Pulteposten 173 desember 2014

PULTEPOSTENSkoleavis for St. Paul skole Nr. 173 - desember 2014

God jul!

PULTEPOSTEN 2 DESEMBER 2014

De fire katolske rektorer i Norge, en skoleprest og skoleråd er på studietur til New York for å besøke et par skoler, All Saints Regional Catholic School og Kellenberg Memorial High School på Long Island, Fordham Jesuit University of New York på Manhattan og et par bispedømmer.

I mitt hode finnes bildet om å kaste flyndre, når denne lille flate stein spretter bortover vannflaten og gir sine ringvirkninger, ringer som treffer hverandre og glir inn i nye ringer.

Så mange spørsmål surrer i mitt hode. Hva er likt mellom skolene, landene? Hva er annerledes, hva er adoptivbart, hva er lokal tilpasning? Hvilke ansvar har en for individet og samfunnet generelt? Pedagogisk grunnsyn? Elevsammensetning?

Norske katolske rektorer på studietur til New York. Noen refleksjoner.

Komparativ pedagogikk er alltid til refleksjon og sammenligning, - hvor kan deres og våres flyndreringer smelte sammen til nye ringer?

Førsteinntrykket av All Saint-skolen, en gammel sliten, stor ærverdig bygning, stakkars de som skal vedlikeholde og restaurere. De mange blide elever i sin skoleuniform. Personlig blir jeg fremmedgjort av skoleuniformer uansett hvor estetisk, stilig og vakker design elevene går med, - noe uniformmilitaristisk er min opplevelse. Det forsvares med tradisjon, likhetsfølelse, felleskap, identitet, og hos foreldrene påpeker det billigere økonomiske aspekt og ingen motepress. Long Island har ufattelige mange friskoler/privatskoler som forsøker å skape sin identitet, sin dannelse, sitt ståsted, og skolepengenivået er høyst variabelt. Der vi var er skolene kostbare og andre skoler kostet mer.

Friskoler/privatskoler er bra av hensyn til konkurranse i skolen, sier enkelte politikere og noe forskning. Konkurranse mellom skoler gir bedre resultater. Konkurranse gir mer insentiv til forbedring. Nasjonale prøver hos våre fire katolske norske skoler viser gode resultater, en kan briske seg og sole seg i glansen, de kan skape konkurranse om de hadde vært lagt ut i all offentlighet, ikke kun til indre utvikling og korrigering.

Dette kan være vel og bra. MEN for all del, - konkurransen er ikke intensjonen eller formålet med katolske friskoler/privatskoler. For oss er foreldreoppdragsmandatet, kirkens hjelpende hånd for dannelse av barn, og ikke minst “synet” på hva barna trenger i sin oppvekst det viktige for oss.


Katolske skoler legger vekt på i all oppdragelse og skole: Den firefoldige utvikling av mennesket - det religiøse, og jeg får så lyst å si det, spirituelle… og selvsagt det sosiale, det intellektuelle, det fysiske.

Katolsk livsoppfatning: mennesket er ikke statisk, men en dynamisk skapning. Cicero (106-43 f Kr) sier det slik: ” det er menneskets oppgave å bli menneske”. For Kirken og skolen betyr det å finne frem til seg selv, den man virkelig er, dvs den Gud har tenkt seg at man skal være.

Identitet, katolsk identitet var i stor grad sentralt fokusert både på skolene vi besøkte og utdanningskontorene. Synlighet, metoder som Annual School Balloon Rosary, bønnestund, retreat, messer og liturgisk deltakelse, det liturgiske årshjul.. Krusifiks og bilder, posters med gode meningsfulle tekster var synlig overalt.

Rektor i sin ordensdrakt, samt korherrelærere fra samme stift i samme ordensdrakt, som synliggjør avgjørelsen lærere har tatt, identitet og en påminnelse om hvorfor vi er katolsk skole, hvorfor skolen har rotasjonselementet om Kristus. På Long Island la de også stor vekt på rektor/leders spirituelle lederskap og tilstedeværelse i den lokale katolske kirke.

Vi ankom All Saint-skolen om morgenen med høytalerstemme som ønsket god morgen og “God bless You All and America,” samt en kort morgenbønn via høyttaler. I alle klasserom henger krusifiks og det amerikanske flagg “hand i hand.”

Skolen her har sine messer de også, men også en bønnestund hver dag i kirkerommet før eller etter spisepausen. Fire elever på hver benk, behagelig musikk og refleksjonshjelp av prest. En kirke er jo et rom preget av Kristi

REKTORS SIDE

stadige nærvær, og det gir kirken en egen atmosfære av andakt, opplevelse, ro og tilbedelse. Her skal mennesker, elevene, lærerne, møte Gud på en mer konsentrert måte enn de oftest har anledning til å oppleve ute i hverdagslivet, i klasserommet, - et annerledes og viktig rom for danning.

Det katolsk religiøse er viktig, det er derfor vi er her, det er vårt formål og intensjon, skole på evangeliets grunn, og noen av våre ritualer på skolen, kirketilhørighet, egenart forbinder oss med visse dybdestrukturer i vårt liv, dybdestruktur i vår bevissthet. Ritualene, messene, peker på en retning, bidrar til å binde oss til et felleskap, viktige verdier finner en form og et uttrykk som også skaper trygghet, dannelse og glede forhåpentligvis, og viser oss en mening bortenfor ordene. Slike ting skal vi blant annet peke på og leve mot, det skal være inspirerende, definerbart i et pluralistisk samfunn og tydelig i en ramme hvor elevene føler seg ivaretatt. All Saints Regional Catholic School


Nå fikk vi ikke noe særlig dialog om skolens etos i henhold til skolens og elevenes ansvar for og i samfunnet generelt.Opplevelsen, utøvelsen, muligheten for å leve et liturgisk liv, er noe av det vår katolske skole vil gi elevene våre enten du bor i Norge eller på Long Island.

Ved ankomsten på Kellenberg Memorial High School - en skole styrt og eiet av Maristordenen - ble vi overraskende møtt med flere fuglebur med papegøyer, akvarium og hunder på kontorene. Men størst av alt her var de vakre park- og hageomgivelser, særlig den vakre bønne- og meditasjonshage med andedam, parkbenker og et vakker moderne krusifiks. Og et estetisk lite kapell i skolens midte. Synlige religiøse symbol overalt. En stor skole (2.700 elever) kun for katolikker!

For mange av oss er det viktig at skolen avspeiler samfunnet vi er en del

av. Det innebærer at det også er elever som ikke er en del av den katolske kirken på skolene. Det annet vatikankonsil ønsker tydelig at katolske skoler skal vende seg ut mot samfunnet. Det mener vi innebærer at vi også skal inkludere elever med annen eller ingen religiøs tilknytning. Oppgaven den katolske kirken, og derunder også de katolske skolene, har for å spre evangeliet, vil heller ikke være av betydning for samfunnet rundt oss dersom vi kun har katolske elever på skolen.

- Et fellesskap må aldri lukke seg, da blir det lummert.Selvsagt skal våre elever møtes i Kristi lys ... og han holdt seg i hvert

fall ikke bare med sine egne! Tollere og syndere, urene og ekskluderte … En flerkulturell, katolsk skole som knytter lærergjerningen til Kristi lære og Kirkens bidrag til å binde oss sammen til et felleskap, er et av våre omfattende mål ved katolske skoler. Menneske er altså ikke noe en uten videre er, tenker man, men noe en blir. Det hele er en lang dannelsesprosess, noe et menneske gjennomgår i sin oppvekst og skolegang. Da må ledelsen, skolen, velge hva elevene skal få erfare, møte, oppleve og leve ut. Skolen er til foreldrenes hjelp. Skolen er valgt! De samme utfordringer både der og hjemme, hva og hvordan!

Det er nedfelt i menneskerettighetene at foreldreretten er betydningsfull, det tilsier at åndelige verdier, åndelig dimensjon, spiritualitet og religion er noe foreldre kan få tilføre sine barn, også via skolen. Dette er som oftest tilegnet faget kristendom, religion, etikk og filosofi samt praktisk utøvelse som

Kellenberg Memorial High School


i skolegudstjenester, messer, bordbønn, morgensamlinger m.m. En sekulær monokultur, uten plass for religion, er det mange foreldre som ikke ønsker for sine barn, derfor velger de blant annet katolske skoler både i Norge og på Long Island.

I disse dager mens jeg skriver fra NY-turen, har vi feiret Nobels fredspris til Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi og deres kamp mot barnemishandling. Som de sier: Uten utdanning, ingen frigjøring, ingen fred.

Malala og Kailash snakker, der andre tier, for barna ingen ser, ingen hører, ingen savner. I land som India og Pakistan. I lyskryssene, i restaurantene, i fabrikkene – tiggere, feiere, vaskehjelper, barnepassere, mursteinarbeidere. De er kjøpt, de er solgt, de er mishandlet. De er barn. I land hvor de voksne er blitt immune.

St. Paul skole har et nord-sør engasjement i sin virksomhet, blant annet støtter vi en pikeskole i Lima, Peru, driftet av Svalene i Norge. Midler fra SOS-festen går til denne pikeskolen. Yrkesskolen Cristiania, Chorrillos – Lima er unik i sitt lag, da den som en privat institusjon tilbyr gratis undervisning til vanskeligstilte jenter. Utover den obligatoriske akademiske undervisningen får jentene opplæring i yrkesfag, som matlaging, skjønnhetspleie, frisørfag og dataopplæring.

På denne måten kan de gå rett ut i arbeid etter endt skolegang. Mange ønsker seg høyere utdanning, men må ut i jobb for å kunne realisere denne drømmen.

Jentene kommer fra svært fattige kår; familier uten penger til mat, enslige mødre, papp-/blikkhus uten innlagt vann/strøm, misbruk, osv. Skolen serverer samtlige elever frokost og lunsj – hver eneste dag og det er tilgjengelige dusjer for de som trenger det.

På skolen er det også innredet et internat, 6 rom med 4 sengeplasser i hvert rom, for de mest trengende jentene. Her kan de bo mandag til fredag året rundt; de får hver sin seng og hvert sitt skap - enkle forhold, men trygt. Sammenligner man med Norge og norske barn … vel man kan ikke sammenligne. Disse jentene kommer fra vanskelige bakgrunner og har hatt tøffe, problemfylte liv – likevel smiler de som de aldri skulle gjort annet.

«Jentene virker veldig lykkelige». Jentene ER lykkelige, de har blitt gitt en sjanse til et bedre liv. De er takknemlige for å få lov å gå på denne skolen. De virker veloppdragne og ambisiøse. Skolen har begrenset med plasser, og jentene må vise at de benytter sjansen, det vil si de jobber hardt og er faglig sterke. Jentene lærer yrkesfag, blant annet matlaging/konditorfag; i helgene bruker flere av dem denne kunnskapen for å tjene noen kroner; lager kaker og selger på strandpromenaden, står det i årsrapporten fra Svalene. Å finne fram det beste i oss selv: «better angels of our nature». Vi skal tro på våre egne muligheter til å frigjøre oss fra det som skader vår menneskelighet - og vi skal tro på hverandres muligheter til å utvikle de beste sider av personligheten. Vi er et katolsk skolefelleskap, de samme mål og visjoner, ikke alltid lik i metode, ikke alltid like rammevilkår, men mange flyndresteiner - med de mange ringer… Det er det vi Er!

rektorSt. Paul grunnskole og gymnas

REKTORS SIDE


Advent - forberedelse


Når jeg tenker på advent, tenker jeg ofte på de tingene som minner meg om, og som vitner om Jesu fødsel. Fra Det gamle testamentes skrifter, til Marias bebudelse, de lilla og rosa lysene på adventskransen, julespill, julekonserter og mye mer. Men samtidig er det også en fare for at vi bare er tilskuere, og ikke deltakere i det vi feirer.

Det er ikke det at vi ikke forstår hva som skjer i advent og i Julen, men problemet er at vi ikke engasjerer oss i de store hendelsene som denne tiden vitner om. Når vi engasjerer oss og bruker tid, tanker eller penger på noe, går vi fra å være tilskuer til å være deltaker.

Vi kan selvfølgelig ikke fysisk gå til Jesu krybbe i Betlehem, slik som de tre vismennene gjorde da Jesus ble født. Men det vi kan gjøre, er å delta i Julehendelsene på en dypere åndelig måte. Etter vismennenes forbilde, kan vi sette av tid til å være i stillhet, bønn og tilbedelse foran julekrybben, så vi kan ta imot lyset og kjærligheten fra dette Barnet som forandret hele verden. Jesus kom til oss julenatten, og det er en stor gave fra Gud til oss. Vismennenes gaver er et svar på denne Guds gave. De ventet ikke hjemme for å se hva som ville skje. De dro til


Bethlehem, tilba Jesusbarnet og så åpnet de skrinene sine, og bar frem gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.

Pave Johannes Paul II sa om de tre vismenne: “Vi bør etterligne dem i det de legger frem gavene sine foran den nye kongen – ikke bare sine gaver, men sine liv.” Når vi gjør dette, er vi ikke lenger tilskuere, men deltakere i Guds store mysterium. Julefesten er en invitasjon til oss om å åpne hjertene våre for barnet som ligger i krybben, og å gi oss selv som gave til Gud.

I Julefortellingen hører vi at vismennene dro tilbake til sine hjem en annen vei. Det er to ting som er viktig her. For det første: Møtet med Gud forandrer oss på en radikal måte – noe som også vismennene erfarte. De var ikke de samme lenger da de dro hjem fra Betlehem. For det andre, hører vi at de dro hjem en annen vei. Det er ikke bare en indre forandring vi erfarer – nei, også vårt livs vei vil bli annerledes i møtet med Jesus Kristus, som også i vår tid kontinuerlig gir seg selv som gave til oss i Eukaristien.

Så ønsker jeg oss alle en velsignet Julefest, at vi gir Jesus rom i våre liv idet vi åpner både våre hjerter, våre liv og vår fremtid for ham.

SKOLEPRESTENS SIDE


Av Enzo 3. klasse

PULTEPOSTEN 11 DESEMBER 2014Av Theodora 3. klasse


Alle som var på SOS-festen i år husker sikkert den flotte snopebutikken 4. klasse hadde laget. Elevene lagde ikke bare snop. De lagde også

sin egen SNOPEBOK med oppskrifter, fortelling om sin favorittsjokolade og mye mer. Her er noen eksempler.

Michelle


Sjokoladenougat - Dawid


Tiffany

Theo

Meena


Einar

Maria

Matilde


Dear Mr. Michelsen

I was waiting for my bank to confirm the arrival of the money - 50.000 NOK so generously and kindly raised by St.Paul's school staff and children and of course with the whole hearted participation of the parents and the public.Your kind thought for these poorest of the poor in our world is so encouraging for us who are working of them on thefield.May God bless every child,staff and parent and above all you the Head who initiated and guided it all.Thank you so much!We have started the Third Hospice in the huge city of Chennai with 24 million inhabitants just last week! We could do this only because of the help from so many people from around the world!With every blessing!

Father Thomas


TAKK etter SOS-festen!Kjære elever, foreldre og ansatte ved St. Paul skole:Hvert år er det like fantastisk; hvert år overgår St. Paul skole seg selv i å vise sjenerøsitet og arbeidsvilje til beste for medmennesker! Det var en enorm innsats dere alle la for dagen den 25. oktober, og det økonomiske resultatet ble jo også større enn tidligere. U-landsforeningen Svalene ble tildelt brorparten av det dere fikk inn – denne foreningen takker dere alle, hver i sær, og skolens ledelse spesielt, for at vi får disponere dette. I år vil vi ikke la pengene gå til noe spesielt på skolen Cristiania, som vi samarbeider med, men de vil nå gå til driften av skolen. Det vil si lønn til lærerne, mat, renhold av skolebygningen og skolemateriell. De pengene St Paul skole ga oss etter SOS-festen er nok til at 150 elever kan gå på skolen Cristiania mer enn 2 måneder – det er altså nok til mer enn to måneders drift for skolen. Det viser at St. Pauls bidrag til Svalene er ganske betydelig for driften av Cristiania. Hjertelig takk!

Hilsen U-landsforeningen Svalene v/Marthe


Leseaksjon og bokkafé

I november har mellomtrinnet hatt leseaksjon. Vi har lest masse bøker hjemme og på skolen. Det var veldig gøy å lese så mange bøker!

Vi har også hatt tre bokkaféer. Hver klasse har hatt en hver. Det har vært veldig gøy fordi det har vært veldig mange flinke elever som har presentert bøker.

Det har vært mange flinke elever som har tatt med seg gode kaker og gøye bøker.

Vi takker alle elever som har hjulpet å lage kaker hjemme og lærerne som har laget kakao til oss og gjort at mellom-trinnet får en fin stund med hverandre og bli bedre kjent med hverandre.

Skrevet av: Danny, Ida Marie og Tia 5.klasse

Hanna 5. klasse


BOKANMELDELSETittel: Hopp høyt, Sigge!Av Lin Hallberg og Margareta NordquistForlag: Gyldendal

Boken handler om en hestegal jente som heter Elina. Hun har tre bestevenninner, Mari, Hanna og Agnes. De drar til stallen hver torsdag, for å ri på de søte ponniene som ridelæreren Ingela eier. Elina møter på mange følelser som hun ikke hadde forventet seg som sinne, misunnelse og mye mer!

Jeg lærte litt om hester og hvordan de oppfører seg og om temperamentet deres, hva de spiser og hvor mye man må ri dem hver dag, og jeg synes at tegningene var veldig fine og detaljerte. Det er ikke farger på tegningene, det synes jeg er litt bra siden da kan jeg se for meg hvordan fargene er!Boken er lett å lese. Den den står på bokmål og det er passe tekst på hver side. Jeg synes at boken er veldig gøy. Den er koselig og minner meg om jul. Jeg likte boken veldig godt og jeg koste meg når jeg leste boken. Boken passer for 2. - 6. klasse.Terningkast: 5

Av Frida 5. klasse


BOKANMELDELSETittel: Robinson CrusoeForfatter: Daniel DefoeForlag: EX LIBRISAntall sider: 102Robinson Crusoe bodde i York men fa-ren hans var tysk. Faren ønsket seg at Robinson skulle få et yrke i York, men Robinson hadde andre planer. 1. september 1651, da Robinson ble 18 år, gikk han om bord i et skip uten å spørre foreldrene først. Dessverre ble det orkan og Robinson falt over bord. Han var en skikkelig god svømmer, men bølgene gjorde det umulig for han, og han slo hodet mot en stein.

Hva skjer videre? Møter han noen på øyen eller dør han etter første dag? Er det noe liv der? Det får du vite hvis du leser boka. Jeg syntes boka var spennende, og gir den terningkast 6.Boka passer 4. klasse (og oppover) og de som liker å lese mye.

Av Leo 5.klasse

Juni 5. klasse


BOKANMELDELSE Boktittel: TaynikmaForfatter: Jan Kjær Forlag: Shibsted

Boken handler om en gutt som heter Koto, og som har en magisk skyggekraft.Han går sammen med vennene sine på en reise for å finne foreldrene sine. De er kidnappet. De reiser få å prøve å finne de.På veien møter de mange farer. Hvis du vil vite mer må du lese boken.Jeg anbefaler boken for de som liker fantasi, spenning og litt vold.Jeg gir den terningkast 6.

Av Iniyavan 5. klasse


Valgfagsgruppa Demokrati i praksis var på besøk hos Raftohuset i september. Der fikk vi vite at vi skulle delta i et rollespill. Det hele startet med at hver enkelt fikk en lapp om hvem de skulle være og hva de skulle gjøre. Hver av rollene hadde en viktig betydning i det samfunnet vi skulle ha rollespillet i.

Rollespill på RaftohusetRaftostiftelsen er en uavhengig og upolitisk organisasjon som fokuserer på arbeidet rundt globale menneskerettigheter. Raftostiftelsen for menneskerettigheter ble etablert i 1987, til minne om Professor Thorolf Rafto (1922-1986) for sitt arbeid og engasjement.

Samfunnet var ikke demokratisk i det hele tatt. Mennesker ble arrestert for å ytre sine meninger. Uskyldige ble tatt til å fange. Det var et moderne, men korrupt samfunn. Politiet jobbet med en terrortrussel og arresterte uskyldige av frykt. Det var journalister, fengselsvoktere, advokater, etterretningstjenesten og borgere. Alle disse rollene var viktige for hverandre. Målet var å finne ut hvem som snakket sant, hvem som var korrupt og hvem som var terroristen. Ingen fant ut hvem terroristen var, men flere fikk oppgitt at det var en terrorist som planla noe stort, men dette var bare et falskt rykte som spredte frykt.


I slutten av rollespillet fikk vi vite at noen av rollene var ekte personer som lever i Aserbajdsjan. Landet er en demokratisk republikk. Grunnloven ble skrevet i 1995, og den gir lovgivende makt til folkevalgt nasjonalforsamling. Politikken er ustabil og er preget av korrupsjon. Det er nesten ingen ytringsfrihet i Aserbajdsjan. Mange journalister har blitt arrestert, skadet og drept. Malahat Nasibva er en journalist fra Aserbajdsjan. Hun vant Raftoprisen i 2009 og hun var en av rollene vi spilte i rollespillet.


Innsats for andre er et fag hvor hovedmålet er å hjelpe andre.

I høst har vi blant annet fått besøk av Mor Theresa-søstrene, som fortalte litt om mor Theresa og deres arbeid.

Vi har også laget vafler, matpakker, skrevet lapper med fine ord til folk som trenger noe å glede seg over i hverdagen, og planlagt hva vi ønsker å gjøre dette skoleåret.

Vi har vært bøssebærere under Adventaksjonen og håper at de pengene vi samlet inn vil bidra til å glede andre.

En fredag lagde vi matpakker til trengende. Vi klarte å lage 171 skiver!!

I fortsettelsen håper vi på å få gjort en god innsats og gledet mange flere!Skrevet av Maria Lm 8a, Laura 8b og Magnus 8b

Innsats for andre


”Oslofrokosten”I 1935 ga distriktslege Ole O. Lien ut en rettledning ”Oslofrokost som medbragt skolemat” i sitt distrikt Sigdal - og dermed var matpakken født. Den besto av melk, råkost og medbrakt skolemat.Oslofrokosten ble brukt som mal for skolemåltider i mange andre land, deriblant England (innført i 1938), Australia (1941) og USA hvor den ble kalt ”Oslo Lunch”, ”Oslo Meal” og ”Oslo Breakfast”.I 1963 viste en undersøkelse at 450 kommuner (85 %) i Norge praktiserte innendørs skolemåltid med medbrakt matpakke. Barna hadde stort sett melk og grønnsaker med hjemmefra. Samme år ble Liens system gjennomført i hele Oslo. Skolene tilbød melk, tran, frukt og grønnsaker, mens brødmaten ble tatt med hjemmefra. I høst har elevene på 9. trinn blant annet hatt frokost og matpakke som tema på skolekjøkkenet.


VideospillKåseri av Jonas i 10B

Dataspill, TV-spill, skytepang på skjerm, suppemario eller Geimboy. Mange navn har vi gitt til videospill gjennom tidene. Og videospill, det er en fantastisk ting det. Videospill er som skapt for barn av generasjonen etter den generasjonen som begynte å leke med leker inne, istedenfor den generasjonen før dem igjen, som alltid lekte ute. Videospill kombinerer eventyr, kreativitet, lyd, lys, bilde og TV-titting, og for at spillet «er bra», setter spillerne selv høye krav til disse kriteriene. Ta for eksempel spillet Journey™, som kom ut for Playstation 3 i 2012 og er et av mine favorittspill gjennom tidene. Stilen og grafikken er makeløs, musikken er til å måpe av og fysikken og kontrollene føles som om det er du som glider blant skyene gjennom ørkener og snødekte fjell. Men viktigst av alt, er Journey™ nyskapende og originalt. Hvis du lurer på hvorfor noen bruker å kalle videospill en kunstform, burde du definitivt sjekke ut Journey™.

Men mange, spesielt jenter, sliter ennå med å forstå hvorfor gutter henger seg så mye opp i videospill, som det har blitt så mange og så forskjellige av i dag. Og enda det fins jenter som spiller og setter pris på videospill, er disse omtrent like vanskelige å finne som oreo-kjeks i Atlantis.

Folk himler med øynene, «Hva er det med deg og disse spillene?» «Blir du ikke sliten i øynene eller lei snart da?» «Sitte i timevis foran en skjerm uten å egentlig oppnå noesomhelst, TEIT!». Men jeg er uenig. Smak og behag, ingen har bedt deg om å like videospill. Det er som shopping for jenter, du kan ikke tvinge folk til å like eller ikke like det. Sånn er det bare.

Og prøv nå å se helhetsbildet fra en Gamer sitt perspektiv; det hele begynner når vi er barn. Det føles som et veldig langt år du har ventet, og endelig er den her, juleaften! Spillet må være der, det bare må. Og der er det, pent pakket inn i glødende julepapir, du ser det. Størrelsen, formen, hilsenen fra mor og far, det er ikke tvil. Sokkene fra grandtante Doris kan vente. Den følelsen når du røsker av emballasjen, spretter opp coveret og popper ut disken/kassetten/brikken for første gang. Når du ikke vet hva du har foran deg, når hjertet er ruset med forventninger, når du rett og slett ikke klarer å vente lenger, når gliset kommer fram oppi all skjelvingen. Og der; hører du introen spille med en 8-bit tonesekvens som det ringer eventyr av på lang vei, enten melodien er:

«Dan-daaa, dandadadadadaaaaa!» eller «DuDut-Dut-Dudut Dut!» eller «Pikachu!»


Og gåsehuden sitter plastret på, og kontrolleren er fast i hendene. Men det jo faktisk spillet som er det beste med det hele. Flere

nivåer enn du kan drømme om, fantasiverdener, oppdagelser, hemmelige nivåer! Prinsesser må reddes, veier må ferdes, verdener må utforskes og eventyret venter!

Å henge seg opp i spillet skjer lett som bare det, skolen er jo kjedelig som alltid, og når kompisene kommer over for å bli med å spille, handler det naturligvis om å bli best. Og eventyret stopper ikke om natten, slik som våre trivielle hverdagsliv gjør, å neida. Ferden fortsetter i mørket, under dyna til langt over sengetid. Ligaen må bekjempes! Jeg må bare bli Champion!! Dyneteltet gløder som en radioaktiv iglo, men dette er det ingen som vet. For det er langt på natt, og du er inne i en vulkan og bekjemper drager og demoner. Tastetrykkingen kan høres i hele huset så sent på kvelden, men du er midt i momentet. Du vet, at tiden er knapp! Verden må reddes, søvn er for de svake, og lekser er for tapere!

Videospill er liksom en måte å slippe unna, å gjemme seg bort i en fantasiverden bedre enn den «ordentlige» som vi alle må leve i hver dag.

Å spille videospill fokuserer på både fingernemhet med kontrolleren, raske reaksjoner med synet og lytte ører for å oppdage den minste fiende. Dette tar ganske enkelt og greit opp de fleste sansene vi bruker til å oppfatte ting rundt oss, og med alle disse fokusert på et og samme medium er det ganske lett å «forsvinne» fra det observante samfunn. At folk syntes dette er irriterende, at spillerne kan forsvinne representativt ut av sin egen eksistens og forvandles til et livløst objekt som stirrer inn i en skjerm, har jeg forståelse for.

Men mange bruker også videospill som en portal til et taust rom som ikke kan høre deg, et sted hvor du kan gi utslipp for følelser. Som oftest raseri. Dette raseriet kan jo komme fra hvor som helst, men å uttrykke det foran skjermen, foran spillet føles liksom litt annerledes. Det er som om selve kodingen i spillet forstår deg på en måte; videospill kommanderer deg aldri «slapp av» eller «ro deg ned din drittunge». Spillet står der bare og tar imot alle følelsene du slenger urettferdig mot det. Det er litt som en boksesekk for følelsene, det gir null respons av samme sort du gir den, og det står liksom bare der og fortsetter med sitt som vanlig. Ingen komplisert følelsesprat, bare ferdig arbeid. Og som oftest, er ikke spillerne bevisste på at de bruker spillene på denne måten, men fordi vi har vokst opp med dem, elsket dem og mange ganger bare satt oss ned og spilt når vi føler oss nedfor, er dette liksom det letteste alternativet. Man føler at det bringer en tilbake til en tid hvor alt fryd og gammen. Dette kalles nostalgi, og er en av de første tingene som ekte gamere knytter sitt forhold til videospill.

Følelser er avanserte ting det, selv for jenter.


I forbindelse med tusenårsjubileet for Olav den helliges dåp har elevene på mellomtrinnet laget og fremført

SPILLET OM OLAV DEN HELLIGE

Arrangører: 9.trinn, St Paul skole

HELLIG TRE KONGERS-FEST

SØNDAG 11. JANUAR KL. 14:00 – 16.30

I GYMSALEN PÅ ST PAUL SKOLE

ALLE BARN I SKOLEN OG MENIGHETEN – MED FAMILIER ER

HJERTELIG VELKOMMEN!

DET BLIR UNDERHOLDNING, UTLODNING, KAFFE, KAKER OG BRUS. VI GÅR RUNDT JULETREET OG SYNGER AV FULL HALS.

KANSKJE KOMMER NOEN PÅ BESØK? OVERRASKELSE!

VED PÅMELDING ETTER JUL OG I DØREN KR 60 PER PERSON

Vel møtt til nytt semester mandag 5. januar 2015!

Juleevangeliet - kollasj av 1. klasse

Pulteposten 173 desember 2014

Documents

Transcript of Pulteposten 173 desember 2014