Owen Laukkanen Morderens øyne

34

description

En millionær blir skutt og drept idet han kommer ut av et hotell i Saint Paul, Minnesota. Stevens og Windermere ser hvem som skjøt – en helt vanlig ung mann. Men det er likevel noe spesielt med ham: øynene. De er totalt livløse. Nye mord sender de to etterforskerne på en heseblesende jakt fra åsted til åsted – men drapsmannen ligger alltid et skritt foran. Hvem blir drapsmannens neste mål – og hvem er det som utpeker ofrene?

Transcript of Owen Laukkanen Morderens øyne

Page 1: Owen Laukkanen Morderens øyne
Page 2: Owen Laukkanen Morderens øyne
Page 3: Owen Laukkanen Morderens øyne

ACTION

Page 4: Owen Laukkanen Morderens øyne

TIDLIGERE BØKER AV OWEN LAUKKANEN:

Raske pengerMye vil ha mer

Page 5: Owen Laukkanen Morderens øyne

Owen Laukkanen

Morderensøyne

Oversatt av Tor Erik Solberg

Page 6: Owen Laukkanen Morderens øyne

© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)

Copyright © Owen Laukkanen 2014

This edition published by arrangement with G. P. Putnam’s Sons, amember of Penguin Group (USA) Inc., through Ulf Töregård Agency AB.

ISBN 978-82-02-47281-81. opplag 2015

Originalens tittel: Kill Fee

Oversettelse. Tor Erik SolbergOmslagsdesign: Torill Gaarder

Omslagsfoto forside: © kittbg istockphoto.comBakside: © gremlin istockphoto.comSats: Type-it AS, Trondheim, 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid medlov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan

straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 7: Owen Laukkanen Morderens øyne

Til Andrew og Terry

Page 8: Owen Laukkanen Morderens øyne
Page 9: Owen Laukkanen Morderens øyne

1

Milliardæren valgte en pokkers dag å dø på.Det var en solfylt lørdag i begynnelsen av april, en vak-

ker ettermiddag i Saint Paul. En dag som liksom visket utethvert minne om den lange Minnesotavinteren, som nett-opp var forbi. Dette var ikke noen passende ettermiddagfor et drap.

En time før milliardæren møtte sin skjebne, møttes enhelt vanlig utseende mann og en vakker kvinne til lunsj iden gamle spisevognen på West 7th Street. Da de var fer-dige, slentret de langsomt nedover St. Peter mot Missis-sippielva.

De var et umake par. Han var litt tykkmaget og nestenskallet. Hun var høy og elegant, virket kanskje litt strengog avmålt. Hun var farget, og minst ti år yngre enn ham.Og selv om de gikk tett inntil hverandre, snakket ivrigsammen og lo ofte, var det noe nølende ved holdningenderes, en slags uforløst spenning. De var noe mer enn baretilfeldig bekjente.

De kom til 5th Street og dreide vestover. De gikk forbidet staselige, gamle Saint Paul Hotel og inn i Rice Park,en fredelig oase midt i den hektiske storbyen. Sola skinte,men luften var skarp ennå. Parken var full av andre par og

7

Page 10: Owen Laukkanen Morderens øyne

barnefamilier, lokalbefolkning og turister i skjønn fore-ning. Mannen og kvinnen vandret omkring uten noe be-stemt mål. De slentret forbi Landmark Center med sinetårn og spir i rosa granitt. Så gikk de gjennom parken motdet ruvende Central Library. De kjøpte kaffe i Saint PaulHotel, før de gikk tilbake til parken og fant en ledig benk.Det var lørdag ettermiddag, og verken Kirk Stevens ellerCarla Windermere hadde noe annet sted å være.

Når sant skulle sies, gledet de seg til disse møtene, bådeStevens og Windermere. Det var ikke ofte de hadde så godtid. Jobben, minnesotaværet og Stevens’ familieforpliktel-ser gjorde at de ikke så hverandre så ofte. Men det skjeddeet par ganger i måneden, og det var kanskje nok.

Windermere nippet til kaffen og vendte ansiktet motsola. Hun nøt å kjenne hvordan den varmet.

– Det er dette jeg snakker om, Stevens, sa hun. – Det erdette jeg har lengtet etter. Sola. Varmen. D-vitaminer.

Stevens flirte. – Ja, sommeren er på vei, sa han. – Duhar overlevd enda en vinter. Du er snart en ekte nordboernå, en som hører hjemme i Minnesota.

Hun sendte ham et sideblikk. – Nei, langt ifra. Jeg vilalltid lengte etter varmen i sør. Uansett hvor mange snø-stormer jeg opplever, klarer jeg aldri å venne meg til værether.

– Men du trives jo her oppe, sa han. – Bare innrøm det.– Tja, kanskje litt. Men det skyldes i alle fall ikke været.Han så spørrende på henne. – Hva skyldes det da?Hun ristet på hodet, mens et lite smil lurte på leppene.

Hun tok en ny slurk av kaffen og satte koppen ned på ben-ken mellom dem. Så kastet hun et blikk rundt i parken.

Det krydde av folk som var ute og nøt solskinnet. Detok bilder av fontenen, Landmark Center, hotellet, sta-tuene av figurene fra tegneserien «Knøttene» – reist til ære

8

Page 11: Owen Laukkanen Morderens øyne

for Charles Schulz, tegneren som var født og oppvokst heri tvillingbyene. Windermere så en smilende familie samleseg rundt Charlie Brown og posere for kamera mens de loog spøkte med hverandre. Hun ventet til bildet var tatt,og familien hadde gått videre, før hun snudde seg mot Ste-vens igjen.

– Det skyldes ikke deg heller, sa hun. – Så ikke gjør degnoen falske forhåpninger. Og det skyldes ikke maten, ellerde vakre omgivelsene eller utelivet. Minnesota kan ikkemåle seg med Miami i noe av det.

– Da må det jo skyldes jobben, sa Stevens.– Jobben, ja, sa Windermere og spisset munnen. – Jo,

jeg tror det, Stevens. Det må skyldes jobben.

To og et halvt år tidligere hadde Kirk Stevens kjørt fraSaint Paul til FBIs regionale hovedkvarter i sentrum avMinneapolis, hvor han hadde truffet en kvinne med for-tryllende øyne og sørstatsdialekt. Hun hadde tatt hammed inn på et lite møterom og hørt på ham, mens han lafram sin oppsiktsvekkende teori om en ukjent bande avunge kidnappere, som opererte på tvers av statsgrensene.Kvinnen var Windermere, og Stevens, som var etterfors-ker i BCA – Minnesota Bureau of Criminal Apprehen-sion – trengte hennes hjelp til å forfølge kidnapperne overstatsgrensen.

Han hadde tenkt å legge hele saken i fanget til Winder-mere og så glemme den. Han var jo ansatt i delstatspoli-tiet. Men Windermere hadde insistert på at han skulle et-terforske saken sammen med henne. Hun hadde sendt innen søknad, og allerede dagen etter satt Stevens på et flytil Chicago. Det var begynnelsen på en forrykende reise iStevens’ karriere som politimann.

Et knapt år senere skjedde det igjen. Carter Tomlin,

9

Page 12: Owen Laukkanen Morderens øyne

en rik regnskapsfører i Saint Paul, hadde begynt å ranebanker. Han var en bekjent av Stevens. Windermere varpå sporet av ham. Stevens hadde ikke trodd henne. Dethadde ikke FBI-partneren hennes heller, eller hennes over-ordnede. Ikke før Tomlin hadde begynt å drepe. Og ikkefør han hadde trukket Stevens og familien hans inn i sittvanvittige, dødelige spill.

Etter den første kidnappingssaken hadde de drevet bortfra hverandre. Men etter Tomlin-saken hadde de holdttett kontakt. Midt i det redselsfulle dramaet da han kjem-pet en fortvilet kamp mot tiden for å få stanset Tomlin,som hadde gått fullstendig fra forstanden, hadde Stevenssavnet agent Windermere. Og selv om FBI-agenten haddepigger som en kråkebolle, visste Stevens at hun følte detpå samme måten.

Så nå, et år etter Carter Tomlin, satt de her på en benki parken i Saint Paul, drakk kaffe og nøt sola, mens desnakket og lo som gode, gamle venner. Det var virkeligen praktfull dag, tenkte Stevens, mens han så seg rundt iparken.

På den andre siden av gaten kjørte en sølvgrå Bentleyopp foran Saint Paul Hotel. Stevens så den stanse foranden eføykledde fasaden på det ærverdige hotellet. Win-dermere dultet ham i siden.

– Se på den bilen, sa hun. – Kanskje det er Prince.Stevens ristet oppgitt på hodet. – Bare fordi du er i Min-

nesota, må du ikke tro det er Prince, hver gang du ser enfin bil.

– Eller F. Scott Fitzgerald. Men jeg tror ikke han kjørerBentley.

– Jeg tror ikke han kjører noe som helst, sa Stevens.– Han har holdt seg i ro ganske lenge nå, faktisk.

De så at sjåføren steg ut og gikk rundt bilen for å

10

Page 13: Owen Laukkanen Morderens øyne

åpne bakdøren på passasjersiden. En kortvokst, hvithåretmann i elegant dress steg ut på fortauet.

– Som jeg trodde, sa Windermere. – Det er Fitzgerald.Stevens så granskende på mannen foran hotellet. – Ja,

han ser i alle fall gammel nok ut.Den hvithårete mannen støttet seg til spaserstokken,

mens han gikk langsomt mot inngangen til hotellet. Win-dermere kastet et ertende blikk på kollegaen sin.

– Han virker nesten enda eldre enn deg, Stevens.Stevens rynket pannen og skulle til å svare, men ordene

rakk aldri å komme ut. Lyden av et skudd avbrøt ham.Noen skrek. Den hvithårete mannen sank sammen på for-tauet.

2

Windermere var på beina før den hvithårete mannenhadde truffet bakken. Hun styrtet over gaten og inn opp-kjørselen til hotellet, uten å ense rasende taxisjåfører somla seg på hornet. Noen skrek fremdeles. Skrekkslagne til-skuere søkte dekning.

Hun skjønte straks at mannen var død. Han var blitttruffet i bakhodet, like bak høyre øre. Og det var ikke noevakkert syn. Blod og gørr og biter av kraniet hadde spru-tet utover betongen. Mye blod.

Windermere huket seg fort ned mellom hotellinngan-gen og den store Bentleyen. Hun skulle ønske hun haddetatt med seg tjenestepistolen.

– Hold dere i dekning, ropte hun. – Ring 911!Steven kastet seg andpusten ned ved siden av henne.

11

Page 14: Owen Laukkanen Morderens øyne

Han kikket bort på den hvithårete mannen. – Det var somfaen, sa han. – Hvor kom skuddet fra?

Windermere satt sammenkrøpet og prøvde å gjenskapeepisoden for sitt indre blikk. Hun forestilte seg at hunhørte skuddet igjen, så den hvithårete mannen falle. Såpå skuddsåret i hodet hans og forestilte seg kulens bane.– Snikskytter, sa hun bare.

Stevens skjønte hva hun mente. Han vred seg rundt ogkikket over bakenden på bilen. Bak dem ruvet LandmarkCenter. Alle tårnene og utspringene på den digre bygnin-gen var ypperlige skjulesteder for en snikskytter med rifleog kikkertsikte. Han nappet henne i armen. – Der oppe!sa han.

3

Lind senket geværet straks mannen i siktet segnet om.Han lukket vinduet fort og gikk ut av rommet, til balkon-gen som gikk rundt den indre borggården.

Lyden av sirener hørtes allerede utenfor. Folk på bal-kongen hadde oppdaget at noe skjedde. De hadde kom-met ut fra kontorene sine med mobiler og papirer i hen-dene. De kastet undrende blikk i retning av Lind. Han lotsom ingenting og gikk med faste skritt langs balkongenbort til trappa.

Mens han gikk ned til første etasje, ble sirenene høyere.Det var trengsel i trappa. Kontorfolk. Sekretærer. Bib-liotekarer og kuratorer fra museene inne i senteret. Lindpasserte en gruppe med besøkende og gikk fort ned tilborggården og ut gjennom hoveddøren til senteret. Han

12

Page 15: Owen Laukkanen Morderens øyne

trengte seg forbi en ny gruppe med undrende ansatte ogskyndte seg ut i det blendende dagslyset. I trappa ned tilfortauet passerte han en farget kvinne og en eldre, hvitmann. De kom styrtende opp trappa og kastet bare etfort blikk på ham. Lind saknet ikke farten. Han dreide tilhøyre ved 5th Street, vekk fra svermen av politibiler uten-for hotellet, og fortsatte å gå.

*

Stevens og Windermere skyndte seg inn i LandmarkCentre, trengte seg forbi forskrekkede tilskuere hele veienfra fortauet og inn i borggården. Det var folk overalt,og fullt kaos. Stevens albuet seg gjennom trengselen, medWindermere i hælene.

– Tårnene, sa Stevens. – Hvordan kommer vi opp dit?Windermere fikk øye på en trapp på den andre siden.

– Der.En dame kom styrtende ned trappa og kolliderte nesten

med Stevens. Øynene hennes var store og forskrekkede.Windermere fikk tak i henne før hun snublet.

– Så så, sa hun. – Ta det med ro.Damen prøvde å vri seg løs. – Slipp meg, sa hun. – Jeg

må varsle politiet.– Vi er fra politiet, sa Stevens. – BCA og FBI. Hva har

skjedd?Damen så på Windermere og på politiskiltet som Ste-

vens holdt fram.– Gudskjelov, sa hun, og pekte mot inngangen til borg-

gården. – Han gikk ut den veien.– Hvem? sa Windermere.– Han som skjøt. Han gikk ut der. Jeg prøvde å følge

etter ham ned.

13

Page 16: Owen Laukkanen Morderens øyne

Windermere vekslet et fort blikk med Stevens. – Beskrivham, sa hun.

– En helt vanlig fyr. Ikke særlig høy. Brunt, kortklipthår. Ung. Midt i tjueårene, kanskje.

Hun så på dem med et opphisset uttrykk i ansiktet.– Han slipper unna!

– Vi passerte ham, sa Stevens. – I trappa. Vi gikk rettforbi ham!

Windermere var allerede på vei mot utgangen. – Kom-mer du, Stevens?

4

De forlot damen i Landmark Center og styrtet ut i 5thStreet. Windermere førte an med raske skritt. Hun dreidetil høyre og løp. Stevens strevde med å holde følge. Hanprøvde å holde seg i passelig form, men Windermere varmye yngre enn ham. Dessuten hadde hun gjort det godt ifriidrett hjemme i Mississippi.

Hun kom til enden av kvartalet og stanset opp for åkaste et blikk oppover og nedover Washington Avenue.Men i det samme Stevens nådde fram, la hun på sprangigjen. Han ble stående et øyeblikk for å få igjen pusten.Så løp han etter henne.

*

Lind gikk nedover 5th Street, langs den høye muren somgikk rundt stadionet hvor det profesjonelle hockeylagetspilte. Han gikk fortere nå, det var ingen mennesker påfortauet. Han hadde lagt sirenene og kaoset bak seg, men

14

Page 17: Owen Laukkanen Morderens øyne

han løp ikke. Å løpe ville bare vekke unødig oppmerk-somhet.

Han gikk rundt stadion til han kom til 7th Steet, krys-set den travle gaten og satte kursen for bussterminalen.Han hadde lagt sentrum bak seg nå, rundt ham var detbare store parkeringsplasser for stadion og nesten ingenbygninger. I det fjerne kunne han se tårnet til Saint Paul-katedralen.

Han tok en snarvei gjennom den lille krattskogen somstrakte seg langs 7th Street, og kom ut på en halvtom par-keringsplass. Han gikk med faste skritt over den støvetegrusen dit hvor bilen hans sto. Han skulle akkurat til åsette seg inn, da han hørte noen rope bak ham.

Han snudde seg, og så den fargede kvinnen fra trappautenfor Landmark Center. Hun kom løpende mot ham.Noen meter bak henne kom følgesvennen hennes, dengråhårete mannen. Begge hadde et bestemt uttrykk i an-siktet. Lind så dem nærme seg.

*

– Stans! ropte Windermere fra utkanten av parkerings-plassen. Den unge mannen gjorde som han fikk beskjedom. Han rettet seg opp, snudde seg vekk fra bilen han vari ferd med å sette seg inn i, og så på henne. Windermeremøtte blikket hans og kjente en iskald iling nedover rygg-raden.

Han så helt vanlig ut, akkurat som kvinnen i LandmarkCenter hadde beskrevet ham. Omkring en sytti høy, kort-klipt, brunt hår, kledd som en hvilken som helst unggutt.Han så helt vanlig ut. Bortsett fra at han ikke så vanlig uti det hele tatt. Det var noe med ansiktet hans.

Det var øynene. Måten han så på henne på. Det var

15

Page 18: Owen Laukkanen Morderens øyne

noe tomt og uttrykksløst i blikket. Det viste det ikke detminste tegn til ondskap, eller frykt, eller undring, ellernoen slags følelse i det hele tatt. Windermere saknet uvil-kårlig farten og angret enda en gang på at hun hadde lattGlocken ligge igjen hjemme.

Unggutten så på henne et par sekunder, før han snuddeseg rolig, satte seg inn i bilen og startet motoren. Så kjørtehan ut av parkeringsplassen.

5

Stevens kom opp på siden av Windermere. – Hvorforstanset du? sa han. – Du hadde ham jo.

Foran dem hadde bilen kommet til enden av parke-ringsplassen og svingte ut i 7th Street. Den kjørte fort,men ikke fortere enn at føreren hadde full kontroll.

– Chevrolet, ikke sant? sa Stevens, og trakk opp mobi-len. – En Aveo, tror jeg. Tok du nummeret?

– Ja, sa Windermere. – Jeg tok det.– Crowson, sa Stevens i telefonen. – Ta fram pennen.

Det gjelder skytingen utenfor Saint Paul Hotel. Vi har bil-nummeret til drapsmannen.

Han rakte mobilen til Windermere. Hun dikterte num-meret og rakte telefonen tilbake til Stevens.

– Få det ut til alle patruljebiler i Saint Paul, sa Stevenstil Crowson. – De skal se etter en liten, grå Chevrolet, an-tagelig en Aveo.

Han avsluttet samtalen og snudde seg til Windermereigjen. – Hva i helvete var det som skjedde?

Windermere så over mot den andre siden av parkerings-

16

Page 19: Owen Laukkanen Morderens øyne

plassen, der den grå bilen hadde forsvunnet ut i trafikken.Hun svarte ikke med det samme.

– Jeg mistet rett og slett fatningen et øyeblikk, Stevens,sa hun etter en stund. – Fyren stirret på meg, og jeg blehelt lamslått.

– Lamslått? Hva i all verden mener du?– Jeg ble bare stående, sa hun. – Det var noe ved blik-

ket hans som fikk meg til å stivne. Jeg kan ikke forklaredet. Det var ikke som noe møte mellom politi og draps-mann, det var som om jeg bare var luft for ham …

– Du viste ham ikke politiskiltet, sa Stevens. – Eller pis-tolen din. Kanskje han ikke oppfattet at du var fra poli-tiet.

Hun ristet på hodet. – Det var noe mer enn det, sa hun.– Han hadde nettopp drept en mann. Han var på flukt.Og han bare stirret på meg, som om han sto og ventet påbussen.

Hun rynket pannen og så over parkeringsplassen mot7th Street, hvor trafikken fløt som vanlig, som om ingen-ting hadde skjedd.

De gikk tilbake langs 5th Street mot Rice Park, LandmarkCenter og Saint Paul Hotel. Det var politi overalt nå, ogambulanser og alt som fulgte med. Reportasjebiler fra TV-stasjonene. Tilskuere. Det var som en filmscene.

Nå er vi i gang igjen. Tankene til Stevens drev et øye-blikk tilbake til kidnapperne, til Arthur Pender og bandenhans. Og til Carter Tomlin og hans bankranerliga. Hanfølte et aldri så lite stikk av begeistring, før han tok segsammen og skjøv vekk tanken.

Dette er ikke din sak, tenkte han. Og ikke Windermeresheller. Dette er bare en sak for Saint Paul-politiet.

De kastet seg ut i trengselen og viste politiskiltene til

17

Page 20: Owen Laukkanen Morderens øyne

de uniformerte betjentene som voktet politisperringenerundt oppkjørselen til hotellet. Så gikk de opp til inngan-gen, hvor liket av den hvithårete mannen fremdeles lå påfortauet.

Politifolkene undersøkte omgivelsene. Kriminaltekni-kere finkjemmet liket. Et par karer i krøllete dresser stoved Bentleyen og drakk kaffe med morske ansikter mensde fulgte med på teknikernes arbeid. Av og til kom en avdem med en tørrvittig kommentar, og den andre humreten kort, dyster latter. Etterforskere fra drapsavsnittet.

Windermere viste dem skiltet sitt. – Windermere, FBI,sa hun. – Hvem har fått saken?

Mennene så på hverandre. Så tok den eldste fyren etskritt fram og nikket.

– Jeg er Parent, sa han. – Husker du meg?Windermere nikket. – Tomlin-saken. Du jobbet med

gamblingen der, ikke sant? Har du fått denne saken også?– Ja, i alle fall til FBI tar den fra meg igjen.– Så heldig er du ikke denne gangen. Vi er bare vitner.

Denne saken er din.Hun presenterte Stevens. Parent så på dem begge.– Så dere er vitner? sa han. – Begge to?– Vi er gamle venner, sa Stevens. – Vi så drapet fra ben-

ken i parken der borte. Vi fikk et glimt av mistenkte ogfikk tatt nummeret på bilen hans.

– Jaså, du verden, sa Parent, og kastet et blikk på liket.Så trakk han opp notisblokken. – Da vil jeg gjerne at dereforteller meg alt dere vet.

Page 21: Owen Laukkanen Morderens øyne

6

Lind holdt fartsgrensen sørvestover på 7th Street menshan prøvde å gli umerkelig inn i trafikken. Han prøvde åikke merke den gryende panikken som lå og lurte i bak-hodet.

Den fargede damen hadde nok merket seg bilnummerethans. Hun hadde nok ringt politiet. Akkurat nå var nokpolitiet på utkikk etter bilen.

Fjern deg fra åstedet uten å bli oppdaget. Ikke tiltrekkdeg unødig oppmerksomhet. Nest viktigste mål.

Lind speidet etter politibiler. Sjekket i bakspeilet, sjek-ket møtende trafikk, parkeringsplassene langs veien. Hanså et par patruljebiler, men de kom ikke etter ham.

Han fulgte 7th Street til den gikk sammen med mo-torveien, og dreide sørover for å krysse Mississippi-elva. Han kjørte forbi innsjøer og beitemarker og skog,før han kom til avkjøringen til flyplassen. Han par-kerte på plassen for innlevering av leiebiler og ventet tilmannen hadde scannet merket som var festet på front-ruten.

Mannen gliste vennlig til Lind. – Hatt et hyggelig opp-hold?

Lind svarte ikke. Mannen rynket pannen, og rakte Linden kvittering. Han kastet et fort blikk på Lind igjen, førhan skyndte seg videre. Lind var allerede på vei mot ter-minalbygningen. Han fant en søppelkasse, og rev kvitte-ringen i småbiter, slik han hadde lært. Så tok han den lillebanen som førte ham til avgangshallen i hovedterminalen.Der stilte han seg i køen til Delta.

Damen ved innsjekkingsskranken stusset, da hun fikkopp det falske navnet hans på skjermen. Lind kjente etlite stikk av panikk igjen. – Du er jo en fast kunde med

19

Page 22: Owen Laukkanen Morderens øyne

bonuskort, sa hun etter en stund. – Du hadde ikke trengtå stå i denne køen.

Lind pustet lettet. – Det skal jeg huske til neste gang, sahan. Han tok billetten og gikk bort til sikkerhetskontrol-len. Vakten vinket ham gjennom. Metalldetektoren pepikke.

Han gikk om bord i flyet i køen som var forbeholdtførste-klasse- og businesspassasjerer. Han satt på vindus-plassen sin, mens flyet langsomt ble fylt opp, mens detrygget ut fra gaten, mens det raste bortover rullebanen ogkom opp i riktig høyde. Han så ikke ut av vinduet. Hanleste ikke i magasinet som lå i setelomma. Han bare sattstille og lurte på om den fargede damen og mannen somfulgte henne, hadde skaffet ham unødig oppmerksomhet.

To og en halv time senere landet flyet i Philadelphia.Det var mørkt utenfor, og det regnet. Lind gikk av flyet oggjennom terminalbygningen til parkeringshuset. Der fanthan bilen sin og kjørte vekk fra flyplassen.

Han fulgte Interstate 95 over Schuylkill River og nedtil sentrum av Philadelphia. Han manøvrerte seg gjennomde travle, regnvåte gatene og parkerte i en kjellergarasje.Så tok han heisen opp.

Han gikk ut av heisen i øverste etasje og låste seg inn ileiligheten sin. Der sparket han av seg skoene og gikk frarom til rom og slo på alle lys. Da hele leiligheten var lyssom dagen, gikk han inn i stua, slo på TV-en og skruddeopp lyden. Han fant noe hurtigmat i fryseren og satte deni mikroovnen. Brygget en hel kanne med sterk kaffe ogtok med både middagsmaten og kaffen inn i stua.

Det var mørkt ute, og det regnet fremdeles. De fjerne ly-dene fra storbyen hørtes langt nedenfra. Lind spiste mid-dagen og drakk kaffe fra et stort krus. Han satt i sofaenmidt i det opplyste rommet og så på TV, hvor det ble

20

Page 23: Owen Laukkanen Morderens øyne

sendt en rekke forhåndsvisninger av kommende filmer,om og om igjen. Han satt i sofaen hele natten, drakk kaffeog så på TV, mens han håpet at telefonen skulle ringesnart.

7

Den døde mannens navn var Spenser Pyatt, og han varstyrtrik.

– Et konglomerat av medieselskaper, kunne politibe-tjent Parent fortelle Stevens og Windermere. – Sate-litt-TV. Han bygde opp et imperium fra en radiostasjonute på landsbygda.

– Jeg har hørt om ham, sa Stevens. – Fergus Falls. Detvar der han begynte.

Windermere så spørrende på ham, så han trakk påskuldrene. – Det er en kjent historie her i Minnesota i allefall. Skapte en milliardformue med sine egne hender.

– Ja vel, sa Windermere. – Så fyren er en slags helt iMinnesota?

– Helt er vel litt sterkt sagt, sa Parent. – Han er bare engod suksesshistorie.

Windermere kikket bort på fortauet, hvor rettsmedisi-neren i Ramsey County holdt på med å trille liket av Pyattinn i sykebilen. – Men en historie uten noen lykkelig slutt,ser det ut til.

Stevens og Parent fulgte blikket hennes. Så kremtet Ste-vens og så på Parent. – Er det noe mer du trenger fra meg?sa han.

– Nei, med mindre dere i BCA ønsker å ta denne sakenut av hendene mine.

21

Page 24: Owen Laukkanen Morderens øyne

– Det kan du bare glemme, sa Stevens. – Denne sakenmå du nok slite med selv.

Han trykket politibetjentens hånd, før han snudde segtil Windermere. – Jeg tror jeg stikker hjem nå.

Hun så på ham. – Nå?– Jeg lovet Nancy å være hjemme til middag. Og JJ skal

spille fotball i kveld.– Men klokka er ikke fire ennå, Stevens. Vil du ikke se

hvordan saken utvikler seg?Stevens kikket på Parent, på bilen til rettsmedisineren,

på den store, sølvgrå Bentlyen og blodflekken på fortauet.Han tenkte på drapsmannen, så for seg den lille Chevro-leten som smatt ut i trafikken. Jo, han hadde lyst til å bliher litt lenger. Men så ristet han på hodet.

– Dette er ikke vår sak, Carla.– Ikke rent formelt, kanskje, sa hun. – Men vi så jo

fyren, Stevens. Vi vet hvordan han ser ut. Vi vet hvem haner. Kanskje vi kan hjelpe til på en eller annen måte.

Hun så uttrykket i ansiktet hans, og lo. – Ikke lat somom du ikke har lyst til å bidra, partner. Du er like tent pådette mysteriet som jeg er.

Stevens prøvde å komme på et svar, noe diplomatisksom ikke ville stemple ham som en kjedelig, avdanketkontorrotte. Men i det samme kom en uniformert politi-kvinne løpende bort til Parent.

– Melding fra sentralen, sa hun andpusten. Hun varhektisk rød i kinnene. – De har funnet bilen til gjernings-mannen.

Stevens vekslet et fort blikk med Windermere og snuddeseg for å høre.

– Det var ganske riktig en grå Chevrolet Aveo. En leie-bil. Fra Liberty Cars. De fant den på flyplassen.

– Har de fått noe navn på føreren?

22

Page 25: Owen Laukkanen Morderens øyne

– Ja, navn, flightnummer, alt. Fyren kom seg ut av sta-ten i en helvetes fart.

Windermere flirte til Stevens. – Ut av staten, partner.Du vet hva det betyr.

Hun snudde seg mot Parent, mens hun trakk opp mobi-len fra lomma. – Mathers, sa hun inn i telefonen. – Holdan et øyeblikk.

Hun så på Parent. – Kanskje FBI kan være til hjelp like-vel, politibetjent. Hva heter gjerningsmannen vår?

Hun løftet mobilen til øret igjen før Parent rakk åsvare.

– Er du der, Mathers? Har vi mulighet til å få stansetalle fly som skal gå fra Minneapolis-Saint Paul flyplass ide neste femten minuttene?

Hun lyttet. – Ja vel, sa hun. – Gjør et forsøk i alle fall.Vi har en drapsmann gående løs.

Hun stakk mobilen i lomma igjen, og så på Parent. Hanåpnet munnen, men Windermere holdt opp en pekefinger.Så kikket hun på Stevens, fremdeles med et lite flir rundtmunnen.

– Er du sikker på at du ikke vil bli her?

8

Parkerson tok en sen ettermiddagspause for å sjekke ny-hetene på pc-en. Han fant det han lette etter, og lestedet med interesse. Et tilfreds smil bredte seg over ansik-tet hans. Da han hadde lest nyhetsmeldingen, lukket hannettleseren og grep telefonen. Så nølte han litt.

Han reiste seg, og gikk bort til kontordøren. Han luk-

23

Page 26: Owen Laukkanen Morderens øyne

ket den og vred om låsen. Det var lørdag ettermiddag. Be-driften var nesten tom for folk. Men man kunne ikke væreforsiktig nok.

Parkerson satte seg fornøyd ned ved skrivebordet, oggrep telefonen. Han tastet nummeret etter hukommelsen,og ventet.

En mann svarte. – Er denne linjen trygg?– Helt trygg, svarte Parkerson. – Jobben er utført.Det var stille en stund. – Er du sikker?– Sjekk nyhetene. Jobben er gjort.– Ja vel.Mannen slapp pusten. – Okay.– Jeg venter på betalingen, sa Parkerson. – Du vet hva

du skal gjøre.– Så han er død, sa mannen.Parkerson sukket. – Død og borte. Ønsket ditt er blitt

oppfylt. Nå gjenstår bare betalingen.Det ble en ny, lang pause.– Hører du meg?– Ja da, sa mannen. – Det er i orden. Jeg skal sørge for

at du får pengene.Parkerson la på. Han åpnet et regneark på pc-en og

begynte å jobbe igjen. Eller rettere sagt: Han forsøkteå jobbe. Før det var gått fem minutter, ringte telefonenigjen. Parkerson tok den.

– Ja?– Jeg drepte ham.Fyren hørtes ut som et såret dyr. – Herregud, jeg kom-

mer til å bli hengt for drap.– Du drepte ham ikke, sa Parkerson. – Jeg har jo sagt

at du er trygg. Oppdraget kan ikke spores til deg. Slappav nå.

Han la på røret igjen. Alt var stille på kontoret. Han ble

24

Page 27: Owen Laukkanen Morderens øyne

sittende og stirre tankefullt på telefonen i ett minutt ellerto.

Den gutten var en fordømt amatør. En tikkende bombe.En fare. Parkerson stirret på telefonen i enda et minutt.Så løftet han opp røret igjen.

9

Bildene kom tilbake. De kom alltid tilbake.Lind hadde holdt seg våken så lenge han kunne. Han

satt i sofaen med alle lysene på i leiligheten og TV-en høytpå, helt til naboene banket i veggen. Regnet pøste nedutenfor vinduene, og natten gikk langsomt over til dag.Lind satt i sofaen og drakk kaffe, uten å røre seg.

Det ble morgen, men regnet stanset ikke. Himmelen lys-net i øst, og dagen kom langsomt. En trist, våt, stålgrådag. Lind la ikke merke til det bleke lyset utenfor. Hanventet på at telefonen skulle ringe, og håpet inderlig at bil-dene ikke skulle komme tilbake.

De kom tilbake. Det gjorde de alltid.Han prøvde å skyve dem vekk så lenge han kunne, Han

kjente hvordan øyelokkene ble tunge, og med trøtthetenfulgte den snikende panikken. Han prøvde å kjempe imot.Han drakk mer kaffe. Han reiste seg og gikk fram og til-bake på stuegulvet. Det hjalp ikke. Ikke noe hjalp. Bildenekom alltid tilbake.

Han falt i søvn utpå formiddagen. Han sank sammen isofaen, krøllet seg sammen, og ga opp. Og i nesten sammesekund var han vekk.

Han var der igjen. På den andre siden av kloden. Hankjørte i den pansrede Humveen sammen med Showtime

25

Page 28: Owen Laukkanen Morderens øyne

og Hang Ten og resten av gjengen. Varmen var uuthol-delig. Han svettet tvers gjennom uniformen. Store, stik-kende svettedråper silte nedover ryggen. Det tunge kjøre-tøyet kjørte brølende gjennom ørkenen. Sola sto høyt påhimmelen og skinte nådeløst. Dette området var som ethelvete uten helvetets flammer.

Han kunne høre den kraftige motoren brumme. Hankunne kjenne ristingen. Han kunne se Showtime bak rat-tet ved siden av seg, der han flirte av ett eller annet. An-tagelig Hang Tens venninne. Hun hadde sendt et bilde imorges: En hvit sandstrand, en bikini. Showtime haddeklart å nappe det til seg.

– Herregud! lo han, mens han prøvde å holde Hang Tenpå avstand. – Hvorfor i helvete valgte du å bli sendt overhit, mann?

Hang Ten var oppe i kanontårnet på taket. Mini-Me ogSlowpoke satt baki. Gjennom frontruten kunne Lind seRambos Humvee et stykke foran. Han visste at et tredjekjøretøy fulgte bak dem. I den bakerste bilen var det enjournalist med også, en fyr som ville vise at han var tøffnok til å bli med på en rutinepatrulje gjennom fiendeland.For å gi leserne hjemme en smak av hvor jævlig det egent-lig var her.

Han så alt sammen. Han hørte alt. Han var der igjen.Bilene tordnet fram over sand og stein, humpet og ristetpå den ujevne ørkenveien. Konvoien passerte menneskeri sivile klær. Guttunger tok en pause fra fotballen og komløpende for å vinke til kjøretøyene. Eldre menn i hvitekjortler og hodetørkle – ghatra – som stirret på konvoienmed mørke, mistenksomme blikk. Byen flimret i hetediseni det fjerne.

De var halvveis gjennom byen da verden forsvant. I entrang, fattigslig gate. Showtime drev fremdeles og ertet

26

Page 29: Owen Laukkanen Morderens øyne

Hang Ten. Han løftet den ene hånden fra rattet og gjordeen grov bevegelse med fingeren. Hang Ten bøyde seg nedfor å se den. Lind måtte le, til tross for den anspente stem-ningen. Eller kanskje på grunn av den anspente stemnin-gen, hele den fordømte situasjonen. Det var det samme påhver eneste, fordømte patrulje. De var som om de spilterussisk rulett i 450 sammenhengende dager.

Da skjedde det.Bildene som kom tilbake, viste bare bruddstykker. En

eksplosjon. Skrik. Humveen som ristet som en liten leke-bil. Showtime som holdt opp en armstump, mens han lohysterisk. Og flammer. Flammer overalt. En uutholdeligvarme.

Han kjente at han ble halt ut av bilen. Noen grep ham iskulderen og trakk ham ut så baken subbet langs bakken.Han så sine egne bein lage spor i støvet. Han så andre sol-dater strømme til rundt det brennende kjøretøyet. Ramboprøvde å få opp bakdøren hvor Mini-Me satt. Hang Tenlå livløs over maskingeværet oppe på taket.

Han kjente ingen smerter.Så var han i et annet kjøretøy, og kjørte tilbake gjen-

nom ørkenen. Noen ropte til ham, ristet i ham. Det varRambo. Bilen humpet og ristet. Rambo forsvant.

Han var i et rom et eller annet sted. Det var leger over-alt. De stirret på ham. Snakket til ham. Han prøvde åsvare. Han kjente fremdeles ingen smerter.

De fikk ham om bord i et fly, en stor C-17-maskin. Detrillet ham om bord sammen med syttifem andre solda-ter, og han lå der og stirret i taket mens flyet dundret ned-over rullebanen og tok av. Han stirret i taket helt til flyetlandet et sted, et sted hvor luften var kjølig og sola ikkeså skarp. Et sted med flere hvite værelser og flere leger.Han var der i måneder, og hver dag snakket de til ham og

27

Page 30: Owen Laukkanen Morderens øyne

stilte ham spørsmål, og han sa ikke stort. De så på hammed bekymrete blikk, og hvisket til hverandre. Fremdeleskjente han ingen smerter.

Så var han om bord i et annet fly. Denne gangen satthan oppreist, i et seildukssete, og stirret på seildukssetetpå den andre siden. Da så han ørkenen og Showtime ogHang Ten og Mini-Me som brant, og han må ha skreketeller sagt noe. For en sykepleier kom med en sprøyte, også forsvant Showtime og Mini-Me og Hang Ten. Og såvar han ikke i seildukssetet lenger heller.

Han var i et annet rom, på et legekontor på et stort sy-kehus. Det var sofaer og komfortable lenestoler. En damestirret på ham tvers over et salongbord. Øynene hennesvar vennlige, blikket hennes var bekymret. Hun snakkettil Lind, men Lind hørte henne ikke. Hun så på ham menshan reiste seg, og fulgte ham til døren. Hun ropte etterham mens han gikk ut av sykehuset.

Det sto en mann og ventet på ham utenfor sykehuset.Han sto i sola på parkeringsplassen i blå baseball-lue ogsolbriller, og han rettet seg opp idet Lind kom nærmere.Han smilte til ham. Snakket til ham. Tok ham i armenog førte ham bort til en stor, grå bil. Han festet setebeltethans og sa noe. Så lo han.

Lind ble med mannen. Han prøvde å lytte. Han haddeennå ikke kjent noen smerter.

10

Ifølge Saint Paul Police Department het den mistenktegjerningsmannen Allen Beyce Salazar, og han hadde gått

28

Page 31: Owen Laukkanen Morderens øyne

om bord i et Delta-fly med kurs for Omaha i Nebraska,like etter skyteepisoden. Windermere ga opplysningen vi-dere til Derek Mathers på FBIs Minneapolis-kontor, sam-men med en ordre om å prøve å holde flyet tilbake, hvismulig. Mathers ringte tilbake noen minutter senere.

– Det går ikke, sa han til Windermere. – Flyet er i luf-ten, og de vil ikke snu. Jeg har varslet FBI-kontoret iOmaha. Det står agenter og venter når flyet ankommer.

– Pokker også, sa Windermere. – Jeg skulle helst ha ar-restert ham selv. Be Omaha om å sende ham tilbake for-test mulig, så jeg får tatt meg av ham.

Mathers lo. – Jeg synes synd på fyren allerede.Windermere stakk mobilen i lomma og tok et overblikk

over åstedet. Tilskuerne var borte, nå som liket var fjer-net. Reportasjebilene hadde sendt sine nyhetsrapporter.Det var bare noen politifolk og kriminalteknikere igjenher. Resepsjonisten på hotellet kikket ut gjennom døren.Windermere lurte på hvor lang tid det ville gå før alt var inormalt gjenge igjen. Og det som hadde hendt, ble en tu-ristattraksjon.

Stevens fanget blikket hennes. – Får du tatt ham?Hun kikket på klokka. – Ja, om en time eller to har jeg

ham.– Stakkars fyr.Windermere la hodet på skakke. – Mathers sa omtrent

det samme, Stevens. Er jeg så umulig å ha med å gjøre?Stevens lo. – Du? Nei da, langt ifra.

Fra åstedet lot Stevens blikket gli over Landmark Center.De hadde funnet geværet til gjerningsmannen i et tomtværelse med utsikt over 5th og Market Street. Derfra varsikten klar mot inngangen til Saint Paul Hotel. Det var ethelt vanlig våpen, et Remington 700 jaktgevær med kik-

29

Page 32: Owen Laukkanen Morderens øyne

kertsikte. Avstanden var ikke noe problem, det var om-kring syttifem meter mellom vinduet og målet. Men dethadde vært et skudd fra en skarpskytter. Dette var ikkenoen amatørjobb.

Windermere dultet Stevens i siden. – Jeg ser at du stårog prøver å finne ut «hvorfor».

Han så på henne og lo. – Ja, kanskje det. Det er jo detsom er mest interessant, ikke sant?

– Du vet hva jeg mener om motiv, sa hun.– Ja, det har jeg hørt deg si mange ganger. Gi pokker i

«hvorfor», så lenge vi vet «hvem» og «hvordan».– Nemlig. Jeg vil bare få tatt kjeltringen, Stevens.– Men jeg synes likevel det er interessant, sa han, og

pekte på den tomme Bentleyen. – Dette var et målrettetskudd. Gjerningsmannen visste at offeret ville komme hit.Han lå og ventet, og skjøt ham med ett enkelt skudd. Sågikk han. Han løp ikke. Han gikk til bilen sin, satte seginn og kjørte tilbake til flyplassen. Gikk om bord og fløyhjem. Hvorfor?

– Det tror jeg at jeg vil få vite, sa Windermere med etflir. – Du vil vel at jeg skal holde deg informert? Eller kan-skje du har lyst til å bli med og se det nye kontoret vårt?Da kan du jo selv spørre Salazar om hvorfor han gjordedet?

Stevens ristet på hodet. – Du lar aldri en sjanse gå fradeg, skjønner jeg.

Windermere sto bare og smilte, og sa ingenting.– Jeg er for gammel for noen FBI-jobb, og det vet du

godt, sa han. – Jeg egner meg ikke som tøff FBI-agent.– Det sier du stadig vekk.– Det sier kona mi stadig vekk også, sa Stevens, og ang-

ret seg med det samme. Han sukket og så på klokka. – Detminner meg om at jeg bør komme meg av gårde.

30

Page 33: Owen Laukkanen Morderens øyne

– Jeg skal holde deg informert, sa Windermere og dul-tet ham i armen. – Det første jeg skal spørre Salazar om,er hvorfor.

Stevens forlot Windermere og spaserte gjennom sentrumav Saint Paul til han fant bilen som sto parkert ved for-tauet. Han startet den gamle Cherokeen og kjørte vest-over, ut av sentrum. Veien førte ham forbi Rica Park igjen,noen kvartaler lenger sør. Han grep seg i å kaste et blikkopp Market Street i håp om å få et glimt av åstedet igjen.

Stevens hadde vært politietterforsker i BCA i sytten årnå. Før det hadde han vært patruljerende politimann i Du-luth. Han likte å jobbe i politiet. Likte å løse problemer,oppklare kriminalgåter. For det meste arbeidet han med«kalde saker» og tilbrakte sin tid på kontoret. Det var etstille og rolig liv. I alle fall hadde det vært det, før hanmøtte Windermere.

Den første kidnappingssaken med Windermere haddegitt Kirk Stevens mer action og dramatikk enn han haddeopplevd på mange år. Og selv om han hatet å innrømmedet, likte han spenningen. Han hadde til og med likt denkortvarige berømmelsen som fulgte med, all medieopp-merksomheten. Det var hyggelig å få litt anerkjennelse.Det var som et adrenalin-kick. Og hele saken hadde værtpokker så gøy å jobbe med.

Den hadde vært livsfarlig også.Stevens visste at Windermere syntes han kastet bort

talentene sine i BCA. – Kom og begynn i FBI i stedet, sahun etter at Tomlin-saken var avsluttet. – Jobb sammenmed meg. Vi kan bli partnere. Da kan vi dra rundt og jaktepå kjeltringer hele tiden. Du kommer til å stortrives.

En del av ham ville stortrives. Det visste Stevens, derhan kjørte vestover på motorveien mot hjemmet i Lexing-

31

Page 34: Owen Laukkanen Morderens øyne

ton-Hamlin. En del av ham lengtet etter å oppleve mer avden samme spenningen. Kanskje det var den samme delenav ham som følte en liten, elektrisk iling hver gang Win-dermere så på ham med de store, fortryllende øynene sine.Det var en farlig lengsel å forfølge.

Han svingte av motorveien og kjørte inn i de stillereforstadsgatene. Han kjørte opp den smale innkjørselen tilet velholdt, grønnmalt hus. Han gikk ut av bilen og rundtden lille gressplenen mens han tok et overblikk over huset.Så gikk han opp trappa til inngangsdøren.

Han ble stående et øyeblikk med hånden på dørklin-ken. Gjennom vinduet ved siden av kunne han høre latte-ren til datteren og venninnene hennes på kjøkkenet. Hankunne se den lille sønnen sin i entreen, der han løp etterfamiliens store schæfer opp trappa. Og han trengte ikkeå kikke inn i stua for å forestille seg hvordan kona satthenslengt i godstolen sin med en bunke papirer i fanget.Hun satt dypt konsentrert mens hun jobbet seg gjennomhaugen med dokumenter, like vakker som den dagen hanhadde giftet seg med henne.

Dette var den andre delen av livet hans. Dette var dendelen som ikke trengte spenningen, adrenalin-kicket ellerpresseomtalene i Star Tribune. Dette var virkeligheten.Det var dette som var viktig. Stevens ble stående utenfordøren og nyte øyeblikkets sødme. Så åpnet han døren, oggikk inn til familien sin.