sollyset, hveste ogtrakk dem for igjen. De måtte vente et par timer til førde kunne gå ut. Sola ville ikke drepe vampyrene umid-delbart, men de ville begynne å bli røde etter få minutter,og etter en snau time ville de ha store smerter. Hvis deble utsatt for strålene i to–tre timer, ville det bare væreforkullede knokler igjen av dem.

Wester vasket seg i vaskeservanten og studerte skjeg-get sitt i speilet. Det var vanskelig for vampyrer å bar-bere seg. Håret var så stritt at det ikke nyttet med envanlig barberkniv. Han og Larten hadde fått tak i ekstraherdede knivblader for noen år siden, men Wester haddemistet sitt under en reise. Han ville ha spurt om å få låneLartens, men den litt eldre vampyren hadde sagt at detvar på tide han lærte seg å ta bedre vare på eiendelenesine. Larten sa det bare for å erte ham, men Wester villeikke gi vennen sin gleden av å se at han bønnfalt ham,så han hadde latt skjegget vokse siden den gang.

10

«Hodet mitt,» stønnet Larten. Han satte seg opp, menfalt tilbake igjen. «Hvor mye er klokka?»

«For tidlig til å stå opp,» brummet Wester.«Hvor mye drakk vi i går?»«Jeg vil ikke tenke på det.»Vampyrer tålte mye mer alkohol enn mennesker, og det

var vanskelig for dem å bli fulle. Men Wester og Lartenklarte å trosse den fysiske hindringen nesten hver kveld.

«Damene var hyggelige,» humret Larten. «De elsketknivtrikset mitt.»

«Du burde prøve det på Cirque Du Freak,» sa Westertørt. «Det ville slå an der.»

De hadde støtt på en gammel alliert, herr Høy, foren stund siden. De hadde tilbrakt noen morsomme net-ter med sirkustruppen, og Larten hadde utført noen avde gamle tryllekunstene sine under forestillingene. Hanvar litt rusten til å begynne med, men vendte seg raskttil det. Han var utrolig rask på labben, selv til vampyr åvære. Det var slik han fikk kallenavnet sitt – en av ven-nene deres hadde en gang sagt at fingrene hans bevegetseg som om de var av kvikksølv.

Larten og Wester hadde reist verden rundt i nesten tjueår etter deres første Rådsmøte. Begge hadde lært mye,ikke bare om hvordan vampyrer lever, men om damerogså. Larten hadde vært treig i begynnelsen, men var iferd med å ta igjen det tapte, blendet unge damer medsmilet, selvtilliten og hurtigheten overalt hvor han dro.

Iblant møtte de Seba Nile, mesteren deres, men detilbrakte mesteparten av tiden alene eller sammen medandre på deres egen alder, vampyrer i tretti-, førti-, femti-eller sekstiårene. De var ungdommer etter vampyrenes

11

målestokk, og var blitt sluppet løs av mesterne sine forå utforske menneskenes verden en siste gang før de vietseg til klanens krav.

Døra til rommet deres føk opp med et smell. Westerkastet seg rundt for å forsvare seg, men slappet av daden store vampyren med det lange, blonde håret vakletinn. Det var Yebba. Han hadde reist sammen med demden siste måneden, men de hadde ikke sett ham på et parnetter.

«Jeg er tørst,» brølte Yebba og sparket borti sengatil Larten. «Opp, din kjøter, kom og hold meg med sel-skap.»

«Wester sier at sola ikke har gått ned ennå,» gjespetLarten.

«Det gir jeg blanke i,» sa den enorme vampyren, og såsank han sammen som en bjørn, satte seg på gulvet ogblunket dumt.

«Så du drakk tett i natt?» smilte Wester.«Ja,» sa Yebba dystert. «En kvinne knuste hjertet mitt.

Hva annet kunne jeg gjøre enn å drukne sorgene mine iøl?»

«Enda et knust hjerte?» spurte Wester. «Det må væredet fjerde i år.»

«Ja.» Øynene til Yebba ble blanke av tårer. «Vampyrerer ikke skapt for kjærlighet.»

«Hva skjedde denne gangen?» spurte Wester lurt. «Betdu henne?»

«Det har bare skjedd én gang,» sa Yebba surt. «Og detvar et uhell.»

«Det har skjedd oss alle,» sa Larten og heiste seg opppå albuen.

12

«Jeg kan ikke huske at du har bitt noen av dameven-nene dine,» sa Wester undrende.

«Nei, men det var en gang da …» Han hostet og rød-met. «Glem det.»

«Fortell oss det,» hoiet Wester. «Kom igjen, Kvikksølv,du kan ikke la Yebba være den eneste som blottleggersjelen.»

«Vel, husker du en natt for et par år siden da jeg ikkekom tilbake til gjestgiveriet?»

«Det skjer minst en gang i måneden,» sa Wester.«Dette var noe annet,» sa Larten mutt. «Jeg hadde vært

ute med en dame, og drakk mer enn jeg hadde godt av.På hjemveien merket jeg at jeg var sulten, så jeg stakkinnom et rom for å drikke litt blod. Men jeg bråkte formye, så jeg vekket damen. Hun hylte som en stukkengris, og jeg snublet ut av rommet uten å få henne til å tiestille.»

«Hvorfor pustet du ikke på henne for å slå henne ut?»spurte Wester.

Larten trakk på skuldrene. «Jeg var full. Jeg glemtevampyrpusten min. Før jeg visste ordet av det, samlet detseg en gjeng som jaget meg ut av byen. Det var like førjeg ble fanget og brent levende ute på en slette.»

Da Wester og Yebba hadde ledd fra seg, sa Yebba:«Hvorfor spurtet du ikke? De kunne ikke gjøre deg noeså snart du nådde toppfart og forsvant ut av syne.»

Larten ble enda rødere i ansiktet, og Wester måtte svarefor ham. «Han klarer ikke å spurte når han er full – hanmister koordineringsevnen og evnen til å springe fort.»

Begge lo så de holdt på å sprekke. Larten snøftet sint,men det rykket i munnvikene. Til slutt brøt han ut i latter,

13

han også. Da anfallet gikk over, tuslet Wester ned for åbestille mat og øl, og etterpå ventet alle tre på at solaskulle gå ned, så de kunne fortsette å søke spenning pågjestgiveriene, tavernaene og i spillehallene til menneske-heten de selv hadde tilhørt en gang.

KAPITTEL TO

Etter noen drinker i første etasje gikk de tre unge vam-pyrene ut på jakt etter de nytelsene de måtte finne. Devar flinke til å snuse opp alle de skjulte gledene i en by.

Trioen fikk adgang til en boksekamp de koste seg vel-dig med, og de veddet store summer på utfallet. Vampyrerpleide ikke å bry seg om penger, men når Ulvunger drakkblod fra folk som sov, stjal de ofte pengene deres sam-tidig. Overtroiske folk trodde at vampyrer var beist medhoggtenner som rev opp strupen på ofrene sine. I virke-ligheten snek de seg vanligvis inn på et soverom, laget etlite snitt i armen eller beinet på personen som sov, drakkakkurat nok blod til å stille tørsten, og brukte spyttet sitttil å lukke såret.

Larten studerte arrene på fingertuppene sine i en pausemellom to runder. Han hadde fått vampyrblod på dentradisjonelle måten. Seba kuttet opp fingertuppene tilLarten med de harde, skarpe neglene sine, og så snittethan opp sine egne fingertupper og pumpet blod inn i assis-tenten sin. Larten var stolt av arrene, men noen gangernår han så på dem, merket han et stikk av skyldfølelse.De minnet ham på Seba, og han lurte på hva mesterenville si om oppførselen til studenten sin i det siste.

15

Larten og Seba skilte lag som uvenner, men hadde slut-tet fred igjen siden. Larten var bekymret for at han ogWester trakk mesterens gode navn og rykte ned i sølaved å gamble, drikke og stjele. Wester måtte ofte minneham på (særlig når Larten hadde drukket for mye ogvar i det sentimentale hjørnet) at Seba hadde bedt demom å leve ut interessen for menneskene så de ble ferdigemed den. Det var mange andre vampyrer som gjorde detsamme. De eldre medlemmene av klanen kalte dem Ulv-unger.

Boksekampen begynte igjen, og de muskuløse men-nene nærmet seg hverandre. Larten løftet blikket fra fin-gertuppene og konsentrerte seg om bokserne. Dette vartrettisekundersrunden, og det var lenge siden han haddesett en så engasjerende kamp. Han heiet på de modigekrigerne som gjøv løs på hverandre, slitne og ustødige,men fast bestemt på å kjempe videre.

Huden på de bare nevene var fullstendig opprevet, ogblodet sprutet hver gang en av dem fikk inn et slag. Derubinrøde dråpene ga Larten vann i munnen – Wester ogYebba stirret sultent, de også – og han måtte legge båndpå seg for å bli stående på siden, ikke løpe fram og sugeseg fast til de deilige sårene.

På alle kanter var det menn som veddet og brølte opp-muntrende eller bannet. Alle hadde det samme grådige,oppissede uttrykket i øynene.

«Min vinner,» jublet Yebba idet en av slåsskjempenefikk inn et slag.

«Du veddet ikke på ham,» svarte Wester. «Du veddetpå den andre.»

«Det gjorde jeg ikke!» ropte Yebba.

16

«Jo, det gjorde du. Han har et merke på den venstrearmen, husker du ikke det?»

Yebba myste mot bokserne og bannet. «Alle mennes-ker ser helt like ut for meg,» brummet han. Larten ogWester lo og sendte den misfornøyde vampyren et krusøl til – det fikk ham garantert til å roe seg ned.

Etter kampen hentet Larten og Wester pengene dehadde vunnet, og tok med Yebba til en taverna der de fantnoen damer å danse med. Småbyene hadde ikke danse-saler slik som storbyene, men det var alltid noe å finnehvis man bare strødde om seg med nok penger.

Senere ble de med på en runde kortspill. Alle tre varfulle og spilte bort store summer, til og med Larten, somsjelden tapte ved spillebordene. Men det brydde de segikke noe om. Det var lett å skaffe penger for nattas skap-ninger.

Larten ville utføre knivtrikset igjen, men Wester nektetå la vennen gjøre det. Han tok fra ham kniven og holdtden utenfor rekkevidde mens Larten prøvde å få fatt iden. Hadde de vært edrue, ville ikke Wester ha klart åholde den unna Larten, som var raskere og sterkere. Mennå var Larten ustø og hjelpeløs. Wester pleide å forutsenår Larten kom til å drikke mer enn han tålte, og de net-tene holdt han seg relativt klar i hodet for å holde et øyemed den uforsiktige vennen sin.

«Schå urettferdig,» klaget Larten til en mann medmonokkel. «Jeg er Kvi-hikk! Jeg er Kvikk-hikk!» Hanhelte i seg øl til han sluttet å hikke. «Jeg er Kvikksølv,»brummet han majestetisk.

«Sier du det?» sa mannen og ga Larten en klype snus.«Selv er jeg i skinnbransjen.»

17

«Jeg schelger ikke kvikkschølv,» snøvlet Larten.«Jeg … jeg …» Han gjorde en grimase og glemte hva hanhadde tenkt å si, og så falt han over bordet med ansiktetned og husket ikke mer før neste morgen.

Larten våknet med vanvittige smerter. Han var ute i sola,og huden hadde fått en usunn rødfarge. Idet han blun-ket søvnen ut av øynene og prøvde å løfte hånden for åbeskytte ansiktet mot strålene, oppdaget han at armenevar bundet bakpå ryggen og at han hang opp ned. Skjortavar revet av, og den nakne overkroppen var like solbrentsom ansiktet.

Frykten blusset opp i hjertet, men han skjøv den ut avtankene. Han visste ikke hva som hadde skjedd – kan-skje han hadde drukket blod i fylla og blitt tatt – men detspilte ingen rolle. Han måtte komme seg løs raskt, ellersville han bli grillet som en gris på et spyd.

Larten begynte å jobbe med knutene rundt håndled-dene. Han hang i et tykt rep, svingte rundt i den svakebrisen, men han ignorerte det og beveget kroppen minstmulig, unntatt fingrene som danset over knutene. Vam-pyrenes lange, harde negler var til uvurderlig hjelp nårdet gjaldt å få opp knuter og låser, men Larten ville hafått opp disse uansett. Han hadde lært mye av Merlettafor mange år siden.

Så snart han hadde fått løs hendene, vred han seg ut avrepene rundt armene og brystet. Så bøyde han seg opp-over, grep tauet han hang i med den ene hånden, rev avseg repene rundt beina med den andre og ble hengende ilufta et øyeblikk før han slapp seg ned og landet på huk.Den første innskytelsen var å løpe i sikkerhet i skyggene,

18

men han tvang seg til å sjekke dørene til skjulene som lårundt ham – han befant seg på en gårdsplass – for å seetter fiendene som hadde hengt ham opp.

I lange, engstelige sekunder så Larten etter fiender ogforberedte seg på å slåss. Så merket han en lukt og ryn-ket på nesa i avsky. Han reiste seg og børstet støv avbuksene. Han fant fram klokka for å se hvor mye denvar – det var bare for å vise seg, for Seba hadde lærtham å finne ut hva klokka var ved å studere posisjonentil sola og stjernene – så kikket han rolig mot himmelenog snuste inn lufta.

«Klokka mi har stanset, Tanish,» ropte han. «Hvis dener ødelagt, må du kjøpe ny til meg.»

Ordene hans ble hilst med latter, og fire vampyrer lus-ket ut av et skjul. En av dem var en søvndrukken Wes-ter Flack. De andre var Yebba, Zula Pone og TanishEul, vampyren som hadde gitt Larten kallenavnet sitt iutgangspunktet.

«Samme, gamle Kvikksølv,» sa Tanish med beundringi stemmen. Så skyndte han seg bort, la en kappe overhodet og skuldrene til vennen sin og dro ham med inn iskyggene i skjulet, der en tønne med øl sto og ventet.

KAPITTEL TRE

Tanish Eul var høy og tynn og hadde et blendende smil,sirlig gredd hår og velstelte negler. Han var alltid stiligkledd, og snakket i det myke tonefallet til en veltalendeskurk. Hvis Larten var som Romeo, var Tanish en full-kommen Casanova – hans suksess med damer var legen-darisk.

Zula Pone var derimot en av de korteste personeneLarten noen gang hadde møtt. Han var lubben og stygg.Mange vampyrer var stygge etter menneskelige standar-der, med ansiktet fullt av arr og flekker etter gamle sår,men de ble oppfattet som pene blant sine egne. StakkarsZula var stygg etter enhver målestokk. Heldigvis bryddehan seg ikke om det, og gikk til og med i fattigslige klærog klipte håret ujevnt for å vise at han var immun mothva andre måtte mene om utseendet hans. Til tross fordette var Zula overraskende nok populær hos kvinnene.Vanligvis følte de avsky overfor ham til å begynne med,men etter ti minutter i hans selskap falt praktisk talt allekvinner for sjarmen hans.

Tanish hadde møtt Zula noen år tidligere, og forstoraskt at det var en åndsfrende. De ble umiddelbart ven-ner, og det gikk ikke lenge før Larten og Wester ble

20

presentert for det nye medlemmet av den bråkete flok-ken.

«Du har sartere hud enn en baby,» hoiet Tanish mensLarten hvilte i skjulet og prøvde å sitte stille – den brentehuden sendte en stikkende smerte gjennom ham hvergang han rørte på seg. «Du hang der bare i en halvtime.Var det meg, ville jeg bare vært lyserosa.»

«Du blir rød av blod overalt hvis du gjør det der engang til,» sa Larten sint. «Hva om jeg ikke hadde fåttopp knutene?»

«Vi holdt øye med deg,» sa Wester. «Vi ville ha settdet hvis det var fare på ferde.»

«Og latt deg henge der og brenne!» brølte Zula.Larten tok seg i å le sammen med de andre. Det var en

god spøk, selv om det var han selv som var offer for den.Wester var den eneste som ikke så humoren i det. Hansmilte sammen med de andre, men det var et anstrengtsmil. Larten ville være øm i en uke, huden ville flasse av,og det kunne gå betennelse i noen av sårene. Wester syn-tes ikke det var noe morsomt.

Vampyrene drakk og pratet i noen timer, og fortalteoverdrevne og grove historier. Tanish og Zula hadde somvanlig vært innblandet i mye bråk, og var blitt kjeppjagetfra de tre siste byene de hadde besøkt.

«Problemet med mennesker er at de tar livet altforalvorlig,» snerret Tanish. «Greit, så brente vi et lager medalt kornet til vinteren, så noen barn vil gå og sulte i år.Men hva så? Det vil skille de sterke fra de svake. Men-neskene er altfor knyttet til barna sine. Vampanene harrett – mennesker egner seg bare til å drepes.»

Tanish blunket til Larten idet han sa det, men satte

21

opp sitt mest uskyldige uttrykk da Wester blusset opp.«Tenk å si noe så fælt! Vi var akkurat som dem før vi fikkvampyrblod. De lever kortere enn oss og er mye svakere.Hvis vi dreper mennesker, vanærer vi oss selv. Vampanerer sjelløst avskum som aldri vil komme til Paradis, og duer enda dummere enn dem hvis du ikke forstår det.»

Wester buldret i vei i et kvarter. Hatet mot vampanenehadde festet seg i ham som en sykdom, og selv om hansjelden snakket om det, visste hans nærmeste venner hvahan egentlig følte. Seba hadde prøvd å snakke ham til for-nuft – at en vampan hadde drept familien hans, betyddeikke at han måtte hate alle sammen – men Wester nek-tet å høre på ham.

Hatet mot utbrytergruppa med nattevandrere gjordeLarten mer bekymret enn Seba. Mesteren deres hadde settdette mørke trekket hos Wester mange tiår tidligere, ogvar overbevist om at den unge vampyren ville gå en tidligdød i møte, drept av en eller annen vampan. Men Lartenhadde bestandig håpet at Wester til slutt ville aksepteretapet og legge hatet bak seg.

Larten hadde oppfordret sin kjæreste venn til å sporeopp Murlough – vampanen som slaktet ned familien tilWester – og drepe ham. Han tenkte at det ville hjelpeham å legge den grufulle natta bak seg. Men Wester varmotvillig. Han hadde begynt å hate hele vampanklanen.Av og til sverget han at han ikke skulle drepe Murloughfør han var ferdig resten av avskummet, at han ville atfienden skulle lide det samme tapet som Wester var blitttvunget til å holde ut.

Tanish trakk på skuldrene da Wester til slutt sank nedi rasende taushet. «Jeg bryr meg ikke om vampanene,»

22

sa han. «Hvis det bryter ut krig mellom oss, vil jegkjempe mot dem og være glad for utfordringen. Men erde noe å tenke på så lenge våpenhvilen varer?»

«Desmond Tiny ville vært uenig med deg,» brummetWester. «Han sa at vampanene ville samle seg bak enmektig leder en natt, at herren deres ville lede dem i krigmot oss og utrydde oss fra jordas overflate.»

«Jeg har aldri sett den legendariske herr Tiny, og jegtror ikke han er så mektig som visse gamle tosker vil hadet til,» avfeide Tanish ham.

«Seba møtte ham en gang,» sa Larten stille. «Han vari Vampyrfjellet da Tiny besøkte det etter at vampanenehadde skilt lag med klanen. Seba hørte ham da han kommed profetien sin. Han tar den på alvor.»

Desmond Tiny var et vesen med enorme magiske kref-ter, og han forutså at klanen ville bli utslettet av vampa-nene. Mange unge vampyrer trodde han var en mytiskskapning. Larten ville kanskje også ha trodd det, haddeikke mesteren hans fortalt om natta da herr Tiny besøktehovedkvarteret til vampyrene. Han hadde sett frykten iøynene til Seba, selv om det var mange århundrer siden.

«Da jeg fikk vampyrblod,» fortsatte Larten, «ba Sebameg om å holde rundt Blodsteinen lenger enn nødven-dig. Han sa at Steinen var vårt eneste håp for å endreskjebnen. Herr Tiny ga oss steinen for å gi oss håp. Tinyvil ha kaos. Han vil ikke at det skal bli enkelt for vampa-nene å utrydde oss. Han foretrekker at vi blir dratt inn ien langvarig krig full av lidelser og pinsler.»

Larten stirret på arrene på fingertuppene igjen, og hus-ket natta da han hadde omfavnet Blodsteinen og under-kastet seg klanens styre til evig tid.

23

«Jeg mente ikke å snakke nedsettende om Seba Nile,»sa Tanish og valgte sine ord med omhu. Han hadde ikkenoe nært forhold til sin egen mester, men han visste atLarten respekterte Seba. «Hvis han sier at han så Des-mond Tiny, tror jeg på det, og kan bare beklage hvis jegfornærmet deg.»

Larten gjorde tegn til at Tanish ikke trengte å beom unnskyldning, men innerst inne ble han urolig. Hanmerket at han begynte å gli bort fra Tanish og Ulvun-gene. Larten begynte å bli lei av den endeløse drikkin-gen, gamblingen og flørtingen. Han var ikke klar til åvende ryggen til menneskenes verden og dens mange gle-der ennå, men han var sikker på at han ville vende til-bake til Seba om noen få år for å gjenoppta studiene.

Han trodde ikke Tanish var like villig til å forlate detenkle livet. Noen Ulvunger endte med å avvise klanenslevesett. De ble knyttet til menneskelig komfort, og valgteå bli værende i den myke, trygge verdenen. Vampyr-generalene lot dem beholde friheten så lenge de under-kastet seg visse lover. Larten trodde at Tanish ville blien av dem som aldri vendte tilbake til Vampyrfjellet, ogi stedet fortsatte å vandre blant menneskene.

«Nok om de jævla vampanene,» sa Zula surt. «Jeg for-banner den fiolette huden deres. Vi har viktigere ting åsnakke om.»

«Hva da, for eksempel?» spurte Larten. Øynene glit-ret fordi han gjettet svaret.

«Noen har dannet en krigsflokk.» Zula slikket seg ommunnen og gliste. «De er bare en natts marsj herfra.»

«Vi tenkte vi skulle stikke innom og hente dere i til-felle dere var interessert,» sa Tanish.

24

«Det gjorde dere rett i,» lo Larten. «Vi drar ved sol-nedgang.»

«Med den hummerrøde huden din?» sa Wester.«Et lite irritasjonsmoment,» sa Larten og gjorde en

smerterykning idet han la seg tilbake på en seng av halm.Uten ytterligere diskusjon lukket han øynene. Resten

la seg ned og gjorde seg klare til å sove de også, selv omdet skulle ta lang tid før noen av dem sovnet. De hviltei skyggen med lukkede øyne mesteparten av morgenen,men lå våkne og tenkte på krigsflokken mens magenrumlet av spenning … og sult.