Mørketid

Michelle Paver

MørketidOversatt av Kurt Hanssen

Michelle PaverOriginalens tittel: Dark Matter

Oversatt av Kurt Hanssen

Opprinnelig utgave:Copyright © Michelle Paver 2010

First published by Orion, London

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-40894-7

1. utgave, 1. opplag, 2013

Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes

Trykk og innbinding: UAB Print-It, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Embleton Grange

Cumberland

24. november 1947

Kjære dr. Murchison,

Tilgi at jeg svarer så sent på Deres brev.

Jeg er overbevist om at De forstår hvorfor jeg

syntes det var vanskelig å behandle forespørselen

Deres med glede. For å si det enkelt, De vekket

ubehagelige minner som jeg i ti år har forsøkt å

glemme. Ekspedisjonen gjorde en venn av meg til

krøpling, og en annen omkom. Det er ikke noe jeg

ønsker å vende tilbake til.

De nevnte at De arbeider med en monografi om

«fobiske lidelser», med det går jeg ut fra at De

mener frykt. Jeg beklager at jeg ikke kan tilføye

noe som kan være til hjelp for Dem. I tillegg forstår

jeg ikke hvordan «saken» (som De uttrykker det)

til Jack Miller kan bidra med passende materiale

til et slikt arbeide.

De innrømmet i brevet at De vet lite om

Spitsbergen, og også om alle andre steder i det som

gjerne kalles Det høye nord. Det er som forventet.

Få gjør det. Men tilgi meg hvis jeg stiller spørsmål

ved hvordan De da kan forsøke å forstå hva det

gjør med et menneske som overvintrer der. Man må

5

kjempe mot ensomhet og ødslighet – ja, selv med de

mange bekvemmeligheter som vår moderne tid kan by

på. Mer enn noe annet må man holde ut det uendelige

mørket. Og selv om omstendighetene dikterte, var

det en ulykke for Jack å være der alene.

Jeg tror aldri vi kommer til å få vite sannheten

om det som skjedde ved Gruhuken. Men jeg vet nok

til å være overbevist om at noe forferdelig fant

sted der. Og hva det enn var, dr. Murchison, var

det virkelig. Det var ikke et resultat av en eller

annen fobisk lidelse. Og i den anledning vil jeg

legge til at før jeg begynte i politikken, studerte

jeg vitenskap noen år, og dermed føler jeg meg

berettiget på to punkter til å være forholdsvis

godt skikket til å vurdere bevisene. Dessuten har

det aldri vært sådd tvil om min mentale tilstand,

og ingen har heller foreslått å ta med min «sak»

i en monografi.

Jeg vet ikke hvordan De fikk vite at Jack Miller

førte dagbok om ekspedisjonen, men De har rett,

han gjorde det. Jeg så ham skrive i den mange

ganger. Vi pleide å erte ham for det, og han tok

det med godt humør, selv om han aldri viste oss

innholdet. Denne dagboken ville utvilsomt, som De

antyder, forklare en god del av det som skjedde.

Men den har ikke overlevd, og jeg kan ikke spørre

Jack.

Derfor frykter jeg at jeg ikke er i stand til å

hjelpe Dem. Jeg ønsker Dem lykke til med arbeidet.

Men jeg må be Dem om ikke å kontakte meg igjen.

Ærbødigst,

Algernon Carlisle

6

1

Jack Millers dagbok7. januar 1937

Alt er over, jeg drar ikke.Jeg kan ikke tilbringe et år i Arktis med den gjengen

der. Først avtaler de at vi skal «møtes til en drink», der-etter griller de meg og gjør det temmelig klart hva de sy-nes om en gymnasiast med eksamen fra London. I mor-gen skal jeg skrive og fortelle dem hvor de kan gjøre avden fordømte ekspedisjonen sin.

Måten de så på meg på da jeg kom inn på puben.Den lå like ved The Strand, så det var ikke mitt vanlige

vannhull, og den var full av velsituerte folk med høy ut-dannelse. Det luktet whisky og stinket av dyr sigarrøyk.Til og med bardamen var et hakk over gjennomsnittet.

De fire satt ved et hjørnebord og fulgte med mens jegalbuet meg gjennom mengden. De var iført vide bukserog tweedjakker, slitt på den elegante måten som manbare oppnår i weekenden på landstedet. Selv gikk jeg islitte sko og en Burton-dress til seks guineas. Først da såjeg drinkene de hadde på bordet og tenkte, herregud,jeg må spandere en runde, og jeg har bare en toskillingog en trepenny.

7

Vi sa hei og hallo, og de slappet litt mer av da de hørteat jeg faktisk uttalte h-en i ordene, men jeg var så opp-tatt med å tenke på hvordan jeg skulle ha råd til drin-kene at jeg brukte litt tid på å finne ut hvem som varhvem.

Algie Carlisle er feit og fregnete, med lyse øyevipperog sandrødt hår. Han er en som følger etter mer ennen leder, en sånn som satser på at kompisene fortellerham hva han skal mene. Hugo Charteris-Black er tynnog mørk, med ansiktet til en inkvisitor som ser frem tilå tenne på enda en kjetter. Teddy Wintringham har ut-stående øyne, han tror sikkert han har et gjennomtren-gende blikk. Og Gus Balfour er en kjekk, blond heltetypesom er hentet rett fra Boy’s Own Paper. Alle er i midtenav tjueårene, men streber etter å virke eldre: Carlisle ogCharteris-Black har bart, Balfour og Wintringham haren pipe mellom tennene.

Jeg visste at jeg ikke hadde en sjanse, derfor tenkte jegbare, helvete heller, si det som det er: Du kan bare bydeg frem som et annet offerlam (hvis lam kan snerre).Dermed gjorde jeg det. Bexhill gymnas, stipend til UCL.Den økonomiske krisen tok knekken på drømmene mineom å bli fysiker, etterfulgt av sju år som eksportekspe-ditør hos Marshall Gifford.

De hørte på i taushet, men jeg så hva de tenkte, Bex-hill, så forferdelig middelklasse – alle de gyselige liksom-Tudor-husene ved havet. Og University College … deter vel ikke akkurat Oxbridge?

Gus Balfour spurte meg om Marshall Gifford, og jegsa: «De lager kontorutstyr av høy kvalitet, som eks-porteres over hele verden.» Jeg kjente hvordan jeg rød-met. For guds skyld, Jack, du høres ut som Mr. Poo-ter.

8

Deretter spurte Algie Carlisle, den tykkeste av dem,om jeg jaktet.

«Ja,» svarte jeg skarpt. (Vel, jeg kan skyte, takket væregamle Mr. Carwardine, DO, pensjonert, fra Malaya Pro-tectorate, som pleide å ta meg med til The Downs for åjakte på kaniner – men det er ikke den sorten jakt dennegjengen er vant til.)

Carlisle tenkte utvilsomt det samme, for han spurtemed tvil i stemmen om jeg hadde mitt eget gevær.

«Militærrifle,» sa jeg. «Ikke noe spesielt, men den erhelt grei.»

Det fikk dem til kollektivt å rykke til, som om de aldrihadde hørt slang før.

Teddy Wintringham nevnte radiotelegrafi og spurteom jeg kunne sakene mine. Jeg sa at jeg skulle tro det,etter seks år på teknisk kveldsskole, både det grunnleg-gende kurset og det for viderekommende – jeg ville læremeg noe praktisk som gjorde at jeg holdt kontakt medfysikken. (Mer Mr. Pooter. Slutt å gjøre deg til.)

Wintringham så at jeg følte meg utilpass, og smiltetynt. «Har ikke anelse om hva noe av det der betyr,min gode mann. Men jeg har fått høre at vi visstnok viltrenge en sånn som deg.»

Jeg sendte ham et jovialt smil mens jeg så for meg atjeg skjøt hull i brystet hans med den før nevnte riflen.

Men det kan ikke ha vært så jovialt, for Gus Balfour– den velbårne Augustus Balfour – merket at ting var iferd med å spore av, og begynte å fortelle meg om eks-pedisjonen.

«Det er to mål med den,» begynte han og virket veldigoppriktig og var mer skolegutthelt enn noensinne. «Detførste, å studere arktisk biologi, geologi og isdynamikk.For å få til det, må vi etablere en base ved kysten, og

9

en annen oppe på selve isbreen – og derfor trenger vi ethundespann. Det andre, og viktigste, er de meteorolo-giske undersøkelsene, hvor vi skal sende observasjonertre ganger om dagen i et år til myndighetenes værmel-dingstjeneste. Det er derfor vi får hjelp fra admiralitetetog krigsministeriet. Det virker som om de tror at våredata vil komme til nytte hvis – vel, hvis det skulle bli enny krig.»

Det ble en urolig pause, og jeg skjønte at de håpet atvi ikke ville bli avsporet og begynne å diskutere situa-sjonen i Spania og Nederlands nøytralitet.

Jeg vendte ryggen til storpolitikken og sa: «Og dettehar dere tenkt å oppnå med bare fem mann?»

Dette førte til skarpe blikk fra de andre, men Gus Bal-four tok det med godt humør. «Jeg vet det er en sværoppgave. Men vi har vurdert dette, forstår du. Planen erat Algie skal være fangstmann, hundekjører og geolog.Teddy er fotograf og lege. Hugo er glasiolog for alt detmed isbreen. Og alle skal hjelpe til med det meteorolo-giske. Jeg skal være biolog og, øh, ekspedisjonsleder. Ogdu skal være–» Han avbrøt seg selv med en beklagendelatter. «Unnskyld, vi håper du vil bli vår kommunika-sjonsmann.»

Han virket virkelig ivrig etter å overbevise meg, og jegkunne ikke annet enn å føle meg smigret. Men så ødelaHugo Charteris-Black, inkvisitoren, det hele med å for-lange å få vite hvorfor jeg ville bli med, og om jeg varhelt sikker på at jeg forsto hva jeg ga meg ut på?

«Du skjønner vel hvordan vinteren kommer til å bli?»sa han og satte det kullsvarte blikket i meg. «Fire må-neder med mørke. Tror du at du takler det?»

Jeg skar tenner og sa at det var derfor jeg ville dra:for utfordringens skyld.

10

Å, det likte de. Jeg går ut fra at det er sånt man lærerpå kostskoler. Jeg var glad for at jeg ikke hadde fortaltdem den egentlige grunnen. De ville blitt dypt skuffethvis jeg sa at jeg var desperat.

Jeg kunne ikke lenger utsette å spandere en runde.Halvlitere til Algie Carlisle, Teddy Wintringham ogHugo Charteris-Black (til sju pence stykket), et glass øltil meg (det var ytterligere tre og en halv penny). Jegskjønte at jeg ikke kom til å klare det, da Gus Balfoursa: «Ingenting til meg.» Han gjorde det på en megetoverbevisende måte, men jeg skjønte at han forsøkte åhjelpe meg. Det gjorde meg skamfull.

Deretter var alt helt ok en stund. Vi arbeidet oss gjen-nom drinkene, før Gus Balfour kikket på de andre ognikket, og sa til meg: «Vel, Miller. Har du lyst til å blimed på ekspedisjonen vår?»

Jeg er redd for at jeg fikk en klump i halsen. «Æ, ja,»sa jeg. «Ja, jeg tror faktisk det.»

De andre så bare lettet ut, men Gus Balfour virket di-rekte fornøyd. Han begynte å klappe meg på ryggen ogsi, «Bravo, bravo!» Jeg tror ikke han gjorde seg til.

Deretter avtalte vi neste møte, og så tok jeg farvel ogsatte kurs mot døren. Men i siste øyeblikk kikket jeg megover skulderen – og fikk med meg grimasen til TeddyWintringham og den fatalistiske skuldertrekningen tilAlgie Carlisle. Ikke akkurat en sahib, men jeg går ut fraat det får klare seg.

Det var dumt å bli så sint. Jeg hadde lyst til å mar-sjere inn igjen og knuse trynene deres ned i de overpri-sede drinkene. Vet dere hvordan det er å være fattig?Å skjule mansjettene, sverte hullene i sokkene? Vite atman lukter fordi man ikke har råd til å bade mer ennén gang i uka? Tror dere at jeg liker det?

11

Da forsto jeg at det var håpløst. Jeg kunne ikke deltai ekspedisjonen deres. Hvis jeg ikke holder ut med demi et par timer, hvordan skal jeg da holde ut i et år? Detville ende med at jeg drepte noen.

Senere

Jack, hva fanden er det du gjør? Hva fanden er det dugjør?

På hjemturen var tåken over The Embankment for-ferdelig. Busser og drosjer sneglet seg forbi meg, ropenetil avisguttene ble dempet. Gatelyktene var bare grum-sete, gule dammer, som ikke lyste opp noe. Herregudsom jeg hater tåken. Stanken, de rennende øynene. Densmaker som galle i halsen.

Det var en sammenstimling på fortauet, derfor stop-pet jeg. De så på mens et lik ble trukket opp av elven.Noen sa at det helt sikkert var enda en stakkar som ikkefant seg arbeid.

Jeg lente meg over rekkverket og så tre menn på enlekter dra en bylt med gjennomvåte klær opp på dekk.Jeg kunne se et vått, rundt hode, og en underarm somvar revet opp av en båtshake. Vevet var grått og rufsete,akkurat som istykkerrevet gummi.

Jeg ble ikke skrekkslagen, jeg har sett døde mennes-ker før. Jeg var nysgjerrig. Og mens jeg stirret ned i detsvarte vannet, lurte jeg på hvor mange andre som haddeomkommet der, og hvorfor det ikke hadde flere gjen-ferd.

Man skulle kanskje tro at denne nærkontakten meddøden ville satt ting mer i perspektiv, men det gjordedet ikke. Jeg sydet fortsatt av raseri da jeg kom til un-dergrunnsstasjonen. Jeg var faktisk så sint at jeg kjørte

12

forbi min stopp og måtte gå av på Morden og spaseretilbake til Tooting.

Tåken var enda tykkere i Tooting. Det er den alltid.Mens jeg famlet meg opp til veien min, følte jeg megsom det siste mennesket som var i live.

Trappen opp til fjerde etasje luktet kokt kål og desin-fiseringsmiddel. Det var så kaldt at jeg kunne se åndenmin.

Rommet mitt var ikke stort bedre, men sinnet holdtmeg varm. Jeg rev til meg dagboken min og fikk spyddut alt sammen. Til helvete med dem, jeg blir ikke med.

Det var en stund siden.Rommet mitt er iskaldt. Gassbrenneren gir fra seg et

vassent lys som skjelver hver gang et tog tordner forbi.Ikke har jeg kull, bare to sigaretter og to og en halvpenny som skal vare til lønningsdag. Jeg er så sulten atmagen min har sluttet å rumle fordi den vet at det ikkeer noe poeng i det.

Jeg sitter på sengen med frakken på. Den lukter tåke.Og den lukter av turene jeg har tatt to ganger om da-gen, seks dager i uka, i sju år sammen med alle de andregrå folkene. Og av Marshall Gifford, hvor de kaller meg«College» fordi jeg har universitetseksamen, og hvor jegfår fire pund i uka for å holde orden på papirforsendel-ser til steder jeg aldri kommer til å få se.

Jeg er tjueåtte år gammel og hater livet mitt. Jeg haraldri tid eller energi nok til å finne ut hvordan jeg kanforandre det. Om søndagene subber jeg rundt i et mu-seum for å holde varmen, eller fortaper meg i en biblio-tekbok, eller fikler med radioen. Men mandagen tårnerallerede opp foran meg. Og jeg har alltid en panikkaktigfølelse fordi jeg vet at jeg ikke kommer noen vei, at jegbare holder meg selv i live.

13

Over peisen har jeg hengt et bilde som heter «Po-larstemning», som jeg klippet ut av Illustrated LondonNews. Et enormt, snøkledd landskap og et svart hav medisfjell her og der. Et telt, en slede og noen store hunder.To menn i Shackleton-utstyr som står over skrotten aven isbjørn.

Det bildet er ni år gammelt. For ni år siden klippetjeg det ut og hengte det opp over peishyllen. Da gikk jegmitt andre år på UCL, og jeg hadde fortsatt drømmer.Jeg skulle bli vitenskapsmann, dra på ekspedisjoner ogoppdage universets opprinnelse. Eller atomets hemme-ligheter. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg ville velge.

Det var da det slo meg: akkurat nå, mens jeg stirretpå «Polarstemning». Jeg tenkte på liket i elven og jeg satil meg selv, Jack, din idiot. Dette er den eneste sjansendu kommer til å få. Hvis du sier nei til den, hva er dapoenget med å fortsette? Blir du på Marshall Gifford iet år til, kommer de til å fiske deg ut av Themsen.

Klokken er fem om morgenen, og melkebilene skrang-ler forbi nedenfor vinduet mitt. Jeg har vært oppe helenatten, og jeg føler meg fantastisk. Kald, sulten, svim-mel. Men fantastisk.

Jeg ser for meg ansiktet til gamle Gifford. «Men Mil-ler, dette er da galskap! Om et par år kunne du blitteksportleder!»

Han har rett, det er galskap. Gi avkall på en sikkerjobb i disse tider? Og en trygg jobb. Hvis det skulle blien ny krig, blir jeg fritatt for militærtjeneste.

Men jeg kan ikke tenke på det nå. Når jeg kommertilbake, vil det antagelig være en ny krig, så da kan jegdra ut og slåss. Eller, hvis det ikke er det, kan jeg dratil Spania og slåss.

Det er rart. Jeg tror krigen vil komme, men jeg tenker

14

ikke noe på det. Det eneste jeg føler, er lettelse over atfar ikke lever og får oppleve den. Han vil aldri få viteat han kjempet forgjeves i Den store krigen.

Og som jeg sa, den føles ikke virkelig. Dette ene årethar jeg tenkt å flykte fra livet mitt. Jeg skal se midnatts-sol og isbjørn og seler som glir ned fra isfjellene og ut idet grønne vannet. Jeg skal til Arktis.

Det er seks måneder til vi seiler til Norge. Jeg har brukthele natten på å legge planer. På å finne ut når jeg kanlevere oppsigelsen og fortsatt overleve til det blir juli. Påå gå gjennom prislisten til Army & Navy og finne ut-styr. Jeg har skissert opp en treningsplan og en leseliste,for det har slått meg at jeg egentlig ikke vet stort omSpitsbergen. Bare at det er en øygruppe halvveis mellomNorge og Nordpolen, litt større enn Irland, og stort settdekket av is.

Da jeg begynte på denne dagboken, var jeg overbevistom at jeg ikke ville bli med på ekspedisjonen. Nå skriverjeg fordi jeg har behov for å notere ned det nøyaktigeøyeblikket da jeg bestemte meg for å gjøre dette. Liketi elven. Hadde det ikke vært for den stakkars jævelen,ville jeg ikke dratt.

Så takk skal du ha, du navnløse lik, og jeg håper duhar fått fred nå, hvor du enn er.

Jeg skal til Arktis.

Jeg har akkurat lagt merke til noe med bildet over peis-hyllen. Det er en sel i forgrunnen. I alle disse årene harjeg trodd det var en bølge, men det er faktisk en sel. Jegkan skimte det runde, våte hodet som kommer opp fravannet. Og ser på meg.

Jeg tar det som et godt tegn.

2

24. juli, Grand Hotel, Tromsø, Nord-Norge

Jeg hadde ikke lyst til å skrive mer før vi kom til Norge,i frykt for å utfordre skjebnen. Jeg var overbevist omat det ville skje noe som torpederte ekspedisjonen. Detholdt det nesten på å gjøre.

To dager før vi skulle reise, døde faren til Teddy Wint-ringham. Han etterlot seg et gods i Sussex, «litt lands-byeiendom», et virvar av fond og en mengde folk somvar økonomisk avhengige av ham. Arvingen var «alde-les fryktelig bedrøvet» (på grunn av ekspedisjonen, ikkefaren sin), men selv om han følte seg «helt grusom», villedet ganske enkelt ikke la seg gjøre at han skulle væreborte i et helt år, derfor måtte han trekke seg.

De andre snakket faktisk om å avlyse. Ville det være«ansvarlig» å reise uten lege? Jeg måtte streve for ikkeå bli sint. Til helvete med «ansvarlig» – vi er unge ogfriske! Dessuten, skulle noen bli syke, er det lege i Long-yearbyen – og det er bare, la meg se, to dager fra leirenvår.

Det viser seg at Hugo og Gus var enige med meg, forda vi tok en avstemning, stemte bare fettklumpen Algieimot. Og siden han er den siste til å stikke seg frem,

16

trakk han seg så snart han innså at han var i mindre-tall.

Etterpå dro jeg hjem til rommet mitt og kastet opp. Såtok jeg frem Spitsbergen-kartet. Kartet kaller det «Sval-bard» fordi det er det nye navnet, men alle bruker detgamle, som også er navnet på den største øya. Det erdit vi skal. Jeg har markert basen vår med rødt. Der, idet øverste nordøstlige hjørnet, på spissen av odden der.Gruhuken. Gru-huken. Jeg tror «huken» betyr krok ellernes. Jeg er ikke helt sikker på «Gru».

Det er ingenting der. Bare et navn på kartet. Jeg els-ker det. Og jeg elsker det faktum at ingen av de tre tid-ligere ekspedisjonene hadde slått leir der. Jeg vil at detskal være vårt.

Alle var nervøse på toget til Newcastle. Masse friskeuniversitetsvitser som jeg ikke skjønte. Gus prøvde å for-klare dem, men da følte jeg meg bare enda mer utenfor.Til slutt ga han opp, og jeg fortsatte å stirre ut av vinduet.

Vi hadde en forferdelig kryssing med postskipet til Ber-gen og videre oppover norskekysten, og Algie og Hugoble sjøsyke. Hugo kastet pent opp, som en katt, men feiteAlgie sprutet ut over bagasjen vår. Gus tørket opp etterham uten å klage – de hadde visstnok vært bestevennersiden de gikk på forberedende skole. Takk gud for atjeg har en mage av stål, da trengte jeg i det minste ikkebekymre meg for å bli dårlig. Men hver eneste natt nårjeg rullet rundt i køya, drømte jeg at jeg var tilbake hosMarshall Gifford. Hver morgen våknet jeg, dryppendeav svette, og måtte si til meg selv at det ikke var sant.

Og nå er vi her i Tromsø. Tromsø, der Amundsen tokav i flybåten sin for ni år siden og aldri ble sett igjen.Tromsø: Femti mil nord for polarsirkelen. Mitt førstemøte med midnattssola.

17

Bortsett fra at det ikke er noen. Det lette, gjennom-trengende yret har vart i flere dager. Tromsø er en fin,liten fiskerby: trehus som er malt røde, gule og blå, ak-kurat som byggeklossene til et barn, og jeg er blitt for-talt at det ligger vakre, snøkledde fjell rundt den. Detkan jeg ikke skrive under på, for jeg har aldri sett dem.

Men det gjør ingenting. Jeg elsker alt med dette ste-det, fordi det ikke er London. Fordi jeg er fri. Jeg elskerskrålingen til måkene og havet som slår mot bryggene.Jeg elsker den salte luften og lukten av tjære. Og merenn noe annet elsker jeg dette myke, vasne, uendeligelyset. Hugo sier at det antagelig er slik katolikkene serfor seg skjærsilden, og det har han kanskje rett i. Det erverken morgengry eller skumring. Tiden har ingen me-ning. Vi har forlatt den virkelige verdenen og gått inn idrømmenes land.

Selvsagt klager måkene både dag og natt, siden deikke ser forskjell, men selv det gjør meg ingenting. Jegskriver dette med gardinene fratrukket mot den merke-lige, perleaktige «natten» som ikke er noen natt. Jeg fårikke sove. Ekspedisjonen er virkelig i gang. Alt vi gjør,alt, gjør den bare enda mer virkelig.

Jeg hadde rett i at Gus var en virkelig Boy’s Own-helt.Han har ikke kraftig hake og klare, blå øyne for ingen-ting – han tar også det å være ekspedisjonsleder på al-vor. Det morsomme er at jeg ikke synes det er irriterende– kanskje fordi jeg har følelsen av at ekspedisjonen be-tyr nesten like mye for ham som for meg.

For flere måneder siden engasjerte han den britiske vi-sekonsulen her som agenten vår. Han heter Armstrong,og han har vært aktiv. Han har chartret et skip somskal frakte oss til Gruhuken. Han har kjøpt kull, båterog bygningsmateriale til hytta vår, og fått det levert på

18

kysten, hvor det skal plukkes opp senere. Han har kjøpten slede og et hundespann, og skaffet oss tillatelse til åovervintre fra de norske myndighetene. Han har til ogmed leid rom til oss på Grand Hotel – som faktisk erganske storslått.

Han har også oppfordret oss til å ta en prat med skip-peren vår, Mr. Eriksson, som har et eller annet problemmed Gruhuken. Det virker som om han ikke synes at deter «riktig» å slå leir der. Jeg er glad for å si at ingen avoss har følt behov for å diskutere saken med Mr. Eriks-son, ellers takk, og Gus har i det stille gjort ham opp-merksom på det. Vi valgte Gruhuken etter mange ukersstudier av tidligere ekspedisjoner. Ingen norsk selfangerskal ødelegge planene våre. Så lenge han får oss opp dittil august, så vi får satt opp den andre leiren på isbreenfør vinteren, kan han anse jobben sin som gjort.

26. juli

Vi bruker så mye penger at det er helt skrekkelig!I London hadde Hugo ansvar for å skaffe finansie-

ring, og jeg må si at han har gjort en god jobb. Hanhar en nesten advokataktig evne til å overtale folk, hanskaffet oss rabatter fra firmaer som håper å bli omtalt,og overtalte krigsministeriet til å donere radioutstyrethelt gratis. Alt annet kommer fra ekspedisjonsfondet,som består av bevilgninger fra University ExplorationClub, Royal Geographical Society og «individuelle bi-dragsytere» (tanter, har jeg mistanke om); totalt: 3000pund. Gus sier at vi må «være forsiktige», det er derforvi kjøper mesteparten i Norge siden det er så mye bil-ligere der. «Å være forsiktig» betyr imidlertid ikke detsamme for ham som for meg.

19

I Newcastle kjøpte vi alt det vi ikke ville få tak i iNorge: eggepulver, Fry’s spisesjokolade og – siden Norgeer «tørrlagt» – sprit, tobakk og sigaretter. Det var dajeg oppdaget at de rike har andre prioriteter. Billetterpå tredje klasse til Norge – deretter en kasse Oxford-marmelade, og to flasker champagne til jul.

I Tromsø har vi vært som barn som er sluppet løs i engodtebutikk. Store fjell av syltetøy, te, kaffe, mel, gjær,sukker og kakao; hermetisk frukt, tørkede grønnsaker,smør (ikke margarin – jeg tror ikke de andre noensinnehar smakt det), og kasser med noe som kalles «pemmi-kan», som er en slags tørket kjøtt: én kvalitet til oss, enannen til hundene.

Og så utstyret vårt! Langt silkeundertøy (silke!), ull-strømper, votter, skjerf og gensere; kapokvester, kord-fløyels- og vanntette shackletonbukser; «anorakker» (enslags vindjakke med hette), gummistøvler, hesteskinns-hansker og finlandshetter. Til det kaldeste været har vikjøpt skinnstøvler som samene har laget, ordentlig tjæ-ret og med spiss tå som peker oppover. Man må kjøpedem altfor store, så man kan stappe tørket gress i demnår de skal brukes.

Hugo fikk leverandøren til å ta et bilde av oss iført vin-terutstyret. Vi ser ut som ekte oppdagere. Algie er rundsom en eskimo; Hugo og jeg er begge tynne og mørke,som om vi har tilbrakt flere måneder på harde rasjoner;og Gus kunne vært skandinavisk, kanskje Amundsensyngre bror.

Men det var da vi kjøpte resten av utstyret at det vir-kelig gikk opp for meg hva vi skulle i gang med. Telt, so-veposer, ammunisjon, reinsdyrskinn (som teltbunn, vi-ser det seg). Og mer enn noe annet, en formidabel haugmed parafinlamper, hodelykter og elektriske lykter. Det

20

er vanskelig å forstå nå, i dette endeløse dagslyset, mendet kommer en tid når det er mørkt hele døgnet. Når jegtenker på det, kjenner jeg det krible i magen. På en måteklarer jeg ikke å vente. Jeg vil finne ut om jeg takler det.

Ikke det at vi skal leve primitivt på Gruhuken. Vi harmed oss en kasse bøker og en grammofon, og til og med etRoyal Doulton-servise, donert av Algies mamma. Noenganger skulle jeg ønske at det ikke skulle være så lett.Det er som om vi skal leke at vi er i Arktis. At det ikkeer på ordentlig.

Og når vi snakker om ordentlig, i morgen tidlig skalvi om bord på skuta vår, Isbjørn, og møte skipperen,Mr. Eriksson. Han er en hardbarket fangstmann somhar overvintret på Spitsbergen minst ti ganger. Jeg haraldri møtt en fangstmann før, men jeg har lest om demog kan min Jack London. De er på ordentlig. De kjem-per mot elementene, skyter sel og isbjørn. I Norge serfolk opp til dem og kaller dem «ekte jegere». Og alt detsynes jeg er litt skremmende.

I bøkene står det at fangstmennenes gullalder var daSpitsbergen var ingenmannsland. Det kommer jeg fort-satt ikke over. Tanken på at det inntil for noen få årsiden fantes en villmark ikke så langt fra Europa somikke tilhørte noen: at en mann bokstavelig talt kunneslå seg ned hvor han ville, uten å spørre en levende sjelom tillatelse. Det høres vidunderlig ut. Men alt tok slutti 1925, da øyene ble en del av Norge.

Og de historiene de forteller fra de dagene! Isbjørnerpå plyndringstokt. Dødelige ulykker på isen. Menn somble gale av mørket og ensomheten, drepte hverandre,skjøt seg selv.

Det finnes til og med et navn for det. De kaller detrar. Armstrong trekker på skuldrene og sier at det er

21

noe «merkelig» som skjer med en del mennesker nårde overvintrer i Arktis. Han sier at det ganske enkelt ersnakk om litt underlige vaner, som at de samler fyrstik-ker eller sjekker forsyningslagrene helt manisk. Men utfra bøkene vet jeg at det er verre enn som så.

Og så snakker de om noe som kalles Ishavet kaller,det virker som om det er en ekstrem form for rar. Deter når en pelsjeger ramler utfor en klippe uten grunn.

En gang, for ikke så lenge siden, fant man fire mannpå Barentsøya, de hadde sultet i hjel i hytta si, til trossfor at de hadde hauger med ammunisjon og geværer somfungerte perfekt. Mannen som skrev boken, sier at dehadde vært for redde til å forlate hytta – av redsel fortomheten utenfor. Det er en god historie. Men hvordankunne han egentlig vite det?

Rar. Ishavet kaller. Brakkesyke. Nervepåkjenninger.Jeg kan godt skjønne at det skjedde i gamle dager, daman virkelig var avskåret, men det er annerledes nå. Vihar både grammofon og radio.

Og kanskje er det, tross alt, til det beste. Jeg mener,sammenlignet med fangstfolkene er vi amatører. Algieer den eneste av oss som har vært i Arktis før, og detvar bare seks uker på jakt på Grønland. Ingen vits i ågape over for mye.

27. juli, Isbjørn, et eller annet sted i Norskehavet

Jeg skriver dette i lugaren min. Lugaren min. Ok, detstinker selspekk, og den er bare en brøkdel større ennen likkiste. Men likevel. Isbjørn er vakker, en stilig li-ten seilskute, akkurat slik jeg forestilte meg den i Moby-Dick – bare med en 50 hk dieselmotor som spyr ut skit-ten, svart røyk. Hugo, som alltid skal være så pirkete,

22

har forklart meg at hun er en nitti fots selfangerslupp(hva nå det måtte bety), og at utkikken, tre fjerdedeleroppe i masten, viser at det er en selskute. Innvendig erhun stort sett lasterom, med fire små lugarer ved sidenav den lille salongen (jeg er i en av dem). Jeg vet ikkehvor mannskapet sover, eller hvor mange de er, sidenjeg ikke ser forskjell på dem. Alle er av den flotte, nor-diske typen med voldsomt skjegg og forbløffende reneoveraller.

Mystisk nok stinker det ikke selspekk av dem, men detgjør alt annet. Den harske, oljeaktige lukten har trengtinn i treverket. Man kjenner smaken av det i drikkevan-net. Hugo og Algie er grønne i fjeset, og jeg føler meglitt småkvalm selv.

På et eller annet vis klarte vi å få alt om bord, ogmannskapet mistet ikke en eneste av radiokassene minei bakken. Nå er de trygt plassert i lasterommet, takkgud, ikke på dekk sammen med bikkjene.

De jævla bikkjene. Jeg vet godt at vi trenger dem tilleiren på isbreen, men jeg skulle ønske at vi ikke gjordedet. Ifølge Algie (vår selvutnevnte jeger og hundekjører),er eskimohuskyer den rasen som er tøffest og best egnettil å holde ut i kulden, og derfor har vi fått fraktet demhit helt fra Grønland. Åtte beist: skitne og overspenteetter å ha sittet innestengt i ni uker i lasterommet på di-verse skip.

For overklassen er hunder en religion, og Gus, Hugoog Algie forguder allerede våre. De forklarer meg at de«egentlig er veldig vennlige» og at de ga sine nye her-rer en begeistret mottakelse. Ikke vet jeg, jeg var ikke tilstede. Jeg liker ikke hunder, og de liker ikke meg.

Gus sier at denne gjengen kommer til å overbevise megtil slutt, men jeg har ikke tenkt å vedde på det. De lig-

23

ner mest på en ulveflokk. Rufsete, med tenner som kantygge gjennom en stekepanne, og med overraskende is-blå øyne. I tillegg er de slu. Mens mannskapet bar demom bord, klarte én å klore opp bolten på kassen sin ogflykte. Etter en voldsom jakt rundt på bryggene falt deni sjøen, svømte rundt i sirkel og klynket til den ble red-det. Algie sier at havet er det eneste som kan skremmeen husky. Vel, da burde den vel ikke ha falt uti, da.

Jeg gikk ut fra at de skulle være i lasterommet, mendet la de andre ned veto mot og sa det var mishand-ling, derfor går de løse rundt på dekk: De krøller segsammen på taukveiler eller sniker mellom kassene. Jegser ikke frem til å måtte bane meg vei gjennom et krattav hoggtenner de neste fem dagene.

Jeg har lest et eller annet sted at hvis en hundekjørerpå Grønland snubler foran hundene sine, spiser de hamlevende. Algie sier at det bare er vås. Men hvordan kanhan vite det?

Samme dag, senere

Jeg er fortsatt plaget av det som skjedde, derfor vil jegprøve å få det ned på papiret.

Vi hadde ikke sett stort til skipperen før han kom ogspiste middag med oss, så til å begynne med var vi littskremt av ham. Han ser ut som en viking: skarpe, gråøyne og et rufsete skjegg. Håndtrykket hans er som enskrustikke, og han kaller meg «Professor». Han kalleross alle «Professor». Jeg vet ikke om han gjør narr avoss eller ikke.

Vi fire satt som skolegutter som spiste med rektor. Sa-longen er trang, varm og illeluktende, det dunker kon-stant fra maskinen, men alt er ekstremt rent. Middagen

24

var en smakfull fiskegryte, med kaffe servert slik nord-mennene vil ha den: forferdelig sterk, og uten lettsindig-heter som melk eller sukker.

Skipper Eriksson er et ekte mannfolk, det skal væresikkert. Han kan sikkert drikke tett og fortelle grisevit-ser hvis man blir kjent med ham. Men jeg liker ham. Jegrespekterer ham også. Han ble født fattig. Ikke middel-klassefattig som meg, men inn i det virkelige slitet ogstrevet til fattige på bygda. Han har vært på selfangstsiden han var elleve, og har jobbet seg opp til å bli skip-per og deleier i Isbjørn. Men han behandler oss verkenmed misunnelse eller forakt, det skal han ha, bare heltenkelt som rike, unge «yentlemen» som merkelig nokfinner glede i å tilbringe et år i villmarken for å studereværet.

Temaet Gruhuken ble bare tatt opp én gang, og detvar Gus, som ekspedisjonsleder, som brakte det på bane.«Så, Mr. Eriksson,» sa han mot slutten av måltidet, «vier glade for at den fabelaktige skuten din skal være vårthjem hele veien til Gruhuken.» Han sa det høflig, menbestemt, og meldingen var klar. Vi har tenkt å dra tilGruhuken, og vi vil ikke ha noen protester fra din side.

Nordmannens smil ble borte, men han tok ikke imotutfordringen. Han senket blikket og gned tommelen overleppen. «Hun er en bra skute, ja. Jeg håper dere vil likehenne.»

Jeg vekslet blikk med de andre, og Gus nikket tilfreds.Bra. Da er det avgjort.

Men senere, mens de andre snakket, så jeg at Mr.Eriksson fulgte med på dem. Ansiktet hans var alvorlig.Blikket hans flyttet seg til meg. Jeg smilte. Han smilteikke tilbake.

Hvilke reservasjoner han enn måtte ha når det gjelder

25

Gruhuken, så håper jeg han holder dem for seg selv, forjeg har ikke lyst til å høre dem. Jeg vil ikke at noe skalkomme i veien for planene våre.

Over sigarer (Hugos diplomatiske måte å bryte isenpå) hadde jeg planlagt å spørre skipperen om hvordandet er å overvintre i villmarken, men av en eller annengrunn klarte jeg det ikke. Jeg hadde den samme følelsensom jeg fikk da jeg var gutt, og lengtet etter å spørrefar om Den store krigen. Jeg fikk det ikke til da, og jegfikk det ikke til nå, kanskje fordi jeg merket at det ikkeville nytte, at han ikke ville fortelle meg det jeg egentligville vite.

Heldigvis hadde ikke feite Algie slike betenkeligheter.Akkurat som en stor russet-labrador buste han bare rettpå og spurte. Og til min store overraskelse åpnet Mr.Eriksson seg med en gang. Eller, det virket i hvert fallsånn. Men jeg la merke til at historiene hans alltid hand-let om andre, ikke om ham.

Den beste handlet om en fangstmann som overvintretsammen med en partner i en bitte liten hytte på kysten avNordaustlandet. Midt i det Mr. Eriksson kaller «mørke-tiden» ble den andre mannen syk og døde. Fangstman-nen kunne ikke begrave ham, fordi det var tele i bak-ken, og han kunne ikke bygge en steinrøys over liket ifrykt for å tiltrekke seg isbjørn. I stedet hadde han detsammen med seg i hytta. To måneder sammen med etlik. Da våren kom, ble han reddet av et forbipasserendeskip.

Det ble en respektfull taushet da Mr. Eriksson varferdig. «Og da de fant ham,» sa jeg til slutt, «var han– den overlevende – var alt bra med ham?»

«Ja, selvsagt,» sa Mr. Eriksson kvikt.«Men i to måneder … Hvordan klarte han seg?»

26

«Han sang. Og leste i Bibelen.» Han spiddet meg medblikket og klukket av latter. «Ikke alle blir gale, Profes-sor.»

Jeg rødmet. «Jeg mente bare at det må ha vært tøft.»«Tøft? Ja.» Han sa det på den skandinaviske måten,

på innpust, som på merkelig vis får det til å minne omet gisp.

«Men det jeg vil vite,» sa Hugo, som bøyde seg frem-over og festet det mørke, inkvisitoriske blikket sitt pånordmannen, «er hvorfor? Hvorfor vil man gå gjennomnoe sånt når risikoen er så enorm, og utbyttet så usik-kert?»

Eriksson trakk på skuldrene. «Noen mennesker er fat-tige. Noen har problemer. Noen vil ha respekt.»

«Hva med deg?» sa jeg. «Hvorfor gjorde du det?»Han rynket øyenbrynene. «Ach, det vet jeg ikke. En

mann kan puste med begge lungene i åpent landskap.»Gus nikket. «Og jeg går ut fra at det må ha vært enda

bedre når det ikke tilhørte noen.»«Ingenmannsland,» sa jeg. Jeg spurte Mr. Eriksson

om han savnet den tiden.Det var da det skjedde. Nordmannen stivnet med kaf-

fekruset halvveis til munnen og så på meg. Han ble strami ansiktet. De små øynene ble tomme. Det var skrem-mende. Alle la merke til det, selv Algie.

Jeg ble urolig, lurte på om skipperen var sint. Jeg haddehelt klart inntrykk av at han mistenkte meg for å ha etskjult budskap.

«Jeg mente bare at det måtte gi stor frihet,» skyndtejeg meg å si. «Å kunne dra hvor man vil. Gjøre hva manvil. Det – det må vel ha vært helt vidunderlig?»

Mr. Eriksson senket blikket. Han ristet på hodet.«Nei.»

27

En ubehagelig stillhet.Men så begynte Hugo å konversere om noe annet, og

like etter satte Mr. Eriksson fra seg kruset og gikk til-bake til broen.

Jeg beskriver dette i detalj, fordi jeg prøver å forstådet. Jeg liker skipperen. Det kunne ikke falle meg inn åfornærme ham. Og jeg kan ikke for mitt bare liv skjønnehvordan jeg gjorde det.

Hadde jeg truffet et ømt punkt? Eller er det ganskeenkelt at han tror vi er dumme: gale, unge «yentlemen»som er ute på dypt vann? Det var kanskje derfor hanfortalte historien om fangstmannen. Som en advarsel.

Men vi er ikke dårlig forberedt, og vi er ikke ute pådypt vann.

Og uansett hvor mange historier han forteller oss, erjeg ikke redd for hva vi har i vente når vi kommer tilGruhuken. Jeg ser frem til det.