Slakteren

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Øystein Wiik

Slakteren

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Øystein Wiik

Dødelig applaus, krimroman 2010

2011 H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Omslag: BLÆST / Terese Moe LeinerSatt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 70 g NorBook Cream 1,8Printed in Sweden

ScandBook AB, Falun 2011

ISBN 978-82-03-35087-0

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Bukten som strekker seg fra Eze, forbi Beaulieu og til CapFerrat, øst for Nice, vest for Monaco, kalles Golfe de St. Hos-pice. Navnet har den etter en eremittmunk som bodde i et tårni den østlige delen av den lille fiskerlandsbyen Saint Jean, påCap Ferrat. Det er ikke mye man vet om middelaldermunkenSt. Hospice, eller Santo Ospizio som han egentlig het. I lands-byen Saint Jean er han en viktig helgen. Det sies at han beskyt-ter dem som er på havet i stormfulle vinternetter. Fiskere for-teller at han kan vise seg i form av et særegent lys inne fra land.Et lys som tenner håpet og setter mot i dem som er i havsnød.Men det er også dem som hevder at han utøvet magi og alkymiog dyrket mørkere krefter.

På halvøya Cap Ferrat lå det inntil nylig en zoologisk hage.Om kvelden og om natten kunne man tidvis høre tigerbrøl,apeskvalder, hese skrik fra eksotiske fugler og gutturale lyderfra øgler, som blandet seg med lyden av dønninger og sirissenesintense spill. Da dyrehagen ble nedlagt for tre år siden, stilnetdisse lydene, men ikke helt. Fremdeles krydres nettene ute påKappet av lyder som hører hjemme under helt andre himmel-strøk.

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Del 1

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Te for to

Bjorøya, januar 2010

Laptopen sluknet akkurat idet han skulle sende eposten. CarlHeiberg trykket gjentatte ganger på tastaturet i håp om at mas-kinen skulle slå seg på igjen. Tomt batteri. Han slo sammenmaskinen, tok ut minnepinnen han hadde stående i USB-portenog puttet den i brystlommen. Han myste mot de tunge skyenesom var på vei inn fra øst. Kontrasten fra de hvite langstraktesandstrendene, som inntil nylig hadde vært den vakre rammenrundt hans tilværelse, og til snøskavlene i det forfrosne sommer-paradiset ved Homborsund, var nedslående. Han skulle hellerha valgt å tilbringe sine siste uker på jorden i selskap med pal-mer og smaragdgrønt vann, i stedet for Sørlandskystens frost-skadde vinteransikt. Blomstereksplosjonen på øyene i Det ka-ribiske hav, bar alltid med seg et håp om gjenfødelse. Snøenover sommerøya varslet begravelse. Hans egen. Lyset som tøtut bak skyene, hang som gylne istapper over en skjærgård ivinterdvale. Lengselen om en siste vår her ute, hadde drevetham nordover, men kulden fra øst nektet å slippe taket. Hvormange ettermiddager til ville han få lov til å se ut over hori-sonten? Følge overgangen fra lys til mørke, sittende i lenesto-len foran det store vinduet som vendte mot vest?

Heiberg snudde seg mot speilet og betraktet ansiktet sommøtte ham der inne. Fremdeles hadde han den friske Carl Hei-berg for sitt indre blikk, og han var stadig like forbauset oversitt eget forfall. Det lå en slags morbid fascinasjon i å følgekreftens herjinger under ansiktshuden. Vevet forsvant omtrentsom om en billedhugger meislet ut stadig skarpere og strengere

9

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

konturer i det som var igjen av ansiktet. Han skulle i hvert fallikke ha noe hjelp her ute den siste tiden. Døden var en privat-sak for Carl Heiberg, og han hadde til og med nektet barna åkomme ut hit. Det var mange grunner til at han ikke orket åse dem. Ting som tynget ham mer enn selve sykdommen. Nårsmertene ble for store, ville han ganske enkelt legge på svøm idet iskalde vannet, og forsvinne i det elementet han elsket merenn noe.

Han åpnet døren og gikk ut i kulden. Bakken var iset og medet voksende lag nysnø. Han kroket seg sammen på vei bortmot redskapshuset. Hengelåsen var gjenfrosset og han måttevarme den med hendene for å fjerne isrestene. Kulden fra me-tallet bet tak under neglene og gjorde finmotorikken i fingrenetreg. Omsider fikk han lirket låsen åpen med den vesle nøkke-len. Katalyttovnen sto rett innenfor døren, og uten gasskolbeninni var den lett å løfte. Han hadde heldigvis vært forutseendenok til å hamstre flere kolber inne i hovedhuset. Heiberg stan-set et øyeblikk.

Bak ovnen sto den siste anskaffelsen av tekniske vidunderepå øya. En stubbefreser. De siste årene hadde han erklært krigmot løvskogen bak hovedhuset. En gang i tiden hadde det værtdyrket mark der, men med årene hadde alt grodd igjen. Hanhadde satt seg som mål å gjenopprette kulturlandskapet på øya,og hadde allerede utvidet arealet betraktelig væpnet med mo-torsag og rotøks. Men nå hadde han altså denne stubbefreserensom han aldri skulle få brukt. Den gjorde kål på store og gjen-stridige stubber på noen minutter. Gnagde seg tvers igjennomdem og malte det harde trematerialet til pudder. Han måttehuske på å skrive en nøyaktig bruksanvisning for maskinen,slik at barna kunne få nytte av den. Dersom de i det hele tattbrydde seg om den slags.

Heiberg snudde seg og begynte å gå mot hovedhuset menshan balanserte ovnen foran seg. Snøfillene var store og falt tettog tungt. Haugene vokste uforholdsmessig fort, og stien haddeallerede et tykt lag hvor tøflene sank i til over ankelen.

Til å begynne med var det bare en svak skygge, og Heibergtrodde først det var et rådyr eller en rev som hadde forvilletseg ut på isen som lå mellom øyene inn til fastlandet. Så trådteskikkelsen klarere frem og han så at det var et menneske som

10

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

strevde seg fremover gjennom snøfokket. Det var ikke muligå stadfeste om det var en mann eller kvinne, og på denne av-standen var det heller ikke noe gjenkjennelig ved fremtoningen.Først da skikkelsen hoppet fra is-skavlen og ned på stranden,så Carl Heiberg hvem det var som hadde trengt seg inn på hansrevir. En gammel kjenning. Minnene de delte var langt fra be-hagelige. Det var ikke vanskelig å gjette seg til hva han var uteetter.

Mannen hadde ringt, tryglet, truet og grått. Livredd forkonsekvensene av Heibergs varslede dommedag. Han haddesluttet som sjef i Kreissler & co., og skulle nå ta et oppgjør medalt sammen.

«Du bor ikke akkurat sentralt, Carl!» Stemmen var lys, menpreget i den var hardt. På et vis kledde mannens røft meisledeansikt og det stålblå blikket dette golde vinterlandskapet. Hei-berg slapp taket i ovnen og rettet seg opp. «Hva vil du meg?»

«Jeg hørte du var syk.» Mannen så seg omkring og slo utmed armene. «Flott sted du har her. Men mye å holde.» Hei-berg svarte ikke. Du verden som han går rundt grøten. Inntren-gerens overdrevne munterhet var urovekkende og han vurderteet øyeblikk hvilke sjanser han hadde dersom den tidligere ven-nen var ute i det ærendet han fryktet. Han var det man kal-ler røslig. Høyere enn gjennomsnittet, brede skuldre og kraf-tige overarmer. En fyr som ofte hadde havnet i slagsmål i fylla.Losjakken som han bar over en gammel islender, kunne gi inn-trykk av noe sunt og jordnært. Men mannen var en nervefa-brikk, med et temperament som nitroglyserin. Det hadde førttil en dom og et opphold bak murene. Heiberg visste godt hvor-for det var blitt slik med ham. Han kunne gått i samme fellenselv om det ikke var for at han hadde funnet Jesus. Gjort oppstatus og bedt om tilgivelse.

Han gransket den tidligere vennen. Ingen tegn til sjelefred deri gården. At han hadde fulgt etter ham hit ut i havgapet, tydetpå en større desperasjon enn Heiberg hadde forventet. Villehan gjøre alvor av sine trusler? Minnebrikken brant i brystlom-men.

«Skal du ikke invitere meg inn på en kopp te?» Mannen kik-ket inn i redskapsboden. «Gå i forveien og sett på vannet du,så skal jeg ta meg av ovnen.»

Heiberg nølte. Han hadde ikke lyst til å snu ryggen til inn-

11

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

trengeren. Denne måtte tydeligvis ha fornemmet Heibergs fø-lelser. «Hei, vi kan da vel slå av en prat, i all fordragelighet?»Han tråkket ut i løssnøen for å komme forbi Heiberg, grepkatalyttovnen, og gikk tilsynelatende ubekymret opp til ho-vedhuset, slo støvlene lett mot dørkarmen for å fjerne snøen.Mannens kroppsspråk røpet typisk nok ingen sinnsstemning.Heiberg var klar over at et angrep kunne komme plutselig ogvoldsomt. Han hadde sett det før.

Gasskolben sto klar inne i stuen og skulle bare settes på plassinne i kassen til ovnen og kobles til. Deretter var det en enkelsak å tenne den ved hjelp av bryteren på forsiden av ovnen.Flammene ville spre seg utover katalyttene og skape et glødendevarmeteppe i løpet av få minutter.

Heiberg lot være å tenne ovnen, men gikk i stedet for å settepå vann til teen som den tidligere vennen hadde bedt om. Man-nen satte seg skrevende i Heibergs slitte ørelappstol og tok fremen pakke sigaretter.

«Jeg sier det rett ut, at dine plutselige moralske anfektelserslår jævlig dårlig an hos samtlige. Det er ikke særlig gjennom-tenkt, Carl.»

«Jeg skal dø. Jeg har et behov for å ta oppgjør med fortiden.»«Faen ta deg, Carl. Du har tjent deg søkkrik på løgn og be-

drag hele livet. Hvorfor er det så jævla viktig å være sannfer-dig nå, når det nærmer seg slutten?»

«Det er en sak mellom Jesus og meg. Vi har diskutert detnøye.»

«Så la det forbli mellom Jesus og deg, da! Faen heller! For-står du ikke hvor mye skade denne såkalte sannheten din kananrette? Du trekker både skyldige og uskyldige ned i dritten.Det er jævlig lett for deg, men vi andre skal fortsette å leveennå en stund, se barn og barnebarn i øynene, være ektemennog samfunnsborgere.»

«Se på meg, min råtnende kropp skyldes fortielsen. Oppdem-mede løgner. Den vitner om det helvete vi alle har befunnet ossi. Sykdommen min er ikke noe annet enn et fysisk uttrykk fordet vi alle føler, for syndene våre. Du ville få det mye bedremed deg selv hvis du åpnet deg for Jesus og lot ham ta fra degkorset du bærer. Det gjelder dere alle. Ta oppgjør, be om tilgi-velse, og søk tilflukt hos Kristus. Du kan ikke tro hvilken for-skjell det gjør.»

12

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

«Hele affæren er foreldet. Ingen har godt av å rote opp i det.Og tro meg, vi har faen meg fått straffen vår.»

«Ser du ikke at dette gjelder større ting enn oss? Søk tilflukthos Herren, så får du kraften til å gjennomleve det.»

Tuten på vannkannen fløytet. Heiberg skrudde ned blusset,men lot vannet fortsette å koke. Plystringen sank i tonehøydeog ble bare en lav visling.

«Jeg skal bare tenne ovnen,» sa han og trykket inn bryte-ren på fronten. Ingenting skjedde. Han trykket et par gangertil før han sukket tungt og gikk til verktøyskuffen for å henteen skrutrekker.

«Ikke føkk med meg. Du vet du ikke har en sjanse.»«Ser jeg ut som en mann som er i stand til å slåss med

deg?»«Gi meg det jeg er ute etter, så forsvinner jeg. Hvis ikke, tør

jeg ikke svare for følgene.»«Jeg forsøker å redde dere, forstår du ikke det? Konsekven-

sene blir langt verre enn du aner dersom dere velger å tie. Syk-dommen min er ingenting.»

Heiberg tenkte på et besøk han hadde hatt to uker tidligere.Det var det som hadde fått ham til å bestemme seg. Men kunnehan fortelle at han hadde hatt besøk av en engel? En som visstealt om dem? En høyreist skikkelse som varslet dommedag der-som de ikke gjorde som han ba om? De ville avfeie det helesom fullstendig «gaga». Men han hadde da vært der, eller vardet en visjon? Eller kanskje en demon?

«Det finnes en enklere vei ut av dette.» De velpleide neveneknyttet seg.

Carl Heiberg svarte ikke, men det som var igjen av kjeve-musklene strammet og slakket seg rytmisk under den altforstore ansiktshuden. Det kokte inni ham. Den tidligere vennenhadde trengt seg inn i hans øyparadis. Inn på hans aller hel-ligste. Han sto der som en levende påminnelse om feilstegeneHeiberg hadde gjort i livet sitt. Han likte dårlig å bli minnetpå dem. Hvis han fortalte ham at det allerede var for sent, villehan da bli farlig?

«Vil du ha vanlig te, eller noe med urter?» Han smilte venn-lig. Spørsmålet overrumplet vennen og for en kort stund falthan ut av sin brutalt tilskårne rollefigur.

«Kanskje noe med urter?» svarte han, og kikket nesten takk-

13

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

nemlig på de vakre porselenskoppene Heiberg satte frem forham.

«Urter skal bli, jeg må bare få orden på den gjenstridigeovnen!» Han tok en skrutrekker fra verktøyskuffen.

«Forsiktig med den der, Carl.» Mannens øyne jaget plutse-lig rastløst over rommet.

«Jeg skal bare justere en skrue. Du kan gjøre det du, hvis duvil.»

«Jeg tar deg hvis du er vrien, Carl. For å beskytte mine egne.Ikke tving meg til å ta deg.»

Heiberg undertrykket redselen og gjorde et nummer ut avoperasjonen han utførte på baksiden av ovnen. Så rakte hanskrutrekkeren med håndtaket først og smilte til sin tidligerevenn.

«Kan du prøve en gang? Trykke inn bryteren på panelet?»Mannen i islenderen sukket, la fra seg sigarettpakken, og

trykket uinteressert inn knappen på forsiden. Heiberg dro for-siktig i slangen. Klikkene fra bryteren kamuflerte lyden av gass-ledningen som gled ut av festet. Han slapp slangen lydløst nedpå gulvet. Så gikk han for å hente kopper. Tekjelen surklet lav-mælt på komfyren. Med ryggen til fisket han opp minnebrikkenog puttet den i munnen, slo en slant vann i den ene koppen, token slurk og svelget hardt. Minnebrikken nærmest skar seg veined gjennom spiserøret, og han kjempet for ikke å hoste denopp igjen. Så løsnet den plutselig og gled ned i magesekken.Heiberg trakk pusten dypt. Dersom han ble blåst til himmels,ville minnebrikken være beskyttet av kroppen hans. «Har dusett slikt? Vi får heller varme oss på teen.»

Den ubudne gjesten satte seg i godstolen igjen og fisket frem ensigarett. Heiberg skrudde opp gassblusset, hentet teposer fra enblikkboks, mens han telte sakte inni seg. Det kunne ikke varelenge nå. Han så mannen fiske frem lighteren med høyre håndmens han stakk en sigarett i munnen med den venstre. Med littflaks nå, tenkte Heiberg.

Hånden som holdt lighteren var slank og blek og ristet lett.Fingrene røpet en årvåken følsomhet i sterk kontrast til man-nens grove kroppsbygning. Livsgjerning og kall hadde formetdisse hendene. Lighteren var gjenstridig og ville ikke tenne.Blandingen av emosjonell ubalanse og forfrosne fingre hadde

14

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

gjort musklene trege. Irritert la mannen litt for mye kraft i for-søket og lighteren gled ut av hånden hans og falt ned på gulvetved katalyttovnen.

Heiberg bannet innvendig. Knokene i den magre hånden somholdt vannkjelen, ble bleke. Gjesten bøyde seg ned for å plukkeopp lighteren, men stivnet med ett i bevegelsene. Han trakkpusten kraftig gjennom neseborene som for å forsikre seg omat han hadde luktet riktig. «Din satan, din judasjævel!» Hangrep tak i ovnen, svingte den rundt og stirret på den blottlagteslangen. Han åpnet munnen for å si et eller annet, men hanrakk ikke mer enn å trekke pusten.

Heiberg hadde bykset frem og presset den glødende vann-kjelen i fjeset på sin gamle venn. Han hylte av smerte, hendeneskjøt frem som for å verne ansiktet. Så grep de etter Heiberg.Men Heiberg helte det kokende vannet over dem, og skinnetble flådd av mannens hender. Han kastet fra seg kjelen og løpmot døren. Gassen kunne antenne når som helst, og han ba tilGud om at den måtte gjøre det før den andre rakk å løpe etterham. Han skled nedover den isete stien og holdt på å gå overende flere ganger. Svetten drev over den kalde huden og vin-den dannet små isperler i kinnene.

Et vanvittig skrik flerret luften og varslet at mannen haddekommet seg ut av huset. Fremfor seg hadde Heiberg det islagtehavet. Bak seg den ubudne gjesten. Uten å nøle begynte han åløpe utover isen. Sikten var elendig på grunn av det tette snø-drevet. Et stykke bak kunne han skimte en skikkelse som rul-let ned skråningen mot stranden.

Et halmstrå av en plan formet seg i Heibergs utarmede hjerne.Isbryterne hadde vært i arbeid dagen før, og flere steder var isenderfor så tynn at en voksen mann lett ville kunne gå igjennom.I verste fall kunne det bety at Heibergs siste svømmetur komraskere enn han hadde forutsett. I beste fall ville han få se dentidligere vennen forsvinne for alltid i en mørk råk. Hvor mangegrader kunne vannet holde under isen? Så vidt over nullpunk-tet? Heiberg visste at man ikke hadde mange sekundene igjen åleve dersom man forsvant i en råk. Det var rundt ett minutt forhver plussgrad. Hvis vannet holdt to plussgrader, ville man haett minutt før man mistet kontrollen over muskelbevegelseneog nok et minutt før man ikke lenger kunne puste.

Han kunne høre ham bak seg nå. Stønnende av raseri og

15

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

smerte. Med sine siste krefter økte Heiberg takten og kjempetseg frem mot den første råken. Den var ikke spesielt bred, oguten å nøle tok han sats og hoppet. Føttene traff isen på denandre siden og han skled innover samtidig som han falt og slohodet mot kanten av råken. Halsen snørte seg sammen i astma-lignende kramper.

«Heiberg, du slipper aldri unna dette! Jeg skal kjøre over degmed stubbefreseren!»

Mannen sto på den andre siden av råken og gjorde seg klartil å hoppe. I samme øyeblikk som han tok spranget, smaltdet. Gassen hadde omsider antent, og det som for en halv timesiden hadde vært Heibergs paradis, ble til en helvetesild motden mørke himmelen. Det gikk en skjelving gjennom isen, oglyden av isflak som revnet lød som et ekko av eksplosjonen.Heiberg hadde instinktivt kastet seg rundt idet smellet kom.Forfølgeren hadde landet et stykke lenger borte enn der Hei-berg nå lå.

Først forsto han ikke hvordan det var mulig, så kjente hanvannet som begynte å sive inn over isen. Smellet hadde satti gang en kjedereaksjon. Isen brakk opp igjen, og flaket Hei-berg befant seg på var drevet av. Han våget ikke sette seg opp,men lå på ryggen og beveget hodet fra side til side for å seom han hadde noen mulighet til å komme seg i land. Isflaketvar ikke stort nok til å tåle at han reiste seg. Han så den tid-ligere vennen, stiv som en saltstøtte på et annet og større flak.Det forbrente ansiktet hans var lyserødt mot det hvite snødre-vet.

«Jeg kommer og tar deg, Heiberg, om jeg så skal følge etterdeg helt til helvete!»

Bølgene som rullet over Heibergs isflak tæret raskt på det,og han merket hvordan det fløt stadig tyngre i sjøen. Det is-kalde vannet la seg rundt den utmagrede kroppen og begynte åskylle over brystet, som om det skulle være toppen på et skjær.Det var slutten. Han løftet hodet for å se om den andre ogsåvar i ferd med å gå under, men snøen falt så tett nå at det varumulig å se en hånd fremfor seg. Heiberg ga slipp og lot seggli ned i mørket. Det var jo slik han hadde planlagt å gå. Menøyeblikket for avskjed var kommet så mye raskere enn hanhadde forestilt seg. En siste gang løftet han hodet og speidetetter den andre. Han kunne ikke få øye på ham. Alt han kunne

16

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

gjøre, var å håpe. Håpe at han også ville drukne denne iskaldejanuarkvelden. Smerten forsvant, en bedøvende likegyldighetla seg over Carl Heibergs tanker, så kom forløsningen og hantrådte ut av tiden. Kroppen drev mot bunnen som et romskipute av kurs.

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

store sorg var at han ikke selv var i stand til å skape den. Disi-plin hadde vært Elmings svar på manglende talent, og når hanikke kunne være en beiler innen kunsten, valgte han å være densom betrakter det hele med et kritisk blikk. Gjennom mangeår hadde han bygd seg opp som kunstskribent og kritiker, ogdet var dem som mente at Elmings artikler overskred grensenmellom kritikk og kunst, slik den legendariske Georg Brandesi sin tid gjorde det.

På et annet og mer ironisk vis var han også skapende. Hanskapte kunstnerskjebner. Hans mening hadde betydning. Hanvar som en slags kunstverdenens Ben Bernanke. Investorer oggallerister holdt pusten i spenning når Gerhard Elming uttalteseg. Han kunne snakke eller skrive en utstilling opp i skyene,med påfølgende millionsalg, eller han kunne dømme det sammeprosjektet til døden og sende kunstneren inn i en ny sulteperi-ode.

Han var alene på det han i avisen omtalte som Vargknatten.Det var ikke få kunstnere som hadde fått beseglet sin skjebnemens Elming hadde latt fingrene gli over tastaturet her oppe ifjellheimen. Signaturen Vargknatten var et begrep i norsk kunst-verden og man fryktet ulven som ulte derfra. For hans eminentespråk og kvasse formuleringsevne innga ikke bare respekt, menogså frykt. Pennen hans var et tveegget sverd. Den ene dagenkunne det halshogge en kunstner og neste dag slå en annen tilridder, sikre ham en adelstittel. Det var ikke uten en sær formfor eufori at Elming erkjente makten som lå i dette.

Et dunk i hytteveggen rev ham ut av den velgjørende selv-ransakelsen. Det var mange slags rare lyder i en trehytte, og detvar antakelig bare bevegelse i treverket. Men det var en annenlyd som fikk Elming til å skjerpe ørene. Hadde han hørt vare-bilen igjen? Og lyden av metall som støtte mot metall? Nei.Det var nok bare ensomheten som forsøkte å gjøre ham engs-telig. En unnskyldning god nok for å skylle ned enda en rausdose fransk brennevin.

Nok et kraftig dunk i veggen, og straks etter ett til. Det varsom om promillen i blodet fordunstet. Elming kjente seg medett ubehagelig edru. Dunkene hadde kommet fra en annen kantav hytta. Elming oppga drømmen om en TV-fri kveld. Hanholdt rett og slett ikke ut naturlige lyder hvis de skulle utløseså mye hjernespinn. Han satte fjernsynet på med høyt volum

20

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

og kjente seg straks bedre. En knert til nå, så ville han kommepå rett kjøl. Det var øde her på denne tiden. Han hadde all-tid satt pris på det, men nå så han plutselig ikke sjarmen veddet lenger. Idiotisk at han ikke hadde trukket for gardinene.Uten å nøle gikk han fra vindu til vindu og stengte mørket ute.Idet han trakk for den siste gardinen, dunket det igjen. Angs-ten spredte seg langsomt, som en snikende sykdom i kroppenhans. Som om han mistet førligheten. Han var for omtåket tilå foreta seg noe. Han sto bare stille lik en mus ute av standtil å bevege seg fordi katten stirret på den. Enda en gang dun-ket det hardt i veggen. Tre rytmiske kraftige smell. Hva vardette for noe? En nabo ville da banket på døren? Men det varjo ingen på de andre hyttene nå. Svetten piplet frem innunderbomullsskjorten. Han visste det var irrasjonelt, men alle kri-tikkene, der han hadde slaktet noen, passerte plutselig revy forhans indre blikk. Hukommelsen hans hadde alltid vært utmer-ket, og han visste nøyaktig hvem han hadde trampet på. Kunnedet virkelig være at en gal kunstner hadde funnet veien hit? Forå skremme ham? Låsen, hadde han husket å låse døren? Selv-følgelig ikke. Han låste aldri før han gikk og la seg. Nøkkelensto på utsiden av døren da han hentet veden. Hvis det var noender ute som var ute etter ham, kunne vedkommende når somhelst åpne døren og trenge seg inn. Ytterst forsiktig løftet Ger-hard Elming en fot og satte den foran den andre for å kommeseg lydløst bort til inngangsdøren. Ro deg ned, sa han til segselv. Du har vært for lenge alene. Det er bare «husskjelven».Det er ikke reelt. Du hører lyder som slett ikke er der. Hanvar fremme ved klinken nå. Alt han trengte å gjøre, var å åpnedøren raskt, hente nøkkelen på utsiden, låse døren, og så varhan trygg. Han smøg døren åpen og famlet etter nøkkelen vedlåsen. Den var ikke der. Hadde han mistet den på vei til ved-skjulet? Ta deg sammen, Gerhard.

Med et taust, innvendig brøl rev han opp døren, og blestående og måpe. Det lå noe dandert i snøen. Noe som ikkehadde vært der tidligere på kvelden. Det glimtet matt av det.Metall. Han hadde altså hørt riktig. Før han rakk å tenke overkonsekvensene av det han så, kjente han noe hardt som pres-set mot bakhodet. Instinktivt løftet han hendene i været. Gjen-standen dyttet til ham som for å signalisere at han skulle bevegeseg ut av hytta. Han satte skinntøflene ned på den isete, glatte

21

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

steinhellen foran døren. Den som befant seg bak ham, måtteha kommet seg inn via verandadøren. Det var samme nøkke-len. Langsomt vred Elming på hodet. Over venstre skulder såhan en skikkelse med julenissemaske. Rett ved kinnet pekte enpistolmunning imot ham. Ute av stand til å tenke, ute av standtil å handle, ble han stående og stirre vekselvis på julenissemas-ken og på pistolmunningen. Det aller mest skremmende varlikevel utstyret den fremmede hadde montert på plassen foranhytta. Tre jekketaljer som var festet rundt bærebjelkene somstøttet svalgangen på huset, og en fjerde som var festet rundtdørhåndtaket på vedskjulet. Til sammen dannet de et kvad-rat.

«Hva vil du meg?» hørte Elming seg selv si. Den fremmedesvarte ved å puffe ham videre mot midten av gårdsplassen. Såsnakket skikkelsen med julenissemasken.

«Turn around.»Stemmen lød mekanisk og skurrende, som om det satt en

slags mikrofon i masken.«Undress.»Elming forsøkte å beholde roen. Kunne dette være en form

for skjult kamera?«What?»Den fremmede svarte med å ta ladegrep på pistolen. Gerhard

Elming løftet hendene til skjortekragen. Fingrene verket av kul-den allerede og skjelvingen gjorde at han ikke klarte å åpneknappene. «Is there anything … Could we talk about this?»Stemmen hans var tynn og ynkelig nå.

«Tear it off!»Elming grep tak i skjorten ved halsen og rev opp knappene

med et rykk. Tårene trillet av fortvilelse idet han slapp skjor-ten ned på snøen, og kulden hogg tak i ham med dobbelt kraft.«Please, have mercy, forgive me, whatever it is you think I havedone.»

«Trousers and shoes.»Den fordreide stemmen stakk som nåler gjennom Elmings

hjertemuskel og han fikk problemer med å puste. De blåfrosnehendene klamret seg til linningen i den grå joggebuksen, somom alt håp om at dette var en spøk ville briste dersom han slapp.Hikstende dro han den nedover beina og kjente hvordan hu-dens blodårer trakk seg sammen i kampen mot minusgradene.

22

T YPE-IT AS, 08.07.2011ORDRE: 23260

Idet han skulle trekke buksen over tøflene, mistet han balansenog falt om i snøen. Han la seg flat og gråt høylytt mens hanhikstet: «Please forgive me, please forgive me.»

Den fremmede sto ubevegelig og ventet, mens kulden åt seginn under fettvevet i Elmings aldrende kropp. Skar seg inn-over mot innvollene, blandet seg med skrekken som skjøt fartgjennom nervebanene. Det var slutten. Gerhard Elmings liv varsnart over.

«Lay down and spread arms and legs.»Elming la seg på ryggen som om han skulle lage engler i

snøen. Kulde kjente han ikke lenger. Redselen for å dø haddetatt over. Skikkelsen med julenissemasken viftet med pistoleni retning av fotjernet. Elming satte seg opp og smøg det kaldestålet rundt høyre ankel og smekket igjen. Så gjentok han pro-sessen med venstre ankel. Nissemasken nikket fornøyd:

«Good work.»Et ørlite håp fylte ham igjen. Kanskje den fremmede bare

ønsket å skremme ham? For så å la ham slippe? Hvorfor skullehan ellers ha snakket med forvrengt stemme, forkledd som jule-nisse? Dersom han skulle dø, hadde jo dette vært unødven-dig? Nesten ivrig nå la Elming seg tilbake og smatt høyre hånd-jern skoleflinkt på. Han kikket bedende opp på den fremmedesom skrevet over ham for å få på plass det siste håndjernet.Skikkelsen plantet en tung støvel på underarmen før den effek-tivt fikk det siste jernet på plass. Pistolen forsvant ned i en avlommene på den blå varmedressen. Så strøk den fremmede enbehansket hånd over Elmings kinn, nedover halsen og magen,før den med et bestemt rykk spjæret boksershortsen hans.

«I am going to stretch you a little, to get you off the snow,»sa den mekaniske stemmen.

Så begynte en selsom prosess. Den fremmede gikk fra jekke-talje til jekketalje, strammet litt og gikk videre til neste for åspenne wiren tilsvarende. Med samme presisjon som når manfester barduner til et telt eller belegger en båt for vinterstormen.Elmings lemmer strakte seg ut i form av et andreaskors etterhvert som jekketaljene fikk tak. Wirene dro seg til og trakk El-ming i fire forskjellige retninger. Den fremmede sjekket spen-net og fortsatte strammingen. En uhyggelig smerte bredte seggjennom Elmings skjelett. Det var som om et pressluftbor jagetgjennom beinmargen. Aldri hadde han kjent lignende pine. Det

23

T YPE-I T AS, 08.07.2011ORDRE: 23260