Peter Kelder

UngdomskildenDe fem tibetanske riter

Oversatt av Jørn Roeim

Peter Kelder

Originalens tittel: The Ancient Secret of the Fountain of YouthRevidert utgave av: The Eye of Revelation

Copyright © Harbor Press, Inc. 1985, 1989Første gang utgitt på norsk © Ex Libris, Oslo 1997

Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2010

1. utgave, 1. opplag

ISBN 978-82-02-44773-1

Omslag: Ingrid SkjæraasenSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Print-It, Litauen 2014Trykt på 50 g Enso Bulky 2,4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i stridmed lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord av Bernie S. Siegel (M.D.) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Redaktørens introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Den gamle hemmeligheten om ungdomskilden . . . . . . . . . 13

Del enShangri-La? Blåne bakenfor blåne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

De fem riteneFørste rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25Andre rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27Tredje rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30Fjerde rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32Femte rite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34Spørsmål og svar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

Del to«Himalaya-klubben» – enda et skritt videre . . . . . . . . . . . . . 45

Del treMat og vitalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

Del fireStemmens energi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61Videre fremskritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

Etterord av Margit Sandemo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67

Leseres erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

5

Den gamle hemmelighetenom ungdomskilden

Del en

«Alle ønsker å leve lenge,men ingen vil bli gammel.»

JONATHAN SWIFT

Shangri-La?Blåne bakenfor blåne

En ettermiddag for noen år siden satt jeg i parken og leste avisenda en eldre mann kom bort og satte seg ved siden av meg. Hanså ut til å være i slutten av sekstiårene. Han var gråhåret og del-vis skallet, lut i skuldrene og støttet seg til en stokk når han gikk.Lite ante jeg at livet mitt fra det øyeblikket av ville ta en helt nyvending.

Det varte ikke lenge før vi var midt inne i en interessant sam-tale. Det viste seg at den gamle mannen var pensjonert oberst fraden britiske hær, og at han også hadde tjenestegjort i diplomatiet.Som følge av dette hadde han reist over nær sagt hele verden. Ogoberst Bradford – som jeg vil kalle ham, selv om det ikke er hansvirkelige navn – holdt meg trollbundet med meget underholdendehistorier om sine eventyr. Da vi skiltes, ble vi enige om å møtesigjen, og det varte ikke lenge før det hadde utviklet seg et nærtvennskap mellom oss. Vi møttes ofte enten hjemme hos ham ellerhjemme hos meg og diskuterte og samtalte til langt på kveld.

Ved en av disse anledningene skjønte jeg at oberst Bradfordønsket å snakke med meg om noe viktig, men at det var noe somholdt ham tilbake. Jeg forsøkte så taktfullt jeg kunne å oppmuntreham og sa at hvis han ville fortelle meg det han hadde på hjertet,skulle jeg holde det helt og holdent for meg selv. Så begynte han åsnakke, i begynnelsen langsomt, men etter hvert med stadig størreiver.

Mens han var stasjonert i India noen år tidligere, hadde han fratid til annen kommet i kontakt med vandringsmenn fra avsideslig-gende egner i det indre av landet, og han hadde hørt mange fengsl-ende historier om deres liv og skikker. Det var særlig én merkelig

17

beretning som fanget hans oppmerksomhet. Han hørte den flereganger, og alltid av innfødte fra et spesielt distrikt. Det virket somom folk fra andre distrikter aldri hadde hørt om den.

Den handlet om en gruppe lamaer eller tibetanske prester somifølge historien kjente «ungdomskildens» hemmelighet. I tusenvisav år hadde denne usedvanlige hemmeligheten blitt overlevert framedlem til medlem i denne spesielle sekten. De hadde aldri gjortnoe forsøk på å skjule den, men klosteret deres lå så avsides ogisolert at de praktisk talt var avskåret fra omverdenen.

Dette klosteret med sin «ungdomskilde» var blitt den rene le-genden for de innfødte som snakket om det. De berettet om gamlemenn som på mystisk vis hadde gjenvunnet helse, styrke og livs-kraft etter å ha kommet til klosteret. Men det lot ikke til at noenvisste nøyaktig hvor dette merkelige og fantastiske stedet var.

Som så mange andre menn hadde oberst Bradford blitt gammel iførtiårsalderen, og han hadde ikke blitt yngre siden. Jo mer hanhørte om den mirakuløse «ungdomskilden», desto mer overbevistble han om at et slikt sted virkelig eksisterte. Han begynte å samleinformasjon om retning, landskapets karakter, klima og andre datasom kunne hjelpe ham med å lokalisere stedet. Og da han førsthadde begynt dette arbeidet, ble han stadig mer besatt av ønsketom å finne denne «ungdomskilden».

Han fortalte meg at ønsket var blitt så sterkt at han hadde be-stemt seg for å dra tilbake til India og gjøre et seriøst forsøk påå finne klosteret og hemmeligheten med «ungdomskilden». Og såspurte oberst Bradford meg om jeg ville bli med ham på turen.

Vanligvis ville jeg ha vært skeptisk til en så usannsynlig histo-rie. Men obersten var helt alvorlig. Og jo mer han fortalte meg om«ungdomskilden», desto mer overbevist ble jeg om at det kunnevære sant. En stund var jeg fristet til å bli med ham. Men da jegbegynte å tenke på de praktiske sidene ved saken, kom jeg etterhvert til fornuft igjen og bestemte meg for å si nei takk.

Straks oberst Bradford var dratt, begynte jeg å tvile på at jeghadde truffet den riktige avgjørelsen. For å trøste meg selv argu-menterte jeg med at det kanskje var galt å prøve å kjempe mot

18

alderen. Kanskje vi alle ganske enkelt skulle bestrebe oss på å bligamle med verdighet, og ikke forvente oss mer av livet enn andre.

Men tanken på «ungdomskilden» forfulgte meg. For en spen-nende idé! For sin egen del håpet jeg at obersten ville finne den.

Årene gikk, og en hektisk hverdag gjorde at oberst Bradford oghans «Shangri-La» langsomt bleknet i hukommelsen. Så en kveldda jeg kom hjem til leiligheten min, fant jeg et brev med obers-tens håndskrift. Jeg åpnet det fort og leste. Det var tydelig at detvar skrevet i en opprømt tilstand. Obersten fortalte at til tross forfrustrerende forsinkelser og motgang trodde han at han nå var pånippet til å finne «ungdomskilden». Han oppga ingen adresse, menjeg ble lettet over endelig å få vite at obersten fortsatt var i live.

Det gikk atskillige måneder før jeg hørte fra ham igjen. Da brevnummer to endelig kom, skalv jeg på hendene da jeg åpnet det. Etøyeblikk klarte jeg ikke å tro hva jeg leste. Det var bedre nyheterenn jeg hadde tort å håpe på. Ikke bare hadde obersten funnet «ung-domskilden», han ville også bringe den med seg tilbake til Stateneog skulle komme hjem en gang i løpet av de neste par månedene.

Fire år var gått siden jeg sist hadde sett min gamle venn. Jegbegynte å lure på om han kanskje hadde forandret seg i dette tids-rommet. Hadde denne «ungdomskilden» gjort det mulig for hamå stanse aldringsprosessen? Ville han se ut som sist jeg så ham,eller ville han bare virke ett år eldre i stedet for fire?

Endelig fikk jeg mulighet til å få svar på disse spørsmålene. Enkveld jeg var alene hjemme, ringte hustelefonen uventet. Da jegtok den, sa dørvakten at «oberst Bradford vil gjerne snakke medDem».

Jeg kjente en voldsom sinnsbevegelse og sa: «Send ham oppmed en gang.» Kort etter ringte det på døren, og jeg rev den opp.Til min skuffelse var det ikke oberst Bradford som sto der, menen mye yngre mann. Da den fremmede så hvor overrasket jeg ble,sa han: «Ventet du meg ikke?»

«Jeg trodde det var en annen,» svarte jeg uforstående og ensmule forfjamset.

19

«Jeg hadde trodd at jeg ville få en mer entusiastisk mottagelse,»sa gjesten med vennlig stemme. «Se godt på ansiktet mitt. Trengerjeg å presentere meg?»

Forfjamselsen ble til forvirring, og deretter til vantro mens jegstirret på skikkelsen foran meg. Langsomt så jeg at trekkene minnetom oberst Bradford. Men denne mannen så ut slik som oberstenkanskje hadde sett ut for mange år siden, da han var i sin besteungdom. I stedet for en lut og gusten gammel mann med stokk såjeg en høy, rank skikkelse. Ansiktet var robust, og han hadde entykk, mørk hårmanke nesten uten et grått hår.

«Det er virkelig meg,» sa obersten, «og hvis du ikke ber meginn, må jeg begynne å lure på om du mangler dannelse.»

Lettet og glad omfavnet jeg obersten og overøste ham medspørsmål, ute av stand til å styre min begeistring.

«Vent, vent,» protesterte han gemyttlig. «Få nå pusten igjenførst, så skal jeg fortelle deg om alt som har skjedd.» Og det gjordehan.

Straks obersten hadde ankommet India, satte han kursen mot dist-riktet der «ungdomskilden» angivelig skulle befinne seg. Heldig-vis hadde han relativt god kjennskap til det lokale språket, og hantilbrakte flere måneder med å etablere kontakter og bli vennermed folk. Deretter brukte han noen måneder på å sette sammenbitene i puslespillet. Det var en langtekkelig prosess, men takketvære sin iherdighet nådde han sitt mål. Etter en lang og utmattendeekspedisjon til fjerntliggende egner av Himalaya fant han til sluttklosteret som ifølge legenden rommet hemmeligheten om varigungdom og foryngelse.

Jeg skulle ønske at tiden og plassen tillot at jeg gjenga alt detoberst Bradford opplevde etter at han kom til klosteret. Men det erkanskje like greit at jeg ikke gjør det, for mye av dette ville lydemer som fantasi enn som fakta. Lamaenes interessante ritualer, de-res kultur og deres fullstendige likegyldighet overfor omverdenener ting som Vestens mennesker knapt kan forstå.

I klosteret var det ingen eldre menn og kvinner å se. Lamaeneomtalte obersten spøkefullt som «oldingen», for det var lenge si-

20

den de hadde sett noen som så like gammel ut som han. For demvar han et høyst uvanlig syn.

«De to første ukene jeg var der, følte jeg meg som en fisk påland,» fortalte obersten. «Jeg forundret meg stort over alt jeg så,og ofte kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. Snart begyntehelsen min å komme seg. Jeg sov godt om natten, og når jeg våknetom morgenen, følte jeg meg stadig mer opplagt og energisk. Detvarte ikke lenge før jeg trengte stokken kun når jeg gikk i fjellene.

En morgen kort etter ankomsten fikk jeg den største overraskel-sen i mitt liv. Jeg hadde for første gang vært inne i et stort, velordnetrom i klosteret som ble brukt som bibliotek for gamle manuskrip-ter. I den ene enden av rommet var det et speil i full størrelse. Jeghadde reist i to år i denne avsidesliggende og primitive regionen,og i hele denne tiden hadde jeg ikke sett et eneste speil. Det varderfor med en viss nysgjerrighet jeg gikk bort til det.

Jeg stirret vantro på mitt eget speilbilde. Utseendet mitt haddeforandret seg så dramatisk at jeg så minst 15 år yngre ut enn jegegentlig var. I mange år hadde jeg håpet at ’ungdomskilden’ vir-kelig eksisterte. Nå så jeg det håndgripelige beviset på at det varsant.

Ord kan ikke beskrive den gleden og begeistringen jeg følte. Iukene og månedene som fulgte, fortsatte utseendet mitt å bedreseg, og forandringen ble stadig tydeligere for alle som kjente meg.Snart var det helt slutt på å kalle meg ’oldingen’.

På dette punktet ble obersten avbrutt av banking på døren. Jegåpnet og tok imot et ektepar som riktig nok var gode venner av meg,men som hadde valgt dette ubeleilige øyeblikket til å avlegge etbesøk. Jeg skjulte min skuffelse som best jeg kunne og presentertedem for obersten. Vi ble alle sittende og prate en stund. Så reisteobersten seg og sa: «Jeg beklager at jeg må gå så tidlig, men jeghar enda en avtale i kveld. Jeg håper jeg snart får se dere igjenalle sammen.» Men i døren snudde han seg mot meg og sa lavt:«Kan du spise lunsj med meg i morgen? Jeg lover deg at du skalfå høre alt om ’ungdomskilden’.»

Vi ble enige om tid og sted, og obersten gikk. Da jeg vendtetilbake til vennene mine, bemerket en av dem: «Det var sannelig

21

en interessant mann, men han så da utrolig ung ut til å være pen-sjonert offiser.»

«Hvor gammel tror dere han er?» spurte jeg.«Han så ikke ut til å være førti,» svarte min gjest, «men ut fra

samtalen vil jeg tro at han er minst så gammel.»«Ja, minst,» svarte jeg unnvikende. Og så ledet jeg samtalen over

på et annet emne. Jeg ville ikke fortelle dem om oberstens utroligehistorie, i hvert fall ikke før han selv hadde forklart meg alt.

Da vi hadde spist lunsj neste dag, gikk obersten og jeg opp pårommet hans på et hotell i nærheten. Og der fortalte han meg en-delig alle detaljer om «ungdomskilden».

«Den første lærdommen jeg fikk i klosteret,» sa obersten, «vardenne: Kroppen har syv energisentre som vi kan kalle virvelstrøm-mer. Hinduene kaller dem chakraer. Det er kraftige, elektriskefelt, usynlige for det blotte øye, men ikke desto mindre virkelige.Hver av disse virvelstrømmene står i sammenheng med en av desyv endokrine kjertlene, og deres funksjon er å stimulere kjertle-nes hormonproduksjon. Det er disse hormonene som regulerer allekroppens funksjoner, inkludert aldringsprosessen.

Den laveste eller første virvelstrømmen står i forbindelse medkjønnskjertlene. Den andre virvelstrømmen står i forbindelse medbukspyttkjertelen i mageregionen. Den tredje står i forbindelse medbinyrene i solarplexusregionen. Den fjerde virvelstrømmen står iforbindelse med thymuskjertelen eller brisselen i brystregionen.Den femte står i forbindelse med skjoldbruskkjertelen nederst ihalsen. Den sjette står i forbindelse med pinealkjertelen på oversi-den av mellomhjernen. Og den syvende, høyeste virvelstrømmenstår i forbindelse med hypofysen på undersiden av hjernen.*

*Det hevdes å være mange, kanskje flere tusen, chakraer eller virvelstrømmer rundtom i kroppen, men det hersker stort sett enighet om at disse er de syv viktigste.I den opprinnelige utgaven av denne boken hevder Kelder at en av dem befinnerseg i området rundt knærne. Han knytter ikke virvelstrømmene til de endokrinekjertler. Jeg har tatt meg den frihet å forandre dette for å bringe det i samsvar medden rådende oppfatning som kommer til uttrykk her.

Red.

22