Norrøna_Magazine #1

№ 1 • SPRING/SUMMER 2009

No

rrøn

a M

ag

azin

e №

1 • SP

RIN

G/SU

MM

ER

20

09

www.norrona.com

Photo: Jørn H. Moen

Single track mountain biking

7 0 4 2 6 9 0 1 4 8 3 6 8

THE DØNNAMANNEN MOUNTAIN: You land like a crow with Widerøe’s Dash 7 at Sandnessjøen Airport. To the east is the Seven Sisters mountain group and to the west the entire Helgeland

coast. You scan, you scout, you search, and there he is: Dønnamannen, the Dønna Man. A mountain rising straight out of the ocean, like an ice bather having second thoughts. And you think: I’d

like to scale Dønnamannen. I want to stand on top of Dønnamannen. I want to see the view from up there. More info at www.helgelandskysten.com

Photo: Frode Sandbech

www.norrona.com

Essential outdoor gear Built to battle the bitter elements, svalbard unites the legacy of explorers past with the future of adventurers present. Essential survival support, svalbard is your partner for protection expanding the exposed horizons helping you endure isolated ice packs or wind-blown out-backs.

NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 20092

Photo: Chris Holter

www.norrona.combitihorn aero™100 jacket Weight 80g – compressable

Lightweight trekking & trail running bitihorn is specifically designed to support general or low-impact trail running and trekking activities. Unifying moisture transportation with lightweight compactness, this technical series aims to smoothly protect and deflect you from any weather interference.


PH

OTO

FR

OD

E S

AN

DB

EC

H

RIKTIG BILDE?

7NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009

PH

OT

O: F

RO

DE

SA

ND

BE

CH

Svalbard

Innhold ContentsLeder

Editorial

Ting og ting å gjøre

Things and Things To Do

Trango: 25 år siden triumfen og tragedien

25 Years Since The First Ascent Of Great Trango Tower

Intervju med statsminister Jens Stoltenberg

Interview With The Norwegian Prime Minister

Tinderangling i Molladalen på Sunnmøre

The Sunnmøre Alps: Peak To Peak In Molladalen

Mr. Norrøna: Portrett med Jørgen Jørgensen

Portrait Of Jørgen Jørgensen, Norrøna´s CEO

80 års erfaring: Norrøna gjennom tidende

80 Years Of Inovative Norrøna Design

Verdens tøff este konkurranse: Norseman Triathlon

The World´s Most Challenging Competition: Norseman Triathlon

Unge atleter: de nye fl inkisene på Ekstremsportveko på Voss

Young Guns: New Athlets At The Extreme Sports Week In Voss

Fotoreportasje: Norrønas nye Svalbardkolleksjon Photo Story: The New Svalbard Clothing From Norrøna

Nytt padleparadis: Smølå på Nordvestlandet

New Kayaking Paradise: Smølå On The Norwegian Coastline

Norrønaprofi len: Klatreren Robert Caspersen

The Norrøna Profi le: The Climber Robert Caspersen

Norrønaprofi len: Eventyreren Marit Holm

The Norrøna Profi le: The Adventurer Marit Holm

Chamonix: verdens alpine hovedstad

Chamonix: The Alpine Capitol Of The World

Helter: Den alpine redningsgruppa i Chamonix

Heroes: The Search And Rescue Group In Chamonix

Fjørå på Sunnmøre: Terrengsyklingens Shangri La

The Shangri La Of Mountainbiking: Fjørå In Sunnmøre

Fjelldoktoren

The Mountain Doctor

Musikk for fj ellet

The Mountain Soundtracks

Norrønas ansatte og Norrønas produkter

The Norrøna Staff And The Norrøna Products

Siste tur: Dønnamannen på Helgelandskysten

Last Trip: Dønnamannen On The Helgelands Coast Line

10

12

16

24

26

34

40

42

52

60

76

86

89

92

100

106

112

114

116

122


THE MORPHO BUTTERFLY SOLUTION: LIGHT YET STURDY WINGS UNFOLD FROM THE

TINIEST PUPA, SPANNING UP TO 16 CM.

© 2007, 2008 W. L. Gore & Associates GmbH. GORE-TEX, GUARANTEED TO KEEP YOU DRY, Paclite, Gore and designs are trademarks of W. L. Gore & Associates

N105868GOR_NOR01_2008.indd 1 01.12.2008 11:18:22 Uhr


The Morpho butterfl y – one of the most

radiant types of butterfl ies in the whole

of South America. Moments after

emerging from its pupa it spreads out

its huge, stunning wings. Made out

of chitin, these wings are extremely

light yet strong. Not only do the shape

and placement of the butterfl y’s special

scales make the wings water resist-

ant, they also provide the male of the

species with an unbelievable, brilliant

blue shine specially designed to refl ect

sunlight.

In terms of visual and physical impact,

the gifted among our own species can

certainly hold a candle to this stun-

ning little creature. However, unlike the

delicate Morpho butterfl y – which

has no problems fending off tropical

rainfall – we could actually use a

second skin sometimes. Our solution:

GORE-TEX® Paclite® Shell. Made with

an extremely light, waterproof, breath-

able material that can be folded into

such a compact area, it’s like carrying

round an extra pair of wings. Although

it does go one better than the Morpho:

it comes in more colours than just blue.

gore-tex.com

THE GORE-TEX ®PRODUCTS SOLUTION:

GORE-TEX® PACLITE

® SHELL,

EXTREMELY LIGHT, EXTREMELY

COMPACT.

EXPERIENCE MORE ...

N105868GOR_NOR01_2008.indd 1 01.12.2008 11:18:22 Uhr


NORRØNA MAGAZINE№ 1 • SPRING/SUMMER 2009

Editor: EIVIND EIDSLOTT

Art directors: SIRI ØSTVOLD

MAGNUS RAKENG/MELKEVEIEN

STIAN BERGER/MELKEVEIEN

Photographers: FRODE SANDBECH

JØRN H. MOEN

METTE RANDEM

CHRIS HOLTER

STEIN P. AASHEIM

ANDERS WAAGE NILSEN

JENS-MORTEN ØVERVOLL

Writers: RANDI FUGLEHAUG

THOMAS HOLST-HANSEN

ANDERS WAAGE NILSEN

ØYVIND YKSNØY

HENNING REINTON

ROBERT CASPERSEN

MARIT HOLM

Translators: WALTER GIBBS

JILL FRANKLIN

Managing director:TROND FAGERLAND

Repro:POSTPRODUKSJON AS

Print: SÖRMLANDS GRAFISKA AB

Published by:NORRØNA SPORT AS

NYE VAKÅS VEI 20

N-1395 HVALSTAD

NORWAY

Phone:0047 66772400

E-mail:[email protected]

Web:WWW.NORRONA.COM

Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor

magazine about people, places and moments

in activities such as trekking, trailrunning,

mountaineering, mountainbiking, climbing,

skiing and snowboarding.

Norrøna Magazine is published twice a year

through Norrøna Sport retailers in Norway,

Sweden, Denmark, Germany, Austria,

Switzerland, Italy, France, Spain, US and UK.

Welcome to nature.

Cover: Wolfgang Huber on the Cosmique

ridge in Chamonix, France.

Photo: Frode Sandbech

LEDER

NORSK NATUR er noe for seg selv. Vi har ikke de høyeste fj ellene

i verden, men defi nitivt noen av de vakreste. Den lange kysten

og de dype fj ordene danner kontrasten til de spisse tindene.

Og det uforutsigbare været gjør enhver tur spennende: du kan

starte i shorts og t-skjorte, men ende opp med snøbyger og

kraftig vind samme ettermiddag.

I dette landet, i dette landskapet, henter Norrøna sin inspi-

rasjon. Norge er verdens beste laboratorium for utvikling av

friluftsprodukter.

DET BEGYNTE i 1929. Den unge, visjonære mannen Jørgen

Jørgensen startet produksjon av ryggsekker og andre

sports-artikler under navnet Norrøna. Lite visste han den

gangen hvor stor innfl ytelse Norrøna skulle få på friluftsliv og

sportsbransje.

NORRØNA HAR HELE tiden ligget i front innen produktutvikling:

Norrøna var først ute med tunneltelt med åpning i begge ender.

I 1977 presenterte Norrøna Europas første jakke i Gore-Tex. I

dag er Norrøna i front når det gjelder lette friluftsprodukter av

høy kvalitet. Produktutviklingen pågår hver dag, året rundt, og

har gitt Norrøna en rekke internasjonale designpriser. Uansett

hva du driver med - fotturer, toppturer, jakt, skiløping, freeride,

terrengsykling, klatring eller terrengløping – Norrøna har

utstyret du trenger.

Brukerne har alltid forventet kun det beste fra Norrøna

Slik skal det være.

I 80 ÅR HAR Norrøna vært med på krevende turer. Norrøna

var blant annet med på den første vinterbestigningen av

Svenskeruta i Trollveggen, den første bestigningen av Great

Trango Tower i Pakistan, den første norske bestigningen av

Mount Everest.

Norrøna har gått til Sydpolen, til Nordpolen og gjennom hele

Alaska med Lars Monsen. Norrøna har syklet gjennom hele Sør-

Amerika og padlet rundt i hele Europa!

Men først og fremst har Norrøna vært med på dine turer i

fj ellet.

På dine egne eventyr.

I 2009 – 80 år etter starten – er det fj erde generasjon Jørgen

Jørgensen som har visjonene. Og med lanseringen av Norrøna

Magazine får Norrøna et sted å fortelle sine mange historier:

om de vakreste destinasjonene, om de mest interessante

profi lene, om de største øyeblikkene.

Dette magasinet skal gi deg det beste av norsk og internasjo-

nalt friluftsliv.Dette magasinet skal inspirere deg til et aktivt

friluftsliv.

Velkommen til naturen!

EDITORIAL

THE NORWEGIAN OUTDOORS is incomparable. We don’t have the

highest mountains in the world, but we certainly have some

of the most beautiful. Norway’s long coastline and deep fj ords

contrast with its sharp mountain peaks. And the unpredictable

weather makes every journey a thrill: You might start the

day in shorts and a T-shirt, but end up with snow squalls or

gusting wind by afternoon.

In this country, in this landscape, Norrøna fi nds its inspiration.

Norway is the world’s best laboratory for developing outdoor

products.

IT ALL BEGAN IN 1929. The young visionary Jørgen Jørgensen

started producing backpacks and other sporting goods under

the Norrøna label. Little did he know how important Norrøna

would eventually become to the sporting goods industry and

to outdoor enjoyment in general.

Norrøna has always been a leader in product development. It

was the fi rst to off er tunnel tents, with an opening at both ends.

In 1977 it introduced its fi rst Gore-Tex jacket. Today Norrøna is

the leader in lightweight, high-quality outdoor products. Our

product developers make new advances every day, year ’round,

and have won a long list of international design prizes. No

matter your passion – forest walks, summit hikes, hunting,

Nordic skiing, free-riding, mountain biking, climbing or trail-

running – Norrøna has the equipment you need.

Users expect only the best from Norrøna.

As well they should.

FOR 80 YEARS, Norrøna has been a key participant in major

expeditions. Norrøna went along on the fi rst winter ascent

of the Swedish route up the Trollwall, the fi rst ascent of

Pakistan’s Great Trango Tower, the fi rst Norwegian ascent of

Mount Everest.

Norrøna has gone to the South Pole and to the North Pole. It

has crossed Alaska with Lars Monsen. It has bicycled all over

South America and kayaked around Europe.

Most importantly, however, Norrøna has gone with you on

your trips.

On your adventures.

In 2009, it’s a fourth-generation Jørgen Jørgensen whose vi-

sion guides Norrøna. And with the launch of Norrøna Magazine,

Norrøna can now tell stories from its many adventures: about

beautiful places, interesting people and the greatest moments

in outdoor achievement.

NORRØNA MAGAZINE will bring you the best in international

outdoor life. We hope it will inspire you to seek out new chal-

lenges in your own life.

Welcome to nature!


ANDERS WAAGE NILSEN (33)Bergenseren Anders startet ski-og snow-

boardbladet Fri Flyt sammen med redaktøren

for Norrøna Magazine. Etter fl ere år som Fri

Flyt-sjef har Anders startet en ny karriere

som destinasjonsutvikler for norsk reiseliv.

Anders er en entusiastisk skikjører, klatrer og

fridykker. I Norrøna Magazine er han tilbake

som journalist og fotograf – denne gangen fra

en padletur sammen med sin kone Hilde.

Anders and the current editor of Norrøna

Magazine founded the skiing-and-snowboard-

ing magazine Fri Flyt in 1998. After several

years in charge at Fri Flyt he turned to the

travel and tourism industry and found new

success. At Norrøna Magazine he’s back to

journalism and photography – this time on a

kayak trip with his wife, Hilde.

RANDI FUGLEHAUG (27)Randi vokste opp i ekstremsportbygda Voss,

men valgte en mer urban levevei. Etter

journalistutdanningen har hun jobbet i Norges

to største aviser: VG og Dagbladet. Nå jobber

hun som frilanser i New York – med hele

verden som nedslagsfelt. I Norrøna Magazine

har hun møtt up-and-coming utøvere under

Ekstremsportveko i hjembygda.

Randi grew up in the extreme-sport city

of Voss, Norway, but chose a more urban

lifestyle. After journalism studies, she went

to work for Norway’s two largest newspa-

pers, VG and Dagbladet. Now she freelances

from New York, with the whole world as

her beat. For this issue of the magazine she

met the rising stars of extreme sport during

Ekstremsportveko in her hometown.

FRODE SANDBECH (31)Frode fra Oslo er seniorfotograf i Norges stør-

ste ski- og snowboardblad Fri Flyt. Ikke bare

det: han er seniorfotograf i verdens største

snowboardblad Transworld, også. Bildene

hans trykkes i velrennomerte magasiner over

hele kloden. I dette magasinet har Frode vært

på Svalbard, Voss og i Chamonix.

Frode, from Oslo, is senior photographer at

Norway’s largest skiing-and-snowboarding

magazine, Fri Flyt. Not only that: He is also

senior photographer at Transworld, the

world’s largest snowboarding magazine. His

pictures appear in prestigious publications the

world over. For this issue of Norrøna Magazine

Frode has been to Svalbard and Voss as well

as Chamonix, France.

PÅ EN KNIVSEGG: Fjellguide og Norrøna-tester Wolfgang Huber på Cosmique-ryggen høyt over Chamonix, med Aiguille de Midi til venstre. Les mer om denne turen på side 92.

ON A KNIFE’S EDGE: Mountain guide and Norrøna clothes-tester Wolfgang Huber on Cosmique ridge high above Chamonix, with Aiguille de Midi off to the left. Wolfgang was

invaluable when Norrøna Magazine visited the world’s alpine capital. Read more about the trip on page 92.

PH

OT

O: F

RO

DE

SA

ND

BE

CH

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS


PATHFINDERSuunto of Finland has revolutionized

design and function in the sports

watch market. Here’s a new model

with unique capabilities. With the

X10 you’ll always know where you

are; you can also measure elevation

and barometric pressure while fi n-

ding compass directions. Connect the

watch to a PC, and you can see your

tracks on Google Earth!

Suunto X10

www.suunto.com

SPORFINNERFinske Suunto har revolusjonert design

og funksjon i sportsklokkemarkedet.

Her er en ny modell med helt spesielle

egenskaper. Med X10 vet du til en hver tid

hvor du befi nner deg, du kan måle høyde,

du kan måle trykket og bruke kompasset.

I tillegg kan du koble klokka til pc-en og se

sporene dine på Google Earth!

Suunto X10

www.suunto.com

RING HJEMFor noen år siden trodde man at alle etter

hvert skulle gå over til å bruke sattellittele-

foner. Slik ble det ikke. Kapasiteten der oppe

er ikke god nok – og prisene er altfor høye.

Men ønsker du å kunne ta en telefon hjem fra

Gobiørkenen, Ama Dablam eller det indre av

Breheimen er det bare én telefon som gjelder:

Iridium. Den er litt stor og klumpete i forholdt

til din vanlige mobil – men det skulle kanskje

bare mangle.

Iridium satellittelefon

www.iridium.com

PHONE HOMESeveral years ago it seemed that everyone

would eventually be talking on satellite

telephones. It didn’t happen. The capacity

up there is too limited – and the prices too

high. But if you do want to phone home from

the Gobi Desert, Ama Dablam or the inner

reach of Norway’s Breheimen range, there’s

only one phone to use: Iridium. It’s bigger and

blockier than the usual mobile phone – but it

does more, too.

Iridium satellite telephone

www.iridium.com

EN EKTE FJELLVANDRERDen norske skoprodusenten Viking satser nå stort på frilufts-

livsmarkedet. Med modellen Vetti tar de et langt skritt inn i fj ell-

heimen. Her får du en solid vandrestøvel med Gores sterkeste

membran og Vikings lette UGC-såle. I tillegg – og dette skal man

aldri underdrive betydningen av – ser de tøff e ut.

Viking Vetti

www.vikingfootwears.com

A TRUE MOUNTAINEERThe Norwegian shoe maker Viking is betting big on the outdoor

recreation market. With its model Vetti, the company has taken

a big step toward the mountaintop. It’s a solid hiking boot

featuring Gore’s toughest membrane and Viking’s lightweight

Ultra Grip Concept sole. Another feature – not to be underesti-

mated – is that it looks cool.

Viking Vetti

www.vikingfootwear.com

TIL VARME DAGEREn shorts til å gå på stranda med. En shorts til

å gå i fj ellet med. En shorts til å gå i New York

med. En shorts til å sykle med. En shorts til å

trene med. En shorts til å slappe av med. En

shorts for deg. En shorts for meg.

Norrøna /29 shorts

www.norrona.no

FOR HOT DAYSA pair of shorts for the beach and a pair of

shorts for the mountains. A pair for the streets

of New York, and a pair for the gym. For cycling.

For relaxing. For you. For me.

Norrøna /29 shorts

www.norrona.no

TING THINGS


NY TERRASSEHar du også ergret deg over telt som veier for mye? Har du

også satt opp et telt under fantastiske fj ell og savnet et vindu i

telttduken? Black Diamond har løsningene. Dette tresesongstel-

tet med navnet Skylight er blant de letteste på markedet. Her

får du god plass til to personer eller ei litt mer intim natt med

tre personer. Dette teltet har fått mye anerkjennelse for sitt

innovative vindu i taket. Her er det bare å legge seg i soveposen

og nyte utsikten. Eller for å si det sånn: her får du en ny og mobil

terrasse.

Black Diamond Skylight

www.bdel.com

NEW TERRACEEver groused about a tent that was too heavy? Ever

pitched a tent at the foot of a fantastic mountain range

and wished for a window? Black Diamond has a tent for

you. This three-season tent, called Skylight, is among the

most lightweight on the market. It’s got plenty of room for

two people and can handle three if they don’t mind a little

intimacy. The tent has received a lot of attention because

of its innovative roof window. Just lie back in your sleeping

bag and enjoy the view. It’s like having a new, portable

sleeping terrace.

Black Diamond Skylight

www.bdel.com

SYLSKARPIsøksa er god å ha når du skal på bretur

eller topptur til sommeren. Kjøpte du

isøks for ti år siden vil du raskt oppdage

hvor mye lettere dagens modeller er.

Black Diamond presenterer herved ei

klassisk øks i svært lett aluminium. Denne

modellen er 60 cm lang og passer både

til turer i Himalaya og i Jotunheimen.

Black Diamond Raven

www.bdel.com

STILETTO SHARPAn ice axe is handy for glacier wandering

or mountaineering in the summer. If

you’re accustomed to a 10-year-old ice

axe, you’ll be surprised how much lighter

today’s models are. Black Diamond here-

with presents a classic axe in lightweight

aluminium. This model is 60 cm long and

suitable for the Himalayas or Norway’s

own Jotunheimen range.

Black Diamond Raven

www.bdel.com

MÅLBARTI dag er ikke ei klokke bare ei klokke. Den er et

instrument, et image, noe å vise fram under

middagen på høyfj ellshotellet. Sector er en av de

store aktørene i den barskere delen av markedet.

Går du rundt med modellen Mountain Master på

hånda får høydemåler, kompass, barometer og -

sannsynligvis - et image som en mountain master.

Sector Mountain Master

www.sectornolimits.com

MEASUREABLEToday, a watch is more than a watch. It’s an instru-

ment, an image, something to show off during

dinner at the high-mountain hotel. Sector is a

major player in the market for rugged timepieces.

With Sector’s Mountain Master, a fl ash of the

wrist produces altimeter, compass, barometer and

– quite possibly – a new mountain-master image

for the wearer.

Sector Mountain Master

www.sectornolimits.com

TING THINGS


Oakley Icon Ltd.: (+41) 448296100, www.oakley.com OAKLEY.COM/OHYEAH

15NORRØNA MAGAZINE SPRING/SUMMER 2009 15NORRØNA MAGAZINE SUMMER 2009

High Camp Sunnmøre 26.-29. mars

Ski- og snowboardbladet Fri Flyt inviterer til topptur-

camp i de ville Sunnmørsalpene.

www.highcamp.no

Pure Freeeride Camp 16.-19. april

Bli med på en ny og spennende ski- og toppturs-

amling i svenske Abisko! Dette blir Sveriges svar på

HighCamp-konseptet i Norge.

www.abisko.nu

High Camp Turtagrø 7.-10. Mai

Det har etter hvert blitt en tradisjon for skandina-

viske toppturentusiaster å avslutte skisesongen på

Turtagrø.

www.highcamp.no

Norsk Fjellfestival 8.-12. Juli

Norsk Fjellfestival inviterer hvert år til turer, konser-

ter, god mat og god stemning i Romsdalen.

www.norsk-fj ellfestival.no

Norseman Xtreme Triathlon 8. august

En av verdens tøff este triathlonkonkurranser går av

stabelen i begynnelsen av august. Se egen reportasje

fra 2008-arrangementet i dette magasinet. Tør du

melde deg på?

www.nxtri.com

Skåla Opp 15. august

Motbakkeløp er den nye folkebevegelsen i Norge.

Skåla Opp er det verste av dem alle: her må du gi alt

du har i 1848 høydemeter! Rekorden er på 1 time, 8

minutter og 39 sekunder.

www.skaala.no

THINGS TO DO

High Camp Sunnmøre, 26-29 March

The ski-and-snowboard magazine Fri Flyt invites

you to mountain-topping camp in Norway’s wild

Sunnmøre Alps.

www.highcamp.no

Pure Freeride Camp 16-19 April

Join the new and exciting ski and mountaineering

camp in the Swedish mountain range Abisko.

www.abisko.nu

High Camp Turtagrø, 7-10 May

It’s become a tradition for Scandinavian mountaintop

enthusiasts to close out the ski season at Turtagrø.

www.highcamp.no

Norwegian Mountain Festival, 8-12 July

Every year Norsk Fjellfestival – the Norwegian

Mountain Festival – puts together trips, concerts, and

good atmosphere in Romsdalen.

www.norsk-fj ellfestival.no

Norseman Xtreme Triathlon, 8 August

One of the world’s toughest triathlon competitions

is held in early August. See the special report on the

2008 event elsewhere in this magazine. Do you have

what it takes?

www.nxtri.com

Skåla Opp, 15 August

Hill running, or fell running as it’s known in Britain,

has become a popular movement in Norway. Skåla

Opp is the worst of them all.

www.skaala.no

TING Å GJØREGOD RYGGVi trenger alle en sekk til å bære laptopen,

treningstøyet, lommeboka, nøklene og alt det

andre et moderne menneske omgir seg med

i hverdagen. Norrønas nye og funksjonelle

Svalbardsekk er et funn til den slags bruk. I

tillegg fungerer den utmerket når du skal på

dagstur i skogen bak huset eller langt oppe på

høyfj ellet.

Norrøna Svalbard

www.norrona.no

STRONG BACKWe need a backpack to carry the laptop, the

gym clothes, a purse, the keys and everything

else a modern person needs from day to day.

Norrøna’s new, functional Svalbard backpack

does all that and more. Whether strolling in the

woods behind home or ascending mountain-

ous heights, Svalbard holds its own – and

yours, too.

Norrøna Svalbard

www.norrona.no

SKO DEGNoen ganger ser du en sko som skiller seg ut fra

mengden. En sko som har et design, en sjarm,

en sjel. Den italienske skofabrikanten Scarpa

er kanskje mest kjent for fj ellsko og skistøvler,

men med modellen Mojito går de i en helt annen

retning. Denne skoen kan du gå fotturer i skogen

med, rusle rundt på et kjøpesenter med eller dra

på fest med. Og alle vil spørre: hvor har du fått tak

i de skoene?

Scarpa Mojito

www.scarpa.com

GET SHODSometimes you fi nd a shoe that stands out in a

crowd. A shoe with design, charm and soul. The

Italian shoe manufacturer Scarpa is perhaps best

known for its mountain shoes and ski boots, but

it’s now gone down a new path. Its Mojito shoe

is great for walking in the woods, patrolling the

shopping centre or heading off to a party. And

everyone will ask: Where did you get those shoes?

Scarpa Mojito

www.scarpa.com


25 years after the fi rstTrango:

TRANGOS FØRSTEBESTIGER: Hans Christian Doseth var

bare 25 år gammel da han sammen med Finn Dæhlie, Dag

Kolsrud og Stein P. Aasheim klatret Østveggen på Great

Trango Tower i Pakistan i 1984. Det var kanskje den største

triumfen i klatrehistorien – som ble snudd til tragedie da

Doseth og Dæhlie omkom under returen.

TRANGO’S FIRST CONQUEROR: Hans Christian Doseth was

just 25 when Finn Dæhlie, Dag Kolsrud, Stein P Aasheim and

he climbed the eastern face of the Great Trango Tower in

Pakistan in 1984. It may have been the greatest triumph in

climbing history – only to turn to tragedy when Doseth and

Dæhlie were killed on the return.

25 år siden førstebestig


t ascent of one of the world’s most challenging climbing routes.

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM

gningen av en av verdens tøff este klatreruter.


- SE PÅ DEN LINJA. Den da 23 år gamle klatreren Hans Christian Doseth fra

Åndalsnes står i gangen hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veg-

gen henger et bilde av en enorm fj ellvegg i Karakoram i Pakistan. Hans Christian

drar fi ngeren sakte langs ei tynn, svart stripe i fj ellveggen.

Han ser ei klatrerute.

Ei rute ingen har gått.

Drømmen om Great Trango Tower er født.

TO ÅR SEINERE, i juni 1984: drømmen skal bli virkelighet. Hans Christian har fått

med seg Stein og de to klatrekompisene Finn Dæhli og Dag Kolsrud. Sammen ut-

gjør de «The Norwegian Trangoexpediton 1984». De har fått sponsorer – blant

annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent.

Nå har de tatt farvel med venner og kjærester, gått om bord i et fl y til Islamabad

med 180 kilo i håndbagasje og begynt på det store eventyret.

Ifølge det amerikanske klatremagasinet Climbing legger de ut på det som skal

bli en av de største klatrebragdene noen sinne.

De fi re nordmennene har med seg ulike erfaringer fra Himalaya, Trollveggen,

Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane og

moderne klippeklatring i Sør-Frankrike.

De har med seg store ambisjoner.

De har med seg dette ene bildet av fj ellveggen.

Det fi ns ikke noe annet bilde å oppdrive.

Veggen er så svær, så glatt, så imponerende. Kan den i det hele tatt være

sann?

Den er sann.

Great Trango Tower står der og venter.

MANGE KJENNER HISTORIEN. Hele det norske klatremiljøet kan den utenat. Hans

Christian, Finn, Dag og Stein overvinner ufattelige utfordringer både når det gjel-

der logistikk, tynn luft, dårlig vær og vanskelig klatring.

De kommer høyere og høyere i Trangos østvegg.

Toppen er snart innen rekkevidde.

Men etter fl ere uker i veggen, begynner proviantlageret å gå tomt.

Etter en følelsesladet diskusjon – sittende i hengeteltene fl ere tusen meter

over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å returnere. Bare på denne

måten vil det være nok mat igjen til å nå toppen.

Hans Christian og Finn fortsetter klatringen.

4. august 1984 observerer Stein sine to venner i kikkert.

Hans Christian og Finn står på toppen av Trango.

På toppen av internasjonal klatresport.

The Norwegian Trangoexpedtion har gjennomført noe ingen trodde var

mulig.

De har åpnet opp en av verdens mest krevende klatreruter.

Triumfen er et faktum.

SÅ SKJEDDE DET som ikke skulle skje: noen dager seinere går noe galt under ned-

fi ringen.

Hans Christian og Finn omkommer.

Hele det norske klatremiljøet er i sjokk.

To av Norges fremste fj ellklatrere er ikke mer.

Vel hjemme etter de fysiske og psykiske påkjenningene bruker Stein fl ere må-

neder på å skrive boka «Trango – triumf og tragedie».

“LOOK AT THAT LINE.” Hans Christian Doseth, a 23-year-old climber from

Åndalsnes, stands in the home of Stein P. Aasheim, in Oslo. The year is 1982. On

the wall hangs a picture of an enormous mountain in Karakoram, Pakistan. Hans

Christian traces his fi nger along a thin, black line on the face of the mountain.

He sees a climbing route.

A route no one has tried.

The dream of Great Trango Tower is born.

TWO YEARS LATER, June of 1984: It’s time to realize the dream. Hans Christian

has enlisted not only Stein but climbing comrades Finn Dæhli and Dag Kolsrud.

Together they comprise “The Norwegian Trango Expedition 1984”. A number

of sponsors have signed on – including Norrøna Sport, Pakistan International

Airlines and a tobacco producer.

The four Norwegians, each carrying 180 kg of baggage, say farewell to their

friends and girlfriends and board a plane to Islamabad. They’re embarking on

what the American magazine “Climbing” will later rank as one of the greatest

mountaineering feats in history.

The men bring to the enterprise a wide variety of experience – from the

Himalayas, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, the north face of Eiger, win-

ter climbing in Hurrungane and modern rock climbing in southern France.

They bring outsized ambitions.

And they bring that one picture of the mountain’s face.

There’s no other picture to be found.

The mountainside looks so vast, so sheer, so impressive. Could it really be that

way?

It is.

Great Trango Tower stands and waits.

THE STORY IS WIDELY TOLD. Every Norwegian climber knows it by heart. Hans

Christian, Finn, Dag and Stein overcome unbelievable logistical challenges as

well as thin air, bad weather and climbing diffi culties. Gradually, the men scale

Trango’s eastern face.

Soon the peak is within reach.

But after four weeks on the face, provisions begin to run low.

After an emotional discussion – while hanging in portaledge tents several

thousand meters above the Baltoro Glacier – Dag and Stein volunteer to go down.

Given the amount of food remaining, it’s the only way any of them will be able

reach the top.

Hans Christian and Finn continue the ascent.

On Aug. 4, 1984, Stein observes his two friends through binoculars.

Hans Christian and Finn are standing atop Trango.

Atop the summit of international mountaineering.

The Norwegian Trango Expedition has achieved something no one believed

was possible. Its members have opened up one of the world’s most demanding

climbing routes.

They are triumphant.

HOWEVER, during the descent several days later, something goes wrong.

Hans Christian and Finn are killed.

The entire Norwegian climbing community is in shock.

Two of Norway’s most prominent mountain climbers are gone.

Safely home, but with the physical and mental strains of the journey still


1. HENGETELT: Dag Kolsrud nyter en kopp te i hengeteltet i Trangos enorme østvegg.

2. BEGRENSET PLASS: Finn Dæhlie tar en pause på en bitteliten hylleformasjon.

3. BÆRERNE: Trango-ekspedisjonen fi kk hjelp av mange lokale bærere inn til base camp.

4. LESESTUND: Det gjelder å ha et godt tak i boka når du henger fl ere tusen meter over

Baltorobreen i Pakistan.

5. TRANGOMASSIVET: Utsikt til den enorme østveggen på Great Trango Tower.

1. HANGING TENTS: Dag Kolsrud enjoys a cup of tea while suspended from

Trango’s enormous eastern face.

2. LIMITED SPACE: Finn Dæhlie takes a break on a tiny shelf.

3. THE PORTERS: The Trango expedition had lots of help carrying supplies to base camp.

4. DREAM LINE: All climbers dream of that perfectly etched line up the perfect wall.

5. STORY TIME: Several thousand metres over Pakistan’s Baltoro Glacier, it pays to turn

pages carefully.

6. TRANGO MASSIF: View over the vast eastern face of the Great Trango Tower.1

4 5

3

2


«Det er fortsatt problematisk å snakke

om Trango. Skallet er forbausende tynt.

Det er kort vei inn til følelsene.»

”It’s still hard to talk about Trango. I have

a surprisingly thin shell. My feelings lie

just under the surface.”

Stein P. Aasheim, Trango climber in 1984

TUNGT LASTET: Stein P. Aasheim med mengder av

klatreutstyr i østveggen på Great Trango Tower i 1984.

Aasheim er en av Norges mest kjente eventyrere. Han

har besteget Mount Everest og Mount McKinley, syklet

gjennom Sahara, gått Norge på langs på ski, besøkt alle

verdens avkroker og bodd et helt år i ei fangsthytte på

Svalbard sammen med familien.

HEAVY BURDEN: Stein P. Aasheim with loads of

equipment on the eastern face of the Great Trango Tower

in 1984. Aasheim is one of Norway’s most renowned

adventurers. He climbed Mount Everest and Mount

McKinley, cycled across the Sahara, traversed Norway

lengthwise on skis, visited just about every nook and

cranny on earth and lived for a year with his family in a

hunting cabin on Svalbard.


Det blir en av de sterkeste historiene i klatrelitteraturen.

En bibel for generasjoner av norske fj ellfolk.

En evig kilde til inspirasjon.

NÅ ER DET 25-årsjubileum for Norskeruta på Great Trango Tower.

- Det føles uvirkelig at jeg var med på denne turen, sier Stein P. Aasheim.

Han sitter med en espresso i Oslo sentrum. Tankene går tilbake til 1984.

- Det føles uvirkelig at jeg har hengt oppe i den veggen der. Det var en vanvit-

tig følelse, noe jeg aldri opplevd verken før eller seinere.

- Hva mener du med uvirkelig?

- Når jeg leser hvilken status Norskeruta har internasjonalt, når jeg hører

hvilken status boka har fått, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og

Finn – da tenker jeg: «jøss, er jeg en del av dette?» På den ene siden er jeg

stolt over å ha vært med på Norskeruta. På den andre siden skulle jeg mye hel-

ler ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det fi nnes en «Norskeruta» på

Trango i dag. Men: da hadde jo livet mitt sett annerledes ut. Jeg ville hatt en

annen familie. Barna mine hadde ikke eksistert. Jeg blir helt skrudd i hodet av

å tenke på det.

I 1984 VAR HANS CHRISTIAN DOSETH og den kjente klatreren Ragnhild Amundsen

gift. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild kjærester.

- Det er ikke lett å ordlegge seg om dette, sier Stein.

- Trango var en dyptgripende opplevelse. Turen fi kk dyptgripende konse-

kvenser i livet mitt.

- Skulle du ønske at du ikke fi kk fl ere spørsmål om Trango?

- Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Jeg har ikke noe ønske

om at folk ikke skal snakke om turen. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de foredra-

gene jeg har holdt om denne turen. Men i det siste har jeg tenkt at nå er det på

tide å komme seg over dette. Det er tross alt 25 år siden. Nå prøver jeg å snakke

om Trango i en del foredrag hvor det er naturlig.

- Hva forteller du?

- Jeg gir min versjon av turen. Det er selvfølgelig mange som har lest boka, men

jeg forstår at det er spennende å høre om turen live. I tillegg snakker jeg om hva

vi søker etter i denne klatresporten. Når du nærmer deg 60, er det naturlig å re-

fl ektere litt annerledes rundt livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg at

«jeg klatrer ikke fordi det er farlig, men på tross av det.» Det har endret seg. Nå sier

jeg det som det er: «Jeg klatrer fordi det er farlig.» Dette ble veldig klart for meg

sommeren 2008.

- Hva skjedde?

- Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk (71) og Odd Eliassen

(64). Ralph ville feire at det var 50 år siden han og Arne Randers Heen gjen-

nomførte førstebestigningen av ryggen. I utgangspunktet ville vi gjerne ha med

den yngre, dyktige klatreren Bjarte Bø på turen. Men da det viste seg at han ikke

hadde anledning, tenkte vi bare «faen heller» og støtet på. Tre gamle menn i en

stor vegg. For oss var dette vanskelig klatring . Vi var engstelige der oppe, vi var

redde. Og da vi endelig kom opp, sto vi der – gamlingene - og grein.

- Gråt dere?

- Ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene etterpå. Det var en utrolig sterk opple-

velse. Jeg har sjelden følt meg så nær livet, rett og slett. Jeg tenkte at dette er hva

det hele dreier seg om. Dette er gevinsten for å våge – og for å lykkes med noe

som er så nær grensen av vår yteevne. Den følelsen vi hadde der oppe, er selve

livet. Det er ikke lett å ordlegge dette. Men så gikk det bare to dager og så snudde

alt. Midt på natta fi kk jeg en telefon om at Rolf Bae var savnet på K2.

BARE NOEN MÅNEDER før ulykken på K2 var Rolf Bae (33) med da et norsk klatre-

lag repeterte Norskeruta på Great Trango Tower. Rolf hadde snakket mye med

Stein om denne turen. Han fortalte Stein at boka om Trango var grunnen til at

han begynte å klatre. De to ble etter hvert godt kjent. Og de hadde stor respekt

for hverandre. De hadde begynt planleggingen av en spennende tur sammen til

Antarktis.

- Det var ikke til å begripe at Rolf forsvant på K2. Klatringen var med ett me-

ningsløs.

- Hvordan da?

- Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva dette gir oss,

fresh, Stein writes the book “Trango – Triumph and Tragedy”.

It’s one of the most powerful stories in mountaineering literature.

A bible for generations of Norwegian climbers.

An eternal source of inspiration.

TWENTY-FIVE YEARS have now passed since the Norwegian route up Great

Trango Tower was opened.

“It’s unreal to think I was part of that expedition,” Stein P. Aasheim says. Over

an espresso in downtown Oslo, his thoughts drift back to 1984.

“It’s unreal to think that I was hanging up on that wall. It was a crazy feeling,

something I’d never felt before and never have since.”

“What do you mean by unreal?”

“When I read about the international status of the Norwegian route, when I

hear about the status of the book, when I hear people talk about Hans Christian

and Finn – that’s when I think, ‘Wow, am I part of this?’ On the one hand I’m proud

of helping establish the Norwegian route. On the other hand I’d much prefer that

all of us had come home than that a ‘Norwegian route’ should exist on Trango

today. But: my life would be much diff erent if that were the case. I’d have a dif-

ferent family. My children wouldn’t exist. I go nuts just thinking about it.”

IN 1984, Hans Christian Doseth and the renowned climber Ragnhild Amundsen

were married. A year and a half after the accident on Trango, Stein and Ragnhild

became a couple.

“It’s not easy to put this into words,” says Stein.

“Trango was an overwhelming experience. The trip had deep and lasting con-

sequences for my life.”

“Do you wish people would stop asking you about Trango?”

“No. It was a historic event in Norwegian climbing. It’s not that I don’t want

people to talk about it. I think I can count on one hand the number of speeches I

have given about the trip. But lately I’ve been thinking it’s about time to get over

all this. It’s been 25 years, after all. I now try to discuss Trango in some of the

talks that I give.”

“What do you say?”

“I give my version of the trip. Lots of people have read the book, of course,

but I understand that it’s exciting to hear about it live. I also talk about what we

sport-climbers are really searching for. When you close in on 60 years of age, it’s

natural to refl ect diff erently on life than when you were young and immortal.

In 1984 I said, ‘I don’t climb because of the danger, but in spite of it.’ That has

changed. Now I tell it like it is: ‘I climb because it’s dangerous.’ That became very

clear to me in the summer of 2008.”

“What happened?”

“I climbed Trollryggen with Ralph Høibakk (71) and Odd Eliassen (64). Ralph

wanted to celebrate that 50 years had passed since he and Arne Randers Heen

had completed the fi rst ascent of the peak. At fi rst we hoped the talented young

climber Bjarte Bø would join us. But when it turned out he couldn’t make it, we

said, ‘What the hell,’ and pushed ahead. Three old men on a huge wall. For us it

was hard climbing. We were anxious up there; we were afraid. And when we

fi nally got to the top we just stood there – these three old guys – and cried.”

“You cried?”

“Oh, yes. And I’ve thought a lot about those tears. It was such a powerful ex-

perience. Rarely have I felt so clearly what it is to be alive. I thought that this had

to be what it was all about. This was the reward for daring – and for succeeding

at something so close to the limits of our capability. Then, just two days later,

everything got turned around. In the middle of the night the telephone rang,

and I heard Rolf Bae was missing on K2.”

ONLY MONTHS before the accident on K2, Rolf Bae (33) had been part of a

Norwegian climbing team that repeated the ascent of Great Trango Tower by

way of the Norwegian route. Rolf had talked a lot about the trip with Stein. He

told Stein that his book about Trango was the reason he began climbing. Over

time, the two got to know each other well. Their respect was mutual. They had

begun to plan an expedition to Antarctica together.

“It was incomprehensible that Rolf could disappear on K2. All at once, the climb

became absurd.”


det forutsetter at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, er klatringen totalt menings-

løs.

- Mange klatrere legitimerer risikoen ved at å si at «det er farlig å kjøre bil, også.»

- Det skjønner jeg ikke. Sammenlikningen er irrelevant. En av grunnene til å kla-

tre, er nettopp at det er farlig. Tilfredsstillelsen ved å mestre og beherske forholdene

når konsekvensen ved å falle er fatal - nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene,

grenseområdet mot døden. Alt dette er viktig. Du får ingen lykkerus etter en biltur.

Men etter en klatretur, får du det.

- Er du avhengig av denne følelsen?

- Det er et godt spørsmål. Jeg er vel på sett og vis avhengig av gevinsten ved klat-

ringen. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å oppleve ytterpunkter i livet som folk

fl est aldri kommer i nærheten av. Mange spør hva som er vitsen med klatring – siden

det åpenbart er en risikofylt aktivitet. Men jeg aksepterer ikke lenger spørsmålet. Det

man spør om er egentlig «kan du forklare meg meningen med livet?» Hva faen skal

man svare, da? Det er ingen som spør noen som lever som alle andre hvorfor de lever

som alle andre. Hvis du tar ett skritt til siden, blir du umiddelbart stilt til veggs og må

legitimere ditt livsvalg. Det kreves at du skal kunne gi svar som er umulige å gi.

- ENDRET TRANGO i sin tid ditt forhold til klatringen?

- Nei. Jeg fortsatte å klatre som før. Allerede året etter, i 1985, var jeg på Everest.

Jeg endret meg egentlig først da jeg fi kk barn. Da trappet jeg ned på høye fj ell i

Himalaya. Jeg husker jeg skulle ta farvel med familien før jeg dro til fj ellet Drang Rag

Ri Himalaya i 1995. Datteren min holdt meg fast på trappa og ropte at ”jeg vil ikke at

du skal dø på fj ellet, pappa.” Det var sterkt, altså. Så sterkt at jeg nesten ikke klarer

å snakke om det. Da kjente jeg virkelig på hvordan det er å være far. Da var det slutt

på høye fj ell i Himalaya for min del.

“How do you mean?”

“All of those beautiful thoughts about climbing, all the big words about

what climbing gives us – the assumption is that you will come down alive. If

not, the climb doesn’t mean a thing.”

“A lot of climbers justify the risk by saying, ‘Driving a car is dangerous,

too.’”

“I can’t understand that. The comparison is irrelevant. One of the reasons

for climbing is the very fact that it’s dangerous – the satisfaction of mastering

and conquering conditions when the consequence of falling would be fatal.

The curiosity, the physical challenges, the proximity of death – they’re all

important. There is nothing exhilarating about a car trip. But after a big climb,

the happiness you feel is nothing less than intoxicating.”

“Are you hooked on that feeling?”

“That’s a good question. I am sort of hooked on the reward of climbing. The

prize. I may be dependent on having peak experiences that most people in this

life don’t come close to having. A lot of people ask what the point of climbing

is, when the risks are so obvious. But I don’t accept the question anymore.

What they are really asking is, ‘Can you explain the meaning of life to me?’

Well, what the hell am I supposed to say? Nobody asks people who live like

everyone else why they live like everyone else. As soon as you step out of

line, you’re put against the wall and told to justify your way of life. You’re

made to answer impossible questions.”

“DID TRANGO CHANGE your relationship to climbing?”

“No, I continued to climb. Just a year later, in 1985, I was on Everest. I

didn’t really change until I had children. That’s when I cut back on the high

Himalayas. I remember saying goodbye to my family before travelling to

Drang Rag Ri in the Himalayas in 1995. My daughter clung to me on the steps

and yelled, ‘I don’t want you to die on the mountain, Papa.’ That hit me hard.

So hard I almost can’t talk about it. That’s when I fully realized what it means

to be a father. For me, that was the end of climbing high mountains in the

Himalayas.”

STORE FJELL: The Norwegian

Trangoexpedition 1984 fi kk nærkontakt

med noen av de villeste og vakreste fj ellene

på denne planeten.

BIG MOUNTAINS: The Norwegian Trango

Expedition 1984 got close up and personal

with some of the wildest and most beautiful

mountains on the planet.


FJELLET

Great Trango Tower

6286 m.oh.

Trango Towers er en gruppe dramatiske

granittspir på nordsiden av Baltorobreen i

Karakoram, nord i Pakistan. Disse tårnene byr

på noen av de høyeste fj ellveggene og kanskje

den mest utfordrende fj ellklatringen i verden.

Det høyeste punktet i fj ellrekka er toppen på

Great Trango Tower (6286 m.o.h.) – som ble

førstebesteget i 1977 av Galen Rowell, John

Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey og Dennis

Hennek fra vestsida.

Den svært imponerende østveggen på Great

Trango Tower ble førstebesteget i 1984 av

Hans Christian Doseth og Finn Dæhli. Linja er

kjent som ”Norskeruta.” Dag Kolsrud og Stein

P. Aasheim var med langt opp i veggen, men

snudde på grunn av matmangel i gruppa.

I 1992 gikk Xaver Bongard og John

Middendorf ei ny rute parallelt med Norskeruta.

Norskeruta ble første gang repetert i 2008

av nordmennene Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø,

Sigurd Felde og Rolf Bae.

I 1999 gikk nordmennene Robert Caspersen,

Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven og Einar

Wold ei ny klatrerute på nabofj ellet Trango

Pulpit.

BOKA

«Trango – triumf og tragedie»

Stein P. Aasheim

Scanbok Forlag, 1985

Boka ble trykt opp i 5000 eksemplarer og er i

dag umulig å få tak i. Stein P. Aasheim har fått

henvendelser fra forlag om å trykke opp et nytt

opplag av boka, men har foreløpig takket nei.

- Jeg er bekvem med at boka er vanskelig å

få tak i, sier han. - Dette var et dreiepunkt i livet

mitt. Man skal ikke tukle med dreiepunkt.

NORRØNA

Den norske Trangoekspedisjonen i 1984

var sponset av Norrøna. Deltakerne

brukte 1984-versjonen av Trollveggen-jakka og

Trollveggen-buksa i Gore-Tex.

THE MOUNTAIN

Great Trango Tower

6,286 metres over sea level

Trango Towers is a group of dramatic granite

spires on the north side of the Baltoro Glacier in

Karakoram, northern Pakistan. The towers feature

some of the highest vertical drops in the world as

well as some of the most challenging climbs.

The highest point in the group is the summit of

Great Trango Tower (6,286 m), fi rst conquered on

its west side by Galen Rowell, John Roskelly, Kim

Schmitz, Jim Morrissey and Dennis Hennek in 1977.

The imposing eastern face of Great Trango was

fi rst climbed in 1984 by Hans Christian Doseth and

Finn Dæhli. The route they followed has since been

called the “Norwegian route”. The expedition began

with four men, but Dag Kolsrud and Stein P. Aasheim

turned back when it became clear too little food

remained to sustain the whole group to the summit.

In 1992, Xaver Bongard and John Middendorf

climbed the mountain using a parallel route.

A second climb by way the Norwegian route was

accomplished in 2008, by the Norwegians Stein Ivar

Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde and Rolf Bae.

In 1999, the Norwegians Robert Caspersen,

Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven and Einar Wold

took a new route up the neighbouring Trango Pulpit.

THE BOOK

“Trango – Triumph and Tragedy” (“Trango – triumf

og tragedie”)

Stein P. Aasheim

Scanbok Forlag, 1985

The book had a print run of 5,000 copies, in

Norwegian only, and today is almost impossible to

fi nd. Publishers have inquired about putting out

a new edition, but to date, Stein P. Aasheim has

declined.

“It’s OK with me that the book is hard to get hold

of,” he says. “It was a turning point in my life. You

don’t mess with turning points.”

NORRØNA

Norrøna was a sponsor of The Norwegian Trango

Expedition 1984. Its members wore the 1984

version of the company’s Trollveggen jacket and

Trollveggen pants, made with Gore-Tex.

FAKTA FACTS

EN NY DAG PÅ KONTORET:

En mann blir liten i østveggen på Great

Trango Tower i Pakistan.

ANOTHER DAY AT THE OFFICE: On the eastern face of the Great Tango

Tower in Pakistan, a man is a little thing.


FJELLETS MANN: Statsminister Jens

Stoltenberg sier han har gjenoppdaget

naturen i voksen alder. Nå bestiger han høye

fj ell, sykler i terrenget og glir innover marka

på langrennsski hver gang han får anledning.

MAN OF THE MOUNTAIN: Prime Minister

Jens Stoltenberg says he has rediscovered

nature. He’s been climbing peaks, mountain

biking and gliding through the woods on

Nordic skis whenever possible.


JENS STOLTENBERG går med raske skritt ned mot Finse stasjon. Han er iført passelig

slitte fj ellstøvler og skallbekledning i anonyme farger. Han har nettopp holdt en

tale på Sandalsnuten i anledning den offi sielle åpningen av Hallingskarvet nasjo-

nalpark. Været er slik det pleier å være her oppe: regn, tåke, litt vind, litt sol.

- Jeg har gjenoppdaget naturen, sier han til journalistene som prøver å holde

følge med ham under den vandrende pressekonferansen.

- Jeg har tatt jegerprøven og dykkerlappen. Og jeg har oppdaget gleden av nytt

utstyr. Før syntes jeg det var greit med en gammel sykkel og velbrukte ski. Nå

har jeg kjøpt meg en splitter ny terrengsykkel med karbonramme. Hehehe.

STOLTENBERG LER SLIK bare nyfrelste utstyrsentusiaster kan le. En latter tuftet

på entusiasme, forventninger, gutteturer og store doser kaff e.

- Sykler du på stier?

- Nei, det driver jeg ikke med. Det blir bare turer på grus. Opp til Tryvann for

å trene – eller inn til Kikut for å få en lenger tur. Det er et eller annet med det å

bli 49 år – da tør man ikke falle, lenger. Jeg faller jo nå også, men det gjør så mye

mer vondt enn før.

Stoltberg forteller om sommerens fj elltur i Jotunheimen.

- Vi gikk blant annet fra Skogadalsbøen til Vetti. Er det noe jeg liker når jeg

kommer fram til ei hytte, så er det å få vasket seg litt. På Vetti fant jeg en sånn

liten vask med et dusjhode på og satte i gang. Ja, du vet: naken. Så kom det selv-

følgelig to spreke turdamer forbi akkurat da jeg var i gang med kroppsvasken.

Først ser de bare en naken mann. Men så ser de at det er landets statsminister

som står der! Det er slike ting som bare skjer i Norge.

STOLTENBERG ER i et strålende humør og holder høyt tempo nedover lia.

- Jeg har oppdaget toppturen, også, sier han.

- Gleden ved å bestige et fj ell. Vi gikk fra Leirvassbu til Visbretind i sommer – i

helt maksimalt vær. Vi satt på toppen i badebukse. Jeg tuller ikke! Det er noe av

det fi neste jeg har opplevd noensinne i fj ellet. Og så var vi på Soleibotntind og

Langskavltind.

- Har du begynt å samle på 2000-metere?

- Nei. Ikke offi sielt. Det vil si: jeg tør ikke komme ut av skapet og si det høyt. Det

får konsekvenser. Da må jeg jo gå opp på alle disse fj ellene, også. Men jeg merker

at jeg er gira på fl ere toppturer. Store Skagastølstind, for eksempel. Jeg har prøvd

å rappellere for første gang i sommer.

- Hvor da?

- Bare utfor en liten klippe i Jotunheimen. For moro skyld.

- HVA MED ALPINT eller telemark på vinteren?

- Nei, det er ikke min greie. Telemarksvingen skulle jeg gjerne ha lært meg,

men det er sikkert for seint.

- Du kan jo ta et kurs?

- Jo da.

- I Hemsedal, for eksempel.

- Hemsedal er fi nt, men jeg liker meg ikke i sånne bratte løyper med mye folk.

Når du er statsminister, vil du gjerne ha litt ro og fred på fritida. Derfor er jeg

langrennsløper. Å gli innover i Marka, nesten helt alene, det er min greie.

JENS STOLTENBERG walks briskly downhill toward the Finse rail station. He wears

nicely scuff ed mountain boots and soft-shell outerwear in anonymous colours.

He’s just given a speech at Sandalsnuten on the occasion of the offi cial opening

of Hallingskarvet National Park. The weather is typical: Rain, fog, a little wind,

a little sun.

”I’ve rediscovered nature,” he tells journalists who try to keep up with him

during the wandering press conference.

”I’ve taken the hunting test and earned a diving certifi cate. And I’ve discovered

the joy of brand-new equipment. I used to think an old bicycle and well-worn

skis were okay. Now I’ve bought a brand-new mountain bike with a carbon-fi bre

frame. Heh-heh-heh!”

STOLTENBERG LAUGHS as only a gear lover can laugh. It’s a laughter of enthusi-

asm, high expectation, guy trips and big doses of coff ee.

”Do you cycle on nature trails?”

”No, I don’t. Gravel is about it. I ride up to Tryvann for exercise – or on to Kikut

to make a longer trip of it. There’s something about being 49 years old. You don’t

dare to fall anymore. Of course I do still fall, but it hurts so much more than it

used to.”

Stoltenberg mentions last summer’s hiking trip in the Jotunheimen range.

”I’ve discovered the ’summit hike’, too”, he says. ”The joy of conquering a peak.

We went from Leirvassbu to Visbretind last summer – in maximum weather. We

sat on top in bathing trunks. I’m not kidding! It’s one of the greatest mountain

experiences I’ve had. And we were also up on Soleibotntind and Langskavltind.”

”Are you now collecting 2,000-metre peaks?”

”No, not offi cially. That is, I don’t dare come out of the closet and say it aloud.

That has consequences. Then I’d have to go up all of those mountains. But I do

notice that I’m geared up for more summit hikes. Store Skagastølstind, for exam-

ple. Over the summer I tried rappelling for the fi rst time.”

”Where was that?”

”Just down a little cliff , in Jotunheimen. For fun.”

”WHAT ABOUT ALPINE or Telemarking in the winter?”

”No, that’s not for me. I’d really like to learn to make a Telemark turn, but it

must be too late for me now.”

”You could always take a course?”

”Yeah, I guess.”

”At Hemsedal, for example.”

”Hemsedal is fi ne, but I’m not very happy on steep trails with lots of people.

When you’re prime minister, you like a little peace and quiet in your time off .

That’s why I do cross-country. Gliding in through the woods, practically alone,

that’s my thing.”

Norrøna Magazine met Norwegian Prime Minister Jens

Stoltenberg at the opening of Hallingskarvet National Park.

Norrøna Magazine møtte statsminister Jens Stoltenberg

under åpningen av Hallingskarvet nasjonalpark.

FjellministerMountain

TEXT & PHOTO EIVIND EIDSLOTT


Tinderangling i

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

Det heter seg at alt som går opp uansett kommer ned.

Det gjelder ikke i Molladalen på Sunnmøre. Der blir du

værende oppe. Lenge etter at du har reist derifra.


MolladalenPeak to peak in

They say that what goes up must come down. That

doesn’t apply to Molladalen, in Norway’s Sunnmøre

district. There, you stay up. Long after you’ve left.

TIND TIL FJORD: Fra Mohns topp

i Sunnmørsalpene er det magisk

utsikt til Hjørundfj orden og en rekke

omkringliggende fj ell.

SUMMIT TO SEA: From Mohn’s Top

in the Sunnmøre Alps, the view to

Hjørund Fjord and the surrounding

peaks is magical.


FOR SUNNMØRE, it’s a fairly average Saturday in July. Dark clouds hang threa-

teningly over the sea, an angry gull shrieks and sluggish waves break against a

jetty. The ferry dock in Solevåg stands empty and forlorn; old hotdog wrappers

skip along the ground.

Looks like rain.

Looks like a glum summer day.

But what’s that on the road? Who’s driving those two cars? Why are they

smiling like that?

And what’s inside those big rucksacks?

IMAGINE IT’S 1889. Imagine the British climbers William Cecil Slingsby and

Geoff rey Hastings hiking through Jotunheimen and across the Jostedal Glacier.

Imagine their joy at being the fi rst to reach mountain summits, using routes

of their own devising. Imagine them continuing north, to the Sunnmøre Alps,

where they are the fi rst to ascend Store Brekketind. After that feat Slingsby

must return home – summoned by love, perhaps, or by the press of business.

In any case, imagine Geoff rey Hastings left alone in Sunnmøre, dressed in his

jacket and tie with hat, knickers and spiked shoes. He carries an ice axe more

than a meter long.

Hastings checks into Ørstenviks Hotel in Orsta on Sep. 5, 1889. The next

morning he is up at dawn, leaving the hotel at 6:30 a.m. and hiking all the way

through Romedalen, then further, further, at high tempo, until he enters a val-

ley unlike any other.

In all likelihood, he is Molladalen’s fi rst tourist.

The peaks within his fi eld of view – sharp prows rising to the sky – are so

numerous.

TELEPHONE CONVERSATION with Solveig Bjellmo, a young doctor at Ålesund

Hospital, 119 years later:

“Hi, this is Eivind from Norrøna Magazine. I wonder if you’d like to go climbing

in Molladalen.”

“In Molladalen? Of course I’ll go to Molladalen! What a question! I’d go to

Molladalen anytime! What’s to wonder about? When do we leave? We have to

have Camilla with us. And Øyvind. They’re doctors, too. Yes, yes, yes. You’ll be in

the safest hands. With three doctors along, what danger could there be? Ha ha.

It’ll be great! Molladalen! We’re going to Molladalen! Yes!”

And so here we are, at the Solevåg ferry dock, our packs full of climbing

harnesses, climbing shoes, pitons, cams, carabiners, helmets and raisins. The

weather report is not great, but our enthusiasm is. And there, across the fj ord,

waiting for us, are the climbing legend Helge Standal and his daughter. Helge has

written a climbing guide to Molladalen as well as skiing and hiking guides to the

Sunnmøre Alps. No one knows the area better than he. And his daughter – what

is her story?

“I’m studying medicine,” she says.

So – four medics in the group. Bring on the mountains.

AFTER GEOFFREY HASTINGS, there were lots of non-acrophobes who found

their way to Molladalen: C. W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfi nn

DET ER EN GANSKE ALMINNELIG lørdag i en ganske alminnelig juli måned på

Sunnmøre. Mørke skyer truer langt der ute i havet, en måse skriker ut sin vrede,

bølgene slår dovent mot en molo. Ferjekaia i Solevåg ligger øde, gammelt pølse-

papir driver langs bakken.

Alt tyder på at det vil begynne å regne snart.

Alt tyder på at dette skal bli en begredelig sommerdag.

Men hva er det som skjer? Hvem er det som kommer kjørende i de to bilene

der? Hvorfor smiler de sånn?

Og hva er det de har i de store ryggsekkene?

SE FOR DEG ÅRET 1889. Se for deg britene William Cecil Slingsby og Geoff rey

Hastings på tur i Jotunheimen og på Jostedalsbreen. Se for deg gleden av å be-

stige nye fj ell, gå nye ruter, være de første på toppene. Se for deg at de reiser

videre nordover, til Sunnmørsalpene, hvor de førstebestiger Store Brekketind.

Se for deg at Slingsby må hjem til England, kanskje han skal hjem til sin kjære,

kanskje han skal i et viktig jobbmøte. Og til slutt: se for deg at Geoff rey Hastings

er igjen på Sunnmøre, alene, med dress og slips, en isøks som er over én meter

lang, hatt, nikkers og spikersko.

Han skriver seg inn på Ørstenviks Hotell i Ørsta 5. september 1889.

Neste morgen står han opp grytidlig, forlater hotellet klokka 06.30, går opp

hele Romedalen, videre, videre, i høyt tempo, helt til han kommer til en dal ulik

alle andre daler.

Han er sannsynligvis Molladalens første turist.

Og han klarer ikke å telle alle tindene, alle nålene som reiser seg mot himme-

len.

TELEFONSAMTALE MED Solveig Bjellmo, ung lege på Ålesund sykehus, 119 år

seinere:

– Hei, det er Eivind fra Norrøna Magazine. Jeg lurer på om du vil være med til

Molladalen for å klatre.

– Til Molladalen? Selvfølgelig vil jeg til Molladalen! For et spørsmål! Jeg vil alltid

til Molladalen! Det er ikke noe å lure på. Når skal vi dra? Vi må få med oss ho

Camilla. Og han Øyvind. De er leger, de også. Ja, ja, ja. Dere vil være i de tryg-

geste hender. Ingen fare med tre leger på tur. Hehehehe. Dette blir jo kjempebra!

Molladalen! Vi skal til Molladalen! Yes, yes, yes!

Og derfor er vi her nå, på ferjekaia i Solevåg, med sekkene stappfulle av klatre-

seler, klatresko, tau, kiler, kamkiler, karabinere, hjelmer og rosiner. Værmeldingen

er ikke den beste, med entusiasmen er på topp, og der, på den andre siden av

fj orden, står klatrelegenden Helge Standal og hans datter og venter på oss. Helge

har skrevet klatreguide til Molladalen, skiguide til Sunnmørsalpene og – hold deg

fast - fotturguide til Sunnmørsalpene. Ingen kjenner dette området bedre enn

ham. Og datteren, hva driver hun med?

- Jeg studerer medisin.

Dermed er det fi re medisinere i gruppa. I dag kan alt skje.

ETTER GEOFFREY HASTINGS kom det mange menn uten høydeskrekk til

Molladalen: C.W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfi nn Hovden,

Arne Randers Heen, Tore Lundberg og legenden Hans Christian Doseth – som


Forresten er tindebestigningen slet ikke «sport»

Den er dionysisk livsbekreftælse

Den er menneskekrypets møte med

Vredesrynkene i jordens ansikt

En Dante-ferd langs Infernos kjæver,

Et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.

PETER WESSEL ZAPFFE

Peak-climbing incidentally is by no means ”sport”

It’s a Dionysian affi rmation of life

It’s the human animal making its way

Across the twisted brow of angry earth

A Dantean journey along the jaws of Inferno

An arrow-fl ight of life over petrifi ed silence.

PETER WESSEL ZAPFFE

ALPINT SYMBOL: Bladet er en av de mest kjente

formasjonene i Molladalen, Sunnmøres klatreom-

råde numero uno.

ALPINE SYMBOL: Bladet, or ”The Blade,” is one of

the most recognizable formations in Molladalen,

and it’s Sunnmøre’s No. 1 climbing destination.


klatret i Molladalen rett før han omkom på returen fra Great Trango Tower i

Paksitan i 1984.

Alle tinder og nuter i dalen er besteget.

De vakreste rissene er funnet og gått.

Ryktene har spredd seg. Til Oslo, til Stockholm, til Innsbruck.

Og nå er det vår tur.

Vi står i bunnen av dalen og skuer opp mot de loddrette fj ellveggene.

Der er Jønshorn, der er Randers Topp, der er Mohns Topp, Slingsbys Topp,

Kruttårnet, Holtanna og Molladalstårnet.

Alt dette, servert på sølvfat, uten at vi trenger å løse inngangsbillett.

Vi blir stumme av begeistring.

Helt til et voldsomt tordenbrak skremmer livet av oss. Skyene er mørkere enn

noensinne. Og nå begynner det å regne i tillegg. Det regner slik det aldri har reg-

net før.

- Det går over, sier Solveig.

- Det går helt sikkert over, sier Camilla.

- Litt regn gjør ingenting, sier Øyvind.

Hva er det med legene nå til dags? Hvor kommer denne grenseløse optimis-

men fra?

VI HAR TRE MÅL FOR DAGEN:

1. Bestige H-3 nåla

2. Bestige Bladet

3. Bestige Mohns Topp

Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundgren and the legendary Hans Christian

Doseth, who went climbing in Molladalen shortly before he was killed descend-

ing from Pakistan’s Great Tango Tower in 1984.

All the peaks and pinnacles around Molladalen are conquered.

The most beautiful routes have been identifi ed and hiked.

Rumour has spread. To Oslo, to Stockholm, to Innsbruck.

And now it’s our turn.

We stand at the bottom of the valley and gaze up the vertical mountain walls.

There is Jønshorn. There are Randers’s Top, Mohn’s Top and Slingsby’s Top.

And there are Kruttårnet, Holtanna and Molladalstårnet.

All of them are served as if on a silver platter, no ticket required, no bill due.

We go mute from awe.

That is, until a violent clap of thunder scares the life out of us. The clouds are

darker than ever. And now it begins to rain. It rains like it’s never rained before.

“It’ll pass,” says Solveig.

“It won’t last,” says Camilla.

“A little rain never hurt,” says Øyvind.

What is it with doctors these days? Where do they get such limitless opti-

mism?

WE HAVE THREE GOALS FOR THE DAY:

Climb the H-3 needle1.

Climb Bladet (“The Blade”)2.

Climb Mohn’s Top3.

1. OPPTUR: Standplass under H3-nåla i Molladalen. F.v. Runar Eidslott, Helge Standal og Øyvind Yksnøy. 2. SIKRING: Med denne taubremsen sikres hun som klatrer først.

3. RAPPELL: Nedfi ring fra H3-nåla. 4. TRAVERS: På vei ned fra Mohns topp. F.v. Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal og Camilla Uhlin Hansen.

5. NÅLØYET: H3-nåla er en lett tilgjengelig og morsom klatreopplevelse.

1

2 3 4


Lett klatring. Morsom klyving. Luftige opplevelser. Men så lenge det regner,

virker målene utopiske. Vi trasker oppover fj ellsida, isolert inne i hver vår gore-

texhette, alene med frustrasjonen. Hvorfor skulle været bli slik akkurat i dag?

Hvorfor skulle akkurat vi ha sånn ufl aks? Burde vi snu? Reise hjem og se fotball

på tv?

- Nå kommer godværet, sier Helge Standal.

- Hvor?

- Der borte, sier han, og peker inn i et hav av skyer.

Helge har vært fl ere dager og netter i Molladalen enn noen andre. I perioder

har han nærmest bodd her. Nå har guruen talt, på syngende Voldadialekt.

Og han får selvsagt rett.

Det slutter å regne.

Det lysner.

Det er på tide å ta på selene, ta på hjelmene, ta på fj ellet.

H-3 NÅLA REISER SEG like ved Mohnsrenna innerst i Molladalen. Den ble klatret

første gang i 1956 og byr på en halv taulengde med enkel klatring.

Men du skal ikke være ei pyse når du reiser deg opp på toppen av nåla.

Du skal ikke være svimmel.

Du må ikke fi nne på å miste balansen.

For her er det stup på alle kanter.

Jeg skrinlegger min mandige plan om å late vannet fra toppen.

Det er liksom ikke stedet for å fi kle med glidelåsen.

Easy climbing. A fun challenge. An airy adventure. But as long as the rain

keeps up, our goals seem utopian. We trudge upward, each of us isolated in our

Gore-Tex hoods, alone with our frustrations. Why such weather, on this day in

particular? Why should we be so unlucky? Should we turn back? Go home and

watch football on television?

“Here comes the good weather,” says Helge Standal.

“Where?”

“Over there,” he replies, pointing into an ocean of cloud.

Helge has spent more days and nights in Molladalen than anyone else. At times

he has practically lived here. The guru has spoken, in a sing-song Volda dialect.

And of course he’s right.

The rain stops.

The sky brightens.

It’s time to put on our climbing harnesses and helmets. It’s time to embrace the

rock.

THE H-3 NEEDLE thrusts skyward near Mohnsrenna, deep inside Molladalen.

First surmounted in 1956, it off ers half a rope’s length of simple climbing.

But you mustn’t go limp lifting yourself onto the tip of the needle.

You mustn’t get dizzy.

You mustn’t contemplate a loss of balance.

From here, it’s straight down on all sides.

I abandon my macho plan of peeing out into space from the summit.

It just doesn’t seem like the place to fi ddle with a zipper.

1. THE WAY UP: Belay station under the H-3 needle at Molladalen. From left, Runar Eidslott, Helge Standal and Øyvind Yksnøy. 2. SECURITY: This belay device keeps the lead climber safe.

3. RAPPELLING: Shooting down the H-3 needle. 4. TRAVERSE: Descending from Mohn’s Top. From left, Øyvind Yksnøy, Solveig Bjellmo, Siri Standal and Camilla Uhlin Hansen.

5. NEEDLE EYE: The H-3 needle is easily accessible and fun to climb.

5


ETTER H-3 NÅLA FORTSETTER vi opp den bratte Mohnsrenna. Her er løse steiner,

utydelig sti, sleipt underlag. Paradoksalt nok føler vi oss mer utrygge her enn

da vi rappellerte ned fra nåla. Her er det bare å gå rolig og passe på hverandre.

Vel oppe ser vi Bladet med en gang: et sylskarpt knivblad, en umulig formasjon,

Molladalens egen logo.

- Skal vi opp på den? spør Camilla.

- Jepp, sier Helge.

- Jeg gleder meg som en unge, sier Camilla.

Fra vest ser det ikke ut som om det er mulig å klatre Bladet. Men når du går

rundt på andre siden skjønner du at dette vil la seg gjøre. Førstebestigerne kløv

opp allerede i juli 1954. Det var nok en større bragd enn den vi utfører. De hadde

knapt noe å sikre med, ingen seler, statisk tau. Vi har all verdens sikringsutstyr,

behagelige seler, dynamisk tau.

Det kan ikke sammenliknes.

Likevel føles det såpass tilfredsstillende å vakle på toppen av Bladet at vi må

rope av glede.

MOHNS TOPP ER DAGENS siste utfordring. Dette er et ekte fj ell, en av Molladalens

giganter. Guru Helge Standal småløper bortover den smale toppegga som om

han gikk på et fortau i en middels stor by i Nederland. Vi andre tar det litt mer

med ro og legger opp et fast tau ved det mest utsatte punktet. Ingen vits i å falle

300 meter ned i avgrunnen nå som det er så kort tid igjen til middag.

På toppen, ved varden, med utsikt over Hjørundfj orden og det beste av Sunn-

mørs alpene, sitter Øyvind i ei gul jakke og smiler med hele overkroppen. Det klir-

rer i karabinere, Helge snakker lavmælt om klatringens ulike vanskelighetsgra-

der, ei stripe av sol sveiper over Kolåstind noen kilometer unna. Det er da Øyvind

kommer med setningen som oppsummerer alt:

- Molladalen er vel egentlig et av de beste stedene i hele verden.

Sitat slutt �

AFTER DESCENDING from the H-3 needle we proceed up the steep side of

Mohnsrenna. The stones are loose, and the trail is obscure and slippery.

Paradoxically enough, we feel less safe here than we did rappelling down the

needle. We resolve to walk carefully and keep a close eye on one another. Safely

up, we immediately take in the sight of Bladet: a razor-like knife’s edge, an im-

possible formation, the logo image of Molladalen itself.

“Are we going up onto that?” wonders Camilla.

“Yep,” says Helge.

“I’m as eager as a child,” says Camilla.

From the west it doesn’t look possible to climb Bladet. But as you make your

way to the other side, you begin to see how it might be done. The fi rst climbers to

scale it did so in July 1954. Their achievement was certainly more boast-worthy

than ours will be. They had very little safety gear – no harnesses and only static

rope. We have brought all kinds of equipment, including comfortable harnesses

and dynamic rope.

There is no comparison.

Nevertheless, we feel so great tottering atop the summit of Bladet that we

yell out with joy.

MOHN’S TOP is the last challenge of the day. It’s a true mountain, one of the giants

of Molladalen. Our guru, Helge Standal, is fi rst up, jogging across the small crown

as if it were the sidewalk of a medium-sized city in the Netherlands. We others

move a little less casually, fi xing a rope to help us at the most exposed point. No

sense falling 300 m into the abyss so close to dinnertime. Once on top, beside a

cairn, with a view over Hjørund Fjord and the best of the Sunnmøre Alps, Øyvind

sits in a yellow jacket, smiling with his entire body. Carabiners jingle as Helge

speaks softly about the various grades of technical diffi culty in climbing. Several

kilometres away, a ray of sun sweeps across Kolåstind. That’s when Øyvind ut-

ters the sentence that sums it all up:

“Molladalen has got to be one of the best places in the world.” �

1.OPPOVER: Det tar ca to timer fra parkeringsplassen ved

Erdalsetra i Barstadvik til du er ved klatrerutene i Molladalen.

2. HJELMEN PÅ SNEI: Camilla Uhlin Hansen er lege fra Tromsø og

fl yttet til Sunnmøre for å nyte naturen.

3. GURUEN: Helge Standal fra Volda har gitt ut en rekke klatre,-

ski- og fotturguider om Sunnmøre og Jotunheimen. Han er

lommekjent i Molladalen.

1. UPWARD: It takes about two hours to reach the climbing routes

of Molladalen from the parking lot at the Erdal summer farm.

2. HELMET ASKEW: Camilla Uhlin Hansen is a physician from

Tromsø who moved to Sunnmøre for the natural environment.

3. THE GURU: Helge Standal from Volda has published a variety of

climbing, skiing and hiking guides to Sunnmøre and Jotunheimen.

He knows Molladalen like the back of his hand.


VELKOMMEN TIL

MOLLADALEN

Molladalen ligger mellom Barstadvik

og Ytre-Standal i Ørsta kommune.

Du kan fl y til Ålesund Lufthavn

Vigra med SAS eller Norwegian

– eller du kan fl y til Ørsta-Volda

Lufthavn med Widerøe. Det er

uansett ca. tre mil til Barstadvik,

som er det beste utgangspunktet

for å komme seg inn i dalen.

Nærmeste jernbanestasjon er

Åndalsnes. Buss til Ålesund derfra.

Det går fl ere daglige bussruter forbi

Barstadvik fra Ørsta-Volda og fra

Ålesund.

Fra Barstadvik sentrum er det ca.

fem kilometer bilvei til Melbøsætra,

hvor fotturen starter. Hvis du har bil,

kan du trygt parkere her.

Fotturen fra sætra til Molladalen tar

mellom en og to timer – avhengig av

fysisk form og/eller vekt i sekken!

Det fi ns ingen hytter i Molladalen.

Mange klatrere velger å ta med

telt, sovepose og mat for fl ere

dager – slik at de kan bli i Molladalen

en stund.

Klatrerutene har norske vanskelig-

hetsgrader fra 3 til 7. Det fi ns faste

rapellfester på de mest populære

rutene – men ellers må du sikre alt

med eget utstyr.

Klatreesongen varer vanligvis

fra juni til oktober. Muligheter for

vinterbestigninger – men vokt deg

for skredfaren.

Du trenger ikke klatre for å nyte

Molladalen – det er fi nt å ligge ved

vannet i bunnen av dalen og bare se

på tindene.

Klatreføreren for dalen ble gitt ut

av Helge Standal og Jon Hagen i

1989 på Iriss Forlag i Volda. Den er

dessverre utsolgt, men på hjem-

mesiden www.iriss.no fi nner du en

rekke rutebeskrivelser.

Guideselskapet SunAlp

(www.sunalp.no) driver organisert

fj ellføring i Molladalen.

WELCOME TO

MOLLADALEN

Molladalen is situated between

Barstadvik and Ytre-Standal in the

municipality of Ørsta.

You can fl y to Ålesund Airport on

SAS or Norwegian Air, or you can fl y

to Ørsta-Volda Airport on Widerøe.

Either way, it’s about 30 km to

Barstadvik, which is the best depar-

ture point for reaching the valley.

The nearest railroad station is

at Åndalsnes. From there, bus to

Ålesund. Several bus routes serve

Barstadvik daily from Ørsta-Volda

and from Ålesund. From the centre

of Barstadvik, it’s 5 km by road to

Melbøsætra, where the foot journey

begins. If you have a car, it’s safe to

park here.

The hike from Melbøsætra to

Molladalen takes one to two hours,

depending on your physical condi-

tion and backpack load.

There are no cabins in Molladalen.

Many climbers choose to bring

tents, sleeping bags and enough

food for several days, so they can

stay a while in Molladalen.

The climbing routes are graded from

3 to 7 for technical diffi culty. On

the most popular routes you’ll fi nd

some fi xed rappelling anchors, but

otherwise you’ll have to secure the

way with your own equipment.

Climbing season usually runs from

June to October. There are op-

portunities for winter climbing – but

beware of avalanche danger.

You don’t have to climb to enjoy

Molladalen. For many people it’s

enough to lie at the lake’s edge on

the valley fl oor and look up at the

peaks.

The climbing guide to the valley,

written by Helge Standal and Jon

Hagen, was published in 1989 by

Iriss Forlag in Volda. Unfortunately

it’s sold out, but you’ll fi nd a

variety of route descriptions on the

publisher’s website: www.iriss.no.

SunAlp Mountain Guides

(www.sunalp.no) provides organized

guide service in Molladalen.

FAKTA FACTS

1

2 3


SJEFEN: Jørgen Jørgensen vokste opp blant Norrønas

symaskiner, reklamekataloger og sponsorobjekter. Nå

har han selv tatt over roret i familiebedriften – og har

klare meninger om hvordan Norrøna skal bli større.

PORTRETTET THE PORTRAIT

THE BOSS: Jørgen Jørgensen grew up among the

sewing machines and catalogues of Norrøna. Now

he’s taken the helm of the family company – and has

clear plans for expanding it.


SCENE 1: Jørgen Jørgensen er på Outdoormessa 2008 i tyske Friedrichhafen. Han

står foran sin egen enorme, toetasjers Norrønautstilling med en fl aske norsk

kildevann i den ene hånda og en iPhone i den andre. Han har nettopp mottatt en

gigantordre fra et nettbasert sportsbutikk i USA, diskutert produksjonsteknologi

med en kinesisk fabrikkdirektør og snakket om den norske bransjens utfordrin-

ger med sjefen for Platou Sport i Bergen. Jørgen har ikke spist på mange timer.

Kalenderen er full. Det ringer hele tiden. Likevel må han bare vise meg et bilde

på mobiltelefonen:

- Se her!

Jørgen taster i vei på iPhonen sin.

- Her er jeg og døtrene mine i Jotunheimen forrige helg. Se på været! Se på

utsikten! Se så bra vi hadde det!

SPOL TILBAKE TIL SEINVINTEREN 1978. Fem år gamle Jørgen er på vei til fj ells. Han

er iført haute couture: spesialsydd Norrønajakke og Norrønanikkers i grønt. Hans

far, tredje generasjon Norrøna-eier, har ordnet klesdrakten i anledning påska.

Jørgen er stolt som en hane.

EN LITEN GUTT SKJØNNER PLUTSELIG hva som er familiearven.

Han vet det ikke ennå, men han skal snart bli daglig leder for en av Norges

sterkeste merkevarer.

Forberedelsene begynner tidlig. Allerede i tenåra setter Jørgen seg ned ved

symaskinen i Norrønas lokaler og designer sine egne pannebånd i Gore-Tex.

Han får solgt dem for 300 kroner pr. stk. Så begynner han å sy luer, votter og

hansker.

En designer er født.

Og, ikke minst, en businessmann.

SCENE 2: Det er oktober på Frognerseteren, et Soria Moria-slott høyt hevet over

Oslo. Høstsola sveiper over Nordmarka. Italienske turister fotograferer i alle

himmelretninger. Og hvem er det som sitter der med biff tartar og snakker om

heliskiing i Bella Coola i Kanada?

Jørgen Jørgensen, selvsagt.

SCENE 1: Jørgen Jørgensen is at the OutDoor trade fair in Friedrichshafen,

Germany. He’s standing in front of an enormous, two-story Norrøna exhibit,

with a bottle of Norwegian spring water in one hand and an iPhone in the other.

He’s just received a gigantic order from a net-based sporting goods store in the

United States, discussed production technology with a Chinese plant manager

and talked about challenges in the Norwegian market with the head of Platou

Sport in Bergen. Jørgen hasn’t eaten for hours. His schedule is full and the phone

keeps ringing. Nevertheless, he just has to show me a picture on his iPhone:

”Look here!”

Jørgen taps away on the touch screen.

”Here are my daughters with me in Jotunheimen last weekend. Look at that

weather! Look at that view! Look how much fun we had!”

REWIND TO LATE WINTER 1978. Five-year-old Jørgen is on the way to the

mountains. He’s decked out in haute couture: a custom-tailored Norrøna jacket

and Norrøna knickers in green. His father, Norrøna’s third-generation owner, put

the outfi t together for the Easter holiday. Jørgen is proud as a peacock.

A little boy, suddenly aware of the family heritage.

He doesn’t know it yet, but in a few years he’ll be managing one of Norway’s

biggest brands.

The grooming begins early. In his teens, Jørgen sits at a sewing machine at

Norrøna and designs his own Gore-Tex headband. The manufactured version

ends up selling for 300 kroner apiece. Soon he begins to sew caps, mittens and

gloves. A designer is born.

And a businessman, no less.

SCENE 2: It is October at Frognerseteren, a Soria Moria-like dining castle high

over Oslo. The autumn sun sweeps across the city’s northern woods, and Italian

tourists snap pictures in every direction. And who is that seated with a plate

of steak tartare, talking animatedly about heli-skiing in Bella Coola, western

Canada?

Jørgen Jørgensen, of course.

Mr. NorrønaJørgen Jørgensen (35) er fj erde generasjon eier i Norrøna.

Nå skal den unge direktøren erobre Europa.

Jørgen Jørgensen, 35, represents the fourth generation of Jørgensens to own Norrøna.

The time has come, he says, to conquer Europe.

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO CHRIS HOLTER


kvalitet i alle ledd og en sunn økonomi rundt det vi gjør. Husk at Norrøna hadde

30 prosent eksport allerede på åttitallet. Men så gikk det norske markedet helt

bananas. Det var vekst, vekst, vekst i mange år. Vi klarte knapt å produsere nok

klær til nordmenn. Og dermed forsvant fokuset på eksport noen år.

NORØNNA HAR EN lang og sterk historie i Norge. Merkenavnet er synonymt med

kvalitet – og kundene forventer kun det beste.

- Hva ligger bak kvalitetsstempelet som Norrøna har i markedet?

- Det kan jeg takke min far for, sier Jørgen.

- Han var alltid mer opptatt av kvalitet enn å treff e prispunkter. Han var der-

med med på å bryte grenser i markedet – han ville rett og slett at folk skulle få

kjøpe den produktkvaliteten som er nødvendig i høyfj ellet. Norrøna tør å lage de

beste produktene – selv om de kanskje koster litt mer enn konkurrentene.

Jørgen kom inn som et friskt pust i selskapet som produktsjef i 2000. Den gan-

gen var det mange som mente at Norrøna hadde kjørt seg litt fast i ett spor. Det

var behov for nye ideer.

- Da jeg begynte som produktsjef fi kk jeg ofte høre at det jeg foreslo var umu-

lig. Det var en del intern motstand. Men jeg tror ikke at noe er umulig. Absolutt

ingenting er umulig før vi har forsøkt.

- Det kom en rekke nye produkter, nytt design og nye farger etter at du be-

gynte?

- Ja.

- Det var vel ikke helt tilfeldig?

- Hehe. Nei. Jeg mente at vi måtte endre oss – og jeg er veldig sta på det jeg

mener er riktig kurs. Derfor har det skjedd veldig mye på få år.

- Har farten vært for høy?

- Noen vil nok påstå det. Vi har gjort mye bra, og noe mindre bra. Men det må

være lov å prøve og feile litt. Og jeg er fl ink til å lære av feilene jeg gjør.

- I dag har Norrøna en veldig tydelig fargeprofi l ute i markedet?

- Ja, men alle de skarpe fargene er bare et virkemiddel for å synes. Jeg ønsker

ikke at Norrønadesign kun skal være knallfarger med kontrastglidelåser. Jeg øn-

sker at vi skal ha brede konsepter, gå i ulike retninger - og da er det viktig å ha

fl ere forskjellige uttrykk. Vi skal alltid kunne tilfredsstille ulike kunder. Men det

er viktig å pushe ting videre, være nysgjerrig og leken. Samtidig som vår design-

fi losofi – ”loaded minimalism” – skal være plattformen for alt vi gjør.

- Hva ligger bak denne fi losofi en?

- Da vi skulle lage Lofoten-serien ønsket vi å ha en metafor for hele prosessen. Vi

skulle lage den beste freeridebekledningen på markedet og trengte noe å strekke

oss etter. Da kom ”loaded minimalism” inn som et bilde på hva vi skulle lage.

INNAD I NORRØNA er det ingen hemmelighet at Jørgen ser opp til Apple. Vi snak-

ker lidenskap på samme nivå som lidenskapen i Liverpool Fanclub.

- Tankesettet til Apple er veldig bra, sier Jørgen.

- Designet er enkelt. De fokuserer på kundens sanne behov. De er ikke i alle

butikker – men tør å prioritere knallhardt hvor de skal være tilstede. De blander

funksjon og design som ingen andre. De lager høy kvalitet. Og de kommuniserer

tydelig med forbrukeren. Slik vil jeg at Norrøna skal være i vår bransje. Apple tør

å gå nye veier. De tror på magefølelsen. Tenk: for noen år siden gikk outsideren

Apple inn med iPoden og vippet giganten Sony av pinnen. De tok markedet for

mp3-spillere bare sånn – pang!

Jørgen veiver ivrig med hendene. Denne historien kan han. Denne historien

Det er fi re år siden han tok over familieselskapet Norrøna. Fire år siden han fi kk

det hele og fulle ansvaret for å utvikle nye klær, nye ideer, nye visjoner.

Men nå sitter han her og snakker om bunnløst pudder og breie ski. Han snak-

ker om ei hytte ved Mount Hood i USA. Om toppturer i Lofoten, i Lyngsalpene, i

Sunnmørsalpene. Om jakt. Om terrengsykling. Om løping. Om rolige fotturer med

familien. Entusiasmen er uendelig.

-Fins det andre ledere i denne bransjen som er like aktive som deg?

-Det gjør det nok. Jeg vil ikke uttale meg om andre, men for meg er det viktig

å være mye ute, nyte naturen og samtidig få anledning til å teste Norrønas nye

produkter.

- Hva er det du tester nå for tida?

- Det som kommer på markedet om to år. Fantastiske produkter! Lette og

sterke materialer. Bra design. Det er bare å glede seg!

- Og du er langt inne i detaljene?

- Hehe. Jeg har nok en tendens til å detaljstyre. Det er vanskelig å holde fi n-

grene fra fatet. Men jeg prøver. Jeg blir stadig bedre på å delegere. Jeg har veldig

fl inke folk rundt meg i Norrøna.

- Klarer du noen gang å legge fra deg ansvaret?

- Det er vel litt opp og ned. Jeg synes jeg har en veldig spennende jobb. Og gode

ideer kommer når man minst venter det – og gjerne når man ikke er på kontoret.

DU HAR KANSKJE IKKE sett så mye til Jørgen Jørgensen i mediebildet. Han er ikke

den som stikker hodet fram i tide og utide. Han er mer en strateg som liker seg

i bakgrunnen – sammen med sine dedikerte medarbeidere på Hvalstad utenfor

Oslo.

- Jeg liker å skape noe. Se at vi lager noe konkret. Det likte faderen, også. Og fa-

ren hans. Og faren hans, igjen. Det ligger i blodet. Verdiskapning på et helt basic,

fysisk nivå. Det er det som driver meg. Og så er det jo spesielt moro at våre plagg

er linket opp mot de aktivitetene jeg selv setter størst pris på.

- Hvilke andre merkevarer lar du deg inspirere av?

- Før jeg begynte i Norrøna, jobbet jeg som innkjøper i Skandinavisk

Høyfj ellsutstyr. Jeg tror jeg var en av de første i Norge som kjøpte inn kanadiske

Arcteryx. Og det må jeg si: det er en av de få aktørene som har klart å revolu-

sjonere outdoorindustiren. Det de kom med på slutten av nittitallet var så rent,

så genialt enkelt. Patagonia har også mye spennende – og veldig gode verdier

i selskapet. Noen av ideene bak Norrønas Lofoten-kolleksjon fi kk jeg da jeg så

noen skiklær fra Mover i Chamonix i 1994. Mover var langt framme den gangen.

Jeg har mange inspirasjonskilder!

- Hva med skandinaviske aktører?

- Jeg synes det er mange som gjør en god jobb. Peak Performance er veldig

gode på å være tydelige på sitt konsept. Jeg er imponert over alt de har fått til. Og

så er jeg imponert over Fjällräven som selger så mye av de samme produktene

år etter år.

- Konkurransen er tøff i Norge nå – med Norrøna, Bergans, Helly Hansen og

Sweet?

- Ja. Men jeg tror tøff konkurranse nasjonalt er det som skal til for at vi skal

lykkes internasjonalt.

- Og hvor viktig er det at Norrøna lykkes internasjonalt?

- Det er helt avgjørende. Avgjørende for at vi skal kunne lage de beste produk-

tene. Og avgjørende for at vi skal kunne trekke til oss de beste folka. Vi må vokse

for å bli sterkere. Vi har ikke mål om å bli størst i verden – men vi vil gjerne skape

«For oss er det viktigere at en kunde kan

ha ei jakke i 10 år enn at han kommer

tilbake for å kjøpe ei ny etter ett års bruk.»


have to grow. Our goal is not to be the biggest in the world – but we do want to

have quality and economic stability in every step of what we do. Remember that

back in the 1980s Norrøna was exporting 30 percent of what it produced. But

then the Norwegian market went completely bananas. For many years it was

growth, growth and more growth. We could barely turn out enough clothes for

Norwegians. So for those years we lost our focus on exports.”

NORRØNA HAS A LONG and strong history in Norway. The brand is synonymous

with quality – and customers expect the very best.

”How do you explain Norrøna’s reputation for quality?”

”That’s something I can thank my father for,” says Jørgen. ”He was always more

interested in quality than hitting price points. He helped break down boundaries

in the market. He simply wanted people to have the product quality they need

up in the high mountains. Norrøna dares to make the best products – even if they

might cost a little more than the competition’s.”

Jørgen was like a fresh breeze when he arrived at Norrøna in 2000 to serve as

product director. At the time, many observers believed the company had become

stuck in a rut.

New ideas were called for.

”When I began as product chief, I often heard that what I was proposing was im-

possible. There was a degree of internal resistance. But it’s my belief that nothing

is impossible. Absolutely nothing is impossible – at least until we’ve tried it.”

”After you began, wasn’t there a series of new products, designs and co-

lours?”

”Yes.”

”That wasn’t all a coincidence?”

”Heh, heh – no. I thought we needed a change – and I’m very stubborn once

I’ve fi gured out what I think is the right course. So we’ve had a lot going on in

the last few years.”

”Has the tempo been too high?”

”Some people would claim that. We’ve done a lot of things right, and a few

things not quite as well. But there’s nothing wrong with trial and error. And I’m

pretty good at learning from my mistakes.”

”Today Norrøna has a very clear colour profi le out in the market, doesn’t it?”

”Yes, but all those sharp colours are just a way of being visible. I don’t want

’Norrøna design’ to be nothing but bright colours and contrasting zippers. I want

us to have broad concepts that go in diff erent directions, so we need variety in

our modes of expression. We always have to satisfy a variety of customers. It’s

also important to move forward, to be curious and playful. And ’loaded minima-

lism’ – our design philosophy – should be the platform for everything we do.”

”What’s behind that philosophy?”

”When we were planning the Lofoten series, we tried to fi nd a metaphor for

the whole process. Our goal was to make the best free-ride clothing in the mar-

ket, and we needed a concept to guide us. ’Loaded minimalism’ emerged as the

image of what we were reaching for.”

INSIDE NORRØNA it’s no secret that Jørgensen has great respect for Apple Inc. It’s

a passion, really – like the passion of the Liverpool Fan Club.

”The mentality at Apple is very good,” says Jørgen. ”Their designs are simple.

They focus on the customer’s true needs. You don’t fi nd Apple in every store –

they ruthlessly prioritize where to be present. They blend function and form

Four years have passed since he took over the family fi rm, Norrøna. Four years

since he took on the responsibility of developing new garments, new ideas, new

visions.

But now he’s sitting and discussing boundless powder and broad skis. He

mentions a cabin on Mount Hood in the United States. Then it’s on to mountain

climbing in Lofoten and the Norwegian ”Alps” of Lyngen and Sunnmøre. Hunting,

mountain biking, running. Relaxed family hikes. There is no end to Jørgen’s ent-

husiasm.

”Are there any other CEOs in the business who are as active as you?”

”No doubt there are some. I can’t speak for others, but for me it’s important to

be outdoors a lot, enjoying nature and getting the chance to test Norrøna’s latest

products.”

”What are you testing these days?”

”Things that’ll be on the market in two years. Fantastic products! Lightweight

and strong materials. Great designs. There’s so much to look forward to!”

”Do you get involved in every detail?”

”Heh, heh – I probably have a tendency to micromanage. It’s hard to keep my

fi ngers out the cooking pot. But I try. I’m getting better and better at delegating.

There are lots of very talented people around me at Norrøna.”

”Can you ever really hand off the responsibility?”

”Well, sometimes I can and sometimes I can’t. I think my job is very exciting.

And the good ideas come when you least expect them – usually when you’re not

in the offi ce.”

MAYBE YOU HAVEN’T SEEN MUCH of Jørgen Jorgensen in the media landscape. He’s

not an attention-seeker. He’s more of a strategist – thriving in the background, in

the company of his dedicated co-workers at Hvalstad, just outside Oslo.

”I like making things, watching the physical creation. My father did, too. And

his father. And his father, again. It’s in the blood – creating value at the most basic,

concrete level. That’s what keeps me going. And of course it’s especially fun kno-

wing our garments are tied to the kinds of activities that mean the most to me.”

”What other brand names inspire you?”

”Before I began at Norrøna, I worked as buyer at Skandinavisk Høyfj ellsutstyr. I

think I was one of the fi rst in Norway to buy in Arc’teryx, from Canada. And I must

say: Arc’teryx is one of the few players in the outdoor industry that’s really had

a revolutionary eff ect. The products they came out with in the late 1990s were

so pure, so ingeniously simple. Patagonia also has a lot of exciting products – and

excellent corporate values. I got some of the ideas for Norrøna’s Lofoten collection

by looking over Mover’s ski clothing at Chamonix in 1994. Mover was far advan-

ced at the time. I fi nd inspiration in lots of places!”

”What about Scandinavian companies?”

”I think quite a lot of them do a good job. Peak Performance is very good at be-

ing conceptually clear. I’m impressed by all they’ve accomplished. I’m also impres-

sed that Fjällräven can sell so many of the same products year after year.”

”Isn’t the competition in Norway tough now – with Norrøna, Bergans, Helly

Hansen and Sweet?”

”Yes, but I think tough national competition is what’s needed for us to succeed

internationally.”

”And how important is it for Norrøna to succeed internationally?”

”It’s crucial. It’s a decisive factor in being able to make the best products. And

it’s decisive in whether we can attract the best people. To become stronger we

”For us it’s more important for a customer to

have a jacket 10 years than for him to come

back and buy a new one after only a year..”

Jørgen Jørgensen, CEO Norrøna


like no one else. Quality is high. And they communicate clearly with consumers.

That’s how I want Norrøna to be in our own market. Apple dares to blaze trails.

They trust their gut feeling. Just think: a few years ago Apple came up with the

iPod and knocked Sony right off its gigantic pedestal. Just like that – boom – this

outsider took over the mp3-player market.”

Jørgen waves eagerly with his hands. He knows the story inside out. He must

have told it over and over!

”Have you considered opening brand-name stores, the way Apple and many

others have?”

”Yes, I’d like to. I’d like Norrøna customers to have a meeting place where they’ll

fi nd a high level of expertise. A brand store would also be a way to communicate

directly with out target groups.”

”When will you start opening stores like that?”

”I won’t say anything about that right now. But they’ll come. It’s important to

explore new directions!”

”You and Frode Grønvold certainly charted a new course with Whiteout.”

”Yes, we wanted to reach freestyle skiers and snowboarders, so we came up

with an all-new brand. That let us do exactly what we wanted. We wanted to

avoid alienating existing Norrøna customers, and we wanted the new ones to be

able to start from scratch. That’s why we created Whiteout – which has quickly

made its mark in a narrower part of the market.”

”What are your thoughts for Whiteout in the future?”

”I’d like Whiteout to continue pushing the limits of design and colour. Whiteout

should make exclusive products you won’t fi nd just anywhere.”

”How important is it to succeed in lifestyle apparel?”

”In order to meet the competition, we have to be more than a technical brand.

Norrøna represents a lifestyle that people like to associate themselves with. You

know, when customers are in the sporting goods store, they should be able to buy

a Norrøna t-shirt or Whiteout t-shirt. They shouldn’t have to buy a Nike t-shirt.

Norrøna should have a compact lifestyle collection – so you can wear Norrøna

clothes all day long if you like. Just look at the success of Peak Performance. Look

at Patagonia.”

FAR BELOW, THE OSLO FJORD GLITTERS in the sun. Tourists come and go at

Frognerseteren. Jørgen says he’s already been out skiing this year, though it’s

only the beginning of October. He and a friend found fresh snow on the high

Valdresfl ye plateau. Now there’s time for one last question before Jørgen must

dash off to the next meeting.

”What thoughts does a young company executive like you have about the

environment?”

”I want us to make clothes for all kinds of weather, clothing that will stand up

to rough wear over many years. We choose raw materials and designs that can

take it. For us it’s more important for a customer to have a jacket 10 years than

for him to come back and buy a new one after only a year. That’s environmental

protection. We also have a service centre where we repair Norrøna products for

free – whether they’re three, 10 or 15 years old. That’s recycling and environ-

mentalism in action. Of course it’s also important that we choose the right suppli-

ers and push them to provide environmentally friendly products. We can choose

ecologically sustainable cotton, we can re-circulate polyester, we can choose the

most benign colouring methods, and we can pay attention to transport issues

and the workplace environment. There’s a lot to be done – and we can’t solve

everything overnight. But at Norrøna we do take an active, structured approach

to the environment.”

Jørgen Jørgensen suddenly leans across the table.

”We make our living from nature! Without nature, Norrøna might as well shut

down.”

har han uten tvil fortalt mange ganger!

- Har du tenkt å åpne brand stores slik Apple og mange andre har gjort?

- Ja, jeg har lyst til det. Jeg ønsker at Norrønakundene skal få sitt eget møtested

hvor kompetansen er høy. Samtidig vil en brand store være et sted hvor vi kan

kommunisere direkte med våre målgrupper.

- Når vil du åpne slike butikker?

- Det vil jeg ikke si noe om. Men de kommer. Det er viktig å gå noen nye veier!

- Du og Frode Grønvold gikk nye veier med Whiteout?

- Ja. Vi ønsket å treff e freestyleutøvere og snowboardere. Derfor skapte vi en

helt ny merkevare – slik at vi kunne gjøre akkurat som vi ville. Vi ønsket ikke å

støte bort Norrønakundene – og vi ville at de nye kundene skulle kunne starte

på scratch. Derfor skapte vi Whiteout – som raskt har etablert seg i den smalere

delen av markedet.

- Hva tenker du om Whiteout framover?

- Jeg vil at Whiteout skal fortsette å pushe grensene innen form og farge.

Whiteout skal lage eksklusive produkter som du ikke fi nner overalt.

- Hvor viktig er det å lykkes med livsstilsbekledning?

- Det at Norrøna blir noe mer enn et teknisk merke er viktig for å møte konkur-

ransen. Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere seg med.

For å si det slik: det er viktig at man kan få kjøpt en Norrøna eller Whiteout t-

skjorte i sportsbutikken – at man ikke må velge en Nike t-skjorte. Norrøna bør

derfor ha en liten, kompakt livsstilskolleksjon - slik at du praktisk talt kan ha på

deg Norrønaklær hele dagen. Se på hvordan Peak Performance har lykkes. Se på

Patagonia.

OSLOFJORDEN BLINKER I SOLA langt der nede. Nye turister kommer og går på

Frognerseteren. Jørgen forteller at han allerede har vært på ski – selv om det

bare er begynnelsen av oktober. Han og en kompis fant fersk snø høyt oppe ved

Valdresfl ya. Det er på tide med et siste spørsmål – før Jørgen må haste videre til

neste møte.

- Hvilke tanker gjør en ung leder som deg om miljøvern?

- Jeg ønsker at vi skal lage klær som kan brukes i alt slags vær, klær som kan ut-

settes for tøff bruk i mange år. Vi velger råvarer og løsninger som holder. For oss

er det viktigere at en kunde kan ha ei jakke i 10 år enn at han kommer tilbake for

å kjøpe ei ny etter ett års bruk. Det er miljøvern, det. I tillegg har vi servicesente-

ret som reparerer Norrønaprodukter gratis – om de nå er tre, ti eller 15 år gamle.

Servicesentret er gjenbruk og miljøvern i praksis. I tillegg må vi selvsagt velge

riktige leverandører og presse dem til å levere miljøvennlige produkter. Vi kan

velge økologisk bomull, vi kan resirkulere polyester, vi kan velge så miljøvennlig

fargemetode som mulig, vi kan tenke på transportløsninger og arbeidsforhold.

Det er mange ting å forholde seg til – og vi kan ikke løse alt over natta. Men vi

jobber aktivt og strukturert med miljøvern i Norrøna.

Jørgen Jørgensen lener seg over bordet nå.

- Vi lever jo av naturen! Uten naturen kan Norrøna legge ned.

SPESIALSYDD: Jørgen Jørgensen, fj erde generasjon Norrøna-

eier, i en eksklusiv dress som viser bredden i Norrønas sortiment:

her er skall- og isolasjonsbekledning til skikjøring, toppturer,

fotturer, klatring og terrengsykling – samt casual bekledning til

en dag i byen eller på stranda.

- Norrøna representerer en livsstil som folk ønsker å assosiere

seg med, sier han.

SPECIALLY SEWN: Jørgen Jørgensen, fourth-generation Norrøna

owner, in an exclusive suit showing the breadth of Norrøna’s

product line: an insulated shell outer garment good for skiing,

mountain climbing, hiking or mountain biking – not to mention

staying warm during a casual day in town or on the beach.

”Norrøna represents a lifestyle that people like to associate

themselves with,” he says.


80 års erfaring 80 Years Of ExperienceNorrøna fyller 80 år i år. Her er noen øyeblikk fra den imponerende historien.

Norrøna celebrates 80 years in 2009. Here´s some magic moments from the impressive history.

1

2

3

4

5

7

9

24

13

16

17

15

22

18

20

21

19

12


1. Katalogforside, 1969. 2. Første vinterbestigning av Svenskeruta i Trollveggen, 1980. 3. Norrønas systue,

1975. 4. Mot Nordpolen, 1990. 5. Broad Peak, Himalaya, 1987. 6. Første norske bestigning av Mount Everest,

1985. 7. På tur med en ung Lars Monsen. 8. Til Sydpolen, 1994. 9. Svalbard på langs med Stein P. Aasheim.

10. Sekken Stølen fra 1975. 11. Thelay Sagar, Himalaya, 1983. 12. Logo, 1988. 13. Mountain Anorak, 1989.

14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrønas Systue, 1970. 17. Norrøna Telemarkjakke,

1998. 18. Teltet Havna fra 1964. 19. Norrøna Gore-Tex dress, 1984. 20. Norrønateltet Ravneskar, 1979. 21.

Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Topptur, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest 1994. 24. Ryggsekker, 1970. 25.

Norrønas systue, ca 1975. 26. På Mount McKinley. 27. Kanoekspedisjon, ca 1980. 28. Norrøna Joggedress fra

60-tallet. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.

1. Catalogue cover, 1969. 2. First winter ascent of Trollveggen’s Swedish route, 1980. 3. Norrøna’s sewing

room, 1975. 4. Toward the North Pole, 1990. 5. Broad Peak, the Himalayas, 1987. 6. First Norwegian ascent

of Mount Everest, 1985. 7. Out and about with a young Lars Monsen. 8. To the South Pole, 1994. 9. Across

Svalbard with Stein P. Aasheim. 10. Stølen, 1975. 11. Thelay Sagar, the Himalayas, 1983. 12. Logo, 1988.

13. Mountain Anorak, 1989. 14. Logo, 1967. 15. Norrøna Svippmeis, 1970. 16. Norrøna’s sewing room, 1970.

17. Norrøna Telemark jacket, 1998. 18. Havna tent, 1964. 19. Norrøna Gore-Tex® suit, 1984. 20. Norrøna’s

Ravneskar tent, 1979. 21. Jørgen Jørgensen, 1995. 22. Summit trip, 1994. 23. Jon Gangdal, Mount Everest,

1994. 24. Backpacks, 1970. 25. Norrøna’s sewing room, about 1975. 26. On Mount McKinley. 27. Canoe

expedition, about 1980. 28. Norrøna jogging suit, 1960s. 29. Robert Caspersen, Trango Pulpit, 1999.

25 27

28

29

10

11 26

14

23

8

6


TEXT THOMAS HOLST-HANSEN PHOTO METTE RANDEM

EIDFJORD, 0450: Morgentrette triatleter hopper i

vannet. 3,8 kalde og våte kilometer venter dem.

EIDFJORD, 4:50 a.m.: Sleepy triathletes leap into

the cold water – 3.8 km of it.


A story of suff eringNorseman triathlon

Ironman is an endless, agonizing triathlon. The Norseman is much worse.

Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre.


DEN LILLE HARDANGERBYGDA Eidfj ord har så vidt våknet til liv. Det er en grytidlig

lørdagsmorgen i august, klokka har akkurat passert fem, og tåka ligger som en

tjukk dyne over sentrum. På stripa foran gatekjøkkenet, der Eidfj ords framtid for

noen timer siden drakk natten inn, er det blikk stille. Men noen kilometer lenger

ute i fj orden, i skyggen av fj ellene, blinker 181 grønne badehetter, som morild i

natten.

NORSEMAN EXTREME TRIATHLON regnes som verdens tøff este triathlon-konkur-

ranse. Hvert år er det mange løpere som ikke klarer å fullføre. Noen nektes å

fortsette av medisinsk personell. Andre klapper bare sammen.

Distansen er den samme som andre såkalte ironman-konkurranser: 3,8 kilo-

meter svømming, 180 kilometer sykling, og 42,2 kilometer løping. Men å svømme

i Eidfj ord er ikke som å svømme på Hawaii, der sporten visstnok ble funnet opp

på en bar på slutten av søttitallet, av amerikanske marinesoldater. Men å sykle

forbi Vøringsfossen, over Hardangervidda, opp Imingfj ell, i et vær som skifter fra

strålende sol til øsende regn, er noe annet. Og når det hele avsluttes med å løpe

en maraton som ender på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet, da kan man

stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Men sånne tanker er

det ikke plass til under de grønne badehettene. Sakte men sikkert arbeider de

seg fremover i vannet.

ØYVIND JOHANNESSEN FØLER seg lett og fi n i kroppen. Han har ikke sovet noe,

ikke spist frokost, og klokka halv tre om natten var han oppe for å sette sykkelen

sin i vekslingssonen. Likevel føler han seg bra. Den 24 år gamle Oslo-gutten som

tidligere i år vant NM i triatlon, har utropt Norseman til ”årets viktigste konkur-

ranse” for sin del. Ikke bare det, Øyvind Johannessen, en liten mann med stor

selvtillit, har sagt at han håper å ta løyperekorden på ti timer, 30 minutter og ni

sekunder. Han har også sagt at det skal være mulig, under de rette forholdene,

å gjøre Norseman på under ti timer. Men Øyvind Johannessen har aldri fullført

Norseman før. Og han vet ikke hvordan magen hans kommer til å ha det mot

slutten av løpet, etter å ha tvunget i seg adskillige pakker sportsgel, en slags

blå, tyktfl ytende masse, rett og slett innkokt sportsdrikke, som smaker omtrent

som kakeglasur.

LITT OVER KLOKKA SEKS kommer førstemann opp av vannet ved fergeleia i

Eidfj ord. Den tidligere svømmeren Thor Kristian Østenå Larsen har fått noen

minutter på resten av feltet. Han vrenger av seg våtdrakta, setter seg på syk-

kelen, og forsvinner alene oppover mot fj ellene. Fem minutter senere kommer

Øyvind Johannessen, med oppsvulmede øyne etter en drøy time med trange

svømmebriller. Undervannsstrømmene i fj orden har gjort svømmingen tung

denne morgenen, og Øyvind ligger bak skjemaet til løyperekord. Men den unge

triatleten skifter raskere enn alle andre, sykkelskoene er allerede festet på peda-

lene, og nå begynner jakten på Østenå Larsen. Samtidig, et steinkast unna, er en

eldre eidfj ording ferdig med jakten denne natten. I den ene hånden holder han

en kartong vin, i den andre, en kvinne som ser ut som om hun går i søvne.

I ÅR ER DET syv år siden det aller første Norseman ble arrangert. Mannen bak

den syke ideen, Hårek Stranheim fra Skien, tenkte at et maratonløp opp til

Gaustadtoppen, ja det var en god ide. Og Hardangervidda var jo perfekt egnet for

sykling. Hårek, som selv er en seig triatlet, fant frem kartet, og passer, og tenkte

ut forskjellige ruter langs noe av den vakreste naturen Norge har å by på. Så fant

han Eidfj ord. Den lille bygda i bunnen av Måbødalen passet perfekt som start for

syklingen, og svømmingen kunne man gjøre i fj orden. Dette er Guds plan, tenkte

Hårek, og i Eidfj ord var man lykkelige for alt som kunne sette bygda på kartet. I

dag, syv år etter den første Norseman, har Eidfj ord Kommune opprettet en egen

stilling for å utvikle Eidfj ord som ekstremsportsted.

ØYVIND JOHANNESSEN KLATRER lett oppover Måbødalen, på vei opp fra Eidfj ord.

Etter nesten fi re mil oppoverbakke passerer han Dyranut Fjelsltue, den høy-

estliggende fj ellstua ved riksvei 7. Der oppe, 1245 meter over havet, står Rolf

Johannessen, faren til Øyvind, og venter. Rolf Johannessen har et stort smil og en

litt trang t-skjorte som viser at Øyvind Johannessen ikke har fått mye gratis når

det gjelder gener. Og plutselig er sønnen der, i en fart man ikke trodde var mulig,

selv ikke med en temposykkel til 50 000 kroner. Pappa Rolf slenger et bærenett

med mat mot Øyvind, som sier takk, hanker på seg bærenettet, og fosser videre

mot Geilo.

DE NESTE FEM MILENE er langt lettere. Hardangervidda fl ater ut, og det går langt

lettere å sykle. Det kommer litt regn, men ikke mye, og i bakkene ned mot Geilo

går det fort. Vi passerer smilende menn og kvinner, strålende fornøyd over å ha

lagt de første, tøff e bakkene bak seg. Noen av dem stikker tomlene i været, mens

andre, som Øyvind Johannessen, holder blikket stivt og fokusert på veien. Men

hvis han ser opp fra sykkelstyret et øyeblikk, er det umulig å ikke la seg imponere

av landskapet. Det er maleriske skyformasjoner, nesten ingen biler på veiene,

og en trolsk, nesten uvirkelig vakker morgenstemning på vidda. Og nå går det

virkelig fort, så fort at når vi kjører et lite stykke tilbake til Dyranut for å spise

spekeskinke og pannekaker på kafeen «Susaren», mister vi Øyvind Johannesen,

og må konsentrere oss om de som ligger litt lenger bak i feltet for en stund.

SNART PASSERER VI GEILO, tar av mot Rjukan, og etter 130 kilometers sykling

er det en ny, bratt klatring opp Imingfj ell. Det er blitt stor spredning i feltet, det

er hver mann og kvinne alene nå, og mange bein begynner å bli skikkelig stive.

Men så kommer de endelig over toppen, det fl ater ut igjen, og det er lange åpne

strekk og rosa himmel. Slitne muskler får hvile i noen få minutter, noen benytter

anledningen til å drikke litt. Men så stuper veien nedover mot Austbygda, farten

kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen

oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.

ETTER 180 SEIGE KILOMETRE på sykkelen er triatletene endelig fremme ved

Tinnsjøen på Austbygda. Ute på en gresslette helt ute ved vannet vrenger de av

seg sykkelbukser, sparker av sykkelsko, og kryper inn i joggeskoene som blir satt

frem til dem. En ram lukt av svette og tigerbalsam legger seg over skifteområdet,

der entusiastiske medhjelpere forsøker å motivere dønn slitne triatleter før det

som alltid er den tyngste delen av en ironman-triatlon, og som denne gangen er

enda tyngre enn vanlig: En maraton opp til Gaustadtoppen.

«Farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det

gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man

kan over sykkelen, som et prosjektil.»


THE LITTLE TOWN OF EIDFJORD in Norway’s Hardanger district has just woken up.

It’s a Saturday in August, a little past fi ve in the morning, and fog rests like a thick

quilt over the main strip of town. Outside the café, where only a few hours ago

the youth of Eidsfj ord drank the night in, the quiet is absolute. But out on the

fj ord, several kilometres toward the sea, 181 green bathing caps are bobbing and

blinking like a shoal of luminescent plankton in the shadow of the mountains.

THE NORSEMAN EXTREME TRIATHLON is the world’s toughest triathlon competiti-

on. Every year, many of athletes who enter fail to complete the course. Some are

stopped along the way by medical personnel. Others just collapse. The distance

is the same as in other so-called Ironman competitions: 3.8 km swimming, 180

km cycling and 42.2 km running. But swimming in the Eidfj ord is not like swim-

ming in Hawaii, where by most accounts the sport was thought up by American

naval personnel in the late 1970s, in a bar. Nor does Hawaii come to mind when

bicycling past Vøringsfossen, across the Hardanger plateau and up Imingfj ell in

weather that shifts from bright sunshine to pounding rain. And when the com-

petition continues with a marathon run to the summit of Gaustadtoppen, 1,883

m above sea level, it’s fair to ask: Why would anyone put want to infl ict so much

pain on themselves? But there’s no room for such thoughts underneath those

green bathing caps. Slowly but surely, they make their way through the fj ord.

ØYVIND JOHANNESSEN FEELS lithe and strong. He’s not slept nor eaten breakfast,

and at 2:30 this morning he was up to position his bike in the transition area.

But he feels good. The 24-year-old Oslo man, who won the Norwegian triathlon

championship earlier this year, has proclaimed the Norseman ”the most impor-

tant competition of the year” for him. And he didn’t stop there. Johannessen,

a small man with huge self-confi dence, has said he hopes to break the course

record of 10 hours, 30 minutes and 9 seconds. He’s also said it ought to be pos-

sible, under the right circumstances, to complete the Norseman in less than 10

hours. But Øyvind Johannessen has never done the Norseman before. And he

can’t know yet how his stomach is going to feel toward the end of the course, af-

ter forcing down pack after pack of sports gel, a thick blue mass of boiled-down

energy drink that tastes something like cake icing.

A LITTLE AFTER 6 A.M. the fi rst swimmer emerges from the water at the ferry

dock in Eidfj ord. Thor Kristian Østenå Larsen, the veteran swimmer, has several

minutes on the rest of the fi eld. He twists out of his wetsuit, mounts a bicycle

and disappears alone in the direction of the mountains. Five minutes later Øyvind

Johannessen arrives. Submerged currents have made for tough swimming this

morning, and Øyvind – his eyes puff y from an hour under tight goggles – is behind

schedule if he’s to break the record. But the young triathlete changes out of his

wetsuit quicker than anyone else. His cycling shoes are already attached to the

pedals, and the hunt for Østenå Larsen begins. At the same time, a stone’s throw

away, the hunt is over for one old Eidfj order. In one hand he’s holding a carton of

wine, and in the other hand a woman who seems to be walking in her sleep.

ITS HAS BEEN seven years since the fi rst Norseman competition. The man be-

hind the crazy idea, Hårek Stranheim of Skien, fi rst imagined a marathon up

Gaustadtoppen and realized he was on to something good. He also knew that

the Hardanger plateau would be perfect for cycling. A tough triathlete himself,

Hårek took out a map and compass and worked out diff erent routes through

some of Norway’s most beautiful landscapes. That’s how he found Eidfj ord. The

little town at the base of Måbødalen would be a great departure point for the cy-

cling leg, with the swim assigned to the fj ord itself. It must be God’s plan, thought

Hårek. Eidsfj orders themselves were happy for anything that would put their

town on the map. Today, in fact, the municipality funds a job position dedicated

to developing Eidsfj ord as an extreme-sport destination.

ØYVIND JOHANNESSEN CYCLES upward from Eidfj ord in Måbødalen. After nearly

40 km uphill, he passes Dyranut Fjellstue, the highest-elevation lodge on Route

7. There, waiting 1,245 m above sea level, stands Rolf Johannessen, Øyvind’s

father. He wears a big smile and a T-shirt whose tight fi t suggests that Øyvind

Johannessen did not win his athleticism in the gene pool. Suddenly the son is

there, moving at a clip that ought to be impossible, even aboard a tempo cycle

worth 50,000 kroner. Papa Rolf tosses a bag of food at Øyvind, who grabs it, says

thanks and charges on toward Geilo.

THE NEXT 50 KM are much easier, as the Hardanger plateau fl attens out. A little rain

begins to fall, but not much, and the downhill run to Geilo goes fast. We pass smiling

men and women, pleased at having put those steep, early hills behind them. Some

riders give us the thumbs-up while others, like Øyvind Johannessen, stare intently

at the road ahead. If he did look up for a moment, it would be impossible not to

be impressed by the landscape. Cloud formations loom above as if painted there

for maximum drama; below, the roads are almost empty of cars, and a trollishly

beautiful morning mood spreads across the plateau. And now things are moving

really fast, so fast that when we double back the short distance to Dyranut for

pancakes and sausage at the Susaren café, we lose Øyvind Johannessen and have

to concentrate for a while on the riders farther back in the fi eld.

SOON WE HAVE PASSED GEILO, turned off toward Rjukan, and begun climbing ste-

eply again. After 130 km of cycling we are now ascending Immingfj ell. The fi eld

is now spread out, each rider suff ering alone, legs turning stiff . But fi nally they

reach the top and the road fl attens out again beneath a pink, open sky. Weary

muscles have a chance to rest for a few minutes, and some riders take the oppor-

tunity to drink a little. Suddenly, then, the road plunges down toward Austbygda,

and the cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them must concentrate fully,

leaning low over the handlebars like a projectile.

AFTER 150 PUNISHING KILOMETRES on their cycles, the triathletes fi nally reach

Tinnsjøen, the lake at Austbygda. On a grassy plain by the water they pull off

their cycling shorts, kick off their cycling shoes and yank on the running shoes

that are presented to them. An acrid odour of sweat and tiger balsam spreads over

the changing area, where enthusiastic helpers try to motivate exhausted triath-

letes for what is always the hardest part of an Ironman triathlon, and what in

this case is even harder than usual: A marathon all the way up Gaustadtoppen.

“The cyclists are soaring 90 km per hour. Each of them

must concentrate fully, leaning low over the handlebars

like a projectile.”


VÅR VENN ØYVIND JOHANNESSEN er fortsatt alene i teten når han begynner løpin-

gen, men konkurrenten Tom Remman er bare drøye ti minutter bak. Og nå skjer

det ting som ikke var en del av Øyvind Johannessens plan. Løpeskoene virker

altfor trange, noe de også er. Etter at Øyvind tørket dem etter siste trening, har

de krympet. Samtidig begynner han å få vondt i magen. Øyvind må skikkelig på

do, men velger å løpe videre en stund til, for å se om det gir seg. Det gjør det ikke,

smertene blir bare verre, og etter ti kilometer må han ut i buskene. Det letter litt

på trykket, det blir lettere å løpe, og han klarer å ta til seg litt næring igjen. Men å

løpe en mil samtidig som han må på do, har gjort at Øyvind kjenner tendenser til

krampe på høyre side av magen. Han sliter seg videre, men forspranget til Tom

Remman minker. Etter to mil merker Øyvind også krampe-tendenser i baksiden

av venstre lår, det gjør skikkelig vondt i magen, og de altfor små skoene er vonde

å løpe i. I det han passerer ølklubben «De tørste kameler», en underlig samling

menn som står i veikanten og tar bølgen for løperne, klarer ikke Øyvind helt å

smile, til det er han altfor fokusert på magen og det som fortsatt ligger foran

ham.

VED FOTEN AV FJELLET, etter 25 kilometer, velger Øyvind Johannessen å gå, i

stedet for å løpe. Det gjør det lettere å ta til seg næring, han går og løper om

hverandre nå, og etter en stund får han endelig nye sko, som kompisen Eirik

Ravnan kjører opp til ham. Ravnan sykler ved siden av Øyvind hele veien opp

til fj ellet, for i Norseman er det lov med egen hjelp underveis, i motsetning til

andre Ironman-konkurranser. Med nye sko på bena og ny næring i kroppen,

klarer Øyvind å dra fra konkurrentene igjen, etter over ni timers slit. Og i det

han starter på de siste, bratte fem kilometerne opp til toppen, har han fått tolv

minutter på Tom Remman.

DEN SISTE KLATRINGEN opp til Gaustadtoppen er en bratt steinrøys, full av tys-

kere, nederlendere og duggfriske nordmenn på lørdagstur. Det er nesten umulig

å løpe helt opp, det er for mye folk, for dårlig underlag, og for bratt. Det er heller

ikke ideelt med løpesko, de er myke og ustabile på de spisse steinene. Og hvor

lett er det å holde balansen etter å ha svømt, syklet og løpt i over ti timer?

Vi står helt øverst og speider utover fj ellet, mens vi venter på Øyvind

Johannessen, Tom Remman, og Arild Christophersen, som er i ferd med å gjøre

et fantastisk maraton. Det kommer inn meldinger om at Øyvind Johannessens

mageproblemer er alvorlige, det skal ha blitt tilkalt legehjelp, men han har visst

ikke gitt seg. Vi prøver å få øye på ham der nede i steinrøysa, noen har kikkerter,

men det er vanskelig å se, fj ellet er fullt av turister.

Men et godt stykke der nede, i sort eller blå drakt, er det et menneske som

beveger seg litt raskere oppover enn de andre.

- Det er Øyind, det er ham, sier presseansvarlig for løpet, Fred Arthur Asdal.

MØRE BEIN: De 18 milene på sykkel begynner med fi re bratte mil oppover Måbødalen. WOBBLY LEGS: 180 km of cycling begins with a steep, 40-km climb up Måbødalen.


OUR FRIEND ØYVIND JOHANNESSEN is still in the lead as he begins the run seg-

ment, but competitor Tom Remman is only about 10 minutes behind. And things

now start to happen that were not part of Øyvind Johannessen’s plan. His run-

ning shoes, for one thing, are way too tight. They apparently shrank while dry-

ing after the last training run. Øyvind also starts to get a stomach ache and feels

the distinct call of nature, but he decides to run on for awhile to see if it passes. It

doesn’t. The pains get worse, and after 10 km Øyvind must veer into the bushes.

That relieves the pressure a bit, and it’s easier to run. He also manages to ingest

a little more nourishment. But running 10 km before having relieved himself has

created a tendency for the right side of his stomach to cramp up. He trudges on,

but his lead over Tom Remman is narrowing. At the 20 km point Øyvind notices

that his left rear thigh is beginning to cramp, even the stabbing pains continue in

his stomach and feet. As he passes ”The Thirsty Camels” beer club, a remarkable

collection of grog drinkers standing at the roadside, Øyvind can’t quite put up a

smile for them; he’s too focused on his stomach and all that still lies before him.

AT THE FOOT OF THE MOUNTAIN, 25 km into the footrace, Øyvind Johannessen

decides to walk. That makes it easier to ingest sports gel. Then he begins to al-

ternate walking and running, and fi nally he gets a new pair of shoes, courtesy

of his pal Eirik Ravnan. Ravnan in fact cycles beside Øyvind all the way up to

the mountain. Such help en route is permitted in the Norseman, though other

Ironman competitions forbid it. With new shoes on his feet and nourishment in

his body, Øyvind manages to pull away from his challengers again, after more

than nine hours of work. As he starts up the fi nal 5 km to the peak, he is 12 mi-

nutes ahead of Tom Remman.

THE SUMMIT of Gaustadtoppen is a steep pile of loose stones covered with German

and Dutch tourists and dewy fresh Norwegians on their Saturday hikes. It’s al-

most impossible to run full out – there are too many people, the footing is too

poor, and the grade is too steep. Nor are running shoes the ideal footwear; they’re

too soft and unsupportive for the pointy stones. And how easy is it to hold your

balance after swimming, cycling and running for more than 10 hours? We stand

at the peak and survey the view while waiting for Øyvind Johannessen, Tom

Remman and Arild Christophersen, who are all executing fantastic marathons.

Reports are coming in that Øyvind Johannessen’s stomach problems are serious,

that medical help has been summoned, but evidently he has not given up. We

borrow a pair of binoculars and try to spy him far down the rock pile, but it’s hard

to see through all the tourists.

But there, well down the mountainside, wearing a black or blue suit, one per-

son is moving upward a little more quickly than the others.

”It’s Øyvind, that’s him,” says the media relations director of the event, Fred

Arthur Asdal.

ENDEN ER NÆR: De siste fem kilometerne opp til Gaustatoppen er det ingen som løper lenger. THE END IS NEAR: Nobody runs the last fi ve stony kilometres to the summit of Gaustatoppen.


TI MINUTTER SENERE klatrer Øyvind Johannessen opp de siste meterne. Det ble

ingen løyperekord denne gangen, men nå er han bare uendelig lykkelig over å

ha vunnet, og ha fullført Norseman til tross for alle problemene underveis. Det

verste er at han nesten ikke ser sliten ut, han er stiv, og litt kald, men han smi-

ler og ler, svarer på spørsmål, og så er det en som gir ham en mobiltelefon, det

er pappa som ringer, og «takk for hjelpen», sier Øyvind og smiler enda mer. Og

når Tom Remman velter sammen over mållinja ni minutter senere, fullstendig

utmattet, spiser Øyvind Johannessen tomatsuppe og går gjennom løpet med

journalisten fra Hardanger Folkeblad. Men det er ikke helt over ennå, for heisen

ned fra Gaustadtoppen er ikke helt i stand, og Øyvind og alle de andre må komme

seg ned på egne ben, de må klatre ned steinrøysa, og det er da, i det vi ser Øyvind

begynne å gå nedover på stokk stive ben, at det går opp for oss at også Øyvind

Johannessen er et menneske.

TEN MINUTES LATER Øyvind Johannessen climbs up the fi nal metres. He’s not

broken the course record this time, but he is exhilarated at winning, at comple-

ting the Norseman despite all the problems he encountered. The worst of it is

that he hardly even looks tired. He’s stiff , a little cold, but he’s smiling and laug-

hing, answering questions, and then someone hands him a mobile telephone. It’s

Papa Johannessen on the line, and a smiling Øyvind says, ”Thanks for the help!”

And when Tom Remman collapses over the fi nish line nine minutes later, totally

drained, Øyvind Johannessen is eating tomato soup and reviewing the race with

a journalist from Hardanger Folkeblad. But the day is not over just yet, for the lift

down from Gaustadtoppen is out of order. Øyvind and everyone else must get

down on their own power. It’s not until Øyvind Johannessen begins to scramble

down the loose stones, on legs as stiff as wooden poles, that it occurs to us that

he, too, is a human being.

VIDUNDERLIGE VIDDA: Gjennomfører du Norseman får du guddommelig vakker natur med på kjøpet. Arild Christophersen tråkker på, og blir til slutt nummer tre i konkurransen.

WIDE EXPANSE: If you enter the Norseman, prepare to enter divine beauty as well. Arild Christophersen treks along, and fi nishes the competition at No. 3.


VELKOMMEN TIL NORSEMAN

Norseman Xtreme Triathlon ble første gang arrangert i 2003,

med 21 deltakere.

Norseman er antakelig verdens hardeste triathlon, på grunn

av alle høydemeterne med sykling og løping.

Distansen er som en vanlig «ironman»-triathlon: 3,8 km

svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Løpstraseen

ender opp på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet.

Årets Norseman ble fulltegnet på fem dager. Det var

deltakere fra 12 land, blant annet Australia, New Zeeland,

Frankrike og USA. Blant de 200 påmeldte (181 startet...) var det

142 debutanter.

Av 181 startende var det 158 som tok seg helt opp til

Gaustadtoppen.

Konkurransen starter klokken 0500 om morgenen, i Eidfj ord

i Hardanger.

Løyperekorden er på 10 timer, 30 minutter og ni sekunder.

Det koster litt i underkant av 2000 kroner å bli med, og det er

ingen premiepenger. De som fullfører får en t-skjorte.

Hjemmeside: www.nxtri.com

WELCOME TO NORSEMAN

The Norseman Xtreme Triathlon was fi rst arranged in 2003,

with 21 participants. Because of the changes in elevation it is

likely the world’s toughest triathlon.

The distance is equal to that of a ”normal” Ironman triathlon:

3.8 km wimming, 180 km cycling and 42.2 km running. The

course ends at Gaustadtoppen, 1,883 m above sea level.

This year’s Norseman roster fi lled up in fi ve days. Participants

came from 12 countries, including Australia, New Zealand,

France and the United States. Among the 200 registrants (of

whom 181 actually started) there were 142 fi rst-timers. 158

competitors made it all the way up Gaustadtoppen.

The competition starts at 5 a.m. at Eidfj ord in Hardanger.

The course record is 10 hours, 30 minutes and 9 seconds.

The cost to take part is just under 2,000 Norwegian kroner,

and there is no monetary prize. Those who fi nish get a T-shirt.

Website: www.nxtri.com

FAKTA

FACTS

FAVORITTEN: Fra Øyvind

Johannessen kom opp av vannet til

han satt ferdigskiftet på sykkelen,

tok det ett minutt og tre sekunder.

THE FAVOURITE: After emerging

from the water it took Øyvind

Johannessen only 1 minute and

3 seconds to change clothes and

start off on his bike.

MORGENBAD UNNAGJORT: Nakne triatleter med pulsbelte er ikke et uvanlig syn på kaia i Eidfj ord.

MORNING BATH: Triathletes wearing only heart-rate monitoring belts are a typical sight at the Eidfj ord dock.


TEXT RANDI FUGLEHAUG PHOTO FRODE SANDBECH


De er unge. De er uredde. De er mer interessert i vær- og føreforhold

enn i damer. Møt Norges ekstremsportframtid.

They’re young. They’re unafraid. They seem more interested

in weather and course conditions than in the ladies. Meet the

future of extreme sports in Norway.

Young Guns

Hvor lenge har du holdt på med dette her?

- I 4-5 år til sammen. De siste to årene har jeg jobbet

som instruktør på heltid, og jeg kom til Norge i mai

2008.

Hvilke ambisjoner har du?

- Målet mitt er å rafte så mye som jeg overhodet kan, og

reise jorda rundt mens jeg holder på.

Hva er den beste opplevelsen du har hatt?

- Å komme til Voss og få oppleve Ekstremsportveko.

Jeg har vokst opp med folk som har dratt til Norge og

raftet, og har alltid drømt om å gjøre det selv. Det er helt

fantastisk her. Landskapet er relativt likt New Zealand,

men elvene er mye mer teknisk utfordrende.

Hva er det verste du har vært borti?

- Du vil ikke vite det. Jeg var involvert i en ulykke i

Australia i fj or. Jeg vil helst ikke gå inn på detaljer. La

oss bare si det slik at noen andre ble skadet.

Hvordan skal vi redde jordkloden?

- Alle mennesker i verden burde prøve dra på rafting

for å se hvor nydelig naturen er. Da ville man kanskje

passet på den litt bedre også.

How long have you been doing this?

- Four or fi ve years altogether. For the last two years

I’ve been working full-time as an instructor, and I came

to Norway in May 2008.

What are your ambitions?

- My goal is to raft as much as I possibly can, and travel

the world while I’m doing it.

What’s the best experience you’ve had?

- Coming to Voss and experiencing Ekstremsportveko.

I grew up with people who had travelled to Norway

and rafted, and I always dreamed of doing it myself.

It’s fantastic here. The landscape is pretty similar to

New Zealand, but the rivers are much more technically

challenging.

What’s the worst thing to happen to you?

- You don’t want to know. I was involved in an accident

in Australia last year. I don’t really want to go into the

details. Let’s just say some others were hurt.

How can we save the planet?

- Everybody on earth should try to go rafting and see

how wonderful nature is. Then we might take care of

it a little better.

SLEE LARCOMBEAlder/Age: 19

Bolig/Residence: Christchurch, New Zealand/Voss, Norway

Aktivitet/Activity: Rafting


Hvor lenge har du holdt på med dette?

- Siden jeg var 15 år, altså i åtte år nå. Jeg startet mer eller min-

dre fordi jeg var på jakt etter action, og så traff jeg tilfeldigvis

på en trivelig gjeng kitere i Åsgårdsstrand, der jeg kommer fra.

Etter det har det bare ballet på seg.


- Ambisjonene er først og fremst å ha det mest mulig moro. Jeg

vil promotere sporten og få folk til å få øynene opp for det unike

potesialet snøkiting har.


- Det har vært utrolig mange gode opplevelser, så det er vanske-

lig å skille ut noe, men kiting med gode venner i pakka pudder

på Hardangervidda er alltid en slager. Toppturer der man pak-

ker kiten og kjører snowboard ned er helt fantastisk.


- Å vente på vind. Jeg satt nylig ti dager i Australia og ventet

på gode forhold. Det var midtvinters på den sørlige halvkule, og

dermed hardt vær. Det er alltid surt å reise så langt når forhol-

dene ikke er til stede. Men det er jo litt av gamet med kiting.


- Ved å spise mer frukt.


- Since I was 15, or eight years now. I started more or less be-

cause I was hunting for action, and I happened to meet a cool

gang of kiters at Åsgårdstrand, where I’m from. Since then it’s

just snowballed.


- My ambition is primarily to have as much fun as I can. I’d like

to promote the sport and get people to check out the unique

potential there is in snow kiting.


- There have been so many good ones that it’s diffi cult to pick

one out, but kiting with good friends and packed powder on

the Hardanger plateau is always a hit. Mountaintop trips where

your pack the kite and then snowboard down are fantastic.


- Waiting for the wind. Recently I sat 10 days in Australia and

waited for good conditions. It was the middle of winter in the

southern hemisphere, and heavy weather. It’s always a drag

to travel so far when the weather doesn’t cooperate. But with

kiting, that’s part of the game.


- Eat more fruit.

REMI MEUMAlder/Age: 23

Bolig/Residence: Haugastøl/ Oslo, Norway

Aktivitet/Activity: Kiting



- I to og et halvt år. På den tiden har jeg kuttet ut alt annet jeg drev med. Nå har

jeg gjort 630 hopp, og du kan defi nitivt si at jeg har blitt hekta. Fritt fall er et

vanvittig fascinerende element. Du bruker armer, lår og rygg til å styre kroppen

din, og det er kun kroppen du styrer skjermen med. Derfor skjer det noe nytt i

hvert hopp.


- Team Panic, som er Christian Grevstad og meg, fi kk andreplass i Norgescupen,

noe vi syns var veldig gøy. VM er et mål, selv om det er langt fram. Om vi satser

på å komme på landslaget? Vi satser på å bli landslaget.


- Følelsen da jeg landet etter det aller første fallskjermhoppet. Jeg var veldig,

veldig redd, og det føltes utrolig unormalt å skulle kaste seg ut fra et fl y. Det var

virkelig å bryte en barriere. Jeg gikk fra å være så redd som jeg aldri hadde vært

i hele mitt liv, til å være så glad som jeg aldri har vært i hele mitt liv. Det hele tok

30 sekunder.


- Mitt første reservetrekk. Da var pulsen vanvittig høy. Man vil jo instinktivt ikke

kutte av en fallskjerm, men jeg måtte gjøre det. Og jeg fryktet aldri for livet.


- Jeg skulle ønske jeg kunne argumentere for at fallskjermhopping er miljøvenn-

lig, men det er det dessverre ikke. Men jeg tror vi kommer langt hvis vi satser mer

på fornybare ressurser.


- Two and half years. In that time I’ve cut out everything else that I used to do.

I’ve now made 630 jumps, and you can defi nitely say I’m hooked. Free-falling is

a fascinating, crazy element. You use your arms, thighs and back to steer your

body, and your body is all that steers the parachute. So every jump is diff erent.


- Team Panic, which is Christian Grevstad and I, won second place in the

Norwegian Cup, which we thought was great fun. The world championships are

a goal, even though that’s far off . Do we expect to make the national team? We

expect to be the national team.


- The feeling on landing after that very fi rst parachute jump. I had been very,

very scared, and it felt incredibly abnormal to be throwing myself out of an

airplane. Talk about breaking barriers. I went from being as scared as I’d ever

been in my life to being as happy as I’ve ever been in my life. It took about 30

seconds.


- My fi rst reserve pull. My pulse was racing like crazy. Instinctively, you never

want to cut a parachute, but I had to do it. And I never feared for my life.


- I wish I could argue that parachute jumping is environmentally friendly, but

unfortunately it’s not. But I think we’ll come a long way if we invest in renewable

resources.

DANIEL FLØYSANDAlder/Age: 21

Bolig/Residence: Lindås, Norway

Aktivitet/Activity: Skydiving


Hvor lenge har du holdt på med dette

her?

- Jeg begynte da jeg var 12-13 år. Nå konkur-

rerer jeg aktivt både i Norge og i utlandet. I fj or

vant jeg Parkatek i Hemsedal. Det var stort.


- Egentlig bare å få holde på med dette så lenge

jeg vil, og ha muligheten til å gjøre det på hel-

tid. Kanskje få litt penger igjen for det også. Og

det hadde selvfølgelig vært kjekt å bli best.

Hva er den beste opplevelsen du har

hatt?

- Øyeblikkene jeg husker best har ikke skjedd

under konkurranse eller trening, men når jeg

leker meg med kompiser. En dag det ikke skjer så

mye, med puddersnø på fj ellet, det er perfekt.


- Jeg skulle trene i USA og bristet ribbeinet

etter et par dager. Jeg ble liggende i senga i en

uke. Det var mildt sagt kjedelig.


- Ved å ta mer hensyn både til den og til andre

mennesker.


- I began when I was 12 or 13. Now I compete

actively both in Norway and abroad. Last year I

won ’Park Attack’ at Hemsedal. That was huge.


- Actually just to keep doing this as long as I

want to, and have the chance to do it full-time.

Maybe make a little money at it, too. And obvi-

ously it would be pretty cool to be best.


- The moments I remember as best aren’t from

competition or practice, but just messing around

with friends. A day when not much is going on,

with powder on the mountain, that’s perfect.


- I was supposed to train in the US but after a

couple of days I broke a rib. I lay in bed a week.

Boring, to say the least.


- We have to pay more attention to it, and to

other people.

KLAUS FINNEAlder/Age: 18

Bolig/Residence: Voss, Norway

Aktivitet/Activity: Ski



- Jeg har drevet med dette i åtte år. I utgangspunktet begynte jeg fordi broren

min gjorde det, men etter at jeg hadde tatt kurs, var det ikke noe mer å tenke på.

Kajakk har en utrolig blanding av fi n fl yt og bevegelser.


- Først og fremst å kunne drive med det så mye som mulig, og ha inntekt av

idretten. Den beste plasseringen min så langt er 12. plassen i et uoffi sielt EM i

utforpadling i Italia i 2006. Målet må være en pallplassering i den samme kon-

kurransen.


- Da jeg padlet en foss i Teigdalen og gjorde en dobbel-drop. Det var fi n vann-

stand, jeg traff linja veldig bra, og det føltes litt som å være udødelig. Det er en

god følelse.


- En gang jeg følte meg veldig dødelig, mener du? Det kjipeste som har skjedd

meg var helt klart da jeg slo jeg skulderen ut av ledd for to år siden. Det var i

Jordalen, ved inngangen til et stryk, der jeg kom ut av balanse og traff en stein.

Man blir ikke redd før etterpå, men jeg har tenkt litt på hvor ille det kunne gått.

Dessuten ble det mye styr, jeg måtte operere og kunne ikke padle aktivt på et år

etterpå.


- Ved å tenke litt lengre enn bare på oss selv hele tiden.


- I’ve kept at it for eight years. I fi rst picked it up because my brother was doing

it, but once I took a course, there was no stopping me. Kayaking is an incredible

mix of fl ow and movement.


- More than anything, to keep doing this as much as possible and be able to

make an income from the sport. My best fi nish so far is 12th place at an unoffi cial

European championship in downhill kayaking in Italy in 2006. My goal has to be

to get onto the winner’s stand in the same competition.

Was the best experience you’ve had?

- When I paddled a waterfall in Teigdalen, and did a double drop. The water level

was fi ne, I hit the line just right, and it felt a bit like being immortal. What a good

feeling.


- You mean when I felt really mortal? That would be the time I threw my shoul-

der out of joint, two years ago. It was in Jordalen, at the start of a river stretch

where I got out of balance and hit a rock. You don’t get scared until afterward.

Since then I’ve given some though to how bad it could have been. And of course

there was all the fuss. I had to have an operation and couldn’t paddle hard for a

year.


- By thinking about more than ourselves all the time.

DAG SANDVIKAlder/Age: 24


Aktivitet/Activity: Kayak



- Jeg har alltid syklet og trikset en del, men jeg begynte på ordentlig i 2004,

hjemme i Råde. Da jeg fi kk ny sykkel og Slacker Import som sponsor, ble det mer

seriøst. Min beste plassering så langt er 2. plassen i NM i BMX i 2006.


- Jeg håper å kunne hevde meg internasjonalt på sikt. Bli best mulig. Og lære nye

ting hele tida.


- Da jeg tok bakoversalto første gang, og første gang jeg tok bakoversalto på en

spine. Jeg er det eneste som har gjort det i Norge. En av verdens beste gjorde

det i Norge, men jeg er den første norske. Det var i Drammen, i Nøstedalen, 27.

november 2007. Det var en tirsdag, tror jeg, og det var helt rått. Et sykt kick.

Jeg fi kk frysninger gjennom hele kroppen, og jeg klarte nesten ikke sykle mer

etterpå. Det er den følelsen som driver meg.


- Vel, jeg skadet knærne mine på samme spinen i samme måned...mens jeg gjorde

samme triks. To av Norges beste syklister var der, og jeg skulle vise meg. Det gikk

helt gærent. Jeg satset feil, traff ikke ordentlig, så ingenting, hoppet over styret

og landet på knærne i bånn. Det var ingen morsom opplevelse.


- Stay slack.


- I’ve always cycled and done a few tricks, but I started for real in 2004, home

in Råde. When I got a new bike and Slacker Import started sponsoring me, it got

more serious. My best fi nish so far is second place in the 2006 Norwegian BMX

championship.


- In the long run I hope to prove myself internationally. Be the best I can be. And

learn new things all the time.


- The fi rst time I did a back fl ip, and then the fi rst time I back-fl ipped over a

spine. I’m the only one who’s done it in Norway. One of the world’s best did it

in Norway, but I’m the fi rst Norwegian. That was in Drammen, in Nøstedalen,

on 27th November 2007. It was a Tuesday, I think, and it was awesome. A wild

kick. I got the shivers all over, and almost couldn’t ride afterwards. That feeling

is what drives me.


- Well, I hurt my knee that same month – on the same spine, doing the same trick.

Two of Norway’s best cyclists were there, and I was going to show off . It totally

bombed. I got a bad start, hit the spine wrong, said nothing, jumped over the

handles and landed on my knees in prayer. No fun.


- Stay slack.

ADRIAN TELLAlder/Age: 19

Bolig/Residence: Råde, Norway

Aktivitet/Activity: BMX


OVE TILLUNGAlder/Age: 25


Aktivitet/Activity: Paragliding


- Jeg begynte for 4,5 år siden. Før jeg startet med det selv, syntes

jeg det var litt gubbete, og ikke like kult som fallskjermhopping.

Men da jeg så noen gjøre freestyle, tenkte jeg at dette var noe

jeg måtte prøve. Siden har jeg tatt fri hver sommer for å drive

med det, og jeg har vært på landslaget siden 2006. Nå har jeg et

friår fra studiene for å kunne drive med paragliding på heltid.


- Målet er å vinne NM og norgescupen, og å komme blant de ti

beste i World Cup.


- Første gang jeg hoppet fra helikopter. Da pakker man paragli-

derskjermen som en fallskjem og hopper ut i frifall. Det var helt

sykt.


- En gang, rett etter at jeg hadde fullført paragliderkurset,

skulle jeg gjøre et svev fra Hanguren på Voss, men et vindkast

dro meg bakover i stedet. Det var ganske ekkelt, ja.


- Vi må tenke mer på miljøet og på hverandre. Og vi må prøve å

bli mer bevisste og mindre selvbevisste.


- I began four or fi ve years ago. Before I got into it myself, I

thought it must be kind of sedate, and not as cool as skydiving.

But when I saw someone free-styling, I thought this was

something I really had to try. Since then I’ve taken off every

summer to paraglide, and I’ve been on the national team since

2006. I now have a year off from studying in order to pursue

paragliding full time.


- The goal is to win the Norwegian championships and the

Norwegian Cup, and to be among the 10 best in the World Cup.


- The fi rst time I jumped from a helicopter. To do that you pack

your paraglider like a parachute and jump out into a free fall.

Totally insane.


- One time, just after I fi nished the paragliding course, I was

supposed to make a fl ight off Hanguren at Voss, but a gust of

wind pulled me backwards instead. Pretty nasty, yeah.


- We have to think more about the environment and each other.

Try to be more aware and less self-centred.


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH

– Mine damer & herrer –

Dette er en fotoreportasje med

Norrønas nye Svalbardkolleksjon.

Behind the scenes,

på en måte.

– Ladies & gentlemen –

A photo story on Norrøna’s new

Svalbard collection. Behind the

scenes, you might say.


I VINDEN: Tara Hutchinson, student i Longyearbyen, viser fram litt av Norrønas nye Svalbardkolleksjon: Norrøna Svalbard bomullsanorakk og Norrøna Svalbard bomullsbukse – begge med mil-

jøvennlig pureOrganic bomull. IN THE WIND: Tara Hutchinson, a student at Longyearbyen, shows off bits of Norrøna’s new Svalbard collection: a Norrøna Svalbard cotton anorak and Norrøna

Svalbard cotton pants – both in environmentally friendly pureOrganic cotton.


ALENE I VILLMARKA: Rasmus Kanstad går gjennom sibirsk gress

i den nedlagte russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard.

Han har på seg Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard

fl ex1-bukse, Norrøna Svalbard 30 liters ryggsekk og ei rifl e fra

1944 – i tilfelle han skal støte på isbjørn.

ALONE IN THE WILDS: Rasmus Kanstad walks through Siberian

grass in the abandoned Russian mining settlement of Pyramiden,

on Svalbard. He’s got on a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna

Svalbard fl ex1 pants, a Norrøna Svalbard 30-litre backpack and a

rifl e from 1944 – in case he meets a polar bear.


–DE KALLER DET FOR OVERLEVELSESDRAKTER. Men hvis denne båten går ned, vil

dere dø uansett. Ingen overlever Isfj orden. Draktene har vi bare for at rednings-

mannskapene skal fi nne oss, som fl ytende ispinner i rødt og hvitt.

Det er guiden Odd Magne som snakker. En 24 år gammel fi nnmarking med rifl e

og Swarovskikikkert til 16 000 kroner. Tuller han? Eller er han seriøs? Vi får ikke

noe svar før stillheten i Longyearbyen havn forsvinner i brølet fra en 200 hes-

tekrefters påhengsmotor.

VI HAR presset oss inn i hver vår overlevelsesdrakt

Vi skal ut Adventfj orden, ut i den enorme Isfj orden, forbi Kapp Thordsen, inn

Billefj orden, med Bünsowland i øst og Dicksonland i vest.

Vi skal til Pyramiden, en frafl yttet russisk gruvelandsby.

Vi skal til et sted hvor bare isbjørner og spøkelser bor.

Vi skal ta bilder av Norrønas nye Svalbardkolleksjon.

SVALBARD. Før du kommer hit er øyriket bare en tanke, en drøm, en fantasi.

Svalbard er så vakkert når du sitter hjemme med Google, cappuccino og nye

fj ellsko.

Som et dikt av Edgar Allan Poe.

Som en komposisjon av Edvard Grieg.

Et maleri av Picasso.

Så reiser du nordover. Du fl yr i 900 km/t i tre lange timer. Hadde du reist

sørover, hadde du kommet til Nice. Til Milano. Til azurblått Middelhav, paraplyd-

rinker og litt for små badebukser. Nå lander du et helt annet sted. De kaller det

Longyearbyen, men det er ingen by. Du sitter i bussen fra fl yplassen og lurer på

hva det egentlig er.

Her står enorme heisekraner over iskaldt hav. Her står gamle gruveinnganger

til nedfalls i vinden. Her ligger kloakkrørene oppå jorda, som om samfunnet vil

vise fram sitt eget tarmsystem. Overalt er det jern, kull, ruiner.

Som fotograf Frode Sandbech sier det: «Det ser ut som om Mad Max vant

arkitektkonkurransen i Longyearbyen.»

Og kanskje tenker du: dette er jammen annerledes. Dette er ikke slik jeg fore-

stilte meg.

Dette er styggvakkert.

Dette må være en illusjon.

Men så er det sant. Helt sant.

Velkommen til Longyarbyen.

Nordpolens egen drabantby.

SÅ SER DU DEG RUNDT. Små, fargerike rekkehus. Barnehagen med barnelatter. Ei

gågate. Ungdomshus med skateramp. Gruvearbeidere, studenter, doktorgrads-

stipendiater. Amerikanske cruiseskipturister med boblejakker og cowboyhatter.

Og i det fj erne: enorme breer, spektakulære fj ell. Som om noen har fått lov til å

blande Lyngsalpene, Folgefonna og British Columbia.

Og du tenker: dette er døra til villmarka.

Dette er inngangsporten til det frieste av alt friluftsliv.

Og du sier: Hei, Amundsen. Hei, Nansen.

Hei, alle kvinner og menn med is i barten.

Her kommer jeg!

Jeg har kommet hjem!

OG NÅ ER VI ALTSÅ på vei for å besøke den russiske gruvelandsbyen Pyramiden,

som ble frafl yttet nærmest over natta i mars 1998. Vi har funnet ut at det må

være verdens beste foto location. Det er derfor vi sitter her med slalåmbriller og

polvotter om bord i en gummibåt som gjør 35 knop på Isfj orden – sammen med

våre kjære fotomodeller.

Hvem som er fotomodeller?

Studentene på UNIS , selvfølgelig. Det nordligste universitetet på denne klo-

den.

De som har skytetrening ved semesterstart. De som bruker store skip, helikop-

ter, scootere og oppsiktsvekkende mange reagensglass i undervisningen. De som

har en så sosial fritid at alle rekker å bli sammen med alle i løpet av et halvt år.

UNIS er som en folkehøyskole hvor det til en hver tid brenner på loftet.

- Håper vi støter på isbjørn, roper guiden vår.

- Dette geværet er nemlig ikke helt seg selv. Ser du hvor skeiv geværmunnin-

gen er?

I PYRAMIDEN VISER det seg at tre ukrainske menn har bosatt seg i hver sin con-

tainer for å ta imot havneavgift fra turistene – på vegne av det russiske gruve-

selskapet som i sin tid drev ut kullet her. De disponerer en rusten Toyota Hiace,

et dieselaggregat og en lastebil fra tida før Gorbatsjov.

Her bor de – alene – med tusen tomme leiligheter under polarhimmelen.

De bør på ingen måte se Jack Nicholson i «Ondskapens Hotell» på dvd.

VI BRUKER DE FRAFLYTTEDE bygningene som kulisser: pompøse murbygninger.

Rustne lekeplasser. Knuste dobbeltsenger. Et ramponert kulturhus hvor fi lmrul-

lene ligger strødd i kinematografrommet. Og ei lita hytte bygget utelukkende

med tomme spritfl asker som materiale.

Pyramiden er et stykke nedlagt Sovjetunionen på 77 grader nord.

Pyramiden er science fi ction, en historie om pågangsmot, et plutselig farvel.

Pyramiden er melankoli.

SEINERE SAMME DAG, på den vesle øya Retretten, noen meter fra der

Nordenskjoldbreen kalver rett i Billefj orden: Rasmus Kanstad (25) og Elianne

Ersdal (25) står på en klippe og kler av seg lag på lag med varme klær. De vil bade,

sier de. De vil kjenne på temperaturen i vannet. Det ligger en sel og sover på et

isfl ak like ved.

Vi er usikre på om de mener det de sier.

Men UNIS-studenter er på ingen måte som andre studenter.

Odd Magne, guiden, sitter med rifl a i fanget. Fotograf Frode fi nner fram tele-

objektivet. Selen tar det hele med stor ro.

ETTER EN KORT SVØMMETUR går Rasmus i land. Han har gåsehud, en våt

Svalbardshorts og hele Nordenskjoldbreen bak seg.

Han oppsummerer ikke bare isbadingen. Han oppsummerer hele Svalbard i én

setning:

- Jævlig kaldt, men det beste i hele verden!

«Svalbard. Før du kommer hit er øyriket bare en

tanke, en drøm, en fantasi.»


”THEY CALL THEM SURVIVAL SUITS. But if this boat goes down, you die. No one

survives the Ice Fjord. The suits are only so rescue crews can fi nd us – like fl oa-

ting red-and-white popsicles.”

It’s our guide, Odd Magne, who’s talking – a 24-year-old Finnmark native with

a rifl e and a 16,000-kroner Swarovski scope. Is he kidding? Or is he serious? In

the silence of Longyearbyen harbour, no answer is provided. Then our 200-hor-

sepower outboard motor roars to life.

We’ve all pushed ourselves into survival suits.

We plan to motor through the Advent Fjord, out into the enormous Ice Fjord,

past Cape Thordsen and into the Bille Fjord, with Bünsowland to the east and

Dicksonland to the west. We’re bound for Pyramiden, an abandoned Russian mi-

ning town. A place where only polar bears and ghosts live. Our purpose is to take

pictures illustrating Norrøna’s new Svalbard collection.

SVALBARD. Before you arrive, the northern archipelago is but an idea, a dream, a

fantasy. As you sit at home Googling, with a hot cappuccino in one hand and new

hiking boots on the fl oor beside you, Svalbard is beautiful.

As beautiful as a poem by Edgar Allan Poe. A composition by Edvard Greig. A

painting by Picasso.

Then you travel north. You fl y 900 km an hour for three long hours. Had

you headed south, you would have reached Nice by now, or Milan. The azure

Mediterranean. Umbrella drinks and tight bathing trunks. Suddenly you’re lan-

ding someplace altogether diff erent. They call it Longyearbyen. Riding the bus

from the airport, you realize it’s no city. You wonder what it is.

Enormous construction cranes loom over an ice-cold sea. Decrepit mine en-

trances swept by the wind. Sewage lines that lie atop the earth, displaying the

communal digestive tract. Iron, coal and bits of ruin are everywhere.

Or as photographer Frode Sandbech puts it: ”It looks like Mad Max won the

Longyearbyen architecture contest.”

And perhaps you think: This is something else. It’s not what I imagined.

It’s ugly/beautiful.

It must be an illusion.

But it’s true. All true. Welcome to Longyearbyen. A suburb of the North Pole.

THEN YOU HAVE A LOOK AROUND. Small, colourful row houses. A kindergarten

echoing with children’s laughter. A pedestrian street. A youth centre with a

skateboard ramp. Miners, students, doctoral candidates. American cruise-ship

tourists wearing puff y down parkas and cowboy hats. And in the distance:

enormous glaciers, spectacular mountains. It’s as if someone had managed to

combine the Lyngen Alps, the Folgefonna Glacier and British Columbia.

And you think: This is a door onto the wild. It is a portal to the freshest of all

fresh-air experiences.

And you say: Hi there, Amundsen. Hi there, Nansen.

Hi, all you women and men with icicles in your moustaches.

Here I come! I’m coming home!

AND NOW WE’RE en route to visit that Russian mining town, Pyramiden, which

was abandoned almost overnight in March 1998. We heard it might be the best

spot in the world for a photo shoot. That’s why we’re aboard a rubber boat doing

35 knots in the Ice Fjord, wearing Alpine ski goggles and polar mittens. With us is

a delightful pair of photo models.

Who are those models? Students from UNIS, of course – the University Centre

of Svalbard. It is the northernmost institute of higher education on the globe. At

the start of each semester, the students receive marksmanship training. Their

education involves ships, helicopters, snowmobiles and a remarkable number of

test tubes. The social scene involves everyone hanging out with everyone else

in the course of a half-year.

UNIS is like the local college where there’s always a party upstairs.

”Hope we meet a polar bear!” yells our guide. ”Though I should mention, this

rifl e’s not quite itself. You see how crooked the barrel is?”

IN PYRAMIDEN, it turns out, three men have set up shop in three separate contai-

ners to collect harbour fees from the tourists – on behalf of the Russian mining

company that once extracted coal here. They operate a rusty Toyota Hiace, a

diesel generator and a truck predating Gorbachev.

They live here – alone – amidst a thousand empty apartments beneath the

vast polar sky. Before turning in for the night, they should under no circumstan-

ces watch Jack Nicholson in ”The Shining”.

We use Pyramiden’s big empty brick buildings as stage props. The rusty play-

grounds. The shattered beds. The thrashed cultural centre whose projection

room is strewn with reels of fi lm. And the little cabin built exclusively out of

empty liquor bottles.

Pyramiden is a taste of the old Soviet Union, at 77 degrees north latitude.

Pyramiden is science fi ction, a tale of pluck and perseverance. It’s also a sud-

den, melancholy farewell.

LATER IN THE DAY, on the little island of Retretten, just a few metres from where

the Nordenskjold Glacier calves into the Bille Fjord, Rasmus Kanstad and Elianne

Ersdal (both 25) stand on a cliff and remove layer after layer of warm garments.

They want to take a swim, they say. They want to feel the temperature of the

water. On a nearby ice fl ow, a seal lies asleep.

We’re not sure if Rasmus and Elianne mean what they say.

But UNIS students are not like other students. Odd Magne, the guide, sits with

his rifl e across his lap. Photographer Frode takes out a telephoto lens. Nothing

seems to bother the napping seal.

AFTER A SHORT SWIM, Rasmus comes ashore. He’s covered with goose pimples

and a pair of Svalbard shorts. Behind him rises the Nordenskjold Glacier. In one

sentence, he sums up not only his Arctic swim but all of Svalbard:

”Damn cold, but there’s nothing better in the world!”

“Svalbard. Before you arrive, the northern archipelago

is but an idea, a dream, a fantasy.”


1

2

1. UT PÅ TUR: Elianne Ersdal i fi nt driv blant drivved i Hiorthamn på Svalbard – en forlatt gruvebase en liten padletur fra Longyearbyen. Hun har på seg Norrøna fl ex1-jakke, Norrøna fl ex1-

bukse, Norrøna Narvik-lue og selvstrikkede ullvotter. 2. VODKAHUSET: I Pyramiden står et hus bygget utelukkende med Vodkafl asker. Tara Hutchinson studerer arkitekturen – iført Norrøna

Svalbard anorakk i miljøvennlig pureOrganic bomull. 3. SPØKELSESBY: I sin storhetstid bodde det fl ere tusen mennesker i den russiske gruvelandsbyen Pyramiden på Svalbard. Her var det

egen skole, barnehage, svømmehall og et stort kulturhus med kinosal. Stedet ble forlatt nærmest over natta i 1998 fordi eierne ikke lenger ville drive gruvene.


3

1. OUT AND ABOUT: Elianne Ersdal drifting among the driftwood at Hiorthamn – an abandoned mining base a short paddle from Longyearbyen on Svalbard. She’s wearing a Norrøna fl ex1

jacket, Norrøna fl ex1 pants, a Norrøna Narvik skullcap and home-made woollen mittens. 2. VODKA HOUSE: At Pyramiden there’s a house built exclusively out of vodka bottles. Tara Hutchinson

studies the architecture – clad in a Norrøna Svalbard anorak of environmentally friendly pureOrganic cotton. 3. GHOST TOWN: In its heyday several thousand people lived in the Russian mining

settlement of Pyramiden on Svalbard. The place was abandoned practically overnight in 1998 when its owners gave up the mining enterprise.


SISTE TONE: Et forlatt piano i kulturhuset i Pyramiden på Svalbard. FINAL NOTES: A forgotten piano in the cultural hall in Pyramiden on Svalbard.


STEIN PÅ STEIN: En fj ellrygg like ved Longyearbyen på Svalbard. ROCKS OF AGES: A mountain ridge near Longyearbyen, Svalbard.


SVALBARDKOLLEKSJONEN:

1. Tara Hutchinson i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Svalbard bomullsbukse og Norrøna Svalbard 30 liters sekk.

2. Elianne Ersdal i Norrøna Svalbard bomullsanorakk, Norrøna Falketind Gore-Tex Proshell bukse, hjemmestrikkede votter og Fri Flyt-lue.

3. Rasmus Kanstad i Norrøna Svalbard fl ex1-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna Narvik lue.

4. Endre Før Gjermundsen i Norrøna Svalbard dri3-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna Lofoten lue.

1 2


THE SVALBARD COLLECTION:

1.Tara Hutchinson wearing a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Svalbard cotton pants and a Norrøna Svalbard 30-litre pack.

2. Elianne Ersdal in a Norrøna Svalbard cotton anorak, Norrøna Falketind Gore-Tex® Proshell pants, homemade mittens and a Fri-Flyt hat.

3. Rasmus Kanstad in a Norrøna Svalbard fl ex1 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a Norrøna Narvik hat.

4. Endre Før Gjermundsen in a Norrøna Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.

3 4


1


1.BASKET PÅ 78 GRADER NORD: Gjenglemt bilde av en

basketkamp i idrettshallen i den russiske gruvelandsbyen

Pyramiden på Svalbard.

2.GYMTIME: Rasmus Kanstad inspiserer gymsalen i

Pyramiden, iført Norrøna Svalbard dri3-jakke og Norrøna

Svalbard fl ex1-bukse.

3. BALANSEKUNST: Endre Før Gjermundsen, doktor-

gradsstipendiat i Longyearbyen og Norrøna-tester,

viser ballkunster i Pyramidens gymsal. Endre har på seg

Norrøna Svalbard fl ex1-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-

bukse og Norrøna Lofoten-lue.

4. SITT NED: Forlatt stol i en av leilighetene i Pyramiden.

5. GODT BLIKK: Elianne Ersdal med Norrøna Svalbard

fl ex1-jakke og hjemmestrikket ullgenser.

1. HOOPS AT 78 DEGREES NORTH: A picture of an old

basketball game in the sports hall at the Russian mining

settlement of Pyramiden, on Svalbard.

2. GYM CLASS: Rasmus Kanstad inspects the gym hall at

Pyramiden, wearing a Norrøna Svalbard dri3 jacket and

Norrøna Svalbard fl ex1 pants.

3. BALANCE: Endre Før Gjermundsen, a doctoral

candidate at Longyearbyen and a Norrøna garment-tester,

shows balancing skills in the gym at Pyramiden. Endre is

wearing a Norrøna Svalbard fl ex1 jacket, Norrøna Svalbard

fl ex1 pants and a Norrøna Lofoten skullcap.

4. FILL IT UP: Petrol pump at Pyramiden.

5. HAVE A SEAT: A chair left behind in an apartment at

Pyramiden.

6. LOOKING GOOD: Elianne Ersdal with a Norrøna

Svalbard fl ex1 jacket and home-made woolly mittens.

4

2

5

3


TIL TOPPS: Siv Kristoff ersen nærmer seg toppen på

fj ellet Sarkofagen. I bakgrunnen ser du Longyearbyen

og Adventfj orden. Siv har på seg Norrøna Svalbard

dri3-jakke, Norrøna Svalbard fl ex1-bukse og Norrøna

Lofoten-lue.

TO THE TOP: Siv Kristoff ersen nears the top of the

mountain Sarkofagen. In the background Longyearbyen

and the Advent Fjord are visible. Siv has on a Norrøna

Svalbard dri3 jacket, Norrøna Svalbard fl ex1 pants and a

Norrøna Lofoten skullcap.


VELKOMMEN TIL

SVALBARD

Drømmer du om å reise til et av jordas siste

villmarksområder?

Svalbard er en norsk øygruppe i

Nordishavet og består av alle øyer,

holmer og skjær mellom 74 og 81 grader

nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig

lengde. Tre øyer er befolket: Spitsbergen,

Bjørnøya og Hopen. Største bosetning er

administrasjonssenteret Longyearbyen på

Spitsbergen.

I 1194 ble «Svalbardi funnet» notert i

islandske skrifter. Svalbard ble omtalt som

«landet med de kalde kyster.» Etter at

Willem Barents oppdaget Svalbard I 1596

ble det drevet internasjonal hvalfangst

(1600-1750), russisk overvintringsfangst

(1700-1850) og norsk overvintringsfangst

(1850-1973). I 1906 etablerte amerikane-

ren John M. Longyear den første gruva og

ga navn til Longyearbyen. I 1916 overtok

Store Norske Kullkompani gruvevirksomhe-

ten I Longyearbyen. Norge fi kk suverenitet

over Svalbard i 1925.

Fly til Longyearbyen med SAS fra Oslo eller

Tromsø. Se priser og fl ytider på www.sas.

no. I Longyearbyen kan du velge og vrake

mellom en mengde overnattingssteder –

alt fra campingplassen til hoteller med høy

standard.

Det er meldeplikt hos Sysselmannen for

store deler av Svalbard. Du kan heller

ikke forlate Longyearbyen uten våpen og

erfaring med hvordan du skal bruke det.

Dette på grunn av isbjørn. Organiserte turer

anbefales – av hensyn til din egen sikkerhet

og av hensyn til det sårbare miljøet.

Et stort antall turarrangører tilbyr alt fra

båtcruise, scooterturer, hundekjøring,

kajakkturer, fj ellturer, skiturer, breturer,

dagsturer og ekspedisjoner over fl ere uker.

Sjekk ut f.eks. www.spitsbergentravel.

no, www.basecampexplorer.com, www.

wildlife.no, www.arctic-adventures.com og

www.svalbardhuskies.com

WELCOME TO

SVALBARD

Do you dream of travelling to one of the

world’s last remaining wilderness areas?

Svalbard is a Norwegian archipelago in the

Arctic Ocean consisting of all the islands

and skerries between 74 and 81 degrees

north latitude and 10 and 35 degrees east

longitude. Three islands are inhabited:

Spitsbergen, Bjørnøya and Hopen. The

largest settlement is Longyearbyen, the

administrative centre on Spitsbergen.

According to Icelandic chronicles, Svalbard

”was found” in 1194. It was called ”the

land of the cold coasts.” After Willem

Barents rediscovered it in 1596, Svalbard

became a base for international whaling

(1600-1750), Russian winter hunting

(1700-1850) and Norwegian winter hunt-

ing (1850-1973). In 1906, the American

John M. Longyear established the fi rst mine

and supplied Longyearbyen with its name.

Norway was granted sovereignty over

Svalbard in 1925.

Fly to Longyearbyen with SAS from Oslo or

Tromsø. Prices and fl ight times are available

at www.sas.no. In Longyearbyen you can

choose from a variety of overnight accom-

modations, from campgrounds to hotels of

high standard.

Before visiting many parts of Svalbard you

are required to register with the offi ce of

the sysselmann, or governor. Another rule:

You may not leave Longyearbyen without

carrying a weapon and knowing how to use

it. The reason is the polar bears.

A large number of tour operators off er ac-

tivities ranging from cruises to snowmobile

trips, dog sledding, kayaking, mountain

hikes, ski trips, glacier wandering, day trips

and expeditions lasting several weeks.

For examples, check out the follow-

ing: www.spitsbergentravel.no, www.

basecampexplorer.com, www.wildlife.no,

www.arctic-adventures.com and www.

svalbardhuskies.com.

FACTSFAKTA


TEXT & PHOTO ANDERS WAAGE NILSEN

TAK OVER HODET: Tomannsbolig med

havutsikt, helt i vannkanten. Ingen

sjenerende naboer, gratis ved. På

Smøla ligger drømmetomtene tett.

ROOF OVERHEAD: A two-man

residence with ocean view, right at

the water’s edge. No nosy neighbours,

free wood. At Smøla, the dream lots

come easy.


Himmel og havNordvest for Kristiansund ligger Smøla. Ei øy. En tilstand.

Sky and seaSmøla: An island northwest of Kristiansund. And a state of mind..


DRØMMEN bygget seg opp bit for bit, som et puslespill. Et fotografi i en brosjyre.

Et rykte. En fyr som kjente en som kjente en som padlet der en gang. Et søk på

internett. Bildet ble tydeligere. Smøla. Den paddefl ate øya langt ute i havet nord-

vest for Kristiansund. En forblåst frafl ytningskommune som stort sett består av

surklende våtmark – og som markedsfører «Norsk Myrmuseum» som en av sine

største attraksjoner.

Jada.

Men så leste vi om en ytre skjærgård bestående av 6000 øyer og holmer og

skjær.

Vi ble fortalt om et yrende liv av fi sk og fugler. Vi så bilder av en kritthvit

strand.

Da vi hørte rykter om den legendariske fi lterkaff en på Kjell Grans Bensinstasjon

AS, forstod vi det.

Det var ingen vei tilbake.

DET SURKLER i de første åretakene. En hyggelig mann står på kaien og vinker.

– Får dokk trøbbel, må dokk berre ring.

Alf Inge Jensen klorer seg fast på Hopen – helt nord på Smøla. Her tilbyr han

naturopplevelser og aktiviteter – til de som fi nner veien.

Reisen har gått smertefritt. Vi har fl ydd til Kristiansund, bodd på hotell

sammen med nordsjøarbeidere, tatt hurtigbåten i en halvtime, blitt hentet på

kaien av en bil dekorert med vakre bilder fra øyriket og fått tildelt to turkajak-

ker av god kvalitet. Vi har leid dem for tre dager. De er fylt til randen med alle

ingrediensene som trengs for det gode liv. Et telt. En primus. To soveposer. Litt

mat. Ferskvann. Og en liten tår whisky på en bamsefl aske i plast.

Foran oss på dekk har vi et kart av en sirkelrund øy, fl ankert av den fl otteste

skjærgård, med øyer, holmer og smale kanaler.

Alf Inge, som er oppvokst på øya, er en av dem som har sett potensialet her

ute i havet. Istedenfor å fl ytte til fastlandet som svært mange i sin generasjon

har han etablert sitt eget aktivitetsselskap. Sakte men sikkert kommer det fl ere

og fl ere gjester hit. Slovakiske fl uefi skere på jakt etter sjø-ørrett. Franske turister

som vil bo i et fyr. Ornitologer som vil se ørn eller en av de talløse andre artene du

fi nner på øya. Eller kajakkpadlere, som oss.

Åtte mil skal vi padle.

Mot klokken, men forhåpentlig med vinden og strømmen.

Det duver rolig i en ellers speilblank overfl ate.

Solen varmer.

Kajakkene setter fart.

VI HØRER SÅ OFTE om store ekspedisjoner. Om mennesker som setter seg på fl y,

til Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Slike steder. De vil oppleve det vakreste na-

turen har å by på. De vil utfordre seg selv og elementene. De kommer hjem med

tre tusen bilder og minst like mange fregner.

Så holder de foredrag, og tror de skaper positiv inspirasjon. De gjør ikke det. De

skaper bare frustrasjon.

For et ungt par med to smårollinger blir det ofte med drømmen. En ting er pen-

gene: De renner som en vilter bekk i retning det store husholdningshavet - og

absorberes av huslån, økonomipakninger med pasta og barnehageregninger. En

annen ting er tiden: Vi jobber hele tiden, vi modernitetsmennesker. Som travel

småbarnsfamilie må vi takke skaperen om vi får barnevakt sammenhengende i

fi re dager. Likevel plages vi hele tiden. Av disse drømmene.

– Jeg vil på padleekspedisjon, sa konen min.

– Hvor da?

– Samma det. New Foundland. New Zealand. Svalbard. Jeg vil padle rundt noe.

Jeg vil ha følelsen av å ha gjennomført en ekspedisjon.

– Glem det. Da må du dra uten meg, sa jeg.

– Hvorfor det?

– Ungene.Vi har bare en langhelg. Du kan ikke padle rundt noe på en lang-

helg.

– Sikker?

Det ble stille. Konen min gikk ned i kjellerboden. Hun fant frem Norgeskartet.

Og der – vest uti havet så vi den. En paddefl at øy, om lag tre mil i diameter.

Smøla. Bare ordet aktiverte puslespillets mange biter. Jeg åpnet pc-en.

Jeg ville vite mer.

THE DREAM came together slowly, like pieces of a puzzle: A photo in a brochure. A

rumour. A guy who knew a guy who knew another guy who paddled there once.

A web search. The picture grew clearer. Smøla. A pancake-fl at island northwest

of Kristiansund, well out to sea. A blustery place consisting largely of gurgling

wetlands, its population in decline, and whose biggest tourist attraction may be

the Norwegian Bog Museum.

Um, okay.

But then we read about Smøla’s outer bank of 6,000 islands, skerries and

rocky nubs. We learned of teeming fi sh and vast fl ocks of birds. We saw pictu-

res of a chalk-white beach. When we heard tell of the legendary qualities of a

certain fi ltered coff ee available at Kjell Gran’s petrol station and kiosk, we fi nally

understood.

There was no way waking from this dream.

Our fi rst paddle strokes make a slurping noise. A nice man stands on the dock

and waves. ”If you have any trouble,” he says, ”just give a ring.”

Later, at Hopen, on the north side of Smøla, Alf Inge Jensen grasps hold of us.

From his island outpost he off ers a variety of outdoor activities – to those who

fi nd the way.

So far the trip has been painless. We fl ew to Kristiansund, stayed at a hotel

with off shore oil workers and spent half an hour on a high-speed boat. We were

picked up at the dock in a car decorated with beautiful pictures of the island

realm, and were assigned two good-quality touring kayaks. We hired them for

three days. They’re fi lled to the gunwhales with all the accoutrements of the

good life. A tent. A camping stove. Two sleeping bags. A little food and fresh wa-

ter. And a few drops of whiskey in a plastic teddy-bear bottle.

Spread out before us on deck is a map of a circular island, fl anked by the most

wonderful scattering of islands and islets, with narrow channels between them.

Alf Inge, who grew up on the main island, is one of those who’s seen busi-

ness potential here at sea. Instead of moving to the Norwegian mainland, like so

many of his generation, Alf Inge has set up his own visitor-activity agency. And

sure enough, guests have been coming to Smøla in slowly increasing numbers.

Slovakian fl y fi sherman in search of sea trout. French tourists who want to sleep

in a lighthouse. Ornithologists on the lookout for eagles and countless other bird

species. Or kayak paddlers, like us.

We’re supposed to paddle 80 km.

Against the clock, but if we’re lucky, the wind and current will be with us.

Our kayaks pitch gently on an otherwise glassy surface.

We feel the warmth of the sun.

We set off .

So often one hears of great expeditions. About people who fl y to Islamabad,

Nuuk, Longyearbyen. Places like that. People who seek all that nature has to of-

fer, who challenge themselves and the elements. They come home with 3,000

pictures and at least that many freckles.

Then they give lectures, and think they’re generating positive inspiration.

They’re not. All they’re generating is frustration.

For a young couple with two tiny tots, the dream of a true expedition usually

stays a dream. For one thing, there is the money: it fl ows like a raging stream

into the household budgetary ocean. House loans, economy-size spaghetti

packs and kindergarten bills, all swept away. Another thing is the time. We work

constantly. As busy young families of modernity we have to thank our creator

if somehow we score a babysitter for four days. Yet the dream remains. It won’t

leave us alone.

”I want to go on a paddling expedition,” said my wife.

”Where to?”

”It doesn’t matter. Newfoundland. New Zealand. Svalbard. I want to paddle

around something. I want the feeling of having completed an expedition.”

”Forget it. You’ll have to go without me,” I said.

”Why?”

”The kids. All we have is a long weekend. You can’t paddle around something

in a long weekend.”

”Are you sure about that?”

Silence. My wife went down into the cellar and returned with a map of

Norway. And there, off the west coast, we saw it. A pancake-fl at island, some

30 km in diameter.


SPOR I SAND: Etter en lang dag i kajak-

ken er Hilde Fure fremme på Dyrøya. En

leirplass fra ideenes verden.

T

RACKS IN THE SAND: After a long day

in the kayak, Hilde Fure has made it to

Dyrøya. The ideal camping spot.


DE FØRSTE KILOMETERNE på langtur i kajakk er ofte en pine. De tunge kajakkene

siger gjennom det blanke vannet, man blir sår i muskulaturen, øm i håndfl atene

og svett under tørrtoppen. Å padle et snitt på 3-4 mil føles veldig langt for en

kropp som stort sett har trent tastaturmuskulatur de siste månedene. Men

akkurat da jeg er i ferd med å spørre om en ørliten sjokoladepause, ser vi den.

Urørlig. På toppen av en holme. Først tror vi det er en varde.

– Den beveger på seg!

– Den har nebb!

Det er en ørn. En gigantisk havørn, fi re-fem båtlengder unna. Den sitter på

utsiktsplassen sin og ser nordover, utover havspeilet som nesten går i ett med

seinsommerhimmelen. Sakta, sakte snur den seg – og setter skarpe øyne i vår

retning. Så folder den ut vingene og tar luft. Vi hører suset av vingeslagene, og

ser hvordan den enorme fuglekroppen akslererer og seiler av sted på luftstrøm-

mene. Jeg prøver febrilsk å feste telelinsen til kamerakroppen, men lykkes ikke.

Vi blir stille.

Vi sier ingenting.

Lyden av vingene fader ut i blått.

SMØLA HAR ALLTID LEVD SITT EGET LIV. En gang var dette et kongesete, strategisk

plassert ved innseilingen til Trondheim. Det første kjente sted der ordet «Norge»

ble tatt i bruk er funnet på en runestein på naboøya Kuliøya. «Tore og Hallvard

reiste denne steinen til minne om Ulvljot. Tolv vintrer hadde kristendommen

vært i Norge» skrev et par taggere i år 1035. Men i tusener av år før den tid har

befolkningen her ute levd rike liv – med fi ske, fangst og jordbruk i fokus. Den sure

jorda og det myrlendte terrenget har gjort landbruk vanskelig, selv om øya i dag

kjent for ekstra velsmakende rotgrønnsaker.

Men så var det denne utviklingen, da. Det moderne samfunnet gjør ikke livet

på Smøla lett å hanskes med. Landbruket gir ikke lenger nok avkastning, damene

på fi letfabrikken er historie. De unge søker mot byene. Den forblåste øya har nå

landets største vindmøllepark som en av sine viktigste arbeidsplasser. Samtidig

blir øyriket sakte men sikkert oppdaget av eventyrlystne turister. Et eventyrlig

sjøfi ske og feit innlandsørret tiltrekker seg sportsfi skere fra hele verden. Dykkere

Smøla. The very word set in motion all those pieces of the puzzle. I sat down at

the computer. I had to know more.

THE FIRST KILOMETRES of a long kayak trip are often a pain. The kayaks creep

heavily through the water, sore muscles announce themselves, your palms

go numb, sweat trickles under your drytop. For a body whose only exercise in

recent months has involved pecking a keyboard, paddling 30 to 40 km is quite

a feat. Yet just as I’m about to suggest a tiny little chocolate break, we see it.

Motionless. Atop a rocky islet. At fi rst we think it’s a cairn.

”It’s moving!”

”It has a beak!”

It’s an eagle. A gigantic sea eagle, four or fi ve boat lengths away. It’s sitting on

an outcrop, looking north, out over the calm water, which seems to blend into

the late summer sky. Ever so slowly, the bird of prey turns its piercing eyes in our

direction. Then it unfolds its wings and takes to the air. We can hear the whoosh

of its wing fl aps as the enormous avian form accelerates and sails off into the air

currents. I try frantically to put a telephoto lens on my camera, but it’s too late.

We’re silent. Not a whisper.

The sound of eagle wings fades into the blue.

SMØLA HAS ALWAYS DONE THINGS ITS OWN WAY. At one time it was the seat of a

petty kingdom, strategically placed at the entry to Trondheim. The oldest known

use of the word ”Norge,” or Norway, was on a rune stone found on the neighbou-

ring island of Kuliøya. In the year 1035, a couple of vandals there wrote: ”Tore

and Hallvard raised this stone to the memory of Ulvljot. Christendom was then

in Norway for 12 winters.” But for thousands of years before that the people

out here lived richly on fi shing, hunting and agriculture. The acidic earth and

swampy terrain has always made farming hard, though the root vegetables

grown on the island today are celebrated for their excellent taste.

The modern world has not been particularly good to Smøla. Farming is no

longer profi table, and the ladies at the fi lleting factory are but a memory. The

young turn their sights to the city. But this blustery island is now home to the

MOT SØR: Padling på Smøla byr på stadige fj ærkledde overraskelser. SOUTHBOUND: Feathery surprises keep coming as you paddle around Smøla.


snoker rundt blant skjærene i et unikt undervannslandskap. Muligheten for å

overnatte i et fyrtårn gjør at eventyrlystne turister og nygifte par drar helt vest,

for en eksotisk overnatting på Haugjela fyr.

Reiselivet er den nye vinen på Smøla. Med god grunn. Men det er ennå kun de

færreste som har fått smake.

– KAFFE? Det damper ut av en sotsvart kanne. En lang dag ligger som en stripe

av lett turbulens i kjølvannet bak oss, høstnatten siger på. Vi har funnet oss en

holme litt sør for havløya Møtua. En femstjerners teltplass med utsikt mot de

syv markante fj ellene i nabokommunen Aure - Tustnastabbene. En palle har

drevet i lang og blir raskt omdannet til knitrende fl ammer. Dette er livet i sin

enklest form. En boks kjøttkaker varmet på bålet. Solen som synker over step-

pelandskapet. Lyden av gjess som trekker mot varmere strøk.

Vi er hjemme. Og vi er på vei.

Vi har vært borte i 36 timer og har allerede langturfølelsen.

Den første dagen av turen rundt Smøla har bydd på fantastiske skjærgård. Et

mylder av holmer, trange kanaler, rare hus helt ut i havgapet og fl ere møter med

ørn, skarv og fl okker av fulg som mobiliserer før trekket sørover. Vi gikk i land på

Ringøya, et tidligere fi skevær som nå er omgjort til et eventyrlig feriested for de

som er så heldige å eie et hus der. Nå var hyttefolket reist, og den eneste vi møtte

var en pensjonert sjømann som tuslet rundt her ute i sin nye tilværelse.

– Joda, sa han.

– Joda, sa vi.

– Fått noe fi sk på veien?

– Nei. Dorget litt, ingen napp.

– Makrellsesongen er vel over.

– Ja?

– Men vi kan ikke klage, med dette været.

– Nei, vi kan ikke klage.

Vi ble stille, sammen.

Med smale øyne så vi utover øyriket, og havet ytterst i vest.

country’s largest windmill park – an important workplace. And slowly but surely

the island is being discovered by adventurous tourists. Incredible deep-sea

fi shing and fat trout draw sport fi shermen and women from around the world.

Divers poke around among the skerries in a unique underwater landscape. The

chance to stay overnight in a lighthouse lures tourists and newlyweds all the

way to Haugjegla, a lighthouse on the little island of Veiholmen, off the north

tip of Smøla.

Tourism on and around Smøla is like a fi ne young wine, and only a few visitors

have had a taste so far.

”COFFEE?” The soot-black pitcher is steaming. A long day lies behind us, a slight

turbulence in our wake. As the autumn night descends, we fi nd ourselves

an islet, just south of the Møtua peninsula. It’s a fi ve-star campsite off ering a

view of seven distinctive mountaintops on the nearby islands of Tustna and

Stabblandet. A wooden pallet has washed up and is quickly converted to crack-

ling fl ames. This is life at its simplest. A can of meatballs warmed by the fi re. The

sun sinking over the grassy, steppe-like landscape. The honk of geese migrating

to warmer climes.

We are home. And yet we are far from it.

We have been gone 36 hours and already we have that feeling of being away

on a major trip.

Our fi rst day at Smøla has been us a collage of rocky outposts, narrow chan-

nels and odd houses that survive at the mercy of Norwegian Sea. We’ve met

eagles, cormorants and fl ocks of other birds mobilizing for the southward mi-

gration. We went ashore on Ringøya, a former fi shing village transformed into

an ideal holiday spot for those lucky enough to own a cabin there. But most of

the holiday folks had left, and the only person we met was a retired seaman,

ambling about.

”Well, then,” said he.

”Well, then,” said we.

”Catch any fi sh along the way?”

FRI SOM FUGLEN: Blikkstille hav. Blå himmel. Hilde Fure slår av en prat med en av øyas innbyggere. FREE AS A BIRD: Glassy ocean. Blue sky. Hilde Fure chats with one of the island’s inhabitants.


OMSTREIFERLIV: En ny dag i

kajakken. En ny dag på havet.

En ny dag med frihetsfølelse.

VAGABOND LIFE: A new day

in the kayak. A new day at

sea. A new day of freedom.


SOLEN ER VEKKERKLOKKE, dagen ligger speilblank foran oss. Vi tar oss god tid ved froksten, før vi pakker sammen hjemmet vårt i vanntette

pakkposer, lader kajakkene og tar de første padletakene. Vi siger av gårde, først

blant et mylder av øyer, så over et åpent strekk som sikkert er heftig når søn-

navinden står på. I dag er det stille.

Vi fortsetter gjennom et av de trangere sundene. Her kan man midt mellom fl o

og fj ære oppleve heftige tidevannsstrømmer, men vi har heldigvis strømmen i

ryggen, og surfer greit av sted. Første mellomstasjon er Straumen, et slags byg-

desentrum på østsiden av Smøla, med sparbutikk og Kjell Grans bensinstasjon

AS – som selger petroleumsprodukter, har et rikt utvalg i tennplugger og fungerer

som øyas turistinformasjon. «En legendarisk bensinstasjon, et stopp her på veien

er obligatorisk» hadde vi lest på en turblogg på nettet. Og det er sant. Straumen er

obligatorisk. Aldri har et måltid bestående av mikrobølgehamburgerere, vellagret

kaff etrakterkaff e og kroneis smakt bedre. Kjell Gran selv er dessverre ikke tilstede,

men den hyggelige damen bak skranken er hjelpsomheten selv.

– Det er mye som har forandret seg på en generasjon, sier hun.

– Fiskemottakene er stengt. Landbruket sliter. De fl este av de unge drar inn til

byen. Det er ikke mange som bosetter seg her ute.

– Men det er vakkert her.

– Synes du det? Det er heldigvis noen turister, som dere. Det betyr mye for

fremtiden her ute.

– Det blir fl ere?

– Ja. Sakte men sikkert. Kanskje man må komme utenfra for å se hva øya har

å by på?

VI ER OVER HALVVEIS, solen står høyt, og vi jages videre. Vi er på motsatt side

av stedet hvor vi startet, nå begynner vi sakte men sikkert å jobbe oss vestover

igjen. Etter Straumen blir farvannet åpnere, vi ser inn i Trondheimsleia, og fra

denne vinkelen er Tustnastabbene på sitt mest spektakulære. Den minner

nesten mistenkelig om «De syv søstre» den kjente profi len fra Helgelandskysten

lenger nord.

Dyrøya er kveldens mål. Det er fi nt der, sa Alf Inge, før vi dro. Han tok ikke

hardt i. For hvilket sted! En paddefl at gresslette, solvendt, med to fantastiske

strender – en for ilandstigning og en for sjøsetting, omkranset av små høydedrag

hvor sauene går og beiter. Vi hiver av oss klærne, og tar årets siste svømmetur.

Solen kaster et gyllent skjær over røsslyngen.

Vi nyter ensomheten. Stillheten brytes kun av noen sauer og knitringen

fra fl ammene, av bølger som sletter ut fotsporene våre på stranden, av hav og

øyer. Vi gleder oss allerede til morgendagen. Nye åretak, nye møter med en rik,

levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet.

Enda en dag er det bare oss og Smøla det handler om. Så får resten av verden

seile sin egen sjø.

– Dette, sier konen min.

– Det var dette jeg drømte om.

”No. Trolled a bit, no bites.”

”I guess mackerel season is over.”

”Is it?”

”But we can’t complain, with this weather.”

”No, we can’t complain.”

And that was that. With squinting eyes we looked around at the island king-

dom, and the open ocean to the west.

WE WAKE TO THE SUN. The day lies before us. We dawdle happily over breakfast

before packing our little home into watertight bags, loading the kayaks and taking

the day’s fi rst paddle strokes. Today we push easily through the water, threading

scattershot islands and then crossing an open stretch that must be a challenge

when the southerly winds blow. For us the winds are still.

We continue through one of the narrower straits. Between the ebb and fl ow of

the tide, paddlers may experience powerful currents, but fortunately we have the

current at our backs and surf along eff ortlessly. The fi rst way station is Straumen,

a hamlet on Smøla’s east side, featuring a grocery store and Kjell Gran’s petrol sta-

tion, which sells petroleum products and a rich assortment of spark plugs while

serving as the island’s tourist information bureau. ”A legendary petrol station – a

stop here is mandatory,” we had read on an Internet travel blog before leaving

home. And it’s true. Straumen is mandatory. Never has a meal composed of micro-

wave hamburgers, well-aged coff ee and ice cream cones tasted better. Sadly, Kjell

Gran himself is not behind the counter, but the charming lady who is couldn’t be

more helpful.

”A lot has changed in a generation,” she says. ”The fi sh reception centres are

closed. Farmers have it tough. Most young people move into the city. There aren’t

many who make their home out here.”

”But it sure is beautiful.”

”You think so? Fortunately, we do get some tourists, like you. That means a lot

for the future out here.”

”Are more people coming?”

”Yes, gradually. Maybe you have to come from outside in order to see what the

island has to off er.”

WE ARE NOW MORE THAN HALFWAY, the sun is high in the sky and we’re forced to

move on. We are on the opposite side of the island from where we started, and

slowly begin working our way west again. After Straumen, the waters are more

open and we can see the waterway that leads to Trondheim. From this angle the

island peaks of Tustna and Stabblandet are at their most spectacular, remini-

scent of ”The Seven Sisters,” a renowned landscape profi le further north on the

Helgeland coast.

The island of Dyrøya is the evening’s target. Alf Inge told us, before we left, that

it’s nice there. He wasn’t exaggerating. What a place! A sunny plain of grass with

two fantastic beaches – one for coming ashore and one for setting out – all sur-

rounded by fi elds of grazing sheep. We throw off our clothes and take the year’s

last swim as the sun casts a golden glow over the heather.

We savour the isolation. The quiet is disturbed only by the sheep, by the crack-

ling of the fi re and by the waves of the ocean as they wash away our footprints

on the beach. We’re already looking forward to tomorrow. New paddle strokes and

new meetings with a thriving natural environment that can make the glummest

eco-doomsayer see the bright side of life. For one more day, Smøla and the two

kayakers are all that matter. The rest of the world can sail its own sea.

”This,” said my wife.

”This is what I dreamed of.”

«Nye åretak, nye møter med en rik,

levende natur som kan få selv en

svartsynt økologipessimist til å se

lyst på livet.»

“New paddle strokes and new meetings

with a thriving natural environment that

can make the glummest eco-doomsayer

see the bright side of life.”


WELCOME TO SMØLA

The place

Smøla is an island of about 214 km2 situated

northwest of Kristiansund in Møre og Romsdal

County. The island is at the northern end of the

Fjord Norway region, at the border with Sør-

Trondelag County. The large island of Hitra is to the

north, Tustna to the east.

Getting there

The departure point for a trip to Smøla is either

Kristiansund or Trondheim, with good airline

connections to Bergen, Oslo and even certain

European airports. From both places you can catch

an express boat to Edøy, which is linked to Smøla

by bridge. Check the schedule at www.kystek-

spressen.no. If you travel by car, Smøla is accessible

by ferry from Sandvika on the neighbouring island

of Tustna (if coming from Kirstiansund) and from

Forsnes on the island of Hitra (if coming from

Trondheim). Check the ferry schedule at www.

fj ord1.no.

Kayak rentals

Hopen Aktivitetsgård on Smøla hires out

kayaks of sound quality, along with most of the

equipment you’ll need. Experienced paddlers will

probably want to bring their own paddles. Hopen

Aktivitetsgård can also help with transport to

and from the express boat dock at Edøy and with

advice on staying in Hopen or at the Haugjelga

lighthouse station. You can buy the food you need

at Hopen and thereby support local businesses.

Recommended

While paddling around Smøla you ought to take

in the wonderful old fi shing villages of Ringøya. A

visit to the petrol station at Straumen is obligatory.

The same goes for spending a night on Dyrøya,

with its terrifi c campground. And don’t miss

paddling the open water to Veiholmen, north of

Hopen.

Safety

A kayak trip around Smøla can be a challenge due

to waves and wind; you’ll need the skill and the

equipment to cope with bad weather if it comes.

At the very least, kayakers must have mastered

self-rescue techniques. The principles are quickly

learned in a beginner kayaking course; being

good at it takes practice. On trips like this you

should have paddle fl oats, pumps, towlines and

emergency fl ares. You should also have a drytop

and neoprene pants or a complete drysuit if

conditions require.

Map

The best map is the sports-boating map of

Kristiansund-Smøla, published by Ugland IT/

Norwegian Mapping Authority. It’s a great

advantage having a map that shows buoys and all

other navigational aids.

FACTS

VELKOMMEN TIL SMØLA

Stedet

Smøla er en øy på rundt 214 kvadratkilometer som

ligger nordvest for Kristiansund i Møre og Romsdal. Øya

ligger helt nord i Fjord Norge-regionen – på grensen mot

Sør-Trøndelag, med Hitra som nabo i nord, og Tustna

som nabo i øst.

Komme dit

Utgangspunktet for en tur til Smøla er enten

Kristiansund eller Trondheim, som har gode fl yforbin-

delser til både Bergen og Oslo, samt enkelte europeiske

fl yplasser. Fra begge steder går det ekspressbåt til Edøy

– som er forbundet med Smøla med broforbindelse.

Sjekk rutetider på www.kystekspressen.no. Om du

kommer med bil er Smøla tilgjengelig med ferge fra

Sandvika på naboøyen Tustna (nærmest Kristiansund)

og Forsnes på Hitra (nærmest Trondheim), rutetider på

www.fj ord1.no.

Leie av kajakker

Hopen Aktivitetsgard på Smøla leier ut kajakker av

grei kvalitet, og det meste av det du trenger av utstyr.

Erfarne padlere vil gjerne ta med sin egen åre. Hopen

Aktivitetsgard kan også være behjelpelig med transport

til og fra hurtigbåtkaien på Edøya, samt overnatting på

Hopen eller på fyrstasjonen Hauggjela. Du kan kjøpe

maten du trenger på Hopen, og støtte lokalt næringsliv.

Anbefalte stederPå padletur på Smøla bør man få med seg de fl otte

gamle fi skeværene ved Ringøya. Et besøk på bensin-

stasjonen på Straumen er obligatorisk. Det samme

gjelder en overnatting på Dyrøya, med den eventyrlige

leirplassen der. Man bør også få med seg en tur utover i

havet, til Veiholmen nord for Hopen.

SikkerhetEn padletur rundt Smøla kan bli krevende med mye

bølger eller vind, og krever en viss rutine og riktig utstyr

dersom været slår seg vrangt. Det er et minstekrav at

padlere behersker egenredning i kajakk. Prinsippene

lærer du kjapt på et nybegynnerkurs i kajakkpadling,

praksis lærer du ved å øve. På turer som denne bør man

ha med årefl ottør, pumpe, taueline og nødbluss. Du bør

ha med deg tørrtopp/neoprenbukse eller tørrdrakt om

forholdene skulle bli krevende.

KartDet beste kartet er båtsportkartet for Kristiansund-

Smøla, utgitt av Ugland IT/Statens kartverk. Det er en

stor fordel å ha et kart med alle sjømerker skikkelig

inntegnet.

FAKTA

FORFRISKNING: Sommeren er over, men

det er ikke mulig å forlate Dyrøya uten å ha

benyttet seg av spaavdelingen.

REFRESHING: Summer is over, but

you can’t leave Dyrøya without taking

advantage of the spa department.


NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Robert Caspersen

Storveggsklatreren.

The big wall climber.

IMPONERENDE CV: Robert Caspersen var Norgesmester i klatring i 1992-93-94. Han

etablerte Norges første friklatrerute av grad 9+ (F8c) i 1998. Og han har førstebestigning av

Ulvetanna og andre topper i Antarktis (1994), Rondespiret i Antarktis (1997), Nordøstveggen

på Trango Pulpit (1999) og Nordveggen på Ulvetanna i 2006 (bildet).

STRONG CLIMBER: Robert Caspersen, of Norrøna’s sponsored team, is one of Norway’s

most talented climbers, whether he’s indoors, cliff -side or scaling a vast rock face. Here at

Ulvetanna, in the Antarctic.


Alder/Age: 37

Yrke/Occupation: Fjellguide/Mountain Guide

Bosted/Residence: Oslo, Norway

– Fortell om den beste turen i 2008!

– Det er spesielt tre turer jeg vil huske. I begynnelsen av mars var jeg på iskla-

tretur med Sjur Nesheim i Reisadalen i Nord-Troms. Det var egentlig i kaldeste

laget for isklatring, med 15-20 minusgrader, men vi fi kk likevel førstebesteget

tre bratte, fl otte fosser på ca 200 meter. Klatringen var fi n, men det beste med

turen var det eventyrlige stedet og kameratskapet. Flott skitur innover i nasjo-

nalparken på den frosne Reisaelva. Ingen andre mennesker å se på fem dager.

Tid og rom for refl eksjon og gode samtaler rundt primusen.

Årets mest klatreintensive og samtidig mest sosiale tur gikk til Fontainebleau-

skogen i Frankrike, tre uker i april. Hele familien var med, og på dette stedet, hvor

voksne blir som barn, er det alltid god stemning.

Den siste turen jeg vil trekke frem, var en tur i Lofoten i juni sammen med

Rolf Bae. Sammen førstebesteg vi en nydelig femtaulengders rute innerst i

Djupfj orden. I en elektrisk stemning av sammenfallende motiver, ambisjoner og

ideer, fullførte vi ruta i god stil til tross for regnvær. For meg var turen preget av

en intens lykkefølelse over å fi nne en sjelefrende. Jeg er uendelig lei meg for at

dette ble min siste tur med Rolf.

– Hvilke planer har du for 2009?

– Listen over fj ell jeg kunne tenke meg å utforske, både i inn og utland, har alltid

vokst fortere enn jeg har greid å krysse av. For tiden er det spesielt vanskelig å

dra av gårde på lengre klatreturer fordi jeg allerede er så mye bortreist med jobb

og utdannelse. Jeg holder på å utdanne meg til internasjonal fj ellguide, og det er

veldig tid- og økonomikrevende. Derfor blir det ikke rom for så mange egne turer

de nærmeste to årene. Men jeg håper å komme sterkere tilbake! I mellomtiden

trøster jeg meg med at utdanningen og jobben min foregår i fl otte fj ellområder.

Så det er ikke synd på meg! Og noen kortere egotrippturer i den norske fj ellhei-

men blir det vel alltids tid til…

– Hvilke fj ell drømmer du om?

– Det kryr av fj ell i Norge som jeg drømmer om å utforske, både sommer- og

vinterstid. Jeg vil også gjerne reise tilbake til Antarktis, hvor jeg har sett meg ut

noen fantastiske linjer. Ellers så kunne jeg godt tenkt meg en tur til Nepal snart.

Jeg drømmer ikke om et konkret fj ell der, og det trenger ikke være så høyt, maks

7000 meter. Det viktigste er at det er lite trafi kkert og at det er gode sjanser for

mye fi n klatring. Hvis linjen eller/og fj ellet er ubesteget fra før, er det heller ikke

å forakte. Det er alltid veldig spennende å gå inn i det ukjente.

– Er det noen store, ugjorte klatreprosjekter igjen i Norge?

– Ja, heldigvis er det fortsatt mange. Og noe av spenningen er jo å fi nne ut av det

selv. Føde ideen – og prøve seg.

– Har du noen tips til klatrere som ønsker å prøve seg på en storvegg?

– Øv først opp de klatretekniske og sikringstekniske ferdighetene på lavere klip-

per. På fl ertaulengders ruter er det mye tid å spare på å være rask til å plassere

sikringer og etablere standplasser. Gå gradene. Prøv deg først på noen mindre

vegger på 200-400 meter. Bruk tid på å studere klatrelinjen fra bakken, gjerne

fra forskjellige vinkler. Kikkert er kjekt å ha. Memorer tydelige formasjoner og

sentrale passasjer hvor det er mulig å gå feil. Underveis gjelder det å gjøre våkne

veivalg og forsøke å beholde oversikten over hvor du er i veggen. Ikke vær redd

for å prøve. Så lenge du behersker sikringsarbeidet kan du alltids snu. Det er ver-

difull læring i hver snutur!

”Tell us about the best trip you had a 2008!”

”There are three trips in particular I’ll remember. At the beginning of March I

was on an ice climbing trip with Sjur Nesheim to Reisadalen in northern Troms

County. It was actually very cold for ice climbing, 15 to 20 degrees below zero C,

but we managed three fi rst ascents anyway – three steep, fabulous waterfalls

of about 200 m. The climbing was excellent, but the best things about the trip

were the location and the comradeship. Skiing through the national park on

the frozen river Reisa was beautiful. Not a soul for fi ve days. Plenty of time and

space to refl ect and converse around the gas stove.

The most intense and at the same time the most social trip was to the Forest of

Fontainebleau in France, for three weeks in April. The whole family came along.

In that place adults become like children and the atmosphere is always good. The

last trip I’ll keep in mind was to Lofoten in June with Rolf Bae. Together we did

a beautiful fi ve-pitch fi rst ascent in the inner part of the Djup Fjord. We were

electrifi ed by a combination of ambition, ideas and visual motifs, and completed

the route in fi ne form despite the rain. For me the trip gave an intense feeling of

happiness at fi nding a soul mate. I can’t say how sorry I am that it was my last

trip with Rolf.”

”What are your plans for 2009?”

”The list of mountains I’d like to explore, both at home and abroad, has always

grown faster than I can cross them off . For now it’s hard for me to set off on

long climbing trips because I’m already travelling so much for work and educa-

tion. I’m training to be an international mountain guide, which takes lots of time

and resources. So in the next two years there won’t many trips for myself. But

I hope to come back stronger than ever! In the meantime I take comfort in the

fact that my job and training are in wonderful mountainous areas. So don’t feel

sorry for me! There’ll always be time for a short ego trip into Norway’s mountain

kingdom.”

” What mountain do you dream about?”

”In Norway I dream of mountain after mountain, summer and winter. I’d also like

to travel back to Antarctica, where I’ve put out some fantastic lines. I could also

imagine a trip to Nepal soon. I don’t dream of one particular mountain there, and

it wouldn’t have to be too high – let’s say 7,000 metres max. What’s important is

great climbing potential and not too much traffi c. All the better if the route and/

or the mountain has never been climbed. It’s always exciting to venture into the

unknown.”

”Are there any big, unconquered climbing projects left in Norway?”

”Yes, fortunately there are still many. And part of the thrill of course is fi nding

that out yourself. Come up with the idea – and try it out.”

” Any tips for climbers who’d like to test their skills on a big wall?”

”First, practice your technical climbing and safety skills on smaller crags and

cliff s. On multi-pitch routes, you can save a lot of time if you’re quick at placing

your security points and belay stations. Test yourself fi rst on a few smaller

walls, like 200 m to 400 m. Take time to study the climbing route from the bot-

tom, preferably from several angles. Binoculars come in handy. Memorize clear

formations and key passages where it would be possible to go wrong. Underway,

the trick is to make alert choices and try to keep an overview of where you are

on the wall. Don’t be afraid of trying. As long as your anchor work is good, you

can always turn back. In every retreat, there’s a valuable lesson!”

Ditt sted i Lofoten –Henningsvær Bryggehotell68.09 N 14.13 E

Vi er din leverandør av godt opphold og spektakulære opplevelser

Kontakt oss for forslag til program og aktiviteter.Lonely Planet kåret Lofoten til verdens beste øygruppe – ikke uten grunn!

Henningsvær Bryggehotell, Hjellskjæret, N-8312 HenningsværTlf. +47 76 07 47 50 Faks +47 76 07 47 30Email [email protected] www.henningsvaer.no


NORRØNAPROFILEN THE NORRØNAPROFILE

Marit HolmVillmarkskvinnen.

Woman iin the wilderness.

MARITS MERITTER: Hold pusten! Her er Marit Holms ekspedisjoner de siste åra: hun har gått tvers over Alaska fra

sydvest til nordøst (til fots på 10 måneder), Nordkalotten på tvers (1000 km fra Pasvik til Bodø), Svalbard på langs

(den første kvinneekspedisjonen) og på ski på Nordvest-Grønland (to måneder på ski på havis og bre).

WILDERNESS WOMAN: Marit Holm, of Norrøna’s sponsored team, has

fulfi lled a variety of long, demanding expeditions.


– Fortell om den beste turen i 2008!

– I 2008 gjennomførte jeg Ekspedisjon Nordvest-Grønland sammen med

mine venninner Marianne Nikoma og Marie Brogaard. Vi startet med hver vår

Grønlandshund foran hver vår pulk på ca 60 kg. I tillegg bar vi 20 kilo hver i

ryggsekkene. Ikke så mye å skryte av – men det var også helt i orden. Det var

ikke vekten på sekkene som skulle gi oss svette i pannen: åpne råker i havisen,

stupbratte fj ell og farlige bresprekker ble vår hverdag - sammen med værmes-

sige utfordringer som overraskende snøstorm og hetebølge! Ekspedisjonen

stoppet brått da en i familien ble alvorlig syk. Selv fi kk jeg tilbud om å bli med

på en kanadisk/hollandsk ekspedisjon opp på den grønlandske innlandsisen. Der

trakk vi pulkene selv – og det ble en supertur med forhold man ellers bare kan

drømme om!

– Hva var den største nedturen i 2008?

– Den største nedturen i 2008 var at jeg fi kk diagnosen avrevet korsbånd og skade

på menisken i høyre kne. Skaden skjedde i november 2007, men diagnosen kom

først i juni 2008. Jeg måtte innstille meg på minst et halvt års opptrening etter

operasjon. Mine planer om en ekspedisjon til Øst-Grønland måtte jeg bare legge på

is. Fokuset ble satt på kneet og at jeg skulle hurtigst mulig tilbake, ut i det fri.

– Hvilke planer har du for 2009?

– Jeg gleder meg helt vilt til 2009! Da kan jeg nok endelig gjøre som jeg pleier:

mine daglige turer ute i fj ellet med hundene, enten med hundeslede, ski, fj ell-

sko eller løpesko! Jeg satser på å være så frisk i kneet og så sterk at jeg kan dra

på to måneders sledetur/skitur med hundene mine i den enorme grønlandske

naturen! Jeg satser også på at jeg har styrke nok til å gjøre den ekspedisjonen til

Øst-Grønland som jeg jo skulle ha gjort i 2008.

– Har du noen gode råd til folk som vil på langtur?

– Mine beste råd til dem som vil på langtur er: De mentale forberedelser er de

viktigste, vær forberedt på at de verste ting kan skje og ha en plan for hvordan

de skal løses. Ha en plan B, C og D hvis ikke plan A går. Hva gjør du når uhellet

er ute? Ha en helt klar avtale med din kontakt der hjemme som skal håndtere

eventuelle endringer og uhell underveis på ekspedisjonen. Gi hverandre en klem

hver dag. Ikke prøv å bekjemp naturens krefter, spill på lag med den. Teltet er ofte

det aller tryggeste stedet å være når uværet raser. Slå leir litt for tidlig i stedet

for litt for sent!

”Tell us about the best trip you had a 2008!”

”I 2008 I took part in Expedition Northwest-Greenland with my friends Marianne

Nikoma and Marie Brogaard. Each of us started off with a Greenland dog in front

of a pull-sled weighing about 60 kilos. We also carried 20 kilos on our backs.

Not so much to boast of – but that’s okay. It wasn’t the weight in our backpacks

that made us sweat: It was the everyday challenges like openings in the sea

ice, vertical mountainsides and dangerous glacial crevasses, all in combination

with surprise snowstorms and heat waves! The expedition came to a sudden

stop when a family member became seriously ill. I myself was off ered a spot in a

Canadian/Dutch expedition on Greenland’s inland ice. There we pulled the sleds

ourselves – and it turned out to be a super trip with conditions you could only

dream about if you weren’t there.”

”And the biggest downer?”

”The biggest downer of 2008 was being diagnosed with a torn ligament and

damaged cartilage in my right knee. I got the injury in November 2007, but it

wasn’t diagnosed until June 2008. I had to face an operation followed by at least

half a year of special training. My plans for an expedition to eastern Greenland

had to be put on ice while I focussed on the knee and coming back as quickly as

possible, back into the wide open.”

”What plans do you have for 2009?”

”I look forward like crazy to 2009! Then I’ll fi nally be able to do what I’m used to:

daily trips in the mountains with the dogs, on dogsled, skis, mountain shoes or

running shoes! I’m counting on being so good in the knee and so strong other-

wise that I can take a two-month sled/ski trip with my dogs into the enormous

Greenlandic nature! I fi gure I’ll also have enough strength to do the expedition to

eastern Greenland that I should’ve done in 2008.”

”Any tips for people who’d like to go on a long trip?”

”My best advice to people planning a long trip is: Your mental preparations are

the most important. Be prepared for the worst that can happen, and have a plan

for solving it. Have a plan B, C and D in case plan A doesn’t work. What do you

do once the unexpected has occurred? Have a very clear agreement to with

your contact at home about handling potential changes and accidents during

the expedition. Give each other a hug every day. Don’t try to fi ght the forces of

nature – play along with them. The tent is often the safest place to be when the

weather is raging. Make camp a little early instead of a little too late!”

JEGER: Marit vet hvordan hun

skal klare seg i villmarka ved

å drive jakt og fi ske.

HUNTER: Marit knows how

to get by in the wilderness by

hunting and fi shing.

Alder/Age: 37

Yrke/Occupation: Veterinær/Vete rinarian

Bosted/Residence: Ilulissat, Greenland

www.dnbnor.no

Vi vil gjerne være med

Foto: Arild M

oen


HØYT OPPE: Fjellguide og Norrøna-tester

Wolfgang Huber og Eva Eskilsson klatrer

Cosmique-ryggen i franske Chamonix.

HIGH UP: Mountain guide and Norrøna

garment-tester Wolfgang Huber climbs

Cosmique ridge with Eva Eskilsson, high over

Chamonix in France.


ChamonixAlle fj ellfolk bør gjøre en pilegrimsferd i livet. Den bør gå til Chamonix.

Every mountain adventurer should make one pilgrimage in their life. To Chamonix .



HIMMELSK KLATRING: Svenske Eva Eskilsson

nyter godt morgenvær og ubeskrivelig utsikt fra

Cosmique-ryggen høyt over Chamonix.

HEAVENLY CLIMB: Sweden’s Eva Eskildsson

enjoys the morning weather and a priceless view

from the Cosmique ridge, high over Chamonix.


VI KAN SNAKKE så mye vi vil om Cortina, Zermatt, St. Anton. Vi kan bable i vei om

Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb.

Men vi kommer ikke utenom Chamonix.

Vi kommer aldri utenom Chamonix.

Denne franske åpenbaringen.

Alpenes hovedstad.

OG NÅ STÅR JEG HER, på Aiguille de Midi, 3800 meter over havet, bundet inn i et

ni millimeter tykt tau og med nervene utenpå kroppen. Vi har tatt gondolen fra

Chamonix rett opp hit. Nå skal vi skal gå ned en beryktet egg, med et 200 meter

høyt stup på høyre hånd og et 2000 meter høyt stup på venstre hånd. Så skal vi

vandre noen hundre meter på breen før vi skal klatre opp Cosmique-ryggen på

den andre siden av Aigullie de Midi.

Det er i hvert fall planen.

Fuglene må vite om det er en god plan.

Først i tauet går fotograf Frode Sandbech. Han tviholder på ei isøks og snak-

ker om snø som fester seg under stegjerna. Bakerst i tauet går fj ellguiden og

Chamonix-innbyggeren Wolfgang Huber. Og langt der framme, uten tau, går

Wolfgangs svenske kjæreste Eva Eskilsson. Hun har gått ned denne knivskarpe

egga så mange ganger at for henne føles det som en spasertur i Stockholm.

– Det er én ting dere må love meg, sier Wolfgang.

– Dere må ikke snuble i stegjernene. Det er farlig.

– Hvor farlig da? spør jeg.

– Så farlig at du helst ikke vil høre om det, sier Wolfgang.

Og så går vi. Sakte, sakte nedover egga. Av en eller annen grunn nynner jeg på

en ballade av Celine Dion.

DET SIES AT Chamonix ble skapt av gud den åttende dagen - til glede for skikjø-

rerne, klatrerne, tindebestigerne, terrengsyklistene, paragliderne, motbakkelø-

perne og basehopperne.

Gud gjorde i så fall en strålende jobb.

De første turistene til Chamonix kom 21. juni 1741. Det var de engelske aristo-

kratene Pocock og Windham – og de var usikre på velkomsten. Kanskje Chamonix-

innbyggerne var barbarer som drepte turister og spiste dem til middag sammen

med litt ost og vin? Pocock og Windham tok ingen sjanser – og fi kk med seg en

mengde våpen og livvakter. Helt uten grunn. For innbyggerne i Chamonix viste

seg å være så hjertevarme at Pocock og Windham følte de hadde kommet til para-

dis. Vel hjemme i England spredte de ryktet om Alpenes vakreste dal.

Og om det enorme fj ellet Mont Blanc.

Det skulle gå 45 år før noen klarte å nå toppen. 8. august 1786 ble de to fran-

ske kameratene Balmat og Paccard de første til å stå på Europas tak.

Det startet en ny æra for turismen i Chamonix.

I dag kommer mellom 80 000 og 100 000 gjester til Chamonix hver dag i som-

mersesongen.

Det er nesten ikke til å tro.

Heldigvis er det ikke alle som ønsker å klatre Cosmique -ryggen.

– KOM IGJEN, roper Wolfgang.

– Det er bare å slenge rompa utfor stupkanten og la det stå til.

Vi har klatret i to timer. Nå står vi ved et rappellfeste sammen med taulag fra

Italia, Frankrike, England og Tyskland. Det oppstår kø for å fi re seg utfor, den

mest eksotiske køen jeg noen sinne har stått i.

Det er hundrevis av meter ned på den ene siden. Og tusenvis av meter ned på

den andre siden. Likevel drar folk fram baguetter og croissanter som om de satt

på kafé. Mont Blanc speiler seg i solbriller. Langt, langt der nede går turistene

rundt i sentrum av Chamonix.

Her oppe under skyene sitter vi.

Og føler oss høye.

SÅ ER DET VÅR TUR. Vi fi rer oss utfor kanten og ned ei bratt, trang renne. Så følger

vi noen smale hyllepartier før vi kommer til en loddrett vegg på ca. 30 meter. Skal

vi opp der? Med stegjern på føttene?

– Ja wohl, sier Wolfgang.

Og smiler slik Arnold Schwarzenegger smilte på åttitallet.

YOU CAN TALK as much as you like about Cortina, Zermatt, St Anton. You can

chatter away about Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb.

But nothing beats Chamonix.

Nothing could ever beat Chamonix.

This French revelation.

The capital of the Alps.

AND HERE I AM, at Aiguille du Midi, 3,800 m above sea level, attached by a 9 mm

thick rope, nerves strung tighter than piano wire. We’ve taken the cable car from

Chamonix straight up here. Now we preparing to descend an infamous ridge,

with a 200 m sheer drop to the right and a 2,000 m sheer drop to the left. After

which we will make our way across a few hundred metres of glacier before clim-

bing the Arête de Cosmiques on the other side of the Aiguille du Midi.

That, at least, is the plan.

God only knows if it’s a good plan.

First on the rope is photographer Frode Sandbech, tightly gripping an ice-axe

and talking about snow getting trapped under the crampons. At the back, on

the other end of the rope, is our mountain guide Wolfgang Huber, who lives in

Chamonix. And way out in front, without a rope, is Wolfgang’s Swedish girlfriend

Eva Eskilsson. She has climbed down this knife-edged ridge so many times that,

for her, it seems like a stroll in a Stockholm park.

“There’s one thing you all must promise me,” says Wolfgang.

“You must not trip over your crampons. That’s dangerous.”

“How dangerous?” I ask.

“So dangerous you really don’t want to know,” says Wolfgang.

And then we are off . Slowly, slowly down the ridge. For some reason I fi nd

myself humming a ballade by Celine Dion.

IT IS SAID that Chamonix was created by God on the eighth day – to give pleasure

to skiers, climbers, mountaineers, mountain bikers, paragliders, fell runners and

base-jumpers.

If that is the case, He did a fantastic job.

The fi rst tourists arrived in Chamonix on 21 June 1741. They were the British

aristocrats Pocock and Windham – and they were not sure what kind of welcome

they would receive. Perhaps the inhabitants of Chamonix were barbarians who

killed tourists and ate them for dinner with a spot of wine and cheese? Pocock and

Windham were taking no chances, and had equipped themselves with quantities

of weapons and bodyguards. Quite unnecessarily. As it turned out the people of

Chamonix were so hospitable that Pocock and Windham thought they had arrived

in heaven. And on their return to Britain they spread the word about the most be-

autiful valley in the Alps.

And about the huge mountain, Mont Blanc.

It would be 45 years before anyone managed to reach the top. On August 8th 1786

two Frenchmen, Balmat and Paccard, became the fi rst people to stand on Europe’s

roof.

That started a new era of tourism in Chamonix.

Today between 80,000 and 100,000 people visit Chamonix every day during

the summer season.

It almost beggars belief.

“COME ON,” shouts Wolfgang.

“Just chuck your butt over the cliff and go for it.”

We have been climbing for two hours. We are now standing by an abseiling

point together with roped teams from Italy, France, Britain and Germany. We are

queuing to go over the edge. The most exotic queue I have ever waited in.

On the one side is a drop of several hundred metres. On the other side a drop

of several thousand. But people are munching on baguettes and croissants as

if they were sitting in a pavement cafe. You can see Mont Blanc refl ected in

people’s sunglasses. And way, way down there the tourists are going about their

business in the centre of Chamonix.

While up here, under the clouds, are we.

So high, so high.

AND NOW IT’S OUR TURN. We lower ourselves over the edge and down a steep,

1.EUROPAS TAK: Wolfgang Huber

med det enorme Mont Blanc-

massivet bak seg.

2. PÅ NÅLER: Cosmique-ryggen i

Chamonix byr på morsom klatring i

unike omgivelser.

3. UTSTYRET: Eva Eskilsson viser

fram noen av klatreutstyret som

kreves for å gå denne ruta.

1. EUROPE’S ROOF: Wolfgang

Huber with the enormous Mont

Blanc massif behind him.

2. PINS AND NEEDLES: The

Cosmique ridge at Chamonix off ers

fun climbing in unique environs.

3. THE EQUIPMENT: Eva Eskilsson

shows some of the climbing gear

that’s needed on the route.

1

3

2


Eva leder opp. Hun plasserer fronttaggene på stegjernene i mikroskopiske,

små hull i veggen. Det ser lekende lett ut. Men viser seg straks å være oppsikts-

vekkende vanskelig. Har du noen gang forsøkt å klatre opp en bratt fj ellknaus

med 12 spisse jerntagger under skoene? Det føles litt som å være Bambi på isen.

Bare at lyden er mye høyere, mye mer skjærende, mye mer skremmende.

Jern mot stein.

Mennesket mot tyngdekraften.

– Kom igjen, sier Wolfgang.

– Ta i nå!

Jeg skulle gjerne fått til noen elegante bevegelser. Jeg skulle gjerne blitt assosi-

ert med en Himalayaklatrer.

Men 20 meter under meg står en guide fra Milano og ler.

Han ser ut som om han kommer rett fra Mount Everest.

Jeg ser ut som om jeg kommer rett fra en kaff ebar i Oslo.

VI KLATRER VIDERE. Cosmique-ryggen er ikke verre enn mange norske fj ell-

rygger – men lufta er betydelig tynnere. Jeg kjenner hodepinen komme snikende

under hjelmen. Jeg stopper for å drikke.

Jeg drikker en liter vann.

Det hjelper ikke.

Hodepinen er kommet for å bli.

Men nå kan jeg høre japanske turister juble i det fj erne. De står på plattformen

ved Aiguille de Midis toppstasjon og studerer klatrere gjennom teleobjektiver.

– Vi er dagens attraksjon, sier Eva.

– Ser jeg barsk ut? spør jeg.

– Eller bleik?

Eva bare smiler og leder de siste taulengdene fram til japanerne. For å komme opp

til de må vi klatre opp en ti meter høy jernstige. Under rumpa mi er avgrunnen.

Defi nisjonen på avgrunnen.

Turistene knipser og ser andektig på oss.

Jeg glemmer hodepinen et øyeblikk.

Helt til ung mann besvimer av høydesyke ved siden av meg.

Da kjenner jeg meg litt sliten, jeg også.

narrow gully. Then we traverse a series of narrow shelves before we arrive at

a vertical wall, about 30 m high. Are we meant to climb that? With crampons on

our feet?

“Ja wohl,” says Wolfgang.

And smiles like Arnold Schwarzenegger did in the 1980s.

Eva leads the way. She places the front spikes of her crampons in micros-

copically small chinks in the wall. It look like child’s play, but soon proves to be

astonishingly diffi cult. Have you ever tried climbing up a sheer rock wall with

12 sharp iron spikes under your shoes? It feels a bit like Bambi on ice. Only much

louder, much sharper, much scarier.

Iron on rock.

Man against gravity.

“Come on,” says Wolfgang.

“Put some eff ort into it!”

I would like to have made some elegant moves. I would like to be mistaken for

a Himalayan mountaineer.

But 20 m below me stands a guide from Milan – and laughs.

He looks like he’s just come straight off Mount Everest.

I look like I’ve just come straight out of an Oslo coff ee bar.

WE CLIMB ON. The Arête de Cosmiques is no worse than many Norwegian

mountain ridges. But the air is considerably thinner. I feel a headache start to

sneak in under my helmet. I stop for something to drink.

I drink a litre of water.

It doesn’t help.

The headache is here to stay.

But now I can hear the joyful cries of some Japanese tourists off in the dis-

tance. They are standing on the platform at the Aiguille du Midi’s top station,

studying the climbers through telephoto lenses.

“We are the attraction of the day,” says Eva.

“Do I look tough?” I ask.

“Or pale?”

Eva just smiles and leads the last few rope lengths up to the Japanese. To reach

RETT NED: Terrengsykling i Flégère. RIGHT DOWN: Mountain biking at Flégère. FULL FART: Wolfgang Huber i Flégère. FULL SPEED: Wolfgang Huber in Flégère.


CHAMONIX ER IKKE BARE høye fj ell, bratte snørenner og tre-

dagersskjegg. Chamonix er også et koselig sentrum, med

et utall restauranter, sportsbutikker og suvenirsjapper. Her

vandrer amerikanske pensjonister og russiske milliardærer

fram og tilbake på jakt etter goretexjakker, plastikkdyr

og ostefondue. Wolfgang og Eva vet hva vi skal holde oss

unna og hvor vi skal gå. På den skandinaviske restauranten

Chambre Neuf får vi servert god mat og god drikke. Vi be-

gynner å prate om morgendagen. Om terrengsykling. Om

gondoler som tar oss opp til de beste stiene. Om downhill-

sykler store som en Harley Davidson.

Vi gleder oss.

OG SÅ SYKLER VI. Og dagen etter løper vi. Chamonix viser

seg fra alle sine sider: sola steiker, det regner katter og hun-

der, utsikten tar pusten fra oss, tåka gjemmer alle fj ell. Og

høyt der oppe, den tredje dagen, iført joggesko, og med en

espresso og en banan i magen, tenker jeg at Chamonix er

for bra til å være sant.

Dette er en løgn.

Dette er et manipulert prospektkort.

Hele stedet må være tegnet i Photoshop av en gal fri-

luftsmann.

them we have to climb up a 10 m iron ladder. Beneath my

backside is the abyss.

The defi nition of the abyss.

The tourists snap away with their cameras and watch

us, awestruck expressions on their faces.

I forget my headache for a moment.

Until the young man next to me faints from altitude

sickness.

Then I feel a wee bit tired, too.

CHAMONIX IS NOT JUST high mountains, steep, snow-fi lled

gullies and three-day stubble. Chamonix is also a cosy town

centre, with countless restaurants, sports shops and kiosks

selling souvenirs. American tourists and Russian billionaires

wander back and forth searching for Goretex jackets, plastic

animals and cheese fondues. Wolfgang and Eva know the

places to go and the places to avoid. At the Scandinavian re-

staurant Chambre Neuf we tuck into a good meal, and start

talking about tomorrow. About mountain biking. About ca-

ble cars to take us to the best paths. About downhill bikes as

big as a Harley Davidson.

I can’t wait.

AND SO WE CYCLE. And the day after that, we run. Chamonix

shows all its many faces: the sun bakes down, it rains cats

and dogs, the views take our breath away, the fog hides

the mountains entirely. And high above, on day three, with

trainers on my feet, and an espresso and a banana in my

stomach, I think that Chamonix is too good to be true.

This is a lie.

This is an airbrushed picture postcard.

The whole place is a Photoshopped montage put together

by a mad outdoorsman.

VELKOMMEN TIL

CHAMONIX

Nærmeste fl yplass ligger i Geneve. Ca. én

times kjøring i leiebilen til Chamonix– eller

sett deg på et tog eller en buss.

Det fi ns svært mange overnattingstilbud

i Chamonix – alt fra campingplasser til

designhoteller. Utvalget fi nner du på www.

chamonix.com.

Sommersesongen starter gjerne i juni og

varer et stykke ut i september. Reis hit for å gå

fj ellturer og toppturer, for å klatre, for å sykle

eller løpe i terrenget, for å paraglide eller bare

nyte naturen fra en kafé.

Vi kan på det varmeste anbefale UIAGM-

fj ellføreren Wolfgang Huber. Han kan ta deg

med på fantastiske turer i Chamonix eller

andre steder i Alpene. Kontakt Wolfgang på

tlf. 0033 (0) 615 312984 eller gjennom hjem-

mesiden www.mountain-spirit-guides.com

FAKTA

WELCOME TO

CHAMONIX

The nearest airport is Geneva. Chamonix is

around a one-hour drive away in a hired car, or

you can take the train or a bus.

There are lots of places to stay in Chamonix

– everything from campsites to designer

hotels. You will fi nd a complete listing at www.

chamonix.com.

The summer season usually starts in June

and lasts until around mid-September. Come

here to walk, hike or climb in the mountains,

to cycle or run cross-country, to paraglide or

simply enjoy the scenery from a cafe table.

We can warmly recommend UIAGM

mountain guide Wolfgang Huber. He can take

you on fantastic tours in Chamonix or other

places in the Alps. Contact

Wolfgang on tel: 0033 (0) 615 312984 or

visit www.mountain-spirit-guides.com.

FACTS

TERRENGLØP: Norrønas Olivier Gouby og Eva Eskilsson. TRAILRUNNING: Norrøna’s Olivier Gouby and Eva Eskilsson.


REDNINGSMANNEN: Lege

Bernard Fontanille er en av

heltene i Gendarmerie de Haute

Montagne – fj ellredningstjenesten

i franske Chamonix. Hvert år

utfører Bernard og hans kolleger

1800 redningsoppdrag!

LIFESAVER: Dr. Bernard

Fontanille is one of the heroes

of the Gendarmerie de Haute

Montagne – the mountain rescue

service of Chamonix, France. Each

year Bernard and his colleagues

perform 1,800 rescue missions!



Mont Blanc has a dark side: hundreds of people killed

or injured every year. The mountain rescue service is

constantly ready to help. Norrøna Magazine has been

granted rare access to the rescue base.

The heroes of

Heltene i Chamonix

Mont Blanc har en skyggeside: hundrevis av skadede

og døde hvert år. Fjellredningstjenesten står alltid

parat til å hjelpe. Norrøna Magazine fi kk et eksklusivt

besøk på redningsbasen.


REDNINGSØVELSE:

Fjellredningstjenesten i Chamonix

i Frankrike har som oftest fl ere

krevende oppdrag hver dag. Har de en

ledig stund, bruker de den på å øve.

Her fra et tindespir ved Flégère.

RESCUE DRILL: The mountain

rescue service of Chamonix generally

performs several challenging rescues

a day. Any free time is spent practicing.

Here at a spire at Flégère.


KLOKKA ER 10.13 på Base de Secours i landsbyen La Praz utenfor Chamonix.

Doktor Bernard Fontanille (38) står på helikopterlandingsplassen med stive fj ell-

støvler, Patagonia-bukse, stegjern, Smith goggles og en oransje vest smekkfull

med sprøyter og smertestillende medikamenter. En engelsk klatrer er savnet på

Mont Blanc. Ingen vet om han lever. Sola blinker i helikopteret her nede, men på

4000 meter er været et helt annet.

- Vi fi kk en nødmelding i går ettermiddag, forteller Bernard.

- To engelske klatrere rundt 30 år hadde gått seg bort på vei ned fra Mont Blanc.

De ringte med mobilen og meldte fra om at de søkte ly for været i ei bresprekk -

og at de trengte øyeblikkelig hjelp.

- Hva gjorde dere da?

- Vi dro opp med redningshelikopteret for å lete etter dem. Seint på kvelden

så vi en klatrer som gikk rundt på breen i ca. 4400 meters høyde. Han hadde

sikkert hørt lyden av helikopteret og forlatt bresprekken han og kameraten lå

i. Dessverre var det så mye vind at helikopteret ikke kunne lande. Det eneste

vi kunne gjøre, var å slenge ut en nødpakke med mat, drikke og klær til de to

klatrerne. Mobilen deres døde dessverre hen – så vi fi kk ikke snakket mer med

de to.

- Hva skjedde?

- Tidlig i morges dro vi opp igjen for å lete, igjen. Da så vi nok en gang den ene

klatreren på breen. Nå kunne vi heldigvis plukke ham opp med helikopteret. Han

ble raskt fl ydd til sykehuset nede i dalen. Han hadde en kroppstemperatur på 32

grader og frostskader på både hender og føtter. Kompisen ligger fortsatt inne i

bresprekken høyt oppe på fj ellet. Ingen vet om han lever eller er død.

GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – fj ellredningstjenesten i Chamonix - er ver-

dens mest aktive. Basen har over 1800 redningsoppdrag i året. Bernard er en av

de 10 legene tilknyttet redningstjenesten. Han har brukt fj ellet hele livet som

klatrer, skikjører og terrengsyklist. Han studerte medisin i Grenoble, jobbet ett

år i hæren, videreutdannet seg i anestesi, videreutdannet seg som brannmann

og søkte seg til drømmejobben i Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix.

Han ble godkjent.

- Her rekrutterer man nye medarbeidere på grunnlag av tillit, forteller

Bernard.

- Her må vi kunne stole på hverandre 100 prosent. Vi må vite at alle kan det de

skal kunne. Vi må kunne jobbe sammen under sterkt press.

- Hvilke skader ser du fl est av?

- Jeg ser alt! Vi driver med redning av skadete mennesker i skred, i bresprekker,

i bratte fj ellvegger. Vi driver selvsagt mest med traumatologi – folk har brudd-

skader, hodeskader, åpne sår, frostskader, hjerteattak og så videre. Jeg sørger for

at pasientene får nødvendig smertelindring på vei til sykehuset. De som lever,

da. Vi henter dessverre mange døde, også.

- Hva er tallene for 2008?

- Jeg vet ikke hva totalen blir – men bare i august døde 26 mennesker i fj ellene

her. Det øker hver år. Slik er det når turiststrømmen blir større og større. I som-

mersesongen er det ca. 100 personer som prøver seg på Mont Blac hver eneste

dag. Det går ikke like bra med alle, dessverre.

- Det var en stor skredulykke ved Mont Blanc de Tacul i august 2008?

- Ja, den var grusom. Åtte fj ellklatrere ble tatt av et stort skred. Så vidt jeg vet

har ingen gravd dem ut ennå. Det er altfor mye snø og is.

IT IS 10.13 AM at the Base de Secours in La Praz, a small village just outside

Chamonix. Dr Bernard Fontanille (38) is standing on the helicopter landing pad,

dressed in stiff mountain boots, Patagonia trousers, crampons, Smith goggles

and an orange waistcoat prop full of syringes and painkillers. A British climber is

missing on Mont Blanc. No one knows if he is still alive. Down here the sun glints

off the helicopter, but at 4,000 m the weather is something else.

“We got the alarm yesterday afternoon,” explains Dr Fontanille. “Two British

climbers in their thirties had got themselves lost on the way down from Mont

Blanc. They called in on their mobile phone and said they were seeking shelter

from the weather in a crevasse, and that they needed emergency assistance.”

“What did you do then?”

“We went up in the rescue helicopter to look for them. Late in the evening we

saw a climber wandering round the glacier at about 4,400 m. He had probably

heard the noise of the helicopter and left the crevasse he and his climbing part-

ner were sheltering in. Unfortunately, the wind was so strong that the helicopter

couldn’t land. The only thing we could do was throw down an emergency pack

containing food, drink and clothes to the two men.”

“What happened next?”

“Early this morning we went up to search for them again. We saw the climber

on the glacier again, and were fortunately able to pick him up in the helicopter.

He was quickly fl own to the hospital down in the valley. He had a body tempe-

rature of 320C, and frostbite on his hands and feet. His friend is still lying in the

crevasse, high up on the mountain. No one knows if he is alive or dead.”

GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – the mountain rescue service in Chamonix

– is one of the world’s busiest. The base performs more than 1,800 rescue mis-

sions a year. Dr Fontanille is one of 10 doctors attached to the rescue service.

He has spent his whole life on the mountain: as a climber, skier and mountain

biker. He studied medicine in Grenoble, spent a year in the army, trained as an

anaesthetist, trained as a fi refi ghter, then applied for his dream job with the

Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. He was accepted.

“New staff are recruited on trust,” explains Dr Fontanille. “We must be able to

trust each other 100 per cent. We have to know that everybody can do what

they are supposed to be able to do. We have to be able to work under extreme

pressure.”

“What kind of injuries do you see most of?”

“All kinds. We rescue people injured in avalanches, glaciers, sheer rock faces.

Obviously, we deal mainly in trauma medicine – people have bone fractures,

head injuries, open wounds, frostbite, heart attacks, etc. I make sure that the

patients receive the necessary pain relief on the way to the hospital. Those who

are alive, of course. Sadly, we also pick up a lot of fatalities.”

“How many?”

“I don’t know what the overall fi gure is – but in August 2008 alone, 26 people

died in the mountains here. And the numbers increase every year. That is what

happens when the infl ux of tourists gets bigger and bigger. During the summer

season around 100 people try their luck on Mont Blanc every single day. Not all

of them emerge unscathed, unfortunately.”

“There was a major avalanche at Mont Bland de Tacul in August 2008.”

“That was awful. Eight climbers were caught in a huge avalanche. As far as I

know none of them has been dug out yet. There is simply too much snow and ice.”


BERNARD OG RESTEN av mannskapet tar av med helikopteret for å gjøre et forsøk

på å fi nne den gjenværende engelskmannen på Mont Blanc. Vi blir stående å se

på operasjonen. Etter bare ti minutter er helikopteret tilbake på bakken. Bernard

bøyer seg ned under rotorene og kommer bort til oss.

- Det var håpløst. Altfor sterk vind. Helikopteret vinglet fra side til side der

oppe – fl ere av redningsarbeiderne om bord ble fl ysyke og måtte spy i små papp-

beger!

- Du da?

- Nei, jeg blir heldigvis sjelden fl ysyk.

- Blir du noen gang redd?

- Ikke direkte redd. Den dagen jeg blir det, kan jeg slutte med det samme. Da er

det over og ut i denne jobben. Men jeg innrømmer selvsagt at jeg blir tankefull

noen ganger. Og jeg blir kun med på de oppdragene hvor det er helt nødvendig

at en lege er med. Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier

med helikopteret.

- Hvordan da?

- Den ene gangen var det motoren som sviktet. En kvinnelig lege hang i

vaieren under helikopteret da det skjedde – de rakk så vidt å vinsje henne inn i

helikopteret før det kræsjlandet. Heldigvis ble ingen skadet. Den andre gangen

var det en redningsoperasjon tett inntil en fj ellvegg. På grunn av sterk vind kom

rotorbladene inn i fj ellveggen. Det sier seg selv at det ikke er bra. Men piloten var

svært dyktig, og klarte å nødlande på breen nedenfor.

BERNARD MENER AT det ikke nødvendigvis er noen link mellom uerfarenhet i

fj ellet og ulykker.

- I fj ellet kan du være uerfaren og veldig heldig hele tida, sier han.

- Eller du kan være veldig erfaren og veldig uheldig én gang. Det er umulig å si

på forhånd hvem som vil komme helskinnet ned fra fj ellet.

Det spraker i walkietalkier. Det nærmer seg et nytt forsøk på å fi nne den sav-

nede engelskmannen. Været skal kanskje bli verre – så det haster med å prøve.

- Mannen der oppe har sikkert en svært lav kroppstemperatur nå. Men vi kan

ikke gi opp håpet. Vi har blant annet erfaringene fra den kvinnelige legen som

ble reddet opp av ei breelv ved Narvik i Norge. Hun hadde en kroppstemperatur

så lav som 13,8 grader – og overlevde. Det var et under – men også en påmin-

nelse om at det utrolige går an, sier Bernard.

Vi forlater ham på redningsbasen. Han skal snart ut og fl y, igjen.

SEINERE SAMME ETTERMIDDAG møter vi ham ved Gendermerie de Haute

Montagnes hovedkvarter i sentrum av Chamonix. Her står en minnestøtte over

alle fj ellredningsmennene som har omkommet på jobb i Frankrike. Her står en

stor kikkert på terrassen – slik at ledelsen kan følge med på operasjonene på

Mont Blanc. Vi er spent på hva som har hendt siden sist vi traff hverandre.

- Vi fant til slutt den savnede engelskmannen, sier Bernard.

- Men det var for seint. Han var død.

DR FONTANILLE AND THE REST of the crew take off in the helicopter to try and

fi nd the remaining British climber on Mont Blanc. We stay behind to watch the

operation. After about ten minutes the helicopter is back on the ground. Dr

Fontanille ducks under the rotor blades and comes towards us.

“It was hopeless. Much too strong wind. The helicopter was thrown from side

to side up there – several of the rescue workers on board were air sick and had to

throw up in little paper cups!”

“What about you?”

“No, luckily I don’t get air sick very often.”

“Are you ever scared?”

“Not exactly scared. The day that happens I may as well quit immediately. That

would be over and out for this job. But I do admit to having concerns from time

to time. And I only go on missions where it is imperative to have a doctor along.

This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter

accidents.”

“What happened?”

“Once, the engine failed. A woman doctor was hanging on the wire beneath

the helicopter when it happened. They just managed to winch her on board be-

fore they crashed. Luckily, no one was injured. The second time was during a res-

cue operation close up to a rock wall. A gust of wind pushed the rotor blades into

the rock. It goes without saying that that’s not good. But the pilot was extremely

skilled and managed to make an emergency landing on the glacier below.”

DR FONTANILLE BELIEVES THAT there is not necessarily any link between inex-

perience and accidents on the mountain.

“On the mountain you can be inexperienced and very lucky all the time,” he

says. “Or you can be very experienced and very unlucky, just once. It is impos-

sible to predict who will come safely down off the mountain.”

Walkie-talkies crackle into life. It is almost time to make another attempt to

fi nd the missing Briton. The weather may get even worse, so there is little time

to lose.

“The man up there now has a very low body temperature, without doubt. But

we cannot give up hope. Just look at the woman doctor who was rescued from a

glacial river near Narvik in Norway. Her body temperature was as low as 13.80C

– and she survived. It was a miracle, but also a reminder that the most amazing

things can happen,” he says.

We leave him at the rescue base. He is due to fl y out again very soon.

LATER THAT SAME AFTERNOON we meet him again at the Gendermerie de Haute

Montagne’s headquarters in the centre of Chamonix. Here is a memorial to all the

mountain rescuers who have died in the line of duty in France. There is a huge

telescope on the terrace, so that the rescue coordinators can monitor operations

on Mont Blanc. We are keen to know what has happened since last we met.

“We found the missing British climber in the end,” says Dr Fontanille. “But we

were too late. He was dead.”

– Det er jo farlig, dette her. Bare

i sommer har vi hatt to havarier

med helikopteret.

“This is a dangerous business.

This summer alone we have

had two helicopter accidents.”

Bernard Fontanille, Chamonix doctor


UT OG FLY: - Den dagen jeg blir redd, kan jeg slutte med det samme. Da er det over og ut i denne jobben., sier lege Bernard Fontaille i fj ellredningstjenesten i franske Chamonix.

FEARLESS: ”The day I’m scared is the day I quit. No way to do the job after that,” says Dr. Bernard Fontaille of the Chamonix mountain rescue service.



FJØRÅ DELUXE: Terrengsykling i Fjørå på Sunnmøre innebærer

øyeblikk som dette – med solnedgang, bratt sti og utsikt til

Storfj orden langt der nede. Det du ser her er selve årsaken til at

Norrønas terrengsykkelkolleksjon heter nettopp Fjørå!

FJØRÅ DELUXE: Mountain biking at Fjørå in Sunnmøre provides

moments like this – at sunset, a steep path with a view over Stor

Fjord. What you see here is the reason Norrøna chose to call its

mountain biking collection Fjørå!


NedoverbakkebygdaDownhill Village

Ei bygd. En fj ord. Et fj ell. Fjørå er terrengsyklingens Shangri La.

A village. A fj ord. A mountain. Fjørå is mountain biking’s Shangri La.


SE, DER SITTER JEG i en leiebil utenfor besinstasjonen Stopp 69 på Sjøholt, Møre og

Romsdal, Norwegen. Jeg har en rosinbolle i høyre hånd og en cola i venstre. Ut av

stereoanlegget strømmer en relativt aggressiv sang av Interpol. Passasjersetene

bak er slått ned. 80 prosent av bilens indre fylles av terrengsykler. Det lukter

jord, sykkelolje og pommets frites. Og hvem er hun som sitter ved siden av meg?

Jo, Ingrid Hokstad. Terrengsykkelfantomet som har overvintret i Chamonix, som

planlegger å fl ytte til kanadiske Fernie, som har ett spørsmål, bare ett viktig

spørsmål:

– Er det lenge til vi er framme i Fjørå nå?

FJØRÅ. For et navn. For en lyd. Prøv å si det høyt: Fjørå. Er det ikke vakkert?

Denne vesle bygda har i alle år lagt i skyggen av sine verdensberømte naboer:

den ville Trollstigen, jordbærbygda Valldal og Geiranger – fj orden over alle fj or-

der. Det eneste Fjørå har vært kjent for, er ei tragisk rasulykke som tok livet av

17 mennesker i 1934.

Fjørå har vært ei frafl ytningsbygd.

Et sted hvor butikken legges ned.

Et sted du kjører forbi.

På vei til noe annet.

MEN SÅ KOM TO sunnmøringer med store dempegafl er på besøk. Året var 2004.

Arild Eidset og Helge Høyvik var på jakt etter smale stier, spektakulære nedfar-

ter, store opplevelser.

I Fjørå fant de alt.

Absolutt alt.

Det var som å fi nne norsk terrengsyklings Shangri La.

Og snart spredte bildene seg over verdens vide vev.

Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hun-

drevis av år.

Jeg så bildene på en dataskjerm for tre år siden og har tenkt på dem hver dag

siden.

OG NÅ ER VI HER. Endelig. Pionerene Arild Eidset og Helge Høyvik har tegnet inn

de viktigste nedfartene for oss. De har ordnet transport til setra – den lokale

grunneieren Ove Vegard Selbuskard kjører oss velvillig så langt veien går med

sin råsterke pick up. Sauene følger oss med falkeblikk. Det er varmt, det er på

grensa til klamt, der vi triller tunge terrengsykler oppover mot Mefj ellet.

Men vi bryr oss ikke.

Hver høydemeter med trilling oppover vil gi ett sekund med ekstase på vei

nedover.

DET ER SEIN KVELD NÅR VI står på toppen, med sjokolade i munnen og fj ell overalt.

Nærmest andektig fi nner vi fram knebeskyttere, albuebeskyttere og hjelmer. Vi

ruller de første meterne langs toppegga.

Jeg har aldri syklet med en så spektakulær utsikt foran forhjulet.

Denne stien går rett til drømmeland

LOOK, HERE I AM in a hire car outside the Stopp 69 petrol station at Sjøholt, in

Møre og Romsdal County, Norway. There’s a raisin bun in my right hand and a

cola in my left. The stereo is blasting a relatively aggressive tune by Interpol. The

rear passenger seats are folded down, and mountain bikes fi ll 80 percent of the

car’s interior. It smells of earth, bicycle oil and fried chips. And who is that seated

beside me? Yes, it’s Ingrid Hokstad. The mountain-bike phantom who spent the

winter in Chamonix and is now planning a move to Fernie, in Canada. She has

just one question, one important question:

”How much farther is it to Fjørå?”

FJØRÅ. What a name. What a sound. Try saying it aloud: FYUH-raa. Well, you’ll

have to trust me: it sounds beautiful. This little village has always been in the

shade of world-famous neighbourhood landmarks like the Trollstigen switch-

back road, the Valldal strawberry valley and Geiranger, that fj ord of fj ords. The

only thing Fjørå itself has been known for is a tragic avalanche that took the

lives of 17 people in 1934.

More recently Fjørå has been losing population. Its one store has closed down.

It’s been the kind of place you drive through, bound somewhere else.

IN 2004, HOWEVER, Fjørå received a visit by two Sunnmøringer. Armed with big

suspension forks, Arild Eidset and Helge Høyvik were on the lookout for narrow

trails, spectacular descents and peak experiences.

In Fjørå they found it all.

Absolutely everything.

They found the Shangri La of Norwegian mountain biking.

Pictures of it soon spread across the World Wide Web. Pictures of a perfect

trail, shaped over hundreds of years by high-mountain dairy maids and foot tou-

rists. I saw the pictures on a computer screen three years ago and have thought

of them every day since.

AND NOW WE’RE HERE. Finally. The pioneers Arild Eidset and Helge Høyvik have

drawn in the most important descents for us. They have also arranged trans-

port for us to a high-mountain summer farm, which in practice means that the

friendly landowner Ove Vegard Selbuskard takes us in his pick-up truck as far

up as the road goes. Sheep stare at us intently. It’s warm, almost muggy, as we

push our heavy mountain bikes still farther up, toward Mefj ellet. But the heat

doesn’t bother us.

We know that every metre of elevation we clear now, on foot, will provide a

second of ecstasy on the way down.

IT’S LATE EVENING as we stand at the summit munching chocolate, with

mountains all around. Almost reverently, we take out our knee pads, elbow pads

and helmets. We roll the fi rst few meters off the peak. I’ve never had such a spec-

tacular view before my front wheel. This trail leads straight to dreamland.

«Bilder av en smal sti, perfekt

shapet av budeier og fotturister

gjennom hundrevis av år.»

“Pictures of a perfect trail, shaped over

hundreds of years by high-mountain

dairy maids and foot tourists .”

1.FJØRÅ CITY: Ikke så mange innbyggere, men

en idyll uten like. 2. TIL SETERS: Grunneier Ove

Vegard Selbuskard har kjørt oss så langt veien

går med pickupen sin. 3. TERRENGFANTOMET:

Ingrid Hokstad liker bratte nedoverbakker – på ski

og sykkel. 4. DEMP DEG: Store dempegafl er er

en fordel i Fjørå. 5. I POSISJON: Ingrid Hokstad vil

raskest mulig ned til fj orden. 1. FJØRÅ CITY: Not

many residents, but what an idyll. 2. TO SUMMER PASTURES: Landowner Ove Vegard Selbuskard

has driven his pickup as far as the road will take

us. 3.TERRAIN PHANTOM: Ingrid Hokstad likes

steep downhill stretches, on skis and bikes. 4. SHOCKING: Big shock absorbers are an advantage

at Fjørå. 5. IN POSITION: Ingrid Hokstad wants to

reach the fj ord as quick as she can.

1

2

4 5

3


VELKOMMEN TIL FJØRÅ

Fjørå er et bittelite tettsted mellom Valldal og

Tafj ord i Møre og Romsdal fylke. Du kan kjøre hit via

Romsdalen og Trollstigen. Eller du kan kjøre hit via

Strynefj ellet og Geirangerfj orden. Du kan også fl y

til Ålesund lufthavn Vigra, leie bil eller ta buss i ca.

to timer til Valldal. Fra Valldal går det noen sjeldne

busser til Fjørå på sommerstid.

Du kan kjøre bil til den øverste gården i Fjørå på

ca. 600 m.o.h. Derfra går det en grusvei til setra

som ligger enda noen hundre høydemeter lenger

opp. Denne grusveien er dessverre stengt for

andre enn grunneierne. Men fortvil ikke – du kan

ringe grunneier og friluftsentusiast Ove Vegard

Selbuskard på mobil 0047 97500550 og spørre om

han kan ta deg selv, dine venner og alle syklene på

pickupen opp til setra. Spør ham om pris!

Nærmeste overnatting på campingplassen i

Fjørå eller på en av campingplassene i Valldal. Velg

mellom telt eller hytte.

Les mer på www.terrengsykkel.no

WELCOME TO FJØRÅ

Fjørå is a tiny community between Valldal and

Tafj ord in Møre og Romsdal County. You can drive

there via Romsdalen and Trollstigen, or you can

drive there via Strynefj ellet and Geirangerfj orden.

You can also fl y to Ålesund Airport-Vigra, then

either hire a car or take the bus approximately two

hours to Valldal. From Valldal there are somewhat

infrequent buses to Fjørå in the summer.

You can drive to the highest-elevation farm

in Flørå, which is about 600 metres above sea

level. From there a gravel road proceeds to the

summer farm several hundred metres farther up.

This gravel road is unfortunately closed to all but

the landowners. But don’t despair – you can call

landowner and outdoor enthusiast Ove Vegard

Selbuskard on his mobile phone at +47 975 00

550 and ask if he’d be willing to take you, your

friends and your bikes up to the summer farm in his

pick-up. Ask him the price!

The closest place to stay is the campground in

Fjørå or one of the campgrounds in Valldal. You can

choose tent or cabin.

FAKTA

FACTS

KVELDLYS: På sommerstid kan du sykle i

Fjørå til langt på kveld. Her er klokka 22.48.

EVENING LIGHT: You can cycle late into the

summer night at Fjørå. It was 10:48 p.m.

when this picture was shot.


ecs – eschler comfort system The Eschler Comfort System is a proven, coor-dinated system of fabric layers. Converted into apparel, it provides an optimal climate for the body, a pleasant feel, and maximum comfort.

e1 – AbsorptionEschler e1 fabrics actively absorv perspiration without drying out the skin. Thanks to their hygienic, skin-friendly qualities and freedom of movement, they ensure outstanding wearer comfort.

e2 – InsulationEschler e2 fabrics keep the body warm in cold weather. They help regulate the climate against the skin, and thus ensure optimal thermal bal-ance of the body.

e3 – ProtectionEschler e3 fabrics are wind and water resistant. Besides providing good protection against the elements, they allow air circulation, which pro-motes optimal breathability.

e3+ Protection PlusEschler e3+ fabrics incorporate modern mem-brane technology and are wind and water-proof. They provide optimal protection even under harsh weather.

QUICK DRY

CHRISTIAN ESCHLER AG | CH-9055 Bühler | Phone +41 (0)71 791 81 81 | Fax +41 (0)71 791 81 80 | [email protected] | www.eschler.com


Scenario:

Kjæresteparet Sara og Jon er på fottur i Jotunheimen. Været er ikke noe å skryte

av: det regner, det er tåke og bare ni plussgrader. Plutselig sklir Jon på en glatt

stein og faller med hodet først ned i ura. Han får et stort sår i panna og klager

over sterke smerter i hodet og venstrehånda. Han prøver å reise seg, men blir

svimmel og må legge seg ned. Så kaster han opp to ganger. Det er ingen mobil-

dekning på stedet. Det er fl ere timer å gå til nærmeste hytte med telefon. Hva

skal Sara gjøre?

Fjelldoktorens svar:

Hjerneskallen er hard, relativt tett og skal beskytte hjernen vår. Den er fylt av

væske og hjernen er forankret i bunnen. Hjernen fl yter dermed rundt i «myke»

omgivelser. Ved et hardt slag kan hjernen støte mot innsiden av skallen og man

får en hjernerystelse. Hjernerystelser er ikke nødvendigvis alvorlige, men en

blødning inne i den tette hjerneskallen vår er farlig. Det er ikke plass til så mye

mer enn det som er der fra før, og etter hvert som blodet presser seg inn vil tryk-

ket øke og hjernen bli skviset. Det tar gjerne noen timer før dette rekker å skje.

Ofte vil man da bli mindre og mindre i stand til å holde seg våken. Man kan bli

kvalm, kaste opp, ikke tåle skarpt lys og føle smerter i hodet.

Hva så med Jon? Er det mulig å vite om han har en blødning inne i skallen eller

om han bare har pådratt seg en lettere hjererystelse?

Jon har vært bevisst hele tiden. Sara har sett at han falt og trolig kjeftet litt på

ham fordi han var uforsiktig. Han har kanskje til og med svart tilbake at dette

er et dårlig tidspunkt å kjefte på. Det er et godt tegn. Hos en ung, frisk person

som faller og slår hodet uten å bli bevisstløs er sjansen for å få en blødning inne

i hodet minimal. Selv ved bevisstløshet i opp mot fem minutter vil sjansene for

alvorlig blødning inne i hodet være små dersom man er våken og klar i etterkant.

Det å bli uvel og kaste opp kort tid etter at man har skadet seg er ikke så uvanlig,

og kan alene ikke brukes som en indikator på alvorlig hodeskade. Så lenge Jon er

våken og vet hvilket årstall det er, kan Sara dermed roe det hele ned og gi Jon litt

tid til å summe seg mens hun plastrer pannen hans.

Dersom armen har fått en litt rar vinkel kan man anta at den er brukket, men

også armer med brudd kan se nokså normale ut på utsiden. Så lenge armen ikke

står veldig ute av stilling, vil god førstehjelp være å kjøle ned og å avlaste med en

fatle eller lignende. Dersom det er åpenbart at armen er brukket, og man har fått

et slags «nytt ledd» litt ovenfor håndleddet, bør man spjelke med noe stivt.

Jon har nå fått plaster i pannen og fatle til sin venstre hånd. Han er ferdig med

å kaste opp og har kanskje fått smertestillende fra Saras lommeapotek. Hva nå?

Turen virker å være spolert, og retur til hytte med telefondekning er mest for-

nuftig. Sara og Jon bør gå sammen, og bare dersom han ikke er i stand til å gå

videre bør hun forlate ham for å hente hjelp. Husk alltid at dersom man må gå

fra noen i fj ellet for å hente hjelp, så skal man vite hvor det er og merke av stedet

på kartet.

Den som blir igjen bør få alt av klær man kan unnvære, for det blir raskt kaldt

når man er skadet og ikke orker å holde seg i aktivitet.

Scenario:

Sara and Jon are on a hike in the Jotunheimen range. The weather could be bet-

ter: it’s raining, foggy and only 9 degrees C. Suddenly, Jon slips on a stone and

goes headfi rst down the slope, sustaining a big cut to the forehead. Afterward

he complains of serious head pain and a hurt left hand. He tries to get up, but

becomes dizzy and must lie down. Then he throws up, twice. There is no mobile

phone coverage in the area. The nearest cabin with a telephone is several hours’

hike away. What should Sara do?

The doctor’s advice:

The skull is hard, relatively impervious, and it’s supposed to protect our brain.

It is fi lled with fl uid, with the brain anchored at the base. The brain thus fl oats

around in ”soft” surroundings. With a hard blow to the head, the brain may slam

against the inside of the skull, causing a concussion. Concussions are not ne-

cessarily serious, but any bleeding inside the enclosed braincase is dangerous.

There’s no room for much more fl uid than is already there, so as blood pushes in

it raises the pressure, and enough blood will squeeze the brain. It may take hours

before that point is reached. The victim will often have an increasingly hard time

staying awake. He or she may become nauseous, throw up, feel head pain and

shy away from sharp light.

So what about Jon? Is it possible to determine whether he has haemorrhaged

(bled) internally? Perhaps he has only suff ered a light concussion?

Jon has been conscious the whole time. Perhaps Sara saw him fall and scolded

him for being careless. Jon might even have replied that now is not the time for

a scolding. That would be good sign. A young, healthy person who falls and hits

his head without losing consciousness is highly unlikely to have internal ble-

eding. Even with unconsciousness lasting as long as fi ve minutes, the chance

of serious bleeding inside the skull is small, assuming the victim is awake and

clear-headed afterwards. Feeling unwell and throwing up a short time after an

injury is not unusual, and by itself need not indicate a serious head injury. As

long as Jon is awake and knows what year it is, Sara can take a moment to calm

the situation and let Jon collect himself while she bandages his forehead.

If there’s an odd angle to his arm, she’ll be wise to assume it’s broken, but even

arms that look fairly normal on the outside may be broken. As long as it’s not way

out of position, good fi rst aid would be to cool it down and support it with some

sort of sling. If it’s obviously broken, and the victim seems to have a ”new joint”

just above the wrist, it should be splinted with something stiff .

Jon has now got a bandage on the forehead a sling for his left hand. He’s done

throwing up and has perhaps taken a pain reliever from Sara’s pocket dispensa-

ry. What then? The hike seems ruined, and the most sensible thing would be to

make their way to that cabin with the telephone. Sara and Jon should walk to-

gether, and only if he’s not able to go on should she leave him to get help. Always

remember that if you leave someone in the mountains to go and fi nd help, you

must know the location and mark it on the map.

The person left behind should be given every article of clothing you can spare,

since injured people chill quickly and may be unable to generate warmth through

activity.

FJELLDOKTOREN THE MOUNTAIN DOCTORLegen og fj ellmannen Øyvind Yksnøy (32) vil i hver utgave av Norrøna

Magazine gi gode råd om hva du skal gjøre når det skjer ulykker i fj ellet.

Øyvind liker best toppturer på ski eller med klatreutstyr, og har bakgrunn

som sanitet i Forsvarets Telemark Bataljon.

In every issue of Norrøna Magazine, physician and mountain man

Øyvind Yksnøy (32) will advise readers how to deal with accidents in the

mountains. A former medic in the Norwegian Army’s Telemark Battalion,

Øyvind is happiest when climbing or skiing to the very top of a peak.


ILLU

ST

RA

TIO

N: R

UI T

EN

RE

YR

O


FJELLMUSIKK MOUNTAIN SOUNDTRACKJournalist og musikkanmelder Henning Reinton (34) anbefaler tidløse

soundtracks for turer i fj ellet eller bilturen til fj ellet i hver utgave av

Norrøna Magazine.

Journalist and music reviewer Henning Reinton, 34, recommends

timeless soundtracks for hiking in – or driving to – the mountains. His

column appears in each issue of Norrøna Magazine.

ILLU

ST

RA

TIO

N: S

VE

RR

E M

AL

LIN

G


Interpol Turn On The Bright Lights (2002)

POLFERD. Du har fortsatt ikke helt skjønt dette med mp3-spiller

ute i det fri, sier du? Du vil heller gå en tur i skogen og høre

skogens ro?

Det skal ingen ta fra deg.

Visst er det fi nt med spraking fra bål og åretak i stille vann.

Men på vanlige helge- og ettermiddagsturer er det ofte andre

lyder som dominerer, det er stolheiser som jobber seg over mas-

ter, det er kjeder som slår mot sykkelrammer, det er hundeglam,

eventbyråer og hjulstøy.

Så om du er med på at mp3spilleren har sin plass i turutsty-

ret, er steg to å velge musikk.

Her er det forskjellige skoler. Du har de som velger naturin-

spirert musikk av typen Jan Garbarek, du har de som uteluk-

kende trenger noe med rytme (og uvergelig ender opp med det

besteforeldre i alle land vil kalle dunk-dunk-musikk), og så har

du en liten subgruppe som henter inspirasjon fra sursøt saus,

BonBon-godteri og samtlige fenomen der to motsetninger for-

sterker hver andre, en gruppe som ofte har Interpol på toppen

av spillelista.

Interpol er stålgrå storbyrock, fra gater der ingen helt vet

om det er 1983 eller 2009, det er skittent, depressivt og herlig.

Debutalbumet «Turn On The Bright Lights», som du kanskje

vil kjenne igjen fra fl ere skifi lmer, gjør seg aller best i ørene på

sykkeltur eller til Super-G-svinger etter første heis opp i ditt

favorittanlegg.

InterpolTurn on the Bright Lights (2002)

POLE JOURNEY. You say you don’t need an MP3 player in the

great outdoors? You prefer the soft sounds of Mother Nature?

Well, to each his own.

Of course the crackling of a campfi re is music in itself, and

so is the gentle splashing of a canoe paddle. But weekend and

afternoon outings often expose us to a diff erent class of sound,

like grinding ski-lift pulleys, rattling bike chains, barking dogs

and whizzing cars.

If you agree an MP3 player might just smooth out those

rough aural edges, all that’s left is to choose your music.

There are two schools of thought. Some choose music in-

spired by nature, like that of Jan Garbarek, while others have

taste running exclusively to rhythm (and to something that

grandparents around the world call dunk-dunk music). You also

have a small subgroup that fi nds inspiration in sweet-and-sour

sauce, tart candy drops and any phenomena in which op-

posites attract and amplify each other. These listeners often

have Interpol at the top of their playlist. Interpol is steel-gray,

big-city rock, from streets where nobody quite knows whether

it’s 1983 or 2009, where it’s dirty, depressing and great fun.

Interpol’s debut album, ”Turn on the Bright Lights”, which you

might recognize from ski fi lms, best fi lls the ears on bicycle trips

or descending through Super G turns after your fi rst trip up the

lift.

BeirutGulag Orkestar (2006)

UTFERDSTRANG. Hørt vandrehistorien om da

Dalai Lama første gang fl øy til USA en gang

på sekstitallet? Vel framme ventet et tettpak-

ket, offi sielt program, men Dalai Lama nektet

å forlate fl yplassen på fl ere dager, fordi han

ville vente på at sjelen hans også skulle komme

fram.

Det arter seg akkurat motsatt når et turpro-

sjekt tar form.

Kroppen din sitter foran kjøkkenbordet og

ser på 711-kart.

Sjelen din, derimot, har reist i forveien og har

allerede slått opp teltet og fått fyr på primusen.

Muligens er det samme drivkraft som ligger

bak «Gulag Orkestar», forskjellen er at musikk,

i motsetninger til turer i det fri, lar seg realisere

i heimen. Denne plata ble for en stor del til på

gutterommet til den da 19-årige Zach Gondon

fra Alberqueque i New Mexico, men høres ut

som den er vokst ut av jorda ett sted på Balkan.

Det er trompeter, ukulele og trekkspill, alt sånt

som ingen ungdommer får utlevert i rockeverks

tedet, men som kan være rock likefullt.

PS. Rett etter at han ga ut «Gulag Orkestar»,

fl ytta Zach Gordon til New York.

BeirutGulag Orkestar (2006)

GOTTA GO. Did you hear about the fi rst time

the Dalai Lama fl ew to the United States in

the 1960s? Legend has it that despite a busy,

offi cial programme of activities, the Dalai Lama

refused to leave the airport for several days.

He was waiting for his soul to catch up.

If you’re like us, you have the opposite pro-

blem when a new journey begins to take shape.

You sit at the kitchen table staring at Michelin’s

711 map of Scandinavia. Your soul, by contrast,

has travelled in advance and has already pit-

ched the tent and lit the Primus stove. This

same dynamic may be behind ”Gulag Orkestar”,

the diff erence being that musical pleasure, un-

like hiking, can also be experienced at home.

This album was realized for the most part in

the hobby room of 19-year-old Zach Condon of

Albuquerque, New Mexico, but it might as well

have risen out of the earth somewhere in the

Balkans. There are trumpets, ukuleles, accordi-

ons and all sorts of unlikely instruments that

turn out to make rock nonetheless. P.S.: Right

after he put out ”Gulag Orkestar”, Zach Condon

moved to New York.

Buddy MilesThem Changes (1970)

TURKAMERATEN. Noen folk holder det å kaste

ett blikk på, og så vet man det er bra å dra på

tur med dem. Om Buddy Miles var mannen for

de lange dagsmarsjene, vites ikke, men ta et

kjapt kikk på coveret, se skjorta, se de hånds-

bygde trommene og se håret, håret!, og du ser

at det er fj ellet selv som sitter der på tromme-

krakken.

Miles spilte sammen med Jimi Hendrix i Band of

Gypsies, så han hadde vært ute en vinternatt

før da han i 1970 ga ut soloalbumet «Them

Changes», en av rockens skjulte skatter. Buddy

tilhører den gruppen av trommeslagere som

faktisk kan synge, ikke bare skapelig (tenk

Phil Collins), men så bra at når han på denne

plata gjør Neil Youngs «Down By The River»,

er det noe selvfølgelig, enkelt og vakkert over

det, og så bra at når han gjør Allman Brothers

«Dreams» og synger pulled myself outta

bed/put on my walkin’ shoes/went up on the

mountain/to see what I could see, så har du

lyst til ta turen sammen med ham, to steg bak,

i vindskyggen fra håret.

Buddy MilesThem Changes (1970)

HIKING BUDDY. Once in a while, all you have

to do is look at someone and you know

you’ve found a good hiking mate. Who knows

whether Buddy Miles really enjoyed a daylong

mountain march, but take a look at that album

cover, at the shirt, the homemade drums, the

hair – that glorious hair! – and it’s obvious the

mountain itself has come down to sit at the

drum stool.

Buddy Miles played with Jimi Hendrix on

Band of Gypsies, so he knew a thing or two

about rock in 1970 when he gave out the solo

album ”Them Changes”, a hidden treasure.

Buddy belongs to that select group of drum-

mers who can actually sing, and not just

profi ciently (think Phil Collins), but so well

that when he does Neil Young’s ”Down by the

River” on this disc there is something simple,

beautiful and obvious about it. When he per-

forms the Allman Brothers’ ”Dreams” and sings

Pulled myself outta bed/Put on my walkin’

shoes/Went up to the mountain/To see what I

could see – well, you just want to go with him,

two steps behind, drafting on that big hair.


NORRØNAS MEDARBEIDERE THE NORRØNA STAFF

Jørgen Jørgensen Per Gunnar Haugen Geir Inge Hansen

Brad Boren

Sofi a Viktorsson

Gemma Pinol Thomas Myhre

Siv Eileen Aalmo

Trond Fagerland

Rosanna Yeh Christian Andre Hervard

Torkel KaroliussenChris Holter

Ásdís Fjóla Ólafsdottir Einar Holmin

Eivind EidslottSiri Østvold

Tirill Klaveness Sund

Karl Heinz Auer

Siri Lien

Michael ”Micke” Johanson

Emilia Borg

Snorre Nilsen

Mats NyströmHege Røgeberg

Erika Edler

Ragnhild Holst

Ida Kalfoss

Frode Sande

Erik Bønkan

Pål Bygdås

Tom Myhre

Birgitte Norenberg

Øyvind Dagestad

Anne B. Heyerdahl


Børre Leif Nilsen Candy LeeVibeke Berg JohansenEldar Askestad

Svein Saghei

Ingrid Møstad

Olivier Gouby

Elizabeth Patterson

Christine Barth

Sissel Sunde Eva Hesserud BjersneLarissa Malsch

Tore A Rustan

Michael Stegger Nielsen

Stephen Schröder

Astrid Ofstad Johansen

Morten Vigeland Svein Kristensen

Yesenia S Nontol CastroUnn Kvistad

Jochen Hoff mann

Vibeke Kopstad


Me

nn

Me

nM

en

n M

en

Da

me

r W

om

en

Da

me

r W

om

en

770-8

fj øråhybrid

762-8

fj øråGore-Tex®

Paclite®

294-8

/29fl ex™1

743-9

bitihorndri™1

292-8

/29fl ex™1

760-8

fj øråGore-Tex®

Paclite®

761-8

fj øråGore-Tex®

Paclite®

328-9

falketindfl ex™1

329-9

falketindfl ex™1

792-8

bitihornequalizer™

338-9

falketindfl ex™1

796-8

bitihornequalizer™

339-9

falketindfl ex™1

240-8

falketindGore-Tex®

Pro Shell

243-8

falketindGore-Tex®

Pro Shell

470-8

falketindwarm™1

242-8

falketindGore-Tex®

Pro Shell

940-8

falketindwarm™1

241-8

falketindGore-Tex®

Pro Shell

957-8

trollveggenwarm™1

214-9

svalbarddri™3

337-8

falketindGore-Tex®

Paclite®

955-8

trollveggenwarm™1

212-9

svalbarddri™3

486-7

trollveggenwarm™2

234-7

trollveggenGore-Tex®

Pro Shell

235-7

trollveggenGore-Tex®

Pro Shell

336-8

falketindGore-Tex®

Paclite®

1032-8

/29warm™1

1034-9

/29warm™1

334-8

falketindGore-Tex®

Paclite®

335-8

falketind Gore-Tex®

Paclite®

256-8

trollveggendri™3

257-8

trollveggendri™3

956-8

trollveggenwarm™1

255-8

trollveggendri™3

954-8

trollveggenwarm™1

254-8

trollveggendri™3

742-9

bitihorndri™1

741-9

bitihorndri™1

1036-8

/29warm™1

1038-8

/29warm™1

740-9

bitihorndri™1

Va

nn

tett

Wat

erp

roo

f

So

ftsh

ell

s

Iso

lasj

on

Mid

-La

ye

r

Ba

se-L

ay

er

PRODUKTENE THE PRODUCTS


Norrøna vår/sommerkolleksjon Norrøna Spring/Summer Collection

Me

nn

Me

nM

en

n M

en

Da

me

r W

om

en

Da

me

r W

om

en

327-8

svalbardCotton

1028-8

/29Cotton

1024-9

/29Cotton

299-8

/29fl ex™1

782-9

fj øråfl ex™1

780-9

fj øråfl ex™1

781-9

fj øråfl ex™1

1026-9

/29Cotton

1030-9

/29Cotton

293-9

/29fl ex™1

323-8

bitihornTrekking

308-8

svalbardCotton

306-8

svalbardCotton

325-8

svalbardCotton

751-8

bitihornaero™100

750-8

bitihornaero™100

758-8

bitihornaero™100

302-8

svalbardCotton

309-8

svalbardCotton

304-8

svalbardCotton

321-8

bitihornTrekking

752-9

bitihornaero™60

754-9

bitihornaero™60

311-8

svalbardCotton

295-9

/29fl ex™1

297-8

/29fl ex™1

737-9

bitihornfl ex™1

1102-9

/29fl ex™2

1100-9

/29fl ex™2

739-9

bitihornfl ex™1

222-9

svalbardfl ex™1

223-9

svalbardfl ex™1

220-9

svalbardfl ex™1

221-9

svalbardfl ex™1

Vin

dte

tt W

ind

Re

sist

an

tC

asu

al2009


Norrøna Magazine № 2, September 2009

Børge Ousland

Lyngen

Stranda

Røldal

NESTE UTGAVE NEXT ISSUEP

HO

TO

: JEN

S-M

OR

TE

N Ø

VE

RV

OL

L


VELKOMMEN TIL NATUREN WELCOME TO NATURE

DØNNAMANNEN: Du lander som ei kråke med Widerøes Dash 7 på Sandnessjøen lufthavn, med fj ellkjeden De syv søstre i øst og hele Helgelandskysten i vest. Du ser deg rundt, du speider, du

leter, og der er han: Dønnamannen. Et fj ell som stiger rett opp av havet som en angrende isbader. Og du tenker: jeg vil stå på toppen av Dønnamannen. Jeg vil opp og se på utsikten.

Les mer på www.helgelandskysten.com


THE DØNNAMANNEN MOUNTAIN: You land like a crow with Widerøe’s Dash 7 at Sandnessjøen Airport. To the east is the Seven Sisters mountain group and to the west the entire Helgeland

coast. You scan, you scout, you search, and there he is: Dønnamannen, the Dønna Man. A mountain rising straight out of the ocean, like an ice bather having second thoughts. And you think: I’d

like to scale Dønnamannen. I want to stand on top of Dønnamannen. I want to see the view from up there. More info at www.helgelandskysten.com

№ 1 • SPRING/SUMMER 2009

No

rrøn

a M

ag

azin

e №

1 • SP

RIN

G/SU

MM

ER

20

09

www.norrona.com

Photo: Jørn H. Moen

Single track mountain biking

7 0 4 2 6 9 0 1 4 8 3 6 8

Norrøna_Magazine #1

Documents

Transcript of Norrøna_Magazine #1