Stolpesnø

90mm 90mm133 mm 27 mm 133 mm

211 mm

R e i e R s g å R d

M a r i t

A l l e m e n n e s k e r ø n s k e r s e g n o e f o r l i v e t s i t t.

D e t g å r A n å ø n s k e s e g f o r m y e .

Fe m å r ga m l e O d a ta r p å s e g v i n t e r t ø y e t o g gå r u t f o r å a k e i s n ø væ re t .

H u n ko m m e r i k k e i n n i g j e n , h u n e r s p o r l ø s t b o r t e .

H va e r d e t s o m s k j u l e r s e g i v i n t e r m ø r k e t ?

Po l i t i e t t e r f o r s k e r n e B i t t e R ø e d o g Ve r n e r J a c o b s e n b e g y n n e r d e t va n s k e l i g e

a r b e i d e t m e d å a v h ø re m e n n e s k e r p å e t l i t e t e t t s t e d . A l l e k j e n n e r h v e ra n d re ,

a l l e v e t n o e . O g a l l e h a r n o e å s k j u l e .

S TO L P ES N Ø e r e n i n t e n s f o r t e l l i n g o m s k y l d o g h e m m e l i g h e t e r.

MA

RiT R

EiERS

gå

Rd

STO

LPES

NØ

Marit Reiersgård (f. 1965) er fra Lier

utenfor Drammen. Stolpesnø er hennes

første bok.

Foto: Rolf M

. Aagaard

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 80 g Norbook Cream 1,6

Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze design

ISBN 978-82-05-42475-3

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 24854)Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 22. desember 2011 - 8:07 (side 4 av 309)

NOT PRINT READY!

Marit Reiersgård

StolpesnøKriminalroman


NOT PRINT READY!

Først er lyden dempet, som fjern torden. Et gult blink. Og så kommerbrøytebilen ut av svingen. Det gnistrer. Jernet skriker mot asfalten.Bilen kommer mot meg med oransje dunkende lys, jevne som hjer-teslag. Jeg lukker øynene idet den passerer, og først da lyden hengerigjen som et minne, åpner jeg dem. Veien ligger naken. Jeg kaster etblikk bakover. Hun ligger i baksetet med øynene sperret opp. Hudensom et stramt lerret. Jeg kan ikke stoppe. Jeg kan komme unna. Jegmå videre. Inn der alt er hvitt og stille.


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

Onsdag 25. januar

1

Noen dager er korte. Noen er lange. Og noen skal vare hele livet,tenkte Solveig og bestemte seg for å huske akkurat denne dagen.Hun fylte lungene, pustet inn trygg hverdag. Bedre enn dette blirdet ikke! Selv om det bare var en vanlig onsdag, og selv om dagenvar fylt til randen av alminnelighet, var den på samme tid heltannerledes enn andre dager.

Hun visste at Erik snart ville komme inn døra, trampe av segsnø og legge igjen våte dammer i entreen, og Oda ville løpe ogkaste seg om halsen hans. Selv skulle hun, for en gangs skyld, ikkeirritere seg over at han ikke børstet av seg før han gikk inn. Hunskulle vende medisterpølsene i stekepanna og nyte dette synet avmannen og barnet. Hennes mann. Hennes barn. Og snart skullehun dele vissheten som bare hun hadde – at det snart var sistegang bare de tre var sammen.

Her er de lokale nyhetene …Solveig skrudde opp lyden på den gamle radioen med kassett-

spiller som balanserte i vinduskarmen på kjøkkenet. Fra vinduethadde hun utsikt rett ned på Ringeriksveien.

Det store snøfallet siste døgn har ført til store forsinkelser overhele Østlandet. Det meldes om saktegående køer på E18 i begge ret-ninger. Ved Liertoppen kjøpesenter og avkjøringen til Tranby kjørteen trailer av veien ved seksten tretti-tiden. Hjelpemannskaper er påplass, men det forventes at trafikken …

Ute var det vinter på en voldsom måte. Solveig stirret på dehvite jordene. Og på trærne som sto krumme under vekten av våtsnø. Det hadde snødd uten opphold siden nyttår, og meteorolo-gene formidlet værmeldingen med en begeistret fascinasjon som

11


NOT PRINT READY!

økte i takt med brøytekantene. Avisene spekulerte på om globaloppvarming kunne være en bløff.

Lier er i hvert fall fritatt, smilte Solveig. Hun dempet radiolydenog ristet i det samme av seg en ubestemmelig følelse av uro. Detvar som om det med ett hvilte noe tungt i lufta, en tyngde hunnesten kunne høre. En mørk tone langt under grensen for hva detmenneskelige øret kunne oppfatte, men som allikevel sendte enforuroligende dirring gjennom lufta. Hun ristet den av seg på ny,tviholdt på den sårbare spiren av glede. Var det ikke alltid sånn?Når du endelig følte deg dypt lykkelig, var du straks redd for atdet var for godt til å kunne vare. Det var nok bare vinteren ogkulda og snøkaoset med alle forsinkelsene som prøvde å få over-taket igjen. Men snart ville de meterhøye brøytekantene tine nedtil et kjølig minne, og det ville bli vår.

Solveig åpnet spiskammerset og hentet ut en halvfull sekk medpoteter. Det støvete innholdet møtte henne med utstrakte groer.Hun rakk akkurat å knipe av et banneord idet datteren kom inn påkjøkkenet. Oda hadde slept med seg pappesken med alle bamseneog var i ferd med å spre dem utover gulvet.

– Mamma, kan vi gå ut?Oda strevde med å få den hvite lamungen, som ikke lenger var

hvit, til å sitte.– Nei, nå skal jeg lage middag.Oda knep leppene sammen til en tynn strek mens hun fortsatte

å lempe bamser og plysjdyr opp av esken.– Hva skal vi ha? Pannekaker?– En annen dag, kanskje.– Det sier du alltid. Hos Mathias har de pannekaker hver dag.

Med sjokoladepålegg!Hun så trassig på moren.– Kan vi gå ut?– Vi kan ikke, sier jeg. – Jeg holder på med middagen. Det er

mørkt. Og det snør.Solveig skar av en bit medisterpølse og rakte datteren.– Sulten?Oda ristet på hodet.– Jeg vil ut. Du behøve’kke være med.

12


NOT PRINT READY!

Solveig tygget på forslaget og merket den velkjente følelsen avettergivenhet. Og i dag var det lett å være grei. Tungsinnet somså ofte tidligere hadde glidd inn i henne og fylt henne med uklartristhet, hadde reist og etterlatt plassen til et tivoli. Hun var fullav sukkerspinn.

– Men jeg vil ut. Jeg vil, jeg vil, jeg vil!Hvor ulik datteren var henne selv. Solveig hadde vært et stille

barn. Hun hadde likt å sitte med tegnesakene sine under kjøk-kenbordet og lytte til de voksnes samtaler. Oda, derimot, trivdesbest som midtpunkt, helst med et applauderende publikum.

– Ja vel, da, din umulige unge, smilte Solveig og dro henne iden ene fletta. – Men da må du rydde opp først.

– Jess!Oda var allerede på full fart ut i entreen. Lamungen lå igjen på

kjøkkengulvet med nakken i en lei vinkel sammen med et dusinandre forlatte kosedyr.

Oda skulle begynne på skolen til høsten og klarte det mesteselv. Hun tok på ullsokkene som mormor hadde strikket, fikk helekroppen inn i den rosa parkdressen og dro glidelåsen opp uten åsette den fast i haka. Men hun måtte ha hjelp til å få på støvlene.De var plutselig blitt for små. Hun truet føttene nedi så hun blerød i ansiktet. Solveig hjalp henne med å dra ermene på dressenover vottene og sjekket at strikken satt godt under støvlene førhun kysset datteren på panna.

– Da er du bare rett her ute, så jeg kan se deg fra vinduet.Oda himlet overdrevent med øynene og rygget ut.Solveig gikk tilbake til kjøkkenet. Hun holdt på å snuble i skjø-

ten på gulvbelegget der en flik var løsnet og sto og sprikte. Hunhusket at megleren, den gangen de hadde vært på visning, haddekalt det et spennende og originalt hus med sjel. Det mest spen-nende var strengt tatt å se hvor lenge det gikk før de var nødt til åbytte ut gulvene. Og det mest originale var muligens badet, somen gang på femtitallet hadde vært et kott, akkurat stort nok til åfå tvunget inn et dusjkabinett, en vask og en do. Mulighetene ergrenseløse! Den unge megleren hadde selvsagt hatt rett. Hvis duhadde penger.

Solveig husket også hvordan hun hadde knepet igjen øynene,

13


NOT PRINT READY!

erklært seg selv blind for hva det ville koste å sette huset i stand.Hun hadde overtalt Erik til å se det hun så – et hjem. En ny adresse,som sammen med det nye etternavnet hennes ville bli et sted deringenting vondt kunne hende. Et sted hun aldri mer skulle væreredd.

Hun visste at det ble snakket om dem i nabolaget. Det varikke nødvendig å være klarsynt for å fornemme den dårlig skjultemisnøyen med at de sist sommer verken hadde malt huset ellerreparert gjerdet. Tida hadde mesket seg med råttent trevirke i åre-vis, og enkelte steder sto plankegjerdet og smilte, som en tannløsolding. De passet ikke inn. De var ugress. I fjor hadde familienEgge vunnet kommunens pris for den best velholdte hagen. Deteneste som er bra med så mye snø, tenkte Solveig, er at alle hageren liten stund er like.

De fleste som bodde i området, hadde bodd der hele livet. Fødtog oppvokst på svære gårder med skog eller i arvede hus på tom-ter med utsikt. De hørte til. Ble regnet med. Hun og Erik haddekjøpt seg inn til blodpris, og det vindskjeve restaureringsobjektetvar alt banken hadde vært villig til å strekke seg til. Begge haddetatt med seg gammel gjeld inn i sitt nye felles liv. Erik etter å hasolgt leiligheten sin med tap. Hun etter å ha vært dum og naiv ogbrukt sparepengene på eksmannens kredittkortgjeld og feilslåtteinvesteringer. Egentlig var det ikke så ille å ha dårlig råd, det somvar ille, var å ha dårlig råd i et sånt strøk.

– Men jeg tror på dette huset og alt som er i det, sa hun høyt,som for å overbevise seg selv.

– Jeg tror på laminat og tepper fra Ikea. Jeg tror på lav rente ogny oppvaskmaskin. Jeg fornekter fukt i kjelleren og muggsopp påbadet. Og jeg håper og ber og tror at David aldri vil finne oss her.

Skulle det bli virkelig ille, fikk de selge hytta. Den trengteogså renovering, men foreløpig hadde hun ikke orket tankenpå morens blikk hvis hun fortalte at de gikk med tanker om åselge. Foreldrene hadde sjenerøst latt henne få den. Ennå kunnehun høre ekko av morens stemme da arven var et ugjenkalleligfaktum.

«Nå kan dere gjøre akkurat som dere vil. Jeg vet at du aldri harlikt gardinene mine. Ja, du trenger ikke late som …»

14


NOT PRINT READY!

Moren hadde smilt og blunket liksom lurt da Solveig ville til åprotestere.

«Og du har jo alltid sagt at hytta heller burde vært rød …»Underforstått var det nå opp til Solveig og Erik å bekoste ved-

likeholdet. På toppen av det hele var det forventet at de vistetakknemlighet.

«Men jeg håper jo at dere vil invitere oss på besøk, da.»Moren hadde lagt hele sin tyngde på besøk. Moren var ikke

dum. Hun visste hvordan hun skulle holde i trådene selv om huntilsynelatende slapp dem.

Solveig skrudde ned varmen på potetkjelen og begynte å ryddekosedyrene tilbake i esken. Hun tok opp lamungen og snuste påden. En blanding av søt bobletyggegummi og surt spytt. Hun nølteet øyeblikk. Oda klarte ikke å sove uten lammet, men hvis hunhengte det ved siden av parafinovnen i stua, tørket den kanskjeinnen leggetid. Hun tok sjansen og slengte det inn i vaskemaski-nen sammen med resten av skittentøyet. Bunken med post lå påtoppen av maskinen og dirret lett da trommelen satte i gang. Reg-ninger og reklame. Hun lagde en bunke av de giftiggule fakturaeneog festet den på kjøleskapet med en reklamemagnet fra bokklub-ben. Bunken seig langsomt mot gulvet. Hun lot den synke ogbladde raskt og rutinert igjennom tilbudsbladene. Europris haddesmågodt til 5,90. Hvis hun kjøpte lørdagsgodt til Oda der, ble detkanskje en råd med det prinsessebladet hun ønsket seg. Det kunnevært fint å overraske henne på fredag. Hun og Erik skulle bort.Anne-Lene Egge, datteren til paret med den prisbelønte hagen,hadde lovet å sitte barnevakt.

Telefonen ringte. Erik lyste i displayet.– Hvor er du?– Motorveien. Ville bare si fra at jeg blir forsinka. Det står

dønn.– Jeg hørte akkurat på nyhetene. Det er en trailer som har kjørt

ut ved senteret, sa Solveig.– Ja vel. Det er derfor det står, da.Solveig gikk til vinduet. Oda lå på ryggen og bakset opp og ned

med armer og bein i den lys rosa parkdressen.– Oda lager engler i snøen, smilte hun.

15


NOT PRINT READY!

Hun hørte at Erik trakk pusten raskt og slapp den ut gjennommunnen.

– Røyker du?– Nei.– Hørtes sånn ut.Ikke bli irritert. Ikke i dag. Han sier han har sluttet.– Er det noe, eller? spurte Solveig og tvang vekk følelsen av å

bli holdt for narr.– Eh … du nå løser det seg visst opp her. Jeg får nesten legge

på.– Ok, middagen er snart ferdig. Og du … når du kommer hjem,

har jeg en overraskelse som …Men før hun hadde fullført setningen, var det stille i den andre

enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefoneni hånda og kikke ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker.I kjeglen av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. Deminnet om en rad med digre dusjer, sånne de hadde på barne-skolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpetetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet.Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.

2

Det hun hadde gjort, var strengt forbudt. Oda kikket opp motkjøkkenvinduet. Mamma sto med ryggen til og holdt den enehånda til øret. Hun snakket sikkert i telefonen igjen. Det gjordehun alltid når hun lagde middag. Mamma hadde ikke sett det. Athun hadde akt ned bakken. Og det var jo ikke farlig. Hun haddeklart å stoppe lenge før storveien.

Magen knurret. Hun hadde ikke spist matpakka i barnehagen.Det hadde vært leverpostei på. Hun hadde akkurat satt tennene iskiva da hun kom på at hun ikke lenger likte leverpostei. Det varkjempelenge siden hun hadde gjort det, sikkert ei uke. Og appel-sinen hun hadde fått av den snåle mannen, hadde hun heller ikkerørt. Hun hadde hatt den i lomma først, og siden, like før mammakom for å hente, hadde hun gjemt den i sekken.

16


NOT PRINT READY!

Hun kjente ikke mannen, men hun var ganske sikker på at hunhadde sett ham før, kunne bare ikke huske hvor. Kanskje var dethan som kjørte melkebilen? Eller Jonna fra barne-TV? Han haddevært morsom. Ville leke gjemsel og hadde satt seg på huk bakhjørnet ved porten. Og så snakket han så rart, hadde hvisket noehun ikke skjønte noen ting av. Men det hørtes fint ut, nesten somen sang. Så måtte han plutselig gå da Mathias kom.

Var det i dag Mathias skulle ha pannekaker? Hun kjente plutse-lig den søte lukta av kardemomme og vaniljesukker. Når mammalagde pannekaker, fikk hun alltid lov til å være med og lage røra,og hun fikk måle opp en teskje av hver som de blandet sammenmed melet. Mathias bodde i et hvitt hus. De kjørte forbi det påvei hjem fra barnehagen, og hun hadde vært der mange ganger.Det kunne ikke være så langt å gå, for hver gang de kjørte forbipleide Oda å si:

– Der bor Mathias, mamma.Og mamma svarte alltid:– Da er vi straks hjemme.

Det hadde lagt seg snø i hetta på parkdressen. En kald strime rantnedover ryggen og stoppet ikke før den nådde kanten på strøm-pebuksa. Oda gned seg i ryggen. Da merket hun det! Blodsmak.Hun kjente etter med tunga. Stakk den ned i det bløte søkket.Tanna var borte! Hun spyttet i votten. Måtte ikke miste den isnøen. Den var verdt en tier, minst! Forsiktig trakk hun den andrevotten av, plukket opp tanna, og klemte den hardt inni hånda førhun dro på seg votten igjen. Hun gledet seg allerede til å se fjesettil mamma. Etter barne-TV skulle de fylle et eggeglass med vann.Og så – plopp! Tanna nedi. Og i morgen. Når hun våknet …!Hva skulle hun bruke mynten til? Ei prinsessekrone, kanskje. Hvisdet var nok penger. Hun ønsket seg en sånn som Camilla i bar-nehagen hadde. Camilla hadde sagt at hvis hun ikke hadde vanni glasset, ville tannfeen legge igjen papirpenger. Men det troddeikke mamma på.

Det kom noen nede på veien. Langt borte i snødrevet så hunnoe rødt som beveget seg. Oda stanset. Holdt pusten. Det var …

Julenissen!

17


NOT PRINT READY!

Hun halvt løp, halvt skled ned mot veien. Ventet. Vinket.Skjegget rakk ham til magen. Jakka var rød og skitten. Han

hadde dratt hetta langt ned i panna. Oda blunket. Det var ikkejulenissen.

3

Raimo Egge trykket på stopp-knappen og holdt den inne helt tilfingertuppen var blodrød. Da bussen svingte inn i busslomma,kastet han sekken over den ene skulderen og raste ned trappa,hoppet av og kjente lufttrykket av dørene idet de klappet igjenbak ham. I oppkjørselen så han morens røde Honda. Han kunnespørre om å få låne den, kanskje var det mulig å få trykket ut avkroppen allerede i kveld? Han orket ikke tanken på enda en søvn-løs natt. Kvelden i forveien hadde han sittet i timevis og stirret påburet han hadde på rommet, stirret på rotta som levde der inne ien falsk ørken bygget av halm, spon og chinchillasand. Han haddekjent en underlig samhørighet med dyret som jaget rundt i hju-let. Hans egen rastløshet var i ferd med å gnage svære hull somlot oppmerksomheten sive ut. Han klarte å gni av seg oppdemtubehag før han nådde inngangsdøra, og stemmen hans bar ikkespor av den uviljen han følte da han ropte: – Mamma!

Ingen svarte.– Mamma?Janni Egge kom ut fra badet med ett ferskenfarget håndkle

knyttet rundt kroppen og et annet i matchende farge, bundetstramt over panna som en turban. Ansiktet og armene glødet.Som nykokt hamburgerrygg, tenkte Raimo og unngikk å se påden nakne huden. Han sto med armene i kors og betraktet morenmed samme mine som han ville betraktet et døende insekt – halvti vemmelse, halvt i medlidenhet.

– Åh! Er det deg? sa moren.Raimo løftet munnviken opp til et halvt smil.– Du mutter’n … kan jeg låne bilen?– Nå?– Jepp.

18


NOT PRINT READY!

– Har du sett ut? Det er livsfarlig å bevege seg på veien. Deadvarer til og med på radioen.

– Jeg skal være drit forsiktig. Jeg lover.Hun så patetisk ut. Øyelokkene hang som sammenrullede

markiser over øynene og dirret lett hver gang hun blunket.– Du har bare hatt lappen siden november. Du har ingen

erfaring.– Og åssen skal jeg få det?Smil for faen, smil.Raimo visste at han måtte kontrollere det som lå og ulmet. Han

skakket på hodet, la inn et lavere gir.– Mamma, pliiis ’a. Jeg lovte Julie å komme i kveld.– Du aner ikke hvor ille det er. Det var så vidt jeg kom meg

hjem selv.– Er’e du har vært hen ’a?Janni dro håndkleet av hodet og gned seg i ansiktet. Frotteen

raspet, men hun fortsatte å gni.– På butikken. Du kan vente til pappa kommer, så kjører han

deg.– Ja, særlig han gidder. Det er sikkert salta på veien nå, og

garantert bart inne i by’n.– Nei, har jeg sagt. Den bilen skal ikke ut mer i dag.– Faen, du er så jævla kjip.Janni svarte ikke, snudde bare ryggen til og trampet inn på

badet igjen. Han hørte låsen bli vridd om. Raimo så seg rundt.Det var som om kjøkkenskapene lente seg mot ham, huset krym-pet, klemte lufta ut av lungene. Han måtte ut! Han knyttet nevene,boret neglene inn i håndbaken. Blikket hans falt til slutt påkjøkkenbordet. Nøkkelknippet!

Raimo Egge ble stående et øyeblikk og lytte, men kunne barehøre lyden av sine egne hjerteslag. Han grep bilnøklene, dro påseg jakka og et par hansker i en og samme bevegelse før han luk-ket utgangsdøra stille bak seg. Han tok seg ikke tid til å børsteav bilen, vred om tenninga og satte på vindusviskerne mens hanrygget ut av oppkjørselen. Bilen skrenset ut i veien og sladdet dahan ga på. Bare den ene siden av veien var brøyta. Gjennom front-ruta var verden hvit. Pust rolig, tenkte han. Konsentrer deg om

19


NOT PRINT READY!

veien, du kjenner veien. Snart kommer den skarpe svingen, og såer det rett fram på den lange sletta. Der kan du gi på litt ekstra, fåfart på vifta så vinduene ikke dogger så jævlig. Oransje blinkendelys møtte ham idet han kom ut av svingen. Brøytebilen som kommot ham, tok det meste av veien. Raimo kastet bilen til siden ogkjente et dump.

– Faen!Hadde han vært borti autovernet? Han håpet snøen hadde tatt

av for sammenstøtet. Det siste han trengte nå, var en bulk i sideneller en skrape i lakken. Han fikk sjekke det siden, kunne ikkestoppe nå. Måtte gjøre det han hadde bestemt seg for. Ville ikkegi seg selv anledning til å tenke. Til å ombestemme seg.

Ikke lenge etter svingte han inn på den smale sideveien somførte opp til en hvitmalt sveitservilla. De var nødt til å snakkesammen, eller det vil si, han måtte snakke. Og hun måtte for-stå at det ikke ville nytte. At han som hadde hele framtida foranseg, skulle … Nei, det var ikke til å tenke på. Han var nødt til åfå henne til å høre på fornuft. Det burde ikke være noe problem.Han hadde gode argumenter, og bare hun fikk tenkt seg om, villenok også hun forstå at det var eneste løsning. Avslutte før det gikkfor langt. Hun var ikke dum, bare så jævlig dramatisk. Samtidigvar det nettopp det han likte ved henne. Evnen til å lage drama, fåsugd mye ut av lite. Og hun hadde fått mye ut av ham, bokstave-lig talt. Han kjempet bilen opp bakken. Veien hadde dype renneretter en bil som hadde kjørt der før ham.

La henne ikke ha besøk!Han holdt seg i sporene, siktet seg inn etter brøytepinnene og

unngikk så vidt å havne i grøfta i den siste skarpe svingen. Detsto ingen andre biler i gården enn hennes egen, og den var snøddned.

Han parkerte foran trappa. En følelse av å skulle til rektor for åstå til rette for noe, fikk magen hans til å røre urolig på seg. Hanringte på og ble stående og trampe snø av støvlene. Ingen kom forå åpne. Han trykket flere ganger. Fremdeles ingen som reagerte.Han la hånda på dørhåndtaket. Døra ga etter. Han gikk inn oglukket den etter seg.

– Hallo! ropte han. – Vibeke? Er du hjemme?

20


NOT PRINT READY!

Ingen svarte. Raimo tok av seg støvlene og tasset inn på sok-kelesten. Stua lå i mørke, men fra kjøkkenet hørte han musikk.Radioen som sto på benken, spilte for tørre smuler og tommekaffekopper. Bortsett fra musikken var det stille. Døra sto oppe.Altså måtte hun være hjemme. Nervøsiteten prikket i huden oggjorde ham varm. Men han svettet ikke. Det var som all fukt sam-let seg i blæra. Han måtte pisse. Raimo gikk videre inn i huset,forbi den store og nesten tomme stua, inn i den smale gangen dertoalettet lå. Han stoppet brått idet han passerte soverommet. Noefanget oppmerksomheten hans. Raimo smilte.

– Jasså! Så det er her du er …I det svake lyset fra nattbordlampa så han et par bein. Han

kjente igjen de svarte støvlettene som virkelig var helt håpløstupraktiske, men jævlig elegante. Han hadde sagt det til henne engang han hadde kjent seg modig og trygg:

«Du kommer til å brekke de lange pipestælkene dine en dag.De støvla der passer egentlig bare til å ha på seg i senga!»

Hun hadde kommet mot ham. Trukket ham inntil seg. Kleddav ham. Nei! Hun hadde revet klærne av ham. Han husket dennakne følelsen, skammen og spenningen. Og så hadde hun kleddav seg selv. Sakte. Plagg for plagg. Helt til hun sto naken foranham, i bare støvletter.

Nå stakk støvlettene over kanten på senga, og hun hadde ikkeengang trukket sengeteppet til side. Først trodde han at hun haddelagt seg der for å erte ham. Han skjøv opp døra. Så skjønte hanat han hadde tatt feil.

Hun lå på ryggen med armene over brystet. Hun hadde påseg den svarte duffelcoaten, hansker, skjerf og lue. Duffelcoatenvar åpen. Fra livet og ned var hun naken. Buksa lå i en krøll vedknærne. Hodet hang over kanten på senga. Munnen gapte. Blikketvar åpent, svart og festet til taket som med en usynlig tråd.

Raimo gikk bakover, snublet i dørterskelen og landet på ryggen.Hjertet ble ei slegge. Det drønnet i brystet. Noe var i ferd med ågå i stykker. Blodsmak i munnen. Han hadde bitt seg i tunga idethan ramlet bakover og traff gulvet, men kjente ingen smerte.

Hva faen gjør jeg nå?Han halvveis krabbet, halvveis løp. Ut i gangen. Ut! Han måtte

21


NOT PRINT READY!

vekk. En frossen redsel løp etter, pustet ham i nakken mens hanfiklet med støvlene.

Faens lisser!Frykten hang fortsatt i ryggen da han kastet seg inn i bilen, den

gravde seg inn i huden med lange, rødlakkerte negler.Han kunne ikke fortsette inn til byen, til Julie, sånn som han

først hadde planlagt. Ikke nå. Det var umulig. Julie måtte vente.Han måtte gjemme seg. For hvis noen så ham nå? Etter det hanhadde sett? De ville oppdage med en gang at noe var galt. Frykteliggalt. Og han måtte late som om alt var i orden.

4

Solveig skjøv stekepanna til side på komfyren og skrudde plataned på det minste før hun gikk ut i entreen. Hun åpnet døra ogkikket ut. Det raste fra det lille taket over inngangspartiet, et litesnøskred som etterlot seg en dynge på tvers i trappa.

– Oda! Nå må du komme.Ingen svarte. Solveig gikk inn igjen, kibbet av seg helsesanda-

lene, dro på støvler uten å knyte lissene og slengte ei jakke overskuldrene. Så var hun vel på baksiden. Det var tråkket en smal stirundt huset. Hun kunne se spor etter støvler i størrelse tjuesju,men de var allerede i ferd med å forsvinne. Snøflakene var tunge,som våt bomull. Solveig trakk hetta over hodet.

– Odaaa!Stillhet.– Oda Isabell Sørensen! Vi leker ikke gjemsel. Nå svarer du. Det

er ikke morsomt.En naken lydløshet møtte henne, som om snøen absorberte all

lyd, pakket den inn i et teppe. Igjen fikk hun denne fornemmelsen,en lavfrekvent rumling, forvarslet som øret ikke kunne oppfatte.Hun dreide rundt. Oda kunne ikke ha gått over jordet. Nabohu-set lå uansett i mørke. Solveig snudde og gikk tilbake, ned veientil garasjen. Det var spor overalt, men umulig å se hvor Oda sisthadde gått. En engel var i ferd med å snø igjen nederst i bak-ken. Hun ropte på nytt, men ropet forsvant i den hvite støyen av

22


NOT PRINT READY!

en brøytebil. Ved garasjen fanget noe oppmerksomheten hennes.Noe blått. Nederst i bakken. Hun løp. Akebrettet lå i veikanten.Kulda klappet til henne med flat hånd og kom ikke lenger bareutenfra, men en frossen redsel jobbet seg gjennom kroppen påinnsiden.

– Oda?Solveig hvisket.– Oda, vennen min. Hvor er du? Du må komme til mamma.

Vi kan lage pannekaker. Pannekaker, Oda! Hører du? PANNE-KAKER!

Presset i brystet. Nå dør jeg, tenkte Solveig og knuget det blåakebrettet inntil seg. De høye brøytekantene … det var umuligfor bilene å se om det kom noen ut fra en av oppkjørslene. En bilpasserte, lagde et nytt sett spor i veien. Det var for mange. Altformange bilspor. Ingen etter Oda. Så ble alt stille. Alt bortsett fraden bleke knitringen av fallende snø.

Frykten angrep henne der hun var mest sårbar, med presis treff-sikkerhet lammet den morshjertet. Siden sørget den for at hverkroppsdel i rask rekkefølge sviktet på best mulig måte. Solveigkjente det i hele kroppen. Bakken som tidligere hadde virket såurokkelig, løftet seg, rykket mot henne.

Og så.Et drønn idet skredet, frykten, tok henne.

5

Bitte Røed sto foran speilet på soverommet. Hun plukket ut plaggetter plagg fra skapet, holdt dem opp foran seg og studerte seg selvmed misfornøyd blikk, før hun kastet klærne på senga. Snøen pis-ket mot soveromsvinduet i annen etasje av rekkehusleiligheten.Høy musikk trengte igjennom gipsveggene. Hun hadde ingen-ting imot den lyden. Tvert om. Det minnet henne om da hun selvvar tenåring og satt med kassettspilleren i et forsøk på å lære segde engelske tekstene. Julie lastet ned det hun ville høre fra nettet,en metode Bitte anså som ubegripelig mystisk. Bitte Røed fisketfram ei rød skjorte. Kunne hun bruke den? Måtte strykes i så fall.

23


NOT PRINT READY!

Nei, bestemte hun, rødt ble for iøynefallende. Og rosa for femi-nint. Svart for hardt. Men blått burde være trygt. Kanskje et skjerfi halsen?

Musikken økte i styrke. Bitte gikk ut i gangen, banket forsiktigpå døra før hun åpnet.

– Kan du dempe musikken litt. Peder har lagt seg. Og husk atvi har naboer på begge sider her.

– Jeg spiller ikke høyt.– Du gjør det.Julie satt på senga i en haug av puter og med en bærbar data-

maskin på fanget. Hun løftet ikke blikket fra skjermen. Fingrenehennes klapret på tastaturet.

– Hva gjør du?– Ingenting.Bitte tok et skritt inn og forsøkte å få et glimt av skjermen.– Jeg er bare på Facebook. Herregud, mamma, slutt å bry deg.– Chatter du?– Ja. Hva så?– Med han Raimo?– Slutt å bry deg, sa jeg.– Er Synne eller Maria på, eller?Julie stirret på tastaturet med hodet litt mer bøyd enn nødven-

dig. Hadde hun grått?– Er det noe galt? Savner du de gamle vennene dine? Julie, du

vet at du alltid kan snakke med meg hvis …– Det er ingenting!– Nei, nei, men demp musikken, sa Bitte og trakk seg tilbake.Hun ble stående et øyeblikk utenfor døra med kinnet inntil den

glatte, hvite overflata. Ikke for å lytte, men på en underlig måtevar det liksom det nærmeste hun kom Julie for tida. Hun husketen tid da hun kunne sitte med datteren på fanget og kjenne var-men fra den vesle kroppen. Allerede da hadde hun forutsett detuunngåelige; at Julie ville skli ut av favnen hennes, krabbe motdøra, reise seg og åpne, for så å vandre ut på høye hæler. Men atdet skulle skje så fort! Hun glir ut av hendene mine, og jeg vet ikkeengang hvem jeg er i ferd med å miste, tenkte Bitte. Jeg kjennerhenne ikke lenger.

24


NOT PRINT READY!

Bitte Røed løsrev seg fra døra og kikket inn til Peder. Han låpå ryggen og sov med åpen munn, så ikke ut til å ha en bekym-ring i verden. Men så hadde han heller ikke hatt problemer medå finne seg til rette på det nye stedet. Gata var full av gutter påhans egen alder. Han var allerede en av dem. Julie derimot, hangbare sammen med denne kjæresten, som Bitte ennå ikke haddemøtt, og virket totalt uinteressert i å skaffe seg nye venner. Hunhåpet det ville gå seg til etter hvert. Å ha en kjæreste var tross alten start, og bedre enn å være helt alene. Hun klarte ikke motståfristelsen det var å gå inn og stryke Peder over håret. Han våk-net ikke. Bare vred seg over på siden som om han ble irritert. Sålik faren sin, tenkte Bitte og pakket dyna tett rundt ham før hunrygget stille ut og gikk tilbake til sitt eget soverom. Der sank hunsammen på sengekanten og så oppgitt på haugen av klær. Hunhadde aldri trodd at hun ville savne uniformen.


NOT PRINT READY!

90mm 90mm133 mm 27 mm 133 mm

211 mm

R e i e R s g å R d

M a r i t

A l l e m e n n e s k e r ø n s k e r s e g n o e f o r l i v e t s i t t.

D e t g å r A n å ø n s k e s e g f o r m y e .

Fe m å r ga m l e O d a ta r p å s e g v i n t e r t ø y e t o g gå r u t f o r å a k e i s n ø væ re t .

H u n ko m m e r i k k e i n n i g j e n , h u n e r s p o r l ø s t b o r t e .

H va e r d e t s o m s k j u l e r s e g i v i n t e r m ø r k e t ?

Po l i t i e t t e r f o r s k e r n e B i t t e R ø e d o g Ve r n e r J a c o b s e n b e g y n n e r d e t va n s k e l i g e

a r b e i d e t m e d å a v h ø re m e n n e s k e r p å e t l i t e t e t t s t e d . A l l e k j e n n e r h v e ra n d re ,

a l l e v e t n o e . O g a l l e h a r n o e å s k j u l e .

S TO L P ES N Ø e r e n i n t e n s f o r t e l l i n g o m s k y l d o g h e m m e l i g h e t e r.

MA

RiT R

EiERS

gå

Rd

STO

LPES

NØ

Marit Reiersgård (f. 1965) er fra Lier

utenfor Drammen. Stolpesnø er hennes

første bok.

Foto: Rolf M

. Aagaard

Stolpesnø

Documents

Transcript of Stolpesnø