På stedet mil

Ali Smith

på stedet mil

Oversatt av Merete Alfsen

forlaget oktober

2012

Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 3

Originalens tittel: There but for the

Copyright © Ali Smith, 2011

All rights reserved

Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2012

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Satt med 11,5/14 pkt. Adobe Garamond

hos oz Fotosats as

Papir: 90 g Munken Print Cream. Bulk 1,5

Trykk: ait Otta as, 2012

Første opplag, 2012

Innkjøpt av Norsk kulturråd

isbn 978-82-495-0735-1

www.oktober.no


takkKilder til noen av historiene om sanger i denne boka harjeg funnet i America’s Songs av Philip Furia og MichaelLasser (Routledge, 2006). En del opplysninger som erbrukt i første del er hentet fra Caroline MooreheadsHuman Cargo: A Journey Among Refugees (Chatto andWindus, 2005).

Takk, Cherry. Takk, Lucy.Takk, Xandra, og takk, Becky.Takk, Sarah og Laurie.Takk, Mary.

Takk, Kasia.


Takk, Andrew, og takk, Tracy,og alle hos Wylie’s.

Takk, Simon.

En spesiell takk til Kate Thomson.

Takk, Jackie.Takk, Sarah.


til Jackie Kay

til Sarah Pickstone

til Sarah Wood


Kjernen i det å være menneske er at man ikke søkerdet fullkomne, at man iblant er villig til å begå

synd for trofasthetens skyld, at man ikke larasketismen gå så langt at den gjør vennskapelig

omgang umulig, og at man til syvende og sist er redetil å la seg beseire og brytes i stykker av livet, noe som

er den uunngåelige prisen for å knytte sin kjærlighet til andre menneskelige individer.

George Orwell

For bare den som lever sitt liv som et mysterium, er virkelig levende.Stefan Zweig

Jeg hater mysterier.Katherine Mansfield

Of longitudes, what other way have we,But to mark when and where the dark eclipses be?John Donne

Hvert øyeblikk føder en ny glede.William Shakespeare og André Bjerke


Faktum er, tenk deg en mann som sitter på en ergo meter -sykkel på et gjesterom. Han er en nokså almin neligmann, bortsett fra at det ser ut som han har postkasse-klaffer over øynene og munnen. Ser du nærmere etter, erbåde øynene og munnen dekket av små grå rektangler.Akkurat som sånne sladder som aviser og blader bruktetil å dekke til øynene på folk med i gamle dager, før dekunne viske ut ansiktet digitalt, eller piksellere det, for åskjule identiteten til den som eier ansiktet.

Noen ganger satte man sånne sladder, eller striper,eller lapper, over deler av kroppen som folk ikke skullese, som et beskyttende tiltak overfor seerne. Det var mestfor å beskytte identiteten til personen på bildet. Men ivirkeligheten bidro lappene til at bildet ga inntrykk av atdet hadde hendt noe som ikke tålte dagens lys, noe tarve -lig eller tvilsomt eller det som verre var; de bar liksombud om noe unevnelig.

Når denne mannen på sykkelen beveger litt på hodet,beveger de små sladdene seg sammen med ham, slik sky-lappene på en hest beveger seg med hestehodet.

Ved siden av den sittende mannen, med hodet isamme høyde som hans, står en liten gutt. Gutten prøverå løsne den grå sladden over mannens øyne med en bord-kniv.

11


Au, sier mannen.Gjør så godt jeg kan, sier gutten.Han er ti år, omtrent. Panneluggen er lang, han er

ganske langhåret. Han har på seg dongeribukser medsleng, med gule og lilla broderier på linningen, og en blåog rød T-skjorte med Snoopy på brystet. Han flerrer vekksladden over mannens øyne. Den spretter av, nesten komisk, og faller i gulvet med en klirrende lyd.

T-skjorta er det første mannen på sykkelen ser.Snoopyen på brystet står på bakbeina og har en rosett

på brystet. På rosetten står ordet helt. Over Snoopyenstår det flere ord, i gult, i den skriften som alltid brukestil Snoopy-figurene. Vår helt, står det.

Jeg hadde helt glemt den T-skjorta, er det første man-nen sier, straks gutten har brutt av dingsen over munnenhans.

Mm, den er bra. Men du vet den oransje med klemen beagle på? sier gutten.

Mannen nikker.Det er rart, men når jeg har på meg den, er jentene

alltid så greie mot meg, sier gutten.Mannen ler og nikker. Han ser ned mot føttene sine,

der begge de grå rektanglene har landet. Han tar opp enav dem. Han veier den i hånden. Han kjenner på deømme stedene rundt øynene og langs munnen. Han slip-per den på gulvet igjen og strekker hånden ut og flekserhåndleddet. Han ser på guttens hender.

Jeg hadde glemt hvordan hendene mine så ut, sa han.Ser ut.

Ok, da er vi ferdige med det. Kan jeg vise deg det nå,da? sier gutten, vil du se nå?

Mannen nikker.Bra, sier gutten. Ok.

12


Han tar opp to blanke papirark fra gulvet. Han girdet ene til mannen. Han setter seg på senga og holderopp det andre arket.

Ok, sier han. Sånn er det. Du tar et A4-ark, og så bret-ter du det i to. Nei, sånn. På langs. Og pass på at hjør-nene stemmer, så de er nøyaktig oppå hverandre.

Ok, sier mannen.Og så åpner du arket som en bok, sier gutten.Ok, sier mannen.Og så bretter du det ene hjørnet, sier gutten, det øverste

hjørnet, og så det andre. Så det ser sånn ut, som en bok,men en bok som er trekantet øverst. Og så bretter du denbrettede spissen ned mot deg og presser ned folden. Sådet ser ut som en konvolutt. Og så bretter du et hjørneigjen, så det stikker ut en liten flik ytterst. Og så detsamme med det andre hjørnet. Men sånn at spissen blirflat, ikke spiss. Flat er bedre.

Vent litt nå, sier mannen. Ikke så fort.Ja, en liten trekant som stikker ut av klaffen, sier gut-

ten. Og så bretter du den lille trekanten bakover oppåklaffene. Og så bretter du utover, ikke innover, sånn attrekanten er på utsiden. Pass på at det blir helt jevnt. Også tar du tak oppå der og bretter ned så du får den førstevingen. Og så snur du den og gjør det samme med denandre vingen. Pass på at det er jevnt, ellers får du ikkestyring på det.

Mannen ser på flyet i hånden sin. Han presser nedbrettene og åpner det. Ovenfra ser det ut som et enkeltsammenbrettet papirark. Inni, på undersiden, er det pres-set hardt sammen, forbløffende sirlig, som origami, somen liten maskin.

Gutten holder opp flyet sitt så nesa peker mot denandre siden av rommet.

13


Og her er det ferdige produktet, sier han.Det flyr jevnt og direkte, riktig pent, fra guttens hånd

og rett inn i hjørnet.Aerodynamisk, faktisk, tenker mannen. Ikke dårlig

for et papirark. Det kjennes mye tyngre ut enn det varfør det ble brettet. Men det er det vel ikke? Hvordan kandet være det?

Så sikter han med sitt eget fly mot det andre hjørnet,ved døra. Det følger banen sin helt presist. Det er nestenuforskammet hvor presist det er.

Mannen ler høyt. Gutten nikker og trekker på skuld -rene.

Enkelt, sier gutten. Ikke sant?


Det


var en gang en mann som, en kveld mellom hoved rettenog desserten i et middagsselskap, gikk ovenpå og stengteseg inne på et av soverommene i huset der middags -selskapet ble holdt.

Det var en gang en kvinne som hadde truffet dennemannen tretti år tidligere og kjent ham så vidt et parukers tid den sommeren de begge var sytten, men ikkesett ham siden, selv om de nå og da, i årene etterpå, haddesendt julekort til hverandre og sånn.

Akkurat nå sto denne kvinnen, som het Anna, utenforden låste døren til soverommet der mannen, som hetMiles, i teorien befant seg. Hun hadde armen løftet oghånden klar til å – hva da? Banke lett? Banke forsiktig?Dette vakre, perfekt istandsatte, perfekt dempede husettålte ikke bråk; hvert knirk var en for nærmelse mot det,og kvinnen som eide det, oste av misbilligelse der hunsto bare en halvmeter bak Anna. Men det var knyttnevenhun sto der og holdt i været, som en åttitallsklisjé av enrevolusjonær, klar til å, tja, ikke noe lydløst. Hamre. Slå.Dunke. La slagene hagle.

Pussig uttrykk, å la slagene hagle. Sju slag til jul. Hunhusket ikke stort om ham, men de ville aldri ha blitt ven-ner hvis han ikke hadde sans for blødmer. Var han, i mot-setning til Anna akkurat nå, av dem som ville vite hva

19


han skulle si til en stengt dør hvis han sto utenfor en ogprøvde å få noen på den andre siden til å åpne den? Avdem som kunne snu seg til jentungen som strakte seg påmagen så langt oppover trappa som den lille kroppenrakk, med de bare tærne i tregulvet i gangen nede oghaken i hendene på det femte trinnet der hun lå og fulgtemed, og uten videre lire av seg en vits av den rette sorten:Det var en gang to steiner som gikk over en vei. Så ble denene overkjørt. Da utbrøt den andre: hei, er du singel? oguten videre prate i vei om sånt som hvor et uttrykk somla slagene hagle egentlig stammet fra.

Kvinnen bak Anna sukket. På en eller annen måtefikk hun sukket til å lyde hult. Etterpå var stillheten endamer høylytt. Anna kremtet.

Miles, sa hun til treverket i døra. Er du der?Men lyden av den brekete stemmen hennes gjorde på

et vis at hun var mindre der selv. Å, se nå – det var detsom skulle til, den fine uskikkeligheten til jent ungen.Halvt gutt, helt jente hadde hun albuet seg opp og sprun -get opp trappa, og sto klar til å hamre på døra.

Bang bang bang.Anna kjente hvert dunk gjennom kroppen, som om

jentungen hamret på brystet hennes.Fritt frem! ropte jentungen.Ingen ting skjedde.Sesam, sesam, lukk deg opp! skrek jentungen.Hun hadde dukket under armen til Anna for å banke

på. Hun kikket opp på henne der nedenfra.Det får steinen i fjellsiden til å åpne seg, sa jent ungen.

De sier det i eventyret, og da går steinen bare opp, liksom.Jentungen la munnen til døra og prøvde igjen, denne

gangen uten å rope.Bank, bank, sa hun. Hvem der?

20


Hvem der?Det var på dette tidspunktet i Anna Hardies liv flere

grunner til at hun lurte på hva det betydde for hennesegen del, å være der.

Én grunn var jobben hennes, som hun nettopp haddesluttet i, som det hun og kollegene leende kalte Ansvarligsamfunnskontakt, på det hun og kollegene bare halvt leende kalte Senter for midlertidig varighet (eller, likegjerne, Senter for varig midlertidighet).

En annen grunn var at Anna hadde våknet for et paruker siden, midt i førtiårene, midt på natten, av en drømder hun så sitt eget hjerte inne i brystkassen. Det haddetungt for å slå fordi det var dekket av en hinne av noesom så ut som sånt gørr som man renser ut av øyekrokennår man våkner om morgenen. Hun våknet, satte seg oppog la hånden på hjertet. Så sto hun opp, gikk ut på badetog så seg i speilet. Der var hun.

Uttrykket minnet henne om noe Denny i The Evening News, som hun hadde samarbeidet med omnoen saker om lokalsamfunnskontakt og hatt en visskortvarig personlig kontakt med, hadde sagt i den andreog siste lunsjpausen deres. Han var søt, Denny. Hanhadde stått der på kjøkkenet hennes den første gangenog introdusert henne for penisen sin, veldig søtt, bådebedrøvet og håpefull, litt unnskyldende på grunn av erek-sjonen og samtidig stolt av den; hun likte det. Hun likteham. Men to lunsjpauser var alt det var, og det visste de.Denny hadde en kone, hun het Sheila, og de to døtreneog sønnen deres gikk på Clemont High. Anna trakk enkanne te, satte melk og sukker på brettet siden hun ikkevar sikker på hvordan han likte den, bar brettet ovenpåog smatt ned i senga igjen. Klokka var kvart over ett. Dehadde en knapp halvtime igjen. Han hadde spurt om han

21


kunne røyke. Hun hadde sagt ok, siden det er den sistelunsjen. Han hadde smilt. Så hadde han snudd seg i senga,tent siga retten og begynt å snakke om noe annet. Hanhadde spurt om hun visste at han kunne oppsummerejournalistikken fra de seks siste tiårene med seks ord.

Få høre, sa hun.Jeg var der. Der var jeg, sa han.Det var en floskel, sa han. Midt på nittenhundretallet

uttrykte alle viktige reportasjer det sånn: Jeg var der. Nåfor tiden: Der var jeg.

Snart er det sju ord, sa Anna. Det nye århundrethadde allerede lagt til et sjuende ord. Der var jeg, dere.Hun og Denny hadde ledd, drukket teen, tatt på segklærne igjen og gått tilbake til hver sin jobb. De haddesist snakket sammen for noen måneder siden, om hvor-dan de skulle håndtere historien om noen lokale ung-dommer som hadde gitt ungdommer fra asylmottaketurin i limonadeflasker.

Midt på natten noen måneder senere hadde Annastått foran speilet på badet og holdt på sitt eget hjerte,uten å føle noe. Der var hun. Det var der-var-hun-maskenhennes.

Og der var hun igjen, for to kvelder siden, foran lap-topen en sommerkveld med lyden av Wimbledon fra naboenes tv-apparater gjennom de åpne vinduene i allehusene i nærheten. Wimbledon var på hennes tv også.På hennes tv var lyden skrudd ned. Det var sol i London,og gresset på Wimbledon var fremdeles knallgrønt, barelitt slitt. Tv-skjermen flimret i vei for seg selv bortenfor pc-skjermen. Ballsmekk og åh- og ah-lyder, underlig løsrevetfra kilden, akkompagnerte de små klikkene fra tastaturet.Det var som om hele verden der ute var tv-lyd. Kanskjedet fantes en ny psykose, tennisspiller-psykosen (TSP),

22


der man gikk gjennom livet i den tro at man alltid blefulgt av et publikum som ble dypt beveget av hver litenbevegelse, som reagerte på hver liten reaksjon og hvertind rende triumf med glede/begeistring/skuffelse/skade-fryd. Antakelig led alle profesjonelle tennisspillere av noesånt, og til en viss grad kanskje alle som fremdeles troddepå Gud. Men betydde det at folk som ikke led av det, påen eller annen måte var mindre der i verden, eller i detminste annerledes der, fordi de følte seg mindre iakttatt?Vi kan like godt be til tennisspillernes gud, tenkte hun.Vi kan like gjerne be den guden som noen annen om fredi verden, om å bevare oss, om å gjøre alle fuglene somhar dødd gjennom tidene, som har blitt til støv via småfjærhauger og smuldrende, hule små knokler, levendeigjen, om å sette dem der i vinduskarmen nå i dette øye -blikk, de små foran og de store bak, og la dem synge etfengende refreng av Bye Bye Blackbird, som var en sangfaren hennes pleide å plystre da hun var liten, og somhun ikke hadde hørt på mange år. No one here to love orunderstand me. Oh what hard-luck stories they all handme. Var det sånn? Noe med uflaks, i hvert fall. Akkuratidet hun skulle til å slå opp teksten på nettet, plinget enny melding inn i innboksen hennes med en liten elek-tronisk trille.

Det var en ganske lang melding som Anna nestentok feil av og trodde var en sånn vær-så-snill-å-overføre-penger-til-denne-kontoen-fordi-jeg-er-dødssyk-og-trenger-hjelp-melding. Men hun stanset fingeren overdelete-tasten da noe fanget blikket hennes. Meldingenvar adressert til henne med riktig fornavn, men feil for-bokstav for etternavnet. Kjære Anna K. Det var både henneog ikke henne, det navnet. Og: Det var noe ved det somga henne følelsen av å være super-åttet, instamatisert. Det

23


var en følelse som lignet på den hun fikk av ordet som-mer før. Aller mest minnet det henne om en gammel,radbrukket Penguin Classic pocketutgave av Kafka, ja,Franz Kafka, som hun hadde lest en sommer som seksten-eller syttenåring.Kjære Anna KJeg skriver til deg fordi min mann og jeg ikke orker meg oginderlig håper at du kan hjelpe oss.For ti dager siden inviterte vi Miles Garth som jeg tror du kjen-ner til middag hjemme hos oss her i Greenwich. Han er envenn av en venn, vi kjenner ham egentlig ikke og det er derfordenne situasjonen er så vanskelig og faktisk uholdbar som dukan tenke deg. For å gjøre en kort historie lang så har denneGarth stengt seg inne på gjesterommet vårt. Gudskjelov har vigjort fra oss oppussingen av det tilstøtende badet. Han nekterå komme ut. Ikke bare nekter han å åpne døren og gå hjem tilseg selv, hvor nå det er. Han nekter å snakke til en leven sjel.Nå har det gått ti dager, og vår uønskede leieboer har kunkommunisert via 1 papirlapp stukket ut under døren. Vi stik-ker flate pakker med løvpapirtynn kalkun og skinke til hamunder nevnte dør men er ute av stand til å forsyne ham mednoe mer solid på grunn av størrelsen på sprekken mellomnevnte dør og gulvet. (Døren til gjesterommet, faktisk alle dørene ovenpå i huset vårt antas å være fra 1700-tallet selv omhuset selv stammer fra 1820-årene du forstår sikkert minbekym ring og hengslene er inne på innsiden. Jeg har grunn tilå tro at han har satt en av stolene våre i klem under 1700-talls-dørhåndtaket også.).Jeg/vi har ingen som helst anelse om hvorfor denne Garthhar valgt å barrikadere seg i vårt hus, det har i hvert fall ingenting med meg å gjøre og ingen ting med mannen min ellerdatteren min. Som du kan tenke deg er ti dager ganske langtid i lengden. Vi har virkelig prøvd alt men ingenting har vir-

24


ket. Vi vil nødig unngå bråk. Foreløpig trår vi varsomt, ogsåetter råd fra politirådgiverne.Det er grunnen til at jeg/vi kontakter deg som en av de få ven-ninnene vi er i stand til å finne av Miles Garth. Vi var heldigesom fant denne e-postadressen til deg i kontaktlisten i telefo-nen hans, som han ikke tok med seg inn på gjesterommet vårt,men la igjen i stuen vår sammen med jakken og bilnøklene.Vi har flyttet bilen hans midlertidig til innkjørselen til en vennav oss, men den kan ikke bli stående der uendelig (den bleopprinnelig parkert ulovlig desverre på en beboerplass.). Hvisdu på noen måte kan hjelpe min mann og meg ville jeg/vi væresvært takknemlig. Telefonnummeret vårt står nederst i dennemeldingen. Jeg ville sette pris på om du kunne ta kontakt såsnart som mulig selv om det bare er for å bekrefte at du harfått denne meldingen selv om du egentlig ikke kan hjelpe idenne stuasjonen.Tusen hjertelig takk og jeg/vi håper å høre fra deg.HilsenGen Lee(Genevieve og Eric Lee)

Hvem var Miles Garth igjen?Miles.Jo.Da vi var i Europa.Anna leste gjennom meldingen igjen.Han nekter å snakke med en leven sjel.Senere samme kveld merket hun at i stedet for å tenke

(som hun gjorde hver kveld når mørket falt på og hvermorgen når lyset vendte tilbake) på jobben, og på ansik-tene, det ene etter det andre, til menneskene hun haddesviktet, var det denne leven-sjelen, en støyende sjel, somopptok tankene hennes.

Før hun la seg klapret hun ned følgende og sendte det.

25


På stedet mil

Documents

Transcript of På stedet mil