Arbeidsfordeling  mellom  V.Lateralis,  V.Medialis  og  Rektus  Femoris  under  de  ulike  delene  av  bevegelsesbanen  under  Knebøy  og  Kneekstensjon  ved  bruk  av  EMG  

 Lab  5  –  IBI312  Idrettsbiomekanikk  og  metoder  

Stavros  Litsos                                                                                                                                                                                                Norges  Idrettshøgskole                                                                                                                                              

B.Sc  Idrettitenskap  -­‐  Idrettsbiologi  

2013

Innholdsfortegnelse  

Introduksjon   3  Material  og  metode   4  Utstyr   4  Gjennomføring   4  Databehandling   5  

Resultater   6  Knebøy   6  Kneekstensjon   8  

Diskusjon   11  Konklusjon   12  Rehabilitering  og  Trening   12  Referanseliste   13  

 

 

Introduksjon   I de siste 150 årene har kneleddet, og musklene som omgir det, blitt det leddet ortopeder, biomekanikere og anatomer har vært mest opptatt av og mest forsket på. Fra et historisk perspektiv, finner man tidlig moderne forklaring fra 1986, med veldig stor interesse og et stort bidrag fra bioingeniører og ortopediske kirurger, som fra 1970 årene, tok over for anatomikerne (Malone & Chir, 2003). I 1968 ble quadriceps muskulaturen (QF) beskrevet i detaljer av Lieb og Perry, og VM (vastus medialis) ble kalt for kneets nøkkel (ibid). Fra så tidlig forskning som i 1970, kan man observere et holistisk syn for kneets funksjon fra vitenskapen, da Larson (“Editorial The Knee—The Physiological Joint,” 1983) skrev at, «kneleddet, mer enn andre ledd i kroppen, stiller krav på en fullstendig funksjon av alle de strukturene som utgjør det og som har innflytelse på det, for å sikre en harmonisk bevegelse, stabilitet og beskyttelse mot skader.» Dessuten er det lenge vist at muskler som utgjør en muskelgruppe, i vårt forsøk vil vi se på QF, vil ha ulike oppgaver og vil bidra forskjellig under en bevegelse (Bojsen-Møller, Magnusson, Rasmussen, Kjaer, & Aagaard, 2005; Bolgla, Shaffer, & Malone, 2008; Malone & Chir, 2003). QF består av fire muskler, tre av dem superfisielle, nemlig Rectus femoris (RF), Vastus Lateralis (VL) og Vastus Medialis (VM), og en dyp muskel som ligger under VM, nemlig VI (vastus intermedius) (Jacob, 2007). Endringer som produkt av arrdannelse eller fortykning som kan være med på å forstyrre muskelens bevegelse, kan endre bekken-kne funksjonen under gange og løping (ibid). Rectus femoris har sitt utspring på anterior inferior iliac spine og er festet via patellarsenen på tubial tubersoity (Schünke, Schulte, Schumacher, & Lamperti, 2006). Muskelen blir adskilt fra de andre quatriceps-hodene pga. at den er omgitt av en fascial-kappe, godt beskyttet med både fettvev og areolar-vev. Den står ansvarlig for en harmonisk funksjon mellom korsryggen, bekkenet, hofte og kneet (Malone & Chir, 2003). Vastus medialis har sitt utspring medialt på linea aspera, medialt på femur og distalt på den intertrochantriske linjen (Schünke et al., 2006). VM er, på samme måte som RF, festet via patellarsenen på den tibiale tuberosity, men også i den mediale patellare retinacula (ibid). Vastus medialis muskelen er ofte oppdelt i den mer lengderetningsorienterte proksimale delen og den distale delen av muskelen som er mer rettvinklet i forhold til femur, kjent som vastus medialis obliquus (ibid) . Vastus lateralis har sitt utspring lateralt på linea aspera på femur og lateralt på hoftebensknuten. (Schünke et al., 2006)Den har sitt feste også via patellarsenen på tibiale

tuberosity og longitudinelle patellare retinacula (ibid). Vastus lateralis er godt plassert for å gi sterk ekstensjon til det laterale tibiofemoralleddet i sagittal planet (Malone & Chir, 2003). På grunn av sin fettlagsordning, vil den produsere friksjon og gliding under tensor fascia lata muskelen (ibid). Vastus medialis, pga sin plassering, ble ikke forsket. Hensikten med denne oppgaven var derfor å utføre et forsøk ved bruk av EMG (Elektromyografi) for å se på arbeidsfordelingen mellom V.Lateralis, V.Medialis og Rektus Femoris under de ulike delene av bevegelsesbanen under knebøy og kneekstensjon. En EMG-programvare ble brukt til å indikere muskelaktivitet under forsøkene, mens Excel ble benyttet til databehandling for å plotte inn grafer.

Material  og  metode  

Utstyr   Det ble brukt EMG elektroder, en EMG forsterker, en trådløs EMG signalsender. Noraxon programvare ble brukt til å bearbeide dataene. Knebøyutstyr: Olympisk stang (Leoko, Finland), olympiske vektskiver (Eleiko, Sverige), 2x20kg + 2x25kg Kneekstensjon: Kneekstensjonmaskin i styrkerommet (Technogym Leg extension, England). Til analysen og innsamling ble det brukt MyoResearch XP fra <noraxon. Dataene ble viderebehandlet i excel.

Gjennomføring   Forsøkspersonen (FP) stilte opp i korte bokser og 2 elektroder ble festet på VM, 2 på VL og 3 på RF, derav den nederste av de tre som ble festet på RF ble brukt som et referansepunkt for EMG signalene. I første omgang ble høyre lår barbert og vasket med medisinsk sprit før elektrodene ble plassert. Deretter ble det festet EMG elektroder distalt på RF, VM og VL. Alle elektrodene ble koblet til en trådløs sender som FP bar på rundt livet under gjennomføringen av øvelsene. To elektroder ble festet langs med muskelfibrene til hver muskel, så pennasjonsvinkelen måtte være kjent. For knebøy ble arbeidsveien delt inn i 7 ulike faser. Fase 1: preget av en oppreist kroppsstilling, fase 2: pre-knebøyfasen, fase 3: akselerasjonsfasen, fase 4: deakselerering av bevegelsen, fase 5: tiden FP befinner seg i nederste-knebøy-posisjonen, fase 6: oppoverbevegelsen og fase 7: tidsintervallet da FP har oppnådd utgangsstilling. For kneekstensjon ble arbeidsveien delt inn i 3 faser. Fase 1 da bevegelsen igangsettes, fase 2 som viser til 00-900, altså arbeidsveien fra start til FP er strak i kneet og har fullført en kneekstensjon. Fase 3 er nedoverfasen fra ekstendert kne til FP er tilbake til utgangsstilling.

Figur1: Bildet viser elektrodenes plassering, medialt, forfra og lateralt. Oppvarming Oppvarmingen tok sted på styrkerommet ved Norges Idrettshøgskole og besto av en spesifikk oppvarming bestående av frontbøy med kun en olympisk stang. 2 serier av 5 repetisjoner ble gjennomført. Deretter ble det satt på vekter til stangen veide 60 kg og 2 serier av 10 repetisjoner med vanlig knebøy ble gjennomført. Et mellomsett på 100 kg med 3 repetisjoner etterfulgte som avslutning på oppvarmingen. Det ble deretter gjennomført en test med 2 repetisjoner med vekt på 110 kg. Dybden på knebøyen ble satt til horisontal femur, altså rundt 80 grader i kneleddet. Gjennomføring av knebøytest FP sto under stangen med vekt på 110kg i knebøystativet i vente om klarsignal fra testveileder. Ved klarsignal start løftet FP stangen opp, tok et steg tilbake og gjennomførte en repetisjon av knebøy og satt deretter stangen tilbake på stativet. EMG og verdier fra inklinometer ble registrert og navngitt. Gjennomføring av kneekstensjon Det ble først gjennomført 3 repetisjoner slik at FP lærte å kjenne øvelsen. Dette ble gjennomført 2 submaksimale sett med et bein, 4 repetisjoner med 40 kg. Selve gjennomføringen ble gjort med 1 repetisjon på 50 kg. FP gjorde seg klar, og med klarsignal start fra testveileder, ble det gjennomført 1 repetisjon med ett bein på 50 kg. Dette tilsvarte ca. 90 % av 1RM for FP. Forsøket ble registrert og navngitt.

Databehandling   Rådata ble hentet ut fra Noraxon og kopiert til Excel hvor dataene ble behandlet. Til analysen og innsamling ble det brukt MyoResearch XP fra <noraxon. EMG ble plottet ved å bruke graffunksjonen i Excel. Den prosentvise fordelingen av muskelbruken ble utregnet ved å summere alle EMG svarene til alle musklene og deretter ble det regnet ut den prosentvise deltakelsen til hver muskel. RMS (Root Mean Square) er brukt for å normalisere EMG signalene. Dette ble gjort i Noraxon og har til hensikt illustrere aktiviteten i muskulaturen på en bedre måte. Innsamlingsfrekvens var 3000 Hz

Resultater  

Knebøy  

Figur 2: EMG-graf og inklinometerdata for en knebøy. På bakgrunn av figur 2 ser det ut til at det ikke er nevneverdig forskjell mellom VL,VM og RF på de ulike delene av bevegelsesbanen i knebøy. Tidligere forskning gjort i 2012 (Kushion, Debra, And, & Jinn, 2012) ser ut til å bekrefte våre funn. Med utgangspunkt i at bruk av inklinometer ikke gir et bilde av vinkelen kneet oppnår under øvelsen, men snarere posisjonen til tibia sett i forhold til femur, vil vi kun kunne se om testobjektet befinner seg i oppoverfasen (6) eller nedoverfasen (2-5). Sett sammen med EMG grafene vil FP ved 1.5sek befinne seg i den nederste delen av en knebøy, så fasen før 1.5 sek vil være nedoverfasen (2-5), mens tiden etter 1.5 sek vil vise til oppoverfasen (6). Ved 0,5sek ser det ut til at det er lite elektrisk aktivitet, men økende, for de overnevnte musklene, grunnet lite svingninger og lite påvirkning av trykksenteret og momentet i kneleddet (Valdeci Carlos Dionisio, Gil Lúcio Almeida, Marcos Duarte, 2008). Ut i fra denne spekuleringen kan vi se at under den første fasen, er det lite aktivitet preget av en større aktivering av VM helt klart mest aktiv etterfulgt av VL. RF ser ut til å være minst aktiv. I den andre fasen er fremdeles VM mest aktiv, mens RF er mer aktiv en VL. Det er også mer aktivitet i alle muskler i den siste fasen enn i den første. Det ser ut til at det er et lineært forhold mellom VL og VM, mens et kurvlineært forhold for RF i forhold til kraftøkning frem til FP har kommet nederst i arbeidsveien.

Figur 3: Stolpediagram over maksverdiene til musklene i quadriceps under en knebøy.

På bakgrunn av figur 3 ser vi at maksimal styrke for RF, VL og VM ligger på henholdsvis 868mV, 787mV og 878mv. Dette tyder på at det ikke er noen nevneverdig forskjell mellom den maksimale styrken oppnådd av de ulike QF musklene (gjennomsnitt 844,3 ± 49,9 mV) (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999). Sett sammen med figur 2, ser vi at alle maksverdier er nådd i 2-5 fasen, da øvelsen stiller stor krav for muskelaktivering, grunnet motvirkning av tyngdekraften (Valdeci Carlos Dionisio, Gil Lúcio Almeida, Marcos Duarte, 2008).  

Kneekstensjon  

Figur 4: EMG graf og inklinometerdata for en kneekstensjon

Bruk av inklinometer gir oss et bilde av hvor i arbeidsveien FP befinner seg i, men ikke en eksakt vinkel som nevnt tidligere. Arbeidsveien fra 900-00, som viser til den konsentriske fasen, er omtalt som fase 1-2, og går over en 1sek-intervall, mens arbeidsveien fra 00-900, som viser til den eksentriske fasen, er omtalt som fase 3 og varer til ca 1.5sek. I figur 4 ser vi at det er et relativt lineært forhold i kraftutvikling for VL, mens et kurvlineært forhold for VM og RF. Tidligere forskning gjort av Bjørn A. (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999) tilsier dette. RF ser ut til å dominere over hele arbeidsveien sett i forhold til VM og VL. Bidraget fra VM i forhold til VL er større i begynnelsen av bevegelsen. I siste delen av kneekstensjonen avtar bidraget fra RF, mens bidraget fra VL og VM øker, med en større deltagelse for VL. Data fra et forsøk gjort i 2001 (Idico Luis Pellegrinotti, Mathias Vitti, Carlos Roberto Padovani, 2000) bekrefter våre funn ved å vise en stor RF deltagelse ved 00-350 og 00-700, altså under første delen av bevegelsesbanen, etterfulgt av VL. VM så ut til å være minst aktiv. Ved 350-700, altså i siste delen av kneekstensjonen vil VL ta over og være dominantmuskelen, etterfulgt av VM (ibid). I følge Bankjoff (Bankoff, Moraes, Pellegrinotti, & Galdi, 2000), vil reduksjon i EMG for RF ved >900, være et hensiktsmessig valg av QMs natur, som sikter på å beskytte patella og unngå ytterligere drag av det når QM presser patella mot den femorale epikondylen når kneet er nært sin maksimale ekstensjon.

Figur 5: Stolpediagram over maksverdiene til QF musklene under en kneekstensjon.

Figur 5 viser maks registrerte EMG-verdier fra samtlige muskler under en kneekstensjon. Gjennomsnitt 859 ± 185 mV. Oppnådde verdier for henholdsvis RF, VL og VM er 1046mV, 855mV og 676mV. En tydelig større verdi av maks styrke oppnådd av RF etterfulgt av VL. VM ser ut til å være minst aktiv.

1046  

855  

676  

0  

200  

400  

600  

800  

1000  

1200  

Rectus  femoris   Vastus  lateralis   Vastus  Medialis  

Styrke  (m

V)  

Muskel  

Maks  styrke  (mV),  Kneekstensjon  

Figur 6: Stolpediagram over hver muskels bidrag under en kneekstensjon og knebøy

Figur 6 gir et oversiktlig bilde av den totale prosentvise deltakelsen til hver en av QF musklene under en knebøy og en kneekstensjon. RF har en økning i EMG og dermed et større bidrag på 17,11% i knebøy i forhold til kneekstensjon. Derimot har VM en større deltakelse på +13,75% under en kneekstensjon mot en knebøy, mens VL, har en relativ lik deltakelse under begge øvelsene, med bare 3,36 prosentpoeng forskjell. I Figur 6 ser vi også at det er en relativ lik deltakelse mellom QF musklene under en knebøy sett i forhold til en kneekstensjon, hvor RF står for 46,84 % av kraften. Tidligere forskning gjort i 1999 (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999), bekrefter dette.

46,84  %  

29,65  %  

23,51  %  

29,73  %  33,01  %  

37,26  %  

0,00  %  5,00  %  10,00  %  15,00  %  20,00  %  25,00  %  30,00  %  35,00  %  40,00  %  45,00  %  50,00  %  

Rectus  Femoris   Vastus  Laterlis   Vastus  Medialis  

Prosentvis  deltagelse  

Kneekstensjon   Knebøy  

Diskusjon   Flere faktorer kan ligge til grunn for RF sin dominans i en kneekstensjon sett i forhold til en knebøy: 1) Ved kneekstensjon vil QM være den sentrale kraftutvikleren. Derimot vil det under knebøy, i følge Bjørn (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999), rekrutteres andre muskelgrupper, inkludert hofte og ankel ekstensorer som vil ha en påvirkning på quadriceps’ EMG/kraft-forhold. RF kan gå over til å ha en antagonistisk rolle ved at den gjør en fleksjon i hofteleddet, noe som vil gi RF en multifunksjon under knebøy. Denne multifunksjonen kan føre til reduksjon i RF sin EMG under knebøy (ibid). Dette synligjøres i figur 3 og 5, der vi også ser at det er totalt sett registrert mindre aktivitet i en knebøy i alle musklene enn i en kneekstensjon. Det er nevnt tidligere at rekruttering av andre muskelgrupper under knebøy vil avlaste QF. 2) RF er rettvendt på dreiemomentet under en kneekstensjon og kraftarmen vil dermed hele tiden være langs tibia. Pga. sitt feste på patella, vil RF ha et bedre utgangspunkt i å skape stor kraft. Derimot vil VL og VM tape deler av kraftutviklingen, grunnet at de har sitt feste på henholdsvis lateralt og medialt på tibia, noe som gjør at de ikke er i sin optimale posisjon til å utvikle kraft over kneleddet i en sittende posisjon. Ved en vinkel som går over 900 vil RF sin EMG avta, og ved 1800 være relativt sett deaktivert. Dette vil, som nevnt tidligere, være med på å beskytte kneet, i og med at QF drar patella mot femur, og ved ytterligere drag, kunne dette føre til skader i patella. I figur 6 ser vi en klar større deltagelse av VM i knebøy en i kneekstensjon. Denne deltagelsen til VM sett i forhold til VL, kan variere avhengig av hvordan man står i en knebøy. Preposisjoneringen av ledd kan ha veldig mye å si for muskelrekruttering, hvilket innebærer at en utoverrotasjon av femur kan føre til et større bidrag fra VM, mens ved en innoverrotasjon i femur kan bidraget fra VL være større. Et bedre bilde av denne parameteren kan man få ved å se på figur 2, hvor VM ved 1.5sek, altså nederst i bevegelsesbanen, har oppnådd større EMG sammenlignet med VL. Man kan anta at testsubjektet har hatt en utoverrotasjon i hofteleddet under gjennomføring av knebøy Vi så at det var et lineært forhold i kraftutvikling for VL, mens et kurvilineært forhold for VM og RF. Det har blitt antatt at et kurvlineært EMG-kraft forhold vil innebære en uproporsjonelt antagonist aktivering med sikte på å stabilisere kneet ved å bestandig redusere nettokraften relatert til EMG-amplituden (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999). Det er denne antagonist-aktiveringen til BF (biceps femoris) som er med på å grunnlegge dette forholdet ved et nært ekstendert kne under en kneekstensjon (ibid). Dette ser ikke ut til å være tilfelle ved knebøy, der BF, på grunnlag av MR-bilder tatt i forbindelse med tidligere studie (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999; Ploutz-Snyder, Convertino, & Dudley, 1995), ikke vil være involvert. EMG tyder på et forskjellig bidrag fra de ulike musklene under en bevegelse som trer inn som produkt av at muskelen besitter forskjellige egenskaper knyttet til feste og utspring.

Det er en del forbedringer som kan gjøres ved dette forsøket. Under en knebøy kan det være hensiktsmessig å få med et elektronisk goniometer som registrerer vinkelutslag i både hofteleddet og kneleddet samtidig som EMG blir registrert. Det blir da mulig å se på muskelaktivering under de ulike delene av bevegelsesbanen. QF består som nevnt tidligere av fire muskler, men Vastus intermedius (VI), som er en av de dype lårmusklene er vanskelig å registrere elektrisk aktivitet med tradisjonelle overflateelektroder. Her trengs det elektroder som går dypt i muskulatur, men for å gjennomføre dette kreves det medisinsk personell.

Konklusjon   Ut i fra våre funn og på bakgrunn av grafene, ser man at aktiviteten for RF dominerer under den første delen av en kneekstensjon etterfulgt av VL. Det var VM som så ut til å være minst aktiv under den første delen av bevegelsesbanen under en kneekstensjon. Derimot vil VL i siste delen av en kneekstensjon ta over og dominere etterfulgt av VM, som oppnår en mindre EMG enn VL, men større en RF. Under den siste delen av en kneekstensjon vil RF være minst aktiv. Under en knebøy, vil fotplassering ha mye å si for muskelaktiveringen. Antatt at vår FP var utoverrotert i hofteleddet, vil en større VM aktivitet funnet i vårt forsøk være logisk. RF er mindre aktiv enn VM, men oppnår en større EMG-verdi i forhold til VL, som ser ut til å være minst aktiv.

Rehabilitering  og  Trening   Kneekstensjon, lignende med SLR (single leg raise), kan være en god indikator for øvelsesprogresjon og ROM (Bolgla et al., 2008). VM ser ut til å være veldig påvirket etter en kneskade eller kirurgisk inngrep, og øvelser som har til hensikt å rehabilitere VM sin funksjon vil være viktige. Knebøy er derimot betraktet som en veldig effektiv øvelse med tanke på at den involverer fleksjon i tre forskjellige ledd og er med på å utvikle en ko-aktivering mellom QF, ischiotibialis og triceps surae. I den forstand vil knebøy ha en helhetlig effekt sett i forhold til kneekstensjon. (Catarina de Oliveira Sousa, José Jamacy de Almeida Ferreira, Ana Catarina L. Veras Medeiros, Antônia Hermínia de Carvalho, Rosana Cavalcante Pereira, Dimitri Taurino Guedes, 2007). Allikevel vil maksimal styrke oppnådd av QF være lik uavhengig av om det er en øvelse som involverer et ledd eller om det er flere ledd som rekrutteres (BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, 1999). Endring i EMG/kraft forhodet til RF vil være den eneste parameteren som varierer mellom knebøy og kneekstensjon (ibid).

Referanseliste  

Bankoff, A. D., Moraes, A. C., Pellegrinotti, I. L., & Galdi, E. H. (2000). Study of the explosive strength of the rectus femoris muscle using electromyography. Electromyography and clinical neurophysiology, 40(6), 351–6. Retrieved from http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11039119

BJORN A. ALKNER, PER A. TESCH, H. E. B. (1999). Quadriceps EMG/force relationship in knee extension and leg press. Journal of the American College of Sports Medicine.

Bojsen-Møller, J., Magnusson, S. P., Rasmussen, L. R., Kjaer, M., & Aagaard, P. (2005). Muscle performance during maximal isometric and dynamic contractions is influenced by the stiffness of the tendinous structures. Journal of Applied Physiology, 99(3), 986–994. doi:10.1152/japplphysiol.01305.2004

Bolgla, L. A., Shaffer, S. W., & Malone, T. R. (2008). Vastus medialis activation during knee extension exercises: evidence for exercise prescription. Journal of sport rehabilitation, 17(1), 1–10. Retrieved from http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18270382

Catarina de Oliveira Sousa, José Jamacy de Almeida Ferreira, Ana Catarina L. Veras Medeiros, Antônia Hermínia de Carvalho, Rosana Cavalcante Pereira, Dimitri Taurino Guedes, J. F. de A. (2007). Electromyograhic activity in squatting at 40°, 60° and 90° knee flexion positions.

Editorial The Knee—The Physiological Joint. (1983).The Journal of Bone & Joint Surgery, 65(2), 143–144. Retrieved from http://173.193.11.193/article.aspx?articleid=18729

Idico Luis Pellegrinotti, Mathias Vitti, Carlos Roberto Padovani, M. G. (2000). Eletromyography of the rectus femoris, vastus medialis and vastus lateralis muscles in women submitted to the knee extension movement with overload. Revista SalusVita - Ciencias biológicas e da saúde.

Jacob, S. (2007). Human Anatomy: A Clinically-orientated Approach  : an Illustrated Colour Text (p. 235). Elsevier Health Sciences. Retrieved from http://books.google.com/books?id=REKbRGsyStMC&pgis=1

Kushion, Debra, J. R., And, & Jinn, J.-H. (2012). EMG Activation of the Vastus Medialis Oblique and Vastus Lateralis During Four Rehabilitative Exercises. The open rehabilitation Journal.

Malone, T., & Chir, A. (2003). VASTUS MEDIALIS AND VASTUS MEDIALIS OBLIQUE – A NEW PERPECTIVE.

Ploutz-Snyder, L. L., Convertino, V. A., & Dudley, G. A. (1995). Resistance exercise-induced fluid shifts: change in active muscle size and plasma volume. Am J Physiol Regulatory Integrative Comp Physiol, 269(3), R536–543. Retrieved from http://ajpregu.physiology.org/content/269/3/R536.abstract

Schünke, M., Schulte, E., Schumacher, U., & Lamperti, E. D. (2006). Thieme Atlas of Anatomy: General Anatomy and Musculoskeletal System, Volume 433 (p. 541). Thieme. Retrieved from http://books.google.com/books?id=NK9TgTaGt6UC&pgis=1

Valdeci Carlos Dionisio, Gil Lúcio Almeida, Marcos Duarte, R. P. H. (2008). Kinematic, kinetic and EMG patterns during downward squatting. Journal of Electromyography and Kinesiology, (18), 134ç143.