Hans Olav Lahlum

Maurtuemordene

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-45093-9

ISBN 978-82-525-8431-8 (Bokklubben)

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i 10,2/12,6 Sabon og trykt på Ensolux Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Jonas Lie (1833-1908)

Dag én: Et særdeles usannsynligdrapsoffer

I

Jeg har i tankene stått og ventet akkurat her hver kveld iflere uker. Nå, mandag 24. april 1972, er første gang jeggjør det i virkeligheten også.

Armbåndsuret mitt viser ti på elleve. Kvelden er mørkog litt våt. Regndråpene i luften øker ytterligere min spen-ning. Da jeg gikk hjemmefra var jeg fortsatt i tvil omjeg kunne gjennomføre dette. Men idet jeg endelig sto heralene i regnet var all tvil som blåst bort. Den formulerin-gen var mer fiks enn jeg først forsto selv. Jeg ler litt formeg selv. Har alltid visst at jeg er skarpere enn folk flestaner.

Veien er på kveldstid enda mindre trafikkert enn jegtrodde. Jeg har stått her og ventet i snart ti minutter utenå se et menneske, og bare to personbiler har kjørt forbi.Ingen kommer til å se oss når det skjer. Regnet vil vaskevekk de få sporene jeg etterlater meg her i veikanten.

Spenningen sitrer i hele kroppen nå. Jeg som ellers kankjenne meg lett døsig selv på formiddagen, kjenner meg idenne sene kveldstime mer våken enn noensinne. Jeg villegjort dette i kveld selv om jeg visste at jeg ikke kunneslippe unna med det i morgen. Det kjennes stadig mer somen plikt, et slags instinkt jeg alltid har båret i meg. Ellerkanskje mest som et gudegitt oppdrag jeg bare må utførefør jeg kan gå tilbake til mitt hverdagslige liv. Det gjelderførst bare å være sterk nok til å gjennomføre det. Etterpå

7

gjelder det bare å være kjapp og klartenkt nok til å unn-slippe.

Jeg kan fortsatt ikke se noen i kveldsmørket, men hørerskrittene hennes nå. Helt siden mine tidlige barneår harjeg hatt både en uvanlig skarp hørsel og en svært god hu-kommelse for ulike skritt. Da jeg var to år, kunne jegkjenne igjen mine besteforeldres skritt på gaten fra balkon-gen utenfor tredje etasje i bygården hvor de bodde. Nå harjeg for lengst gjenkjent disse. Det er skrittene til den ungekvinnen jeg venter på. Hun er vakker, men kald. En kvinnemed varm pust, men et hjerte av is. Hun er en av dem somliksom tilfeldig glemmer å kneppe øverste knapp i blusen,og som liker at menn ser det, men som aldri har tenkt å ladem få se noe mer.

Jeg står her for å drepe en av de kvinnene som bare els-ker seg selv. Jeg tenker at hun derfor ikke fortjener livethun har fått. Men jeg er fullt klar over at dette egentlig ikkehandler om henne – bare om meg og mine egeninteresser.I så måte har jeg for lengst avslørt meg selv. Det gjenstårå se om noen andre kan gjøre det.

Jeg har flere ganger, senest på fredag, hørt henne si athun nesten alltid går forbi her mellom kvart på elleve ogfem på elleve mandager. Hun kommer visst litt sent i kveld.Folk nå for tiden, særlig unge kvinner, er så upålitelige slik.Klokken er tre minutter på elleve og hun har ikke kommet.Men nå hører jeg lyden av hennes raske skritt. Der er hunendelig synlig i mørket, knapt tyve meter unna.

Nå saktner skrittene farten – fordi hun ser at jeg står herog holder ut hånden foran henne.

Jeg har for flere uker siden forutsett hva som kommer tilå skje videre. Nå kommer hun først til å stanse helt opp.Hun kommer først til å føle uro og lure på hva som skjer.Deretter vil hun kjenne meg igjen. Da vil hun først slappeav litt, og kanskje til og med verdige meg noen tomme ogoverbærende ord. Jeg har oftest tenkt at hun ganske fan-tasiløst vil spørre hvorfor jeg står her. Deretter vil alvo-

8

ret med ny og større gru gå opp for henne – når hun ernær nok til å se det nye uttrykket i øynene mine. Hun vilraskt forstå hvorfor jeg står her. Det vil likevel være forsent.

Hun er høyere enn meg. Det kjennes ofte som hun sernedlatende på meg når vi møtes. Men jeg er både myesterkere og bedre forberedt. Jeg vil ha lagt hendene rundtden myke hvite halsen hennes før hun rekker å skrike ellergjøre motstand. Etterpå skal jeg bare klemme til. Klemmeog klemme, så hardt og så raskt som jeg klarer, til hunligger her død for mine føtter. Deretter kan jeg rolig gåbort og gjemme meg blant alle andre i storbyens myl-der.

Der stopper hun. Jeg tar to skritt frem mot henne og seropp, slik at hun kan se ansiktet mitt.

«Er det deg? Hvorfor står du her ute så sent på kvel-den?», sier hun.

Stemmen hennes er mindre overbærende og mer engs-telig enn jeg har ventet. Den gir meg en liten sympati forhenne – og en siste liten tvil om dette. Vi ser på hverandreet øyeblikk. Men det er for sent – både for henne og meg.Jeg ser at hun forstår i samme sekund som hendene mineskyter ut mot henne.

Hun skriker ikke. Blir bare stående der lydløs og hand-lingslammet, mens hendene mine strammer seg rundt hal-sen hennes og klemmer stadig hardere til. Noen sekunderkjenner jeg den varme pusten hennes mot min. Deretterbråstopper den. Hun faller plutselig, litt raskere enn jegventet.

II

«Agnes Halvorsen», sa jeg.Ingen av de to andre sa et ord til svar. Klokken var fem

på tolv, luften var fylt av regn og stemningen var blytungute i veikanten ved Hovseter.

9

Konstabelen på min høyre side kastet et raskt blikk påstudiebeviset i hånden min og nikket samtykkende. Detsto «Halvorsen, Agnes» med store blokkbokstaver. Bil-det viste kvinnen som lå her livløs mellom oss i veikanten.Tungen man ikke så på bildet, var nå lett blålig og stakk utav munnen. Det skulderlange lyse håret og de blå øynenevar imidlertid de samme, korset i halskjedet var det samme– og hun hadde den samme røde lille føflekken øverst pådet høyre kinnet.

Agnes Halvorsen lå utstrakt på ryggen ved veikanten,og stirret på oss med vidt oppsperrete øyne. Hun varbarhodet og iført en lang grønn regnfrakk. Like underden skimtet man et sølvkors i halsgropen, og lenger neden hvit bluse. Under regnfrakken skimtet jeg et legglangtsvart skjørt. Den døde kvinnen i veikanten måtte ha værten uvanlig høy og sannsynligvis også uvanlig vakker ungkvinne. Jeg tenkte at et eller annet var galt med påklednin-gen hennes, men klarte irriterende nok ikke å forstå hva.

Agnes Halvorsen var ifølge studiebeviset i gang medfjerde avdeling på Menighetsfakultetet og skulle fylt 22 år ineste måned. For litt over en time siden hadde hun drukkette, og snakket om studiene og livet hjemme hos sin bestevenninne, slik hun pleide å gjøre nesten hver mandag. Forvel en halv time siden hadde venninnen funnet henne død.Det var tre kvart kilometer tilbake til venninnens barn-domshjem – og bare vel en halv kilometer unna avdødeseget hjem. Hun var blitt liggende død igjen i kveldsmørkether, med bloduttredelser rundt halsen som tydet på at hunvar blitt kvalt.

Det var alt jeg foreløpig visste om Agnes Halvorsens livog altfor plutselige død.

«Jeg skulle ha flyttet hjemmefra i mars. Da ville Agnesvært i live nå. Men det var ikke min skyld. Det ble ikke noeledig i studentbyen før i mai», sa den mørkhårede ungekvinnen som sto der på den venstre siden av meg. NoraJensen hadde hun sagt at hun het. For meg selv kalte jeg

10

henne enn så lenge bare for bestevenninnen. Hun virketsom en snill og genuint sørgende bestevenninne.

Jeg tenkte at det måtte være hardt for den unge Nora åleve videre med den fatale betydningen den utsatte flyttin-gen hennes nå hadde fått. Høyt sa jeg selvsagt bare at hunjo ikke kunne ane dette og ikke måtte laste seg selv på noenmåte. Hun svelget og nikket, men svarte ikke.

Tausheten kjentes etterpå stadig mer lammende. Jegfulgte opp med et spørsmål om det altså var ti på elleve hunhadde sett avdøde Agnes Halvorsen for siste gang.

Bestevenninnen nikket takknemlig og nesten ivrig.«Ja, det var nøyaktig som jeg sa. Vi pleide å avslutte

like etter halv elleve, men hadde det så hyggelig at vi blesittende til ti på elleve i kveld. Agnes selv var aldri uroligfor disse sene spaserturene. Hun visste at jeg er litt mer ner-vøs av meg, så hun ringte alltid med en gang hun var trygt ihus hjemme på presteboligen. Hun var i god form og gikkraskt, så det pleide ikke å ta mye over ti minutter fra hungikk ut døren til telefonen ringte. Du kan tenke deg hvor-dan frykten min steg da klokken ble både fem over og tiover elleve uten at telefonen ringte.»

Jeg kunne tenke meg det – og nærmest følte hvordanvenninnens frykt igjen steg da tausheten kom tilbake. Der-for ba jeg henne om å fortelle hvordan hun fant avdøde.

«Tolv over elleve ringte jeg to ganger, men uten å fåsvar. Storebroren hennes flyttet ut i fjor og foreldrene erbortreist noen dager, men jeg ble engstelig da Agnes ikketok telefonen selv. Etter den andre oppringningen kastetjeg på meg jakken og løp ut. Jeg fant henne her noen få mi-nutter senere. Hun lå livløs med tungen ut av munnen ogøynene hennes så rett på meg uten liv. Jeg ble med skamå melde grepet av frykt for mitt eget liv, så jeg kastet megrundt og løp tilbake som om jeg hadde den onde selv i hæ-lene. Jeg ringte politiet så fort jeg var i hus.»

Hun hadde fortalt nøyaktig den samme historien engang før, og den hang fortsatt godt sammen. Venninnen

11

hadde virket både andpusten og skremt da hun ringte ho-vedpolitistasjonen like før halv tolv, men hadde likevelvært forbilledlig klar på hva hun hadde sett hvor.

Jeg sa til venninnen at hun hadde håndtert tragediensvært godt og at ingen kunne gjort det bedre. Deretter bajeg henne likevel forsøke å tenke etter en gang til om hunhadde sett eller hørt noen andre mennesker ute da hun fantavdøde.

Hun ristet igjen på hodet.«Jeg har stått her og tenkt på det hele tiden. Jeg var redd

da jeg løp ut og livredd da jeg løp hjem igjen … Men jegverken så eller hørte noen andre.»

Fortsatt hørtes det svært troverdig ut. Uansett omAgnes Halvorsens morder hadde stått her og ventet ellerkommet gående mot henne, hadde han neppe blitt herlenge etter ugjerningen. Morderen hadde etter alt å dømmegjennomført drapet akkurat her jeg sto nå, like før klok-ken elleve. Deretter hadde han vært dyktig eller heldig noktil å komme seg usett unna før venninnen dukket opp hervel et kvarter senere.

Jeg hørte min egen stemme spørre om det hadde værtnoen uro å spore hos Agnes. Hadde venninnen merketnoen bekymring for en nåværende eller tidligere kjæreste,eller for en uønsket beundrer?

«Nei nei, da ville jeg ikke latt henne gå ut alene. Agneshadde ingen kjæreste, og har hva jeg vet aldri hatt noenheller. Hun var strengt oppdratt og skikkelig slik. I kveldvar hun som vanlig. Hun gledet seg til morgendagen ogengstet seg bare for neste ukes eksamensoppgaver.»

Stemmen holdt på å briste da hun sa de siste ordene.Etterpå ble det stille igjen. Jeg lurte på om Agnes Halvor-sen hadde sett ansiktet på sin morder i kveldsmørket – ogpå om hun i så fall hadde kjent ham igjen. Det siste kunne itilfelle gjøre oppklaringen mindre krevende, men lett villeden neppe bli uansett. Regnet hadde tiltatt ytterligere mensvi sto her, og jeg så ingen grunn til å tro at denne gjernings-

12

mannen hadde vært hjelpsom med å etterlate seg tekniskespor.

Håndvesken til Agnes Halvorsen lå ved siden av hennepå bakken. Lommeboken holdt jeg i hånden. Foruten stu-diebeviset og et månedskort for Oslo Sporveier, inneholdtden to femtilapper, tre tikronesedler og to kronestykker.Det var litt flere kontanter enn en ung kvinne vanligvisville gå rundt med, men ikke noe oppsiktsvekkende høytbeløp.

Ingenting tydet på at Agnes Halvorsen hadde hatt øko-nomiske bekymringer. Ei heller var det grunn til å tro atet ransutbytte hadde vært noe medvirkende motiv for gjer-ningsmannen.

Håndvesken inneholdt bare en lommebok, to leppestif-ter, et lommetørkle og et nøkkelknippe med to umerkedenøkler. Samt en liten papirbit, rundt tre centimeter lang ogto centimeter bred. Jeg ble stående og se på den. Det var ettegnet bilde med skarpe kanter, etter alt å dømme klippetut av en bok.

«Vet du om hun brukte å gå rundt med denne?», spurtejeg og holdt papirbiten opp for venninnen.

Hun stirret på den noen sekunder, og ristet deretterraskt på hodet.

«Nei, den der – har jeg aldri sett før, og jeg har vanske-lig for å tro at det var noe hun gikk rundt med. Agnes varsvært ryddig, og kastet alle løse papirbiter og lapper hunikke lenger hadde bruk for. Det var ingen barn i familien,så hun leste ikke barnebøker. Hun var ikke spesielt inter-essert i dyr heller, i hvert fall ikke i insekter. Nei, det virkerusannsynlig at hun gikk rundt med et slikt bilde på seg.»

Jeg ble stående og se på den lille tegningen av en brunmaur, med en merkelig sikker følelse av at dette tilsyne-latende udramatiske funnet kunne få stor betydning formordsaken. Enten hadde 21 år gamle Agnes Halvorsen,av foreløpig uforståelige årsaker, plutselig begynt å gårundt med et utklipt barnebokbilde av en maur. Eller så

13

hadde morderen, av foreløpig enda mer uforklarlige årsa-ker, lagt det igjen i håndvesken hennes.

Mens vi sto der, gikk det plutselig opp for meg hva somvar feil med avdødes påkledning. Under regnfrakken varblusen skjevt kneppet. Det stemte dårlig overens med mittinntrykk av avdødes personlighet. Jeg spurte raskt vennin-nen om blusen hadde vært skjevt kneppet en time tidligereogså.

Nora Jensen hev etter pusten og vaklet et øyeblikk, menholdt seg på bena og snakket fortsatt kontrollert da hunfortsatte.

«Nei, det er jeg nesten helt sikker på at den ikke var.Agnes hevdet at hun ikke pustet fritt med stramt knep-pede bluser i varme rom, og gikk derfor noen ganger medden øverste knappen åpen. Jeg har aldri sett henne med enskjevt kneppet bluse, og er nesten helt sikker på at hun hel-ler ikke hadde det i kveld. Vi satt like overfor hverandre,så det ville jeg nok både lagt merke til og sagt fra om.»

Vi ble stående der alle tre og se ned på den døde kvinnenog hennes skjevt kneppede bluse. Bestevenninnen hikstetlavt.

Konstabelen kom meg uventet til hjelp. Han bemerketat det ikke var spor etter noen kamp og at skjørtet jo varpå henne, slik at det neppe var noen større dramatikk i detmed blusen.

Jeg sa meg enig i det. Nora Jensen sa ikke noe mer,men pustet litt jevnere etterpå. Avdøde Agnes Halvorsensskjevt kneppede bluse ble likevel et nytt lite mysterium imysteriet, noe som ytterligere økte min uro.

III

Klokken halv ett var åstedet sperret av, og både ambulan-sen og åstedsgranskerne var ankommet. Jeg etterlot kon-stabelen som vakt, og kjørte selv bestevenninnen til hen-nes hjem. Hun takket pent for det, og så seg to ganger

14

rundt før hun låste seg inn i huset. Dørklinken beveget segetterpå tre ganger, åpenbart fordi hun ville forsikre segom at døren var låst. Jeg tenkte at Nora Jensen nok all-tid hadde vært den litt kortere og litt mer nervøse beste-venninnen sammen med avdøde Agnes Halvorsen, men athun likevel hadde vist seg sterk og handlekraftig i kveld.

Etter at hun var forsvunnet inn i huset, ble jeg sittendealene igjen i bilen noen minutter. Deretter kjørte jeg forbiåstedet og til presteboligen dit Agnes Halvorsen haddevært på vei.

Ingen åpnet da jeg ringte på dørklokken, men en kup-pellampe lyste opp trappen utenfor presteboligen på Hov-seter. Det var en stor og staselig brun trevilla, med en forårstiden uvanlig grønn og velholdt hage. Her bodde ifølgenavneskiltet ved dørklokken Valdemar, Henriette, Helmerog Agnes Halvorsen. Det stemte ikke lenger. Å stå deralene med skiltet kjentes beklemmende.

Det kjentes ikke mindre beklemmende å låse meg innved hjelp av avdødes nøkkelknippe. Jeg sa til meg selv atdet var min plikt å sjekke om det kunne være ferske sporå finne i avdødes hjem. Den største nøkkelen gned knirke-fritt rundt i låsen.

Presteboligen var nesten irriterende ryddig og harmo-nisk. De bortreiste foreldrene hadde tydeligvis hengt alleytterklær de ikke tok med seg inn i garderobeskapet føravreise. På knaggene i yttergangen hang bare en enkel gulsommerjakke. Etter alt å dømme hadde den tilhørt AgnesHalvorsen selv. Om hun nettopp hadde tatt den frem forsommeren eller om hun hadde byttet den ut med regnfrak-ken i kveld, kunne jeg ikke vite. Et ubehagelig syn var detuansett. Dette var sommerjakken tatt frem for en ny som-mer som eieren nå aldri ville få oppleve. Jeg tok av skoenei gangen og gikk videre inn i sokkelesten.

Et enkelt utslag av en mer barnslig side hos avdøde fantjeg i annen etasje. «Agnes’ dronningrike!» sto skrevetmed en blanding av røde, grønne og blå tusjbokstaver på

15

døren til et av soverommene der. Det var etter alt å dømmeet skilt hun hadde hengt opp i barneårene, og senere lattbli hengende.

Rommet bak skiltet tilhørte imidlertid nå en voksen ogseriøs kvinne. På skrivebordet lå en norsk bibel, sammenmed to tyske teologibøker hvis lange tittel jeg nok ville slittmed å uttale riktig. Bokhyllen inneholdt bøker fra ulike fagpå gymnaset, samt pensumbøker fra forberedende og teo-logi. Foruten en barnebibel var det ikke noen barnebøkerå se der – ei heller noen bok om maur eller andre kryp.

Sengen var sirlig oppredd med rent sengetøy, og på natt-bordet var det ikke så mye som et støvkorn å finne. HvisAgnes Halvorsen hadde hatt noen forbilder, hadde ingenav dem fått plass på veggene hennes. Det hadde heller ikkeeventuelle hemmelige forelskelser. Det ene fotografiet varet konfirmasjonsbilde, hvor en yngre Agnes i bunad smiltefornøyd til fotografen mellom et par runde foreldre og enmørkhåret storebror. Det andre var et klassebilde fra gym-naset hvor jeg foruten Agnes Halvorsen selv bare gjen-kjente venninnen Nora Jensen. Jeg fant det illustrerendeat Agnes var høyest og Nora lavest på jenterekken, og atAgnes også raget høyere enn flere av guttene.

Skrivebordsskuffene viste seg å inneholde kronologiskarkiverte notater fra foredrag og seminarer. Et vitnemålfra artium viste oppsiktsvekkende høye karakterer, men gameg ellers ikke noe av interesse.

Jeg visste ikke helt selv hva jeg hadde håpet å finne dajeg åpnet skrivebordsskuffene, men fant det uansett ikke.Her var ingen hemmelige kjærlighetsbrev og ingen mys-tiske bilder av ukjente personer. Det var kort sagt ikke enskygge å se verken av noen morder eller av noe mordmo-tiv.

Avdøde Agnes Halvorsen var udiskutabelt blitt drept,men fremsto enn så lenge som et særdeles usannsynligdrapsoffer.

På innsiden av døren hang en timeplan over foreles-

16

ningene på Menighetsfakultetet. Jeg noterte meg pliktskyl-dig at hun ikke skulle hatt noen forelesning i morgen, menat hun hadde hatt en mellom klokken to og fire på etter-middagen i dag. Notatene derfra lå på toppen av bunken iøverste skuff på skrivebordet. At Agnes Halvorsen haddevært på forelesningen kunne hjelpe oss til å kaste lys overhennes siste timer.

Døren til Agnes’ dronningrike hadde vært ulåst da jegtok i den. Det slo meg likevel på vei ut at jeg burde kontrol-lere om den andre nøkkelen hennes var til døren der. Detviste seg straks at pikeromsdøren kunne låses med den.

Mens jeg sto der, ble stillheten plutselig brutt av atet stort gjøkur i spisestuen gol klokken ett. Den haddeet poeng. Alene i nattemørket så jeg ingen muligheter tilfremgang med etterforskningen. Derfor låste jeg meg utav presteboligen på Hovseter, like stille og forsiktig somjeg hadde låst meg inn, og kjørte hjem.

Minnebildet av de stirrende øynene og den blålige tun-gen til prestedatteren Agnes Halvorsen fulgte med meg,også etter at jeg sovnet.