Tom Kristensen - Korsbaereren

KORSBÆREREN

T YPE-IT AS, 28.06.2012ORDRE: 26400 (s . 1 av 430)

Tom Kristensen

KORSBÆRERENThriller


Tom Kristensen:En kule, 2001

Hvitvasking, 2002

Freshwater, 2003

Profitøren, 2005

Dødsriket, 2006

Dragen, 2008

Dypet, 2010

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Omslag: Erlend AskhovSatt med 11,2/13 pkt. Adobe Garamond

hos Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 80 g Super Snowbright 1,6

Printed in GermanyGGP Media GmbH, Possneck 2012

ISBN 978-82-03-35210-2ISBN 978-82-525-8067-9 (Bokklubben)


1

San Francisco

Den vemmelige følelsen av å falle. Fritt fall, ingen bunn, barestummende, kaldt mørke.

Mark Dresher åpnet langsomt øynene og lot blikketvandre over de gravalvorlige ansiktene rundt bordet. Mun-nen hans hang halvåpen. Kjevemusklene kjentes numne.Underarmene lå kraftløse oppå den blankpolerte bordpla-ten. Han var så usigelig trett og sliten.

Ingen av de fire andre partnerne rundt bordet sa et ord.Redsel og vantro lyste ut av øynene deres. På storskjermenbak dem var nyhetsankeret Maria Bortiromo i ferd med å av-slutte innslaget på CNBC. Den hese, hektiske stemmen ogde rødmalte leppene som beveget seg hurtig. Ansiktet entu-siastisk. I finansmiljøet gikk hun under kallenavnet MoneyHoney på grunn av sitt utseende, og for at hun var den førstekvinnen til å rapportere live fra gulvet på New York StockExchange. Nyhetsinnslaget var ikke til å misforstå. Det varslutt, det var over.

Så overtok et reklameinnslag for Qatar Airways.Mark grep fjernkontrollen og slo av TV-en. Stillheten var

øredøvende. Kun lyden fra iltre bilhorn trengte gjennom fragaten tjueen etasjer under skyskraperen i California Street ifinansdistriktet i San Francisco.

5


«Any last comments or questions?»Blikkene til de fire rundt ham falt ned i bordplaten. Hva

var det egentlig å si? Alle visste at det var slutt. I morgen villeDresher Associates være ødelagt, pulverisert, historie.

Mark Dresher la hendene flatt på bordflaten og heiste seglangsomt opp i stående stilling. «Okay, guys, I have nothingmore to say. This meeting is over.»

Klokken passerte ti på kvelden da Mark Dresher satte seginn sin Cadillac CTS-V Sedan, kjøpt for bare noen få måne-der siden. Den gode lukten fra nye skinnseter kjentes ennå.Han la hendene på rattet, og nok en gang spurte han seg selvhvordan ting kunne skje så inn i helvete fort.

Han og Barbara hadde flyttet fra New York til San Fran-cisco for femten år siden for å slippe unna den hektiske,nærmest frenetiske livsstilen de hadde hatt i nesten tjue år.Hun som sjefssekretær i en mindre investeringsbank, hansom partner i Hennessee Management, et hedge fund medkontorer like ved Wall Street. De siste årene før de bestemteseg for å flytte, led han av stadig verre søvnproblemer, og bleofte sittende i timevis foran PC-skjermen eller TV-en omnettene. Til slutt innså han at han var nødt til å gjøre noemed hele sin livssituasjon, ellers ville han dø av hjerteinfarkteller hjerneslag før førti. Hvis han da ikke døde av ren ogskjær utmattelse. Det var sjelden arbeidsdagene var kortereenn tolv timer, og han var nesten alltid innom kontoret ihelgene. Ferier var nærmest ikke-eksisterende.

Flyttingen var hans idé.«Vi trenger luft, sol, tid til hverandre, omgås vennlige

mennesker og jobbe mindre. Vi behøver ikke dette helvetestempoet på Manhattan mer,» hadde han hørt seg selv si, nær-mest undrende over at slike ord kunne komme ut av hansmunn. Men Barbara hadde ikke vært vanskelig å overtale.Hun var som han lei av jobben og den lange pendlingen tilog fra jobb. I tillegg hadde de nok oppsparte midler til at hun

6


kunne slutte å jobbe, dersom hun ønsket det. Verre var detmed de to sønnene deres, i hvert fall til å begynne med. Menikke lenge etter begynte begge på college; Steve i Boston ogMartin i Miami, deretter jobb i de samme byene, ekteskapog barn. Alle ble til sist fornøyde.

I nesten alle disse årene hadde livet deres gått på skinner.Barbara trivdes usedvanlig godt med sin hjemmetilværelse iden romslige villaen de hadde kjøpt, og han hadde fått til-bake nattesøvnen. Det mye hedge fund-selskapet han startetopp og puttet alle oppsparte midler pluss et stort lånebeløpinn i, krevde mindre jobbing, reisetid til og fra kontoretvar ingenting i forhold til New York og avkastningen for in-vestorene – og de ansatte – hadde vært litt opp og ned, mengrei. De hadde vokst jevnt og trutt i femten år. Inntil nå.

I morgen var det over.Mobilen hans duret i innerlommen. Barbara.«Nei, jeg kommer ikke fra ennå,» hørte han seg selv si.

«Ja, det blir sent i dag også. Du sover nok når jeg kommerhjem.» Han stirret på displayet på mobilen mens han slosamtalen av. Så satte han tenningsnøkkelen i låsen og kjørteut av garasjeanlegget.

Noen minutter senere stanset han utenfor inngangspar-tiet til fasjonable, The Ritz-Carlton. En uniformert parke-ringsvakt kom hurtig mot ham. Mark steg ut av bilen medmotoren i gang og overlot til den uniformskledde å parkerebilen i hotellets parkeringsanlegg. Han fikk ikke noe parke-ringsbevis for sin valet parking. De kjente ham godt fra før.

Marks eneste tanke etter at han forlot de andre partnernevar at han trengte en drink og noen timer alene. Måttetenke over situasjonen, forsøke å finne litt ro før orkanensom hadde brygget seg opp ville rase over dem og ødeleggealt.

Han ble stående på asfalten noen sekunder etter at bilenhans var kjørt bort, trakk den kjølige luften ned i lungeneog nikket med et gjenkjennende smil til mannen med floss-

7


hatt og sjakett som voktet hotellets inngangsparti. På kon-toret hadde han følt seg svett, nå frøs han. En mann i sortfrakk hadde stanset opp like bortenfor og sto og stirret påham. En asiat, kanskje en japaner. Mark gikk med raske steginn gjennom den store inngangsdøren som ble holdt åpenfor ham.

Hotellets resepsjon hadde en atmosfære av luksuriøs ro,nærmest et slags akvarium med duse farger, behagelig tem-peratur, grønne planter, glass, skinnende metall og sindigeog rolige bevegelser av de likeartede vesenene som bevegetseg her inne. Her var det ingen krisestemning, tilsynelatendeingen bekymringer, bare diskret høflighet og servile smil, tje-nestevillige hotellansatte som sto klare til å lystre de minstevink fra de velkledde barrakudaene og haiene i akvariet.

Mark gikk inn i baren og tok plass ved bardisken.Bartenderen var straks der og tørket den allerede blank-

polerte disken foran ham med et skinnende hvitt kjøkken-håndkle. «Good evening, Mark, how are you?»

«Not too bad. I just need some time on my own right now.»«Certainly, Sir.»Mark ba om en gin & tonic. Bare sekunder senere sto

glasset foran ham og bartenderen trakk seg diskret tilbake.Han tok en kraftig slurk og så seg omkring. Kun noen fåbord var opptatt, og litt lenger bortenfor langs bardisken sattdet et eldre par i en tilsynelatende intens og opphisset, menhviskende samtale.

En gang i livet trodde jeg på gud, tenkte Mark. Når vardet jeg mistet troen? Da foreldrene tvang meg med i kirken?Da jeg som trettenåring fikk ørefiker og husarrest for å nekteå delta på søndagsgudstjenestene?

Det skjedde kanskje over lang tid. Men akkurat nå kunnehan trengt en eller annen gudommelig makt å henvende segtil, noen som kunne hjelpe ham til å komme seg gjennomorkanen. Sies det ikke at det aldri er for sent, tenkte han.Jeg kan fremdeles be om tilgivelse og frelse, døpes på nytt

8


og leve et liv i gudfryktighet og kjærlighet som vil gi indrero. Hvorfor hadde han alltid levd med dette evinnelige jagetetter mer? Flyttingen til San Francisco hadde gitt ham til-bake nattesøvnen, men jaget etter penger var det samme.

Huset ville selvfølgelig gå med, det ville bli solgt. Barbaravisste ingen ting. Ikke barna heller. Alt ville gå tapt. Alt sam-men. Det eneste han ville stå igjen med var lån.

Fuck! tenkte han. Fuck alt sammen!Mark tømte glasset i én slurk og signaliserte til bartende-

ren at han ønsket en til.«Kan jeg sette meg?»Mark skvatt til og snudde seg mot stemmen. Han hadde

ikke hørt at noen nærmet seg.En kvinne satte seg på barkrakken ved siden av. I tretti-

årene et sted. Ansiktet modellpent, men hardt sminket,fingre og håndledd overlesset med ringer og armbånd, kortsort skinnjakke, høye støvletter og korte hotpants.

Han smilte blekt. «Jeg føler meg ikke helt i form i kveld,dessverre,» sa han og snudde seg mot bardisken igjen.

Hun lente albuene mot bardisken, la kinnet på foldedehender og så bort på ham. «Du har alle kjennetegn på å væreen alfahann,» smilte hun. «Brede skuldre, kraftig kjeveparti,gråstenk, Patek Philippe armbåndsur og dress til sikkert firetusen dollar.» Hun lot blikket gli over ham. «Alfahanner gårikke på bar dersom de ikke er i form.»

Mark pustet tungt og nippet til den nye drinken som varblitt satt foran ham. Han kastet samtidig et blikk bort påbartenderen som holdt dem begge i øyensyn. Sannsynligvissto han klar til å be kvinnen fjerne seg dersom Mark ba omdet. Han vendte seg mot kvinnen igjen. Blikket hennes hangfast på ham. Kinnet oppå de foldede hendene. «Hva drikkerdu?» spurte han.

«Det samme som deg.»Mark løftet sitt eget glass mot bartenderen og gjorde en

bevegelse i retning kvinnen. «Hva heter du?»

9


«Annie.»«Annie,» gjentok Mark og smilte. «Artistnavn?»Hun trakk på skuldrene. «Spiller det noen rolle? Og du

da?»«Mark.»«Hyggelig å møte deg, Mark.»«Likeså.»«Skal du fortelle meg hvorfor?» smilte hun.«Hvorfor hva?»«… du ikke er i form.»Han ristet på hodet idet drinken ble satt foran henne. «Jeg

er den gamle løven som er blitt drevet bort fra flokken jeghar ledet i mange år, og nå må streife rundt på savannen res-ten av livet, alene.»

«Ikke mer alfahann? Aldri mer paring med villige løvin-ner?» spurte hun. «Ingen mer vifting med erigert penis for ålokke til deg hunner og for å skremme vekk rivaler?»

«Det ser ikke slik ut, nei.»«Hva skjedde, Mark?» Hun lente seg nærmere.Han stirret inn i de hardt sminkede, spørrende øynene.

«Jeg har tapt alt.»«På børsen, eller?»«På en måte. I hele mitt yrkesaktive liv har jobben min

vært å gjøre allerede rike mennesker enda rikere. Jeg har spiltmed AFP.»

Hun sperret øynene teatralsk opp. «AFP?»«Andre Folks Penger. I tillegg til mine egne, pluss litt til,

lånt av banken.»«Og nå har du tapt alt? Kanskje ikke akkurat noe en mor

ville vært stolt av.» Annie grep glasset og skålte mot ham.«Min mor er død,» svarte Mark.«Beklager, Mark.»«Kanskje like greit nå,» svarte han. «Men jeg liker å tenke

på at vi tapte penger på den gode, gamle måten; ved ærlig-het og hardt arbeid.»

10


Annie lo og åpenbarte fortenner som var misfarget av denrøde leppestiften. «Hva slags firma hadde du?»

«Et hedge fund.»Annie trakk underleppen ned og heiste på skuldrene.«I morgen gjør en stor flokk gribber seg klare,» fortsatte

Mark, «for de vet at den store elefanten må ut og kjøpe enspesiell aksje i bøtter og spann. Aksjen vil stige grusomt iverdi, men vi har ikke noe valg, vi må fortsette å kjøpe, selvom vi taper på hver jævlige én. Og den store elefanten …det er altså selskapet mitt. Vi har gått fra å være en sterkelefant til å bli en kjøttfull, forsvarsløs en. Akkurat nå sittergribbene og venter tålmodig på å få skjære av og spise storestykker med elefantkjøtt. Og de kommer til å spise oss rå,mens vi fremdeles lever.»

«Gode gud.» Hun la en av sine ringbefengte hender overmunnen.

«Jeg burde ha gitt meg da jeg så tittelen Hedge Fund forDummies i bokhandelen,» mumlet han nærmest til seg selv.

Annie la varsomt en hånd på underarmen hans. «Jeg trordu trenger noe helt annet å tenke på, Mark.»

Han kjente duften av parfymen hennes da hun lente segenda tettere inntil ham og merket at han ble kvalm. «Jeg trorikke det, Annie,» sa han og reiste seg, «ikke i kveld.» Hanla en femtidollarseddel på bardisken og gikk med ustø stegmot utgangen.

11


2

Sjefen for valet parking vinket gjenkjennende og ga bilnøk-kelen til en av sine assistenter som løp av sted for å hentebilen.

Mark ble stående med armene i kors og hutre mens hanventet utålmodig. Lot være å slå av en prat med de hotell-ansatte her ute, noe han vanligvis ville ha gjort. Men ikke ikveld. Orket ikke.

Luften utenfor var merkbart mer fuktig og kjølig. Kaldog varm havstrøm møttes i Stillehavet utenfor kysten av SanFrancisco, dannet tåkebanker og kunne som ved et trylleslagsenke temperaturen i byen med opptil ti grader.

Kanskje burde han ha akseptert forslaget til Annie – ellerhva hun nå het. Han kunne så absolutt trenge noe annet åtenke på. Én ting var hans personlige konkurs, men tankensom virkelig fikk det til å knyte seg i ham var det kommendeunisone brølet fra rasende investorer. Tidligere i dag haddede sendt et skriv til samtlige av dem der de i temmelig klareordelag hadde fortalt at hver eneste investerte dollar ville gåtapt.

Han kastet et blikk bak seg, mot hotellets inngangsparti.Ingen Annie. Hun måtte ha godtatt avslaget. Kanskje likegreit. For hva ville resultatet blitt? Et raskt knull på et ellerannet hotellrom, og etterpå? Anger, enda mer frustrasjon ogselvforakt. Så hvor skulle han dra nå? Hjem? Kjøre rundt på

12


måfå? Eller kanskje stanse på Golden Gate Bridge, krabbeover rekkverket, ta sats og falle de syttifem meterne ned i is-kaldt havvann? Tanken på å gjøre det slutt hadde streifet hamde siste døgnene, det var ingen tvil om det. Et eller annet stedhadde han lest at i snitt hopper en ny jævel hver fjortendedag fra Golden Gate, og potensielle selvmordere kommerkjørende dit utenbys fra. Golden Gates tiltrekningskraft påde selvdestruktive var enorm.

Endelig svingte bilen opp foran ham. Han fisket fram enfemdollarseddel fra lommen og stakk den diskret i håndentil gutten som lot motoren være i gang og døren på sjåfør-siden stå åpen. Mark satte seg inn og kjørte av sted.

Han følte seg plutselig svimmel. Det kunne umuligkomme av de to drinkene han hadde fått i seg. Sannsyn-ligvis kom det av det høye blodtrykket. Han burde ha værthos legen. Suset i øregangen, hodepinen og nå svimmelhe-ten – alle disse symptomene kunne sikkert føres tilbake tilet blodtrykk som måtte ha kommet opp i helt uforsvarlige,livstruende høyder de siste døgnene.

Trafikken gled rolig på denne tiden. Han kjørte inn påden brede Lombart Street, og deretter 101 i retning GoldenGate.

Mark håpet Barbara sov når han kom hjem, orket ikketanken på å skulle begynne å forklare alt sammen nå. Hanslo hardt i rattet med håndbaken. «Fuck!»

På vei over Golden Gate saktnet han farten, forsøkte å seom noen sto klar til å hoppe fra rekkverkene. Men det varingen å se, kun lys fra biler som i en sakte film i begge ret-ninger. Bare noen kilometer lenger framme lå villaen deres,i Tamalpais Valley. Straks etter hadde han passert broen.

Plutselig merket han en bevegelse bak seg. Mark snuddehodet brått. En udefinerbar redsel hogg tak i ham, pressetluft ut av lungene, og han utstøtte en merkelig lyd. Det varnoe eller noen der. Hendene klamret seg til rattet og han kas-tet hodet til siden, forsøkte febrilsk å se bak seg. Han stirret

13


i bakspeilet, justerte det med høyrehånden, slapp gasspeda-len, bremset ned og styrte ut mot høyre side av motorveienmens pusten gikk raspende.

Så en fremmed stemme: «Mark, take it easy. Stop the car.»Mark kjørte ut på veiskulderen og stanset.Idet han grep tak i dørhåndtaket for å forsøke å kaste seg

ut, kjente han plutselig et stikk i nakken. Smerten kom såoverraskende og var så intens at han skrek. Hånden hanssøkte instinktivt mot det spisse som presset seg inn i nakke-gropen, samtidig som han bøyde seg gramover og grep medhånden rundt noe som kjentes som et knivblad. Han slapptaket i kniven da han kjente bladet skjære seg inn i hånd-flaten. Mark kastet et blikk på høyrehånden og så to dypekjøttsår fulle av blod. Plutselig kjente han noe rundt halsen,en underarm som presset strupehodet sammen og holdt hamfast som i en skruestikke. Alt gikk så fort at han ikke klarteå reagere. Han hikstet etter luft. Forsøkte å sparke fra medbena i gulvet for å dra seg bakover slik at han skulle klare ålette trykket mot strupen og trekke inn luft. Samtidig grephan tak i underarmen hans med begge hender og forsøkteå bende den vekk. Men det hjalp ikke. Personen bak ham varekstremt sterk. Mark kastet kroppen fra side til side. Benavar oppå dashbordet og han forsøkte å finne fotfeste motfrontruten for å presse seg ytterligere bakover.

Snart ville han dø, om ikke mange sekundene ville hanmiste bevisstheten og dø.

Plutselig slapp taket.Mark kastet seg framover, grep seg til strupen med den

blodige hånden mens han gispet etter luft.To hender grep tak i håret hans og trakk ham med vold-

som kraft tilbake i setet. Kniven ble holdt opp foran ansik-tet hans.

«Go on!» hørte han en hvesende stemme som fra langt idet fjerne. «Drive!»

14


Jeg husker godt første gang det skjedde, enda jeg ikke kan havært mer enn kanskje seks år. Blodet på fars hender, hevelsenerundt det ene øyet og de hysteriske skrikene fra mor.

Vi bodde på den tiden i et hus i et av Tokyos bedre strøk. Ikkeleilighet, men hus. Jernport, privat garasje, tre soverom – minsøster og jeg hadde hvert vårt – hushjelp og en liten hage med ensteinsatt dam, bambus og kirsebærtrær. Jeg tror vi hadde vært enlykkelig familie fram til denne spesielle kvelden, men jeg er ikkehelt sikker. Kanskje mor hadde hatt hysteriske anfall og depre-sjoner også tidligere, men at vi barna hadde blitt skjermet fradet. Kanskje hun allerede hadde begynt å gå på antidepressiva.Og kanskje var far blitt banket opp og truet også tidligere, menat de hadde forskånet oss fra det også? Uansett om ting ble holdtskjult eller ikke, jeg har ingen spesielle vonde minner fra tidenfør dette skjedde, så derfor velger jeg å tro at vi inntil da haddevært en lykkelig familie.

Uansett, dette var starten på en rekke hendelser som til sluttendte med tragedien.

Det er ellers to ting ved min far som jeg husker spesielt godt.Det ene var hans merkelige fascinasjon for Jesus og kristendom-men. Han leste ofte historier fra Det gamle testamente for oss.Og det andre jeg husker var at han var svært opptatt av at minsøster og jeg skulle lære oss det engelske språket. Så far bruktetimer på å lese og oversette fra en engelsk bibel han hadde fått

15


tak i. Det er de to tingene jeg husker best; hans interesse for bi-belen og det engelske språket. Og begge deler skulle få betydningfor meg senere. Visste far det? Kunne han se inn i framtiden?

De måtte ha dukket opp uanmeldt. Vanligvis kom de to, to ko-buns, kledd i sorte, dyre og litt trange dresser, sorte sko, hvite slipsog mørke skjorter – og selvfølgelig kortklipte og med solbriller.På den tiden var store amerikanske biler populært blant dem, såjeg antar at de hadde parkert en stor Cadillac eller Continentali gaten utenfor huset vårt. Ganglaget deres utmerket seg også,ikke denne subbende, ydmyke måten som de fleste japanere gårpå, men rette i ryggen, oppreiste og spankulerende.

Straks far åpnet måtte de ha gått til angrep, med kniver ogknyttnever. De hadde ikke til hensikt å drepe ham, da haddehan allerede vært død. Kun true, slå, rispe ham opp med knivenog skremme. Deretter hadde de forsvunnet. Angrepet var sikkertover i løpet av noen få sekunder.

Jeg visste ikke den gangen hvem som hadde kommet på dørenvår, men jeg vet det selvfølgelig i dag.

Dette var min første nærkontakt med yakuza.


Tom Kristensen - Korsbaereren

Documents

Transcript of Tom Kristensen - Korsbaereren