Lars Kepler

StalkerBok nr. 5 i Joona Linna-serien

Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars KeplerOriginalens tittel: Stalker

Oversatt av Henning J. Gundersen

Copyright © Lars KeplerFirst published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden

Published in the Norwegian language by arrangement with BonnierGroup Agency, Stockholm, Sweden.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-38190-5ISBN 978-82-525-8466-0 (Bokklubben)

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: HummingbirdsOmslagsfoto: Love Lanner

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 9,5/11,4 og trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Det var ikke før det første liket ble funnet at man tok filmen påalvor. En lenke til et videoklipp på YouTube hadde blitt sendttil Rikskriminalpolitiets generelle e-postadresse. Mailen haddeingen tekst, og avsenderen var umulig å spore. Ledelsens sek-retær gjorde det hun skulle, fulgte lenken, så på filmen, antokat det dreide seg om en spøk som var vanskelig å forstå, menjournalførte likevel alt sammen.

To dager senere befant det seg tre erfarne etterforskere i etlite rom i åttende etasje på Rikskriminalpolitiets hovedkon-tor i Stockholm, på grunn av denne filmen. Den eldste avde tre mennene satt på en knirkende kontorstol, de to andresto.

Filmsekvensen som de så på den brede dataskjermen, varbare femtito sekunder lang.

Med et skjelvende, håndholdt kamera ble en kvinne i tret-tiårsalderen smugfilmet gjennom soveromsvinduet sitt menshun tok på seg et par svarte strømpebukser.

De tre mennene fra Rikskriminalpolitiets kontor iakttok itaushet kvinnens merkelige bevegelser.

For å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, tok hun høyeskritt over usynlige hinder og satte seg deretter gjentatte gan-ger bredbeint på huk.

Mandag morgen hadde kvinnen blitt funnet på kjøkkenet iet rekkehus på Lidingö, like utenfor Stockholm. Hun satt pågulvet med munnen på vidt gap i en unaturlig stilling. Blo-det hadde sprutet opp på vinduet og over den hvite orkideen iblomsterpotten. Hun var kun iført strømpebukser og behå.

5

Den rettsmedisinske obduksjonen konstaterte i løpet av ukaat dødsårsaken var forblødning som følge av et større antallkutt- og stikkskader, påført kvinnens hals og ansikt med eks-tremt aggressiv voldsbruk.

Ordet stalker har eksistert i språket siden tidlig på 1700-tallet.Opprinnelig betød det landstryker eller krypskytter.

I 1921 publiserte den franske psykiateren de Clérembault enstudie av en pasient med et innbilt kjærlighetsforhold. Dettetilfellet betraktes av mange som den første moderne analysenav en stalker. I dag er stalker betegnelsen på et menneske somlider av et forfølgelsessyndrom, en sykelig trang til å overvåkeet annet menneske.

Nesten ti prosent av befolkningen blir på et tidspunkt i livetutsatt for en eller annen form for stalking.

Det vanligste er at stalkeren har eller har hatt en relasjon tilofferet, men oftere enn man skulle tro, er det tilfeldigheter somer avgjørende når fikseringen rettes mot fremmede eller men-nesker som på en eller annen måte har oppnådd berømmelse.

Til tross for at de aller fleste tilfeller aldri fører til noen formfor tiltak, så tar politiet likevel fenomenet på alvor fordi stal-kerens patologiske besettelse har en viss selvgenererende fare.På samme måte som de rullende skyene mellom stigende ogfallende vinder i tordenvær plutselig kan vris og forvandles tilen tornado, så kan stalkerens følelsesmessige bevegelse mellomdyrking og hat plutselig komme til uttrykk i voldsomme hand-linger.

Kapittel 1

Klokka er kvart på ni, fredag den tjueandre august. Etterhøysommerens dvelende skumringer og lyse netter senker nåmørket seg overraskende fort om kveldene. Det er alleredesvarte natta utenfor den innglassete entreen til Rikskriminal-politiets ledelse.

Margot Silverman går ut av heisen og fortsetter mot sikker-hetsdørene i foajeen. Hun er kledd i en svart omslagsjakke,hvit bluse som sitter stramt over brystene hennes, og svartelangbukser med høyt liv som strekker seg over hennes vok-sende mage.

Uten hastverk nærmer hun seg de to roterende dørene iglassveggen. Vakten sitter bak disken med blikket vendt moten skjerm. Overvåkningskameraer filmer alle områder i detstore huset døgnet rundt.

Margot har lyst hår, i en tone som polert bjerk, samlet i entung flette over ryggen. Hun er trettiseks år, gravid for tredjegang og blomstrer med sine fuktige øyne og røde kinn.

Etter en lang arbeidsuke er hun nå på vei hjem. Hun har job-bet overtid hver dag og fått to advarsler om at hun overdri-ver.

Hun er Rikskriminalpolitiets nye ekspert på seriemordere,spree killers og stalkers. Drapet på Maria Carlsson er denførste saken hun har fått personlig ansvar for etter at hun bleansatt som etterforsker ved Rikskriminalpolitiet.

Det fins ingen vitner, og de har ingen mistenkte. Offeretbodde alene, hadde ingen barn, jobbet som produktkonsulentpå IKEA, hadde overtatt foreldrenes nedbetalte rekkehus etterat faren døde og moren hadde flyttet til en omsorgsbolig.

Maria pleide å kjøre til jobben sammen med en kollega, men

9

denne morgenen sto hun ikke og ventet nede ved Kyrkvägen.Kollegaen kjørte hjem til henne og ringte på, kikket inn, gikkrundt huset og så henne gjennom kjøkkenvinduet. Hun satt pågulvet, ansiktet var vansiret, halsen var skåret nesten helt av,hodet hang til den ene siden med munnen åpen i en merkeligstilling.

I den første rapporten fra den rettsmedisinske obduksjonenviser resultatet til en viss grad at munnen hadde blitt fikset påetter at døden hadde inntruffet, men det ble tilføyet at det varen teoretisk mulighet for at kjeven hadde låst seg i denne stil-lingen av naturlige årsaker.

Rigor mortis begynner i hjertet og diafragmaet, men brer segallerede etter to timer til nakke og kjeve.

Det er fredag kveld, og det er bare noen få personer som be-veger seg i den store foajeen. To polititjenestemenn i mørkeblåskjorter står og snakker med hverandre, og en sliten politiad-vokat kommer ut fra et av rommene etter forhandlinger om envaretektsfengsling.

I samme øyeblikk som Margot fikk oppdraget som etter-forskningsleder, skjønte hun at det var en fare for at hun kunnebli overambisiøs, og for at hun kunne komme til å ville for myeog tenke for stort.

De ville ledd av henne hvis hun hadde sagt at magefølelsenhennes sa at det dreide seg om en seriemorder.

Denne uka har Margot Silverman sett filmen der MariaCarlsson tar på seg strømpebuksa mer enn to hundre ganger.Alt tyder på at hun ble drept like etter at filmen ble lastet opppå YouTube.

Hun har forsøkt å tolke filmsnutten, men kan ikke se at deter noe spesielt med den. Det er ikke uvanlig at enkelte har enfetisj når det gjelder strømpebukser, men det er ingenting vedselve drapet som tyder på den slags legning.

Filmen viser bare et kort klipp av en vanlig kvinnes liv. Huner singel, har en god jobb og er på vei ut til et kveldskurs i teg-neserietegning.

Det er ikke mulig å fastslå hvorfor gjerningsmannen befantseg i hagen hennes, om det bare dreide seg om tilfeldighetereller om hendelsen var nøye planlagt, men i minuttene før dra-pet filmer han henne, og det må det være en grunn til.

10

I og med at han sender lenken til politiet, tyder det på at ved-kommende vil vise dem noe.

Gjerningsmannen vil peke på noe hos nettopp denne kvin-nen eller enkelte kvinner, eller kanskje hele samfunnet.

Men som Margot ser det, er det ikke noe spesielt i kvinnensoppførsel eller utseende. Hun konsentrerer seg bare om å fåstrømpebuksa til å sitte ordentlig, med rynket panne og trut-munn.

Margot har vært på befaring i rekkehuset på Bredablicksvä-gen to ganger, men hovedsakelig studert den forensiske film-dokumentasjonen av det uberørte åstedet.

Gjerningsmannens film framstår som nærmest kjærlig i for-hold til politiets opptak. Kriminalteknikernes nærbilder avsporene etter det bestialske angrepet er nådeløse. Fra forskjel-lige vinkler filmes den døde der hun sitter bredbeint på gulveti det mørke blodet. Behåen er skåret opp og henger ned langsden ene siden, et blekt bryst hviler mot magens oppressede val-ker. Det er nesten ingenting igjen av ansiktet, bare en gapendemunn i en rød smørje.

Margot stanser som ved en tilfeldighet ved fruktfatet på sa-longbordet, kikker bort på polititjenestemannen som snakkeri telefonen, og snur ryggen til ham. Et par sekunder ser hun påspeilbildet hans i glassveggen mot den store lyssjakten før huntar seks epler fra skålen på bordet og legger dem i håndveska.

Seks er egentlig for mange, hun vet det, men hun klarte ikkeå stoppe før hun hadde tatt alle sammen. Hun tenker at Jennykanskje kunne lage en liten eplekake i kveld, med karamellisertsmør i kanel og sukker.

Tankene flyr ut av hodet hennes idet mobilen ringer. Hunser på skjermen og ser bildet av Adam Youssef, som er medlemav etterforskningsteamet.

– Er du fortsatt på huset? spør Adam. Si at du er der, for vihar …

– Jeg sitter allerede i bilen på Klarastrandsleden, lyver Mar-got. Hva var det du ville si?

– Vi har fått en ny film.Hun får et sug i magen og legger den ene hånden under den

tunge bulen.– En ny film, gjentar hun.

11

– Kommer du?– Jeg stanser og snur, sier hun og begynner å gå tilbake. Sørg

for at vi får en kopi av filmen.Margot hadde kunnet fortsette ut gjennom entreen, kjøre

hjem og velge å overlate saken til Adam. Hun trenger bare åta én telefon for å få ett års svangerskapspermisjon med lønn.Det hadde hun kanskje gjort hvis hun hadde visst hvor vold-som den første saken hennes skulle komme til å bli.

Framtiden er uviss, men planetene nærmer seg farlige kon-stellasjoner. I øyeblikket flyter hennes skjebne som et barber-blad på stille vann.

Lyset i heisen gjør at ansiktet hennes ser eldre ut. Den tynne,svarte linjen av kajal rundt øynene er nesten utvisket. Idet hunlener hodet bakover skjønner hun hva kollegene hennes menernår de sier at hun likner faren sin, den tidligere politimesterenErnest Silverman.

Heisen stanser i åttende etasje, og hun går gjennom dentomme korridoren så fort hun kan med den store magen sin.Hun og Adam overtok kontoret til Joona Linna samme ukesom politiet holdt sin minnestund for ham. Margot kjente aldriJoona personlig og hadde derfor ingen problemer med det.

– Kjapp bil du har, sier Adam idet hun kommer inn, og smi-ler med de spisse tennene sine.

– Slettes ikke verst, svarer Margot.Adam Youssef er tjueåtte år, men ansiktet hans er rundt

som hos en tenåring. Håret er ustelt og den kortermede skjor-ten hans henger utenpå jeansen. Han kommer fra en assyriskfamilie, er oppvokst i Södertälje og har spilt fotball i første di-visjon.

– Hvor lenge har filmen ligget på YouTube? spør hun.– Tre minutter, svarer Adam. Han er der nå. Står utenfor

vinduet og …– Det vet vi ikke, men …– Jeg tror det, avbryter han. Jeg tror det, det må han nesten

være.Margot setter fra seg den tunge veska på gulvet, setter seg på

stolen sin og ringer til teknikerne.– Hei, det er Margot. Har dere sendt en kopi? spør hun med

hektisk stemme. Hør her, jeg må få tak i et sted eller et navn,

12

noe som identifiserer stedet eller kvinnen … Kjør på nå, derefår fem minutter på dere, gjør hva faen dere vil, men gi meg noeå gå etter så lover jeg å la dere komme hjem til fredagskosen.

Hun legger fra seg mobilen og åpner lokket på pizzakarton-gen som ligger på skrivebordet til Adam.

– Er du ferdig med denne? spør hun.Det kommer et pling fra innboksen, og Margot putter en

pizzabit fort i munnen. En utålmodig rynke har kommet tilsyne på pannen hennes. Hun klikker på filmfilen og forstørrerbildet på skjermen, kaster fletta bak på ryggen, starter avspil-lingen og triller stolen bakover slik at Adam også kan se.

Det første som kommer til syne, er et lysende vindu somskjelver i mørket. Kameraet flyttes forsiktig nærmere og noeløv stryker over objektivet.

Margot får gåsehud på armene.Det står en kvinne i det opplyste rommet, skrått framfor

tv-en, og spiser is fra en plastboks. Hun har trukket ned tre-ningsbuksa si og trukket ut den ene foten sånn at sokken harfulgt med.

Hun kikker på tv-en, smiler av noe og suger på skjeen.Det eneste som høres i rommet på politihuset er viftene i da-

tamaskinen.Gi meg en eneste detalj som lar seg spore, tenker Margot

mens hun studerer kvinnens ansikt, de vakre trekkene rundtøynene, kinnbeina og det avrundede bakhodet. Kroppen vir-ker varm og svett. Hun har nettopp gjennomført en trenings-økt. Strikken i den hvite trusa er slakk etter mye vask, og be-håen lyser gjennom den fuktige trøya.

Margot lener seg nærmere skjermen, magen presser mot lå-rene og fletta faller fram over skulderen igjen.

– Ett minutt igjen, sier Adam.Kvinnen setter isboksen på salongbordet og går ut av rom-

met med treningsbuksa hengende rundt høyre fot.Kameraet følger etter henne, flytter seg sidelengs, forbi en

smal verandadør og nærmer seg soveromsvinduet der lyset blirtent og kvinnen kommer til syne igjen. Hun tråkker av segbuksa og sparker dem mot en lenestol med en rød pute i. Buksaflyr gjennom lufta, treffer veggen bak stolen og faller ned pågulvet.

Kapittel 2

Kameraet glir langsomt det siste stykket gjennom denmørke hagen, stanser rett utenfor vinduet og svaier lett, somom det fløt på vann.

– Hun ville ha sett ham hvis hun bare hadde kikket opp,hvisker Margot og kjenner at hjertet slår fortere i brystet.

Lys fra rommet skinner på bladene på rosebusken og lageren refleks i overkant av bildet.

Adam sitter og holder seg for munnen med den ene hånden.Kvinnen trekker av seg trøya, slenger den på stolen og blir

stående en stund i den utvaskede trusa og den flekkete behåen,med blikket rettet mot mobiltelefonen som ligger og lades pånattbordet ved siden av et halvfullt vannglass. Lårene henneser spente og rødlige etter treningsøkta og bukselinningen haretterlatt seg et rødt spor over magen hennes.

Det fins ingen tatoveringer eller synlige arr på kroppen hen-nes, bare svake, lyse strekkmerker etter en graviditet.

Rommet ser ut som millioner av andre soverom. Det eringenting som er verd så mye som et forsøk på å spore.

Kameraet skjelver og glir bakover.Kvinnen tar vannglasset fra nattbordet og fører det til mun-

nen idet opptaket stoppes.– Faen også, faen også, gjentar Margot sammenbitt. Ikke en

dritt. Ingenting.– Vi ser en gang til, sier Adam.– Vi kan se den tusen ganger, svarer Margot og triller sto-

len bakover. Gjør det, faen heller, vær så god, men du kommerikke til å se en jævla dritt.

– Jeg ser en mengde ting, jeg ser …– Du ser en villa, nittenhundretallet, frukttrær, rosebusker,

14

termoglassvinduer, 42-tommers tv. Tom & Jerry-iskrem, sierhun og gjør en gest mot skjermen.

Hun har ikke tenkt på det før, at vi er så like. Sett gjennomet vindu er en stor del av den svenske befolkningen til forveks-ling konformistisk. Utenfra ser vi ut til å bo i samme type hus,vi ser like ut, vi gjør de samme tingene og eier de samme ob-jektene.

– Dette er helt sykt, sier Adam med opphisselse i stemmen.Hvorfor legger han ut filmer? Hva faen er det han egentlig vil?

Margot kikker ut gjennom det lille vinduet, ned på Krono-bergsparkens trekroner som er helt svarte mot den opplyste di-sen over byen.

– Dette er utvilsomt en seriemorder, sier hun. Det eneste vikan gjøre er å etablere en første profil for å …

– Hva hjelper det henne? avbryter Adam og skyver håndengjennom håret. Han står utenfor vinduet hennes, og du snak-ker om gjerningsmannsprofiler.

– Det kan hjelpe den neste.– Men faen heller, sier Adam. Vi må gå ut med …– Kan du holde kjeft et øyeblikk, avbryter Margot og tar

mobilen sin.– Du kan holde kjeft, sier Adam med hevet stemme. Jeg må

da kunne få si hva jeg mener, eller hva? Jeg syns vi skal gå utmed bildet av denne kvinnen på kveldsavisenes nettsider.

– Adam, hør etter … vi hadde håpet å kunne identifiserehenne direkte, det skal ikke så mye til, men vi har ingenting,sier Margot. Jeg skal snakke med teknikerne, men jeg tror ikkede finner noe mer enn forrige gang.

– Men hvis vi får lagt ut et bilde av henne på …– Jeg har ikke tid til sånt tull, avbryter hun. Tenk deg om …

Alt tyder på at han legger ut opptaket direkte fra hagen, og dafins det selvsagt en teoretisk mulighet til å redde henne.

– Det er jo det jeg sier.– Men det har allerede gått fem minutter og det er ganske

lenge å bli stående utenfor vinduet.Adam lener seg fram og stirrer på henne. De trette øynene

hans er blodskutte, og håret står rett til værs.– Så vi skal bare gi opp?– Det haster, men vi må tenke langsomt, svarer hun.

15

– Greit, sier han irritert.– Gjerningsmannen har fått selvtillit og vet at han ligger

langt foran oss, forklarer Margot kjapt og tar den siste pizza-biten. Men jo mer vi lærer om ham, desto nærmere …

– Lærer oss? Det er bra, men det er ikke helt det jeg følerfor akkurat nå, sier Adam og tørker bort svette fra overleppen.Det lot seg ikke gjøre å spore den forrige filmen, vi fant ingen-ting på åstedet og vi kommer ikke til å kunne spore denne fil-men heller.

– Ikke teknisk, det er lite sannsynlig, men vi kan forsøke åsirkle ham inn ved å analysere filmene og volden, svarer Mar-got og kjenner at fosteret sparker i magen. Hva er det egentligvi har sett hittil, hva har han vist oss, og hva er det han ser?

– En kvinne som har trent og spiser is og ser på tv, svarerAdam innledende.

– Hva sier det om drapsmannen?– At han ikke liker kvinner som spiser is … jeg vet ikke,

stønner Adam og skjuler ansiktet i hendene.– Skjerp deg nå.– Beklager, men …– Jeg heller til teorier som at morderen legger ut en film som

viser øyeblikket før drapet, sier Margot. Han tar seg god tid,nyter situasjonen og … vil vise oss kvinnene i live, vil bevaredem levende på film, kanskje er det de levende han er inter-essert i.

– En voyeur, sier Adam og kjenner at han grøsser av ube-hag.

– En stalker, hvisker hun.– Fortell meg hvordan skal jeg filtrere lista over alle svin

som er løslatt fra fengsler eller psykiatriske institusjoner, sierAdam mens han logger seg på politiets intranett.

– En voldtektsmann, grov voldtekt, forfølgelsesmani.Han skriver fort, klikker seg fram og skriver videre.– For mange treff, sier han. Tiden løper ut.– Legg inn navnet på det første offeret.– Ingen treff, sukker han og drar seg i håret.– En serievoldtektsmann som er forhindret, kanskje kjemisk

kastrert, sier Margot mens hun tenker.– Vi må samkjøre registrene, men det tar for lang tid, sier

16

han og reiser seg fra stolen. Dette går ikke. Hva faen skal vigjøre?

– Hun er død, svarer Margot og lener seg bakover. Hun harkanskje noen minutter igjen, men …

– Jeg vet ikke om jeg fikser det her, sier Adam. Vi kan sehenne, vi kan se ansiktet hennes, hjemmet hennes … herregudvi ser rett inn i livet hennes, men vi kommer ikke til å få vitehvem hun er før hun er død og noen finner liket.