Sexisme på TV
2
KOMMENTAR KLASSEKAMPEN KLASSEKAMPEN 3 Mandag 2. april 2012 PÅ TEPPET Respekt Lørdagsspaltens sitat fra A-magasinets intervju med Hanne Nabintu Herland slo så godt an at vi bringer ett til. På spørsmål om hun gir til tiggere, er svaret: Aldri. Disse bandene burde vært fjernet fra landet. Ved et pussig paradoks har Herlands debattbok fått navnet Respekt. Alarm Europabevegelsens leder, Paal Frisvold, har ifølge VG stilt sin plass til disposi- sjon etter at NHO har varslet stans i pengestøt- ten. Dette har etter det denne spalte erfarer utløst stor bekymring i nei-bevegel- sen, der kronerulling skal være i gang for å få Fris- vold til å fortsette. Fusker Et av Dagbladets mange opplysende oppslag om kroppen har overskriften: Den rumler, bråker, fusker og vrir seg. Dette handler, i motset- ning til det du tror, om magen. Byggverk Parterapeuten John Gottmann har i VG resepten for at parforhol- det skal vare: Bygg ditt eget kjærlighetshus. First House. Lisens Aftenpos- ten kunne lørdag av- sløre om NRK at antallet li- sensbeta- lere er nå 1948 millioner nordmenn. Har våre europeiske naboer endelig oppdaget«Beat for Beat»? Gode navn Sola er tilbake i nord og under Solfestuka i Long- yearbyen sto blant andre Jonas Alaska på scenen. Leder for solfestrevyen het Torgeir Mørk. [email protected] Vil ikke mer Ekspanderer KRONIKK &DEBATT [email protected] DAGENS SUKK De store vyer velte s av bagat ellve ldet HAUK Mandag 26. mars var Vestens ledende tv-serie igjen å se på USAs tv-skjermer . «Mad Men» har blitt hyllet for sin svært detaljerte og historisk presise skildring av amerikansk 1950- og 1960-tall, dette gjelder kanskje særlig seriens beskri- velse av maktforholdene mellom menn og kvinner. Mennene i serien sitter med all makt og alle rettigheter . Kvinners eneste mulige livsvalg er familien, eller en svært kronglete ferd inn i usikre karrierer som utelater alt håp om å lykkes på hjemmebane, omgitt av det som i dag ser ut som parodisk sexisme. I 2010 skrev den amerikanske familie- historikeren Stephanie Coontz en artikkel i Washington Post om serien, og fortalte der hvordan en rekke kvinner hun hadde intervjuet om denne histo- riske perioden alle sa at slik var det, og at de derfor ikke orket å se på «Mad Men». Seriens realisme viste forhold de ikke sto ut å minnes. Denne reaksjonen er det lett å forstå. Behandlingen kvinner har blitt utsatt for i løpet av de re foregående sesongene kan få det til å vrenge seg i ere av oss, det spenner fra seksuell trakassering til infantilisering av koner til voldtekt. Ingen kvinner slipper å bli utsatt for overgrep i en eller annen form. Ved å holde et speil opp mot vår nære historie viser serien hvor vanvittig undertrykkelsen av kvinner har vært. Og slik går den inn i en velkjent rolle for kunsten: Ved å avdekke sosiale forhold vi ikke ønsker å forholde oss til, fyller den en kritisk funksjon. Den kritiske kunsten har tradisjonelt vært kontroversiell og omdiskutert, i det store og hele har dette ikke vært tilfelle for «Mad Men». Serien har blitt hyllet av litterater som Toril Moi og sanket inn en rekke priser . Men det mest iøynefallende ved mottakelsen er hvordan serien har inngått i en slags stilmessig nostalgi som har fremmant tradisjonelle uttrykk for mannlig og kvinnelig identitet. Samtidig med seriens økende popularitet har vi sett den klassiske 1950- og 1960-tallsmotens tilbakekomst, og plutselig sitter vi der alle mann med hornbriller og kule dresser. «Mad Men» har gått inn og spilt en sentral rolle i livsstilsindustriens utvikling, dens fremstilling av «en hel verden» har enkelt latt seg omsette i klær, bøker med cocktailoppskrifter og «Mad Men-fester» hvor vi forsøker å gjenskape det samme universet serien har malt frem så levende. Denne graden av identisering vi som publikum ønsker å skape, forklarer deler av den kritikken «Mad Men» har blitt møtt med fra feminister som har stilt seg skeptisk til hvordan serien har blitt mot- tatt, og etter hvert også til hvordan serien selv har utviklet seg. Flere har sett seg lei på guttegjenger som syns det er «skikke- lig kult dette med kvinnelige sekretærer og drikking på jobb og sånt», jentegjen- ger som snakker klærne de kvinnelige skuespillerne går med heller enn om un- dertrykkelsen personene utsettes for, og seriens konsekvente fremvisning av dumme og/eller maktesløse kvinner. Som vanlig vil vi feminister at vi skal kunne identisere oss med det vi ser og hører. Det er den samme kritikken som reises mot en rekke kulturuttrykk: Hvor- for gloriseres sexisme? Hvorfor ingen gode kvinnelige rollemodeller? Jeg makter ikke å lese disse kritikernes angrep på denne serien som annet enn misforståelser av hva det er serieska- perne forsøker å formidle, selv om det nnes en ambivalens i serien det alltid er vanskelig å forholde seg til, for eksempel i den aller nyeste episoden hvor hoved- personen Don Draper nærmest tvinger seg på sin nye kone, og det viser seg at det var det «hun egentlig ville». Og heller ikke en fan som jeg kan se bort fra at kultusen rundt «Mad Men» i stadig større grad handler om konsum enn om politikk. Dette forholdet understreker et svært viktig poeng i all diskusjon omkring kunstens forhold til det poli- tiske: Det nnes ingen gitt sammenheng mellom det en kunst- ner legger i et verk og hva tilskueren tar med seg fra opplevelsen av det, det er ubestemt. Vi har som kunstfor- tolkere ikke monopol på hva som «egentlig» står i teksten. Tilskueren er i så måte fri. Samtidig må vi være bevisst at denne tilskueren lever i et samfunn, og dette samfunnet er med på å forme våre kollektive reaksjoner. Slike reaksjoner er alltid under forhand- ling, men blir stadig oftere styrt inn i konsumorienterte handlinger . Disse er aldri kritiske. Kristoffer Jul-Larsen, stipendiat, Institutt for nordistikk og litteratur- vitenskap, NTNU, og redaksjonsmedlem i Fett [email protected] Feministene Kristoffer Jul-Larsen, Bodil Stenseth, Asta Beate Håland og Wencke Mühleisen skriver i Klassekampen mandager. «Seriens realisme viste forhold de ikke sto ut å minnes» HARD VIRKELIGHET: I «Mad Men» møter Peggy Olson (Elisabeth Moss) et mannsvelde i sin kamp for å bli anerkjent som reklamemaker. Her ser vi henne sammen med «creative director» Don Draper (Jon Hamm). FOTO: FRANK OCKENFELS /AMC FEMINIST, JAVISST Kristoffer Jul-Larsen Fremstillingen av undertrykte kvinner i «Mad men» er mangetydig. Sexisme på tv
-
Upload
kjullarsen -
Category
Documents
-
view
219 -
download
0
Transcript of Sexisme på TV
KOMMENTARKLASSEKAMPENKLASSEKAMPEN 3 Mandag 2. april 2012
PÅ TEPPETRespektLørdagsspaltens sitat fra A-magasinets intervju medHanne Nabintu Herlandslo så godt an at vi bringerett til.
På spørsmål om hun girtil tiggere, er svaret: Aldri.Disse bandene burde værtfjernet fra landet. Ved et pussig paradoks
har Herlands debattbokfått navnet Respekt.
AlarmEuropabevegelsens leder,Paal Frisvold, har ifølge VG stiltsin plasstil disposi-sjon etterat NHOhar varsletstans ipengestøt-ten.
Dette har etter det dennespalte erfarer utløst storbekymring i nei-bevegel-sen, der kronerulling skal være i gang for å få Fris- vold til å fortsette.
FuskerEt av Dagbladets mangeopplysende oppslag omkroppen har overskriften:Den rumler, bråker, fuskerog vrir seg.
Dette handler, i motset-ning til det du tror, ommagen.
ByggverkParterapeuten JohnGottmann har i VGresepten for at parforhol-det skal vare: Bygg ditteget kjærlighetshus.
First House.
Lisens Aftenpos-ten kunnelørdag av-sløre omNRK atantallet li-sensbeta-lere er nå1948 millioner nordmenn.
Har våre europeiskenaboer endeligoppdaget«Beat for Beat»?
Gode navnSola er tilbake i nord ogunder Solfestuka i Long-yearbyen sto blant andre Jonas Alaska på scenen.Leder for solfestrevyen hetTorgeir Mørk.
Vil ikke mer
Ekspanderer
KRONIKK&DEBATT
DAGENS SUKK
De store vyer veltes av bagatellveldet
HAUK
Mandag 26. mars var Vestens ledendetv-serie igjen å se på USAs tv-skjermer.«Mad Men» har blitt hyllet for sin sværtdetaljerte og historisk presise skildringav amerikansk 1950- og 1960-tall, dettegjelder kanskje særlig seriens beskri- velse av maktforholdene mellom mennog kvinner. Mennene i serien sitter medall makt og alle rettigheter. Kvinnerseneste mulige livsvalg er familien, elleren svært kronglete ferd inn i usikrekarrierer som utelater alt håp om ålykkes på hjemmebane, omgitt av detsom i dag ser ut som parodisk sexisme.
I 2010 skrev den amerikanske familie-historikeren Stephanie Coontz enartikkel i Washington Post om serien, ogfortalte der hvordan en rekke kvinnerhun hadde intervjuet om denne histo-riske perioden alle sa at slik var det, og atde derfor ikke orket å se på «Mad Men».Seriens realisme viste forhold de ikkesto ut å minnes.
Denne reaksjonen er det lett å forstå.Behandlingen kvinner har blitt utsatt for iløpet av de re foregående sesongene kanfå det til å vrenge seg i ere av oss, detspenner fra seksuell trakassering tilinfantilisering av koner til voldtekt. Ingenkvinner slipper å bli utsatt for overgrep ien eller annen form. Ved å holde et speilopp mot vår nære historie viser serienhvor vanvittig undertrykkelsen avkvinner har vært. Og slik går den inn i en velkjent rolle for kunsten: Ved å avdekkesosiale forhold vi ikke ønsker å forholdeoss til, fyller den en kritisk funksjon.
Den kritiske kunsten har tradisjonelt vært kontroversiell og omdiskutert, i detstore og hele har dette ikke vært tilfellefor «Mad Men». Serien har blitt hyllet avlitterater som Toril Moi og sanket inn enrekke priser. Men det mest iøynefallende ved mottakelsen er hvordan serien harinngått i en slags stilmessig nostalgi somhar fremmant tradisjonelle uttrykk formannlig og kvinnelig identitet.
Samtidig med seriens økende popularitethar vi sett den klassiske 1950- og1960-tallsmotens tilbakekomst, ogplutselig sitter vi der alle mann medhornbriller og kule dresser. «Mad Men»har gått inn og spilt en sentral rolle ilivsstilsindustriens utvikling, densfremstilling av «en hel verden» harenkelt latt seg omsette i klær, bøker medcocktailoppskrifter og «Mad Men-fester»hvor vi forsøker å gjenskape det sammeuniverset serien har malt frem sålevende.
Denne graden av identisering vi sompublikum ønsker å skape, forklarer delerav den kritikken «Mad Men» har blittmøtt med fra feminister som har stilt segskeptisk til hvordan serien har blitt mot-tatt, og etter hvert også til hvordan serienselv har utviklet seg. Flere har sett seg leipå guttegjenger som syns det er «skikke-lig kult dette med kvinnelige sekretærerog drikking på jobb og sånt», jentegjen-ger som snakker klærne de kvinnelige
skuespillerne går med heller enn om un-dertrykkelsen personene utsettes for, ogseriens konsekvente fremvisning avdumme og/eller maktesløse kvinner.Som vanlig vil vi feminister at vi skalkunne identisere oss med det vi ser oghører. Det er den samme kritikken somreises mot en rekke kulturuttrykk: Hvor-for gloriseres sexisme? Hvorfor ingengode kvinnelige rollemodeller?
Jeg makter ikke å lese disse kritikernesangrep på denne serien som annet ennmisforståelser av hva det er serieska-perne forsøker å formidle, selv om detnnes en ambivalens i serien det alltid er vanskelig å forholde seg til, for eksempel
i den aller nyeste episoden hvor hoved-personen Don Draper nærmest tvingerseg på sin nye kone, og det viser seg atdet var det «hun egentlig ville».
Og heller ikke en fan som jeg kan se bortfra at kultusen rundt «Mad Men» i stadigstørre grad handler om konsum enn ompolitikk. Dette forholdet understreker etsvært viktig poeng i all diskusjonomkring kunstens forhold til det poli-
tiske: Det nnes ingengitt sammenhengmellom det en kunst-ner legger i et verk oghva tilskueren tar medseg fra opplevelsen avdet, det er ubestemt. Vi har som kunstfor-
tolkere ikke monopolpå hva som «egentlig» står i teksten.Tilskueren er i så måte fri. Samtidig må vi være bevisst at denne tilskueren leveri et samfunn, og dette samfunnet er medpå å forme våre kollektive reaksjoner.Slike reaksjoner er alltid under forhand-ling, men blir stadig oftere styrt inn ikonsumorienterte handlinger. Disse eraldri kritiske.
Kristoffer Jul-Larsen,stipendiat, Institutt for nordistikk og litteratur-
vitenskap, NTNU, og redaksjonsmedlem i Fett
Feministene Kristoffer Jul-Larsen, Bodil Stenseth, AstaBeate Håland og Wencke Mühleisen skriver iKlassekampen mandager.
«Seriens realisme viste forhold de ikke sto ut åminnes»
HARD VIRKELIGHET: I «Mad Men» møter Peggy Olson (Elisabeth Moss) et mannsvelde i sinkamp for å bli anerkjent som reklamemaker. Her ser vi henne sammen med «creativedirector» Don Draper (Jon Hamm). FOTO: FRANK OCKENFELS /AMC
FEMINIST, JAVISST
Kristoffer Jul-Larsen
Fremstillingen av undertrykte kvinner i «Mad men» er mangetydig.
Sexisme på tv
