EIR

IK W

EK

RE INKOGNITO

Under heftige demonstrasjoner foran Stortinget forsøker en skjør mindretallsregje-

ring å drive gjennom en omstridt arbeidsreform. Overraskende kulminerer debatten

med at statsministeren stiller kabinettsspørsmål – og taper.

Morgenen etter blir statsministeren drept av en ukjent attentatmann, og landet kastes ut i et

bunnløst politisk kaos. Gjerningsmannen passer ikke inn i noen normal terrorprofil, og Oslo er

lammet av frykt for nye anslag. Hvem står bak, og hvorfor? Er angrepet en fordekt krigserklæ-

ring? Et forsøk på å undergrave Norges demokrati?

Spesialrådgiver Theo Hannover i PST får ansvaret for etterforskningen. Raskt kommer mot-

stridende interesser for dagen, og mye tyder på at noen i de innerste maktsirkler motarbeider

ham. Theo må kjempe både mot ytre og indre fiender i en nådeløs kamp mot klokken.

EIRIK WEKRE (f. 1966 i Oslo) har etablert seg som vår kanskje fremste forfatter av brennaktuelle politiske thrillere. Han fikk sitt store gjennombrudd som spenningsfor-fatter med trilogien Operasjon Snøhvit, Operasjon Isbjørn og Operasjon Høye Nord (2008–2010). Bøkene har nådd et stort publikum i Norge og Danmark.

«Wekres trilogi er begavet, særdeles velskrevet og fint strukturerede politiske spændingsromaner, der langt hen ad vejen bevæger sig på faktuelt grundlag. De befinder sig et sted mellem Frederick Forsyth og John le Carré, tilsat det bedste fra disse års skandinaviske krimier.»LARS OVE SAUERBERG, JYLLANDS-POSTEN

FOTO

: RO

LF M. A

AG

AA

RD

E I R I K

I N K O G N I T O

DETTE SKREV ANMELDERNE OM WEKRES FORRIGE ROMAN, FUGLEFANGERNE (2014):

«Helproff spenning (...) Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med»SINDRE HOVDENAKK, VG

«Forrykende drama! (...) Romanen har et forrykende driv som gjør den vanskelig å legge fra seg. (...) Fugle-fangerne vil uten tvil være blant høstens beste romaner innen thrillersjangeren!»SVEN GJERULDSEN, TVEDESTRANDSPOSTEN

«Velgjort samtidsdrama med politisk snert»PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN

ET MULIG STATSKUPPET BRUTALT ATTENTAT

EN LIVSFARLIG MULDVARP

OMSLAGSFOTO: JENNY MOI VINDEGGOMSLAGSDESIGN/ILLUSTRASJON: STOLTZEDESIGN.DK

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

www.gyldendal.no

Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: UAB PRINT-ITSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze

ISBN 978-82-05-48763-5

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Eirik Wekre

InkognitoThriller

Inkognito: Under ukjent navn, uten å gi seg til kjenne;fingert, påtatt navn som tjener til å skjule det virkelige.

(Store norske leksikon)

1

Lørdag 20. juni 09.00Inkognitogaten 18, Oslo

Statsministerboligens kjellergarasje var sval og stille. Viftensummet svakt i luftavsuget. Bilene luktet nyvasket. Utenfrahørtes en svak rumling fra 19-trikken som svingte opp motRiddervolds plass.

På kjøreseddelen sto det bare Privat besøk – Romerike.Hun kikket på klokken og oppdaget samtidig at tykt,

mørkt blod dryppet fra hånden ned på betonggulvet. Et kutti håndbaken. Men hun hadde da ikke vært borti noe skarpt?

Gundersen satt i førersetet på BMW-en og kontrollerte tje-nestepistolen. Han likte å fikle med våpenet i ledige stunder.Han ble oppmerksom på at hun blødde og stakk pistolentilbake i skulderhylsteret.

«Du trenger ikke …» protesterte hun.«Stå stille.» Han strakte seg etter førstehjelpssakene før

han steg ut og brettet ut vesken på setet. «Få se.»Hun rakte lydig hånden frem.Han grep den og tørket bort blodet før han festet plasteret

stramt og klemte hånden hennes. «Sånn.»Hun følte seg som en liten pike. «Takk.»Han smilte og ryddet bort sakene. Tryllet frem en tjuekro-

ning. «Kron eller mynt?»Hun smilte. Det var Gundersens faste ritual. De kjørte all-

tid to biler, og det var opp til dem å avgjøre hvilken somskulle frakte statsministeren.

«Ta mynt, du.» Hun visste at han ikke ville ha kron. Det

7

var hans form for overtro. Han hadde vært i Den kongeligepolitieskorte før, men søkt overflytting. Påsto at tiden medkongefamilien hadde gjort ham til republikaner.

Gundersen nølte og kikket ertelystent på henne, så knipsethan plutselig mynten i været. Den snurret lynfort og ligneten tåkete liten ball oppunder lysstoffrørene, før den spantvektløs rundt sin egen akse og stupte ned i Gundersens høyrehåndflate. Han holdt den frem.

Mynt.Statsministeren skulle kjøre med Gundersen.Hun følte et stikk av skuffelse. Statsminister Somby var en

hyggelig mann som likte å snakke, også med folk som henne.Gundersen stakk mynten i lommen. «’Privat besøk’, mon

tro hva det kan være?»Hun hadde også lurt på det. Ifølge livvaktskiftet de hadde

avløst, hadde Somby sittet i parti- og regjeringsdrøftingernatten igjennom, og ikke vært hjemme før i sekstiden. Altsåhadde han sovet maksimalt to timer.

En gang hadde han fortalt henne at han trengte tre, helstfire timers søvn for å fungere. Å lede landet var som åbefinne seg i en konstant unntakstilstand der egne behovmåtte forsakes. Der hadde de noe til felles.

Døren fra boligseksjonen slo opp, og Somby kom til syne.Han var kledd i dongeribukser og en rutete fritidsskjorte ogtrippet de fem trinnene ned til garasjen.

Kona sto igjen i døren, hun var iført stramme treningsklærmed store svettefelter. «Hils Christian og Håkon!» roptehun.

Somby løftet hånden som tegn på at han hadde hørthenne.

Kona slo døren igjen.«God morgen.» Han smilte til henne. «Hvem får jeg æren

av å kjøre med i dag?»Lå det et snev av forhåpning i stemmen, ville han helst

kjøre med henne?Gundersen kremtet og åpnet baksetedøren på BMW-en.

«God morgen.»

8

«Nåvel.» Somby nikket tilbake. «Bare kjør mot Garder-moen. Jeg forklarer veien når vi nærmer oss.»

Han kravlet inn i baksetet og lukket døren etter seg.Hun nølte et sekund før hun smatt inn i Mercedesen.

Hadde en følelse av at noe var i ulage. Et avvik fra normalen.Men hva? Var det kuttet i hånden? Hun forsto ikke hvordandet hadde skjedd.

Klokken i dashbordet viste 09.07 da de rullet ut av por-ten. Morgenlyset var skarpt, hun satte solbrillene på nesen.På fortauet midt imot sto en skikkelse og myste mot dem.En mann med arbeidsklær og slitt ryggsekk. En polsk hånd-verker, gjettet hun.

Gundersen svingte rundt kvartalet og tok Parkveien ogLøkkeveien ned bak den amerikanske ambassaden.

Over Ekebergåsen hang solen høyt på en klar, blå himmel.I Vikaterrassen spankulerte to jenter i småsko og sommer-kjoler. De spiste is. Sommeren var kommet for å bli.

I Festningstunnelen gjallet et vedvarende ekko av motor-lyder. Det var mer biltrafikk enn normalt. Skoleferien var igang.

Tankene dreide rundt Somby i bilen foran. Statsministerenvar en politiker ulik alle andre. Nasjonen trengte å strammelivremmen, og tidligere på året hadde han pålagt seg selv etti prosents lønnskutt for å gå foran som et godt eksempel.En symbolhandling, men likevel. Noe liknende hadde aldriskjedd før.

Dagen før hadde vært enda mer oppsiktsvekkende. Hanhadde stilt kabinettsspørsmål i Stortinget for å presse gjen-nom arbeidstidsreformen. Ultimatumet hadde kommet over-raskende på alle, og han hadde fått flertallet mot seg. Nåsatt regjeringen på oppsigelse, og hvem som skulle overtaregjeringsmakten, var helt i det blå.

Det var tøft gjort. Somby hadde satt landets beste foranegen prestisje. Somby var hel ved. Hun håpet han kunnefortsette som statsminister, det var visst ikke helt umulig.

De passerte fartskameraet, og Gundersen økte fartenvidere innover i Ekebergtunnelen.

9

Hun holdt avstanden. Somby utstrålte trygghet, en smit-tende ro. Nå satt han vel og pratet med Gundersen, spurtehvordan det gikk med familien, de to tvillingguttene, hyttai Odalen.

Flere av ministrene hans var uspiselige, men Somby tokhun gjerne en kule for. Å beskytte ham var meningsfylt. Nårde kjørte, hadde han flere ganger fisket etter bakgrunnenhennes, og bare blitt ivrigere når hun unnvek spørsmålet.Selv ikke han kunne få vite sannheten. Kanskje særlig ikkehan.

Gundersen fulgte trafikken. Et danskregistrert vogntogtok av mot Ryen. Stasjonsvogner fulle av barn og ferieut-styr. Tunnelen var slutt, og BMW-en rullet ut i solen påKværnerbrua. Hun vippet på seg solbrillene igjen.

Da lød det et dumpt smell.BMW-en løftet seg fra betongdekket, hang et øyeblikk i

luften. Bakruten ble pulverisert og presset ut av rammen.Bilen slo i bakken igjen og skjente over i venstre felt. Denunngikk så vidt to biler, smalt mot betongkanten og skraptebortetter med et langtrukkent hvin. Bilen snurret voldsomtover mot høyre igjen. Hun bråbremset for å unngå den.Nå så hun at de andre rutene også var blåst ut. BMW-entraff autovernet med fronten først og snurret baklengs, sak-tere nå, mot Vålerengtunnelen. I det høyre feltet tjue–trettimeter foran tunnelåpningen kom det til full stopp. Gjennomvindusrammen i førerdøren så hun de blodige restene avGundersen som hang over rattet. Det så ut som om baksidenav hodet var borte.

Refleksene slo inn.Hun stanset på tvers av venstre kjørefelt og slo blålysene

på. Bilene bak bremset så det pep i dekkene og stanset.Tankene raste gjennom henne. Attentat mot statsministeren.Trolig en fjernstyrt bombe, den måtte ha vært plassert i vei-banen, kanskje under et kumlokk, eller hadde noen klart åfeste den under bilen?

Hun kalte opp sentralen. «S.-min. rammet av bilbombe– trenger bistand.»

10

«Er S.-min. i live?» gjentok sentralen. Stemmen var over-tydelig.

Han kunne umulig ha overlevd noe slikt.«Jeg vet ikke,» ropte hun, grep førstehjelpssettet og stor-

met frem mot vraket.

2

Lørdag 20. juni 10.30Beach Club Express, Oslo Lufthavn Gardermoen

Theo Hannover bladde i avisen. Han drakk kaffe og spistekyllingsandwich. Foran ham lå to ukers ferie, og han haddeennå ikke bestemt seg for hva han skulle fylle dem med. Detvar mange år siden han hadde hatt en slik følelse av frihetog tidsoverflod.

Utenfor terminalen sto røykerne og trippet, passasjerertrillet koffertene sine til og fra busser og biler. I bakgrunnenlå Romeriksåsen badet i morgensol. Himmelen var knallblå,luften klar og ren.

Avisen var full av stoff om kabinettsspørsmålet dagen før.Spekulasjoner om hvem som nå ville få makten. Han lesteuten egentlig å registrere hva som sto. Tankene var et annetsted. I et av flyene som var i ferd med å ta av, satt Juni ogHege. Datteren og kjæresten hans.

De to kvinnene i hans liv skulle reise til Florida i et forsøkpå å skvære opp. Juni var midt i tenåringståken av hormo-ner og kroppsutvikling, sosial turbulens og skolepress. Hunkunne være ufordragelig iblant, totalt egenrådig og util-snakkende, og Hege nektet å akseptere det. Antakelig måtteman være av samme kjøtt og blod for å holde det ut.

Han befant seg i en stadig bredere lojalitetsspagat mellomde to. Han kom til kort både som far og kjæreste. Noe måtteendres. Han hadde gjort det han kunne, måtte slutte å tenkepå det, nå var det opp til dem. Det var usagt, men for hamføltes det som siste sjanse.

12

Han skjøv avisen vekk og reiste seg brått. Den klare him-melen og den grønne åsen i vest hadde vekket turlysten iham. Forsommeren kunne være fantastisk i fjellet, og vær-varselet var godt! Han strenet ut og mot parkeringen. Itankene begynte han å lage en pakkeliste.

I lommen ringte telefonen. Han dro den opp og sjekketdisplayet.

Pia Strömer, sjefen. Hjertet sank.Motvillig trykket han inn svarknappen.Strömer var knapp:Statsministeren var livstruende skadet etter et bombe-

attentat. Politiledelsen hadde slått nasjonal katastrofealarm.Mobilisering av alt mannskap. Stengning av grenseovergan-ger.

Han lyttet med vantro. Budskapet sto i grell kontrast tilden løsslupne feriestemningen blant menneskene rundt ham.

«Er du langt unna?» sa Strömer. «Du behøves her.»«En halv time.»«Møt på Politihuset. Oslopolitiet får etterforskningsan-

svaret, men jeg vil ha deg med.»«Spor etter gjerningsmennene?»«Ingenting foreløpig.» Hun ble avbrutt av en stemme i

bakgrunnen. Så kom hun tilbake. «Husk våpen, det er fullbevæpning!»

Tjenestepistolen lå i Nydalen. «Det blir en omvei.»«Ja vel, bare kom deg hit, da!»Strömer la på.Theo ga gass sørover mot byen. Tankene raste. Bombe-

attentat mot statsministeren. «Et anslag mot selve demokra-tiet,» hadde Strömer sagt. Mot rikets sikkerhet, nettopp hvaPST skulle beskytte.

Solen presset stekende mot bilvinduene, men likevel føl-tes det som det lå en istapp langs ryggraden. Skulle Sombydø, var det uendelig trist, for han var en lovende og likandespolitiker. Men hvorfor angripe en statsminister som nettopphadde avsatt seg selv?

Det var dobbelt meningsløst.

13

Med gru mintes han terroranslaget i Oslo 22. juli 2011.Bomben i Regjeringskvartalet hadde bare vært en avled-ningsmanøver for det som skulle følge. Var dette attentatetogså bare opptakten til noe større?

Trafikken sto plutselig stille like etter Hvam-krysset. Detvirket som den oppsto av at folk bremset ned for å se på deblinkende blålysene i motsatt kjørefelt.

Køen nærmet seg langsomt. To patruljer fra Romerikepolitidistrikt hadde etablert en provisorisk veisperring inordgående felt. Alle biler på vei ut av byen måtte svingegjennom en sluse. To betjenter med maskinpistoler på magenkikket inn i hver enkelt bil.

Han lurte på hva de så etter. Skjeggete islamister? Eller ennervøs hvit mann, en mulig soloterrorist? Nå sto trafikkenbom stille begge veier. Han slo på radioen. Det ble meldt atbåde Ekeberg- og Vålerengtunnelen var stengt i begge ret-ninger på grunn av et trafikkuhell. Hovedfartsåren nordover.Omkjøring og kaos.

Theo sjekket klokken. Dette hadde han ikke tid til. Fratiden på Spaning hadde han fortsatt en blålampe liggende.En gammeldags saftblander med magnetfot. Han pluggetden i strømuttaket og tutet seg vei ut på veiskulderen derhan fortsatte sørover mot byen.

Trafikken løste seg opp ved Alnabru. NRK Radio meldteat en bil fra regjeringens kjøretjeneste hadde vært involverti en alvorlig ulykke. At det var bebudet en pressekonferansepå Politihuset klokken tolv. Theo merket at han fortsatt frøsi den varme bilen. Et land uten ledelse. Stengte veier ut avbyen. Terrorister på frifot. Folk kunne få panikk av mindre.

3

Lørdag 20. juni 11.10Politihuset på Grønland

Pia Strömer møtte ham utenfor operasjonssentralen. Hunkom fra møte i krisestaben og oppdaterte ham mens de gikkopp trappene til Kriminalavdelingen.

«Du blir satt til å lede etterforskningen sammen med JånniMikkelsen. Den strategiske og taktiske delen. Det blir i til-legg en egen gruppe med islamistfokus, og en for netthatereog potensielle soloterrorister.»

Theo var overveldet av ansvaret. Hun måtte ha høye tan-ker om ham. Selv hadde han sett for seg en rolle somkoordinator mellom PST og oslopolitiet.

Døren til møterommet sto på gløtt, og hun gikk foran haminn.

Jan Petter Krum, direktøren for Politidirektoratet var der.Likedan politimester Tore Hoff, eller Papa, som var bådedekkmerket og kallenavnet internt. Videre Jånni Mikkelsenog to av hans folk fra Krim: Lisbeth Müller og HermanSvenson. Theo kjente dem fra før, han gikk rundt bordet oghåndhilste på alle.

Krum var øverst i rang, han stilte seg ved enden av bordet.«Før dere går i gang. La meg understreke viktigheten

av samarbeid på tvers av etater og avdelinger. Dette er enkomplisert sak. Kommunikasjon og koordinasjon er essen-sielt! Dette er godt beskrevet i planverket. Nå må vi ståsammen.»

Han kikket i notatene.

15

«Situasjonen krever ekstraordinær innsats av oss alle. Deter nå vi må vise hva vi er laget av!»

Han lot blikket vandre rundt bordet. Stirret hver og énalvorlig inn i øynene. Pannen var blank av svette.

Noen år tidligere, under en annen terroraksjon, haddeKrum vært leder for Ordensavdelingen. Byen var blitt inva-dert av demonstranter som protesterte mot at EU skullefå fredsprisen. Den gang hadde Krum brutt sammen ogsykmeldt seg da presset ble for stort.

«Vi møtes på nytt her …» Krum kikket på klokken. «Omtre timer. Jeg håper ved gud vi har svarene til da.»

Han stakk papirene i dokumentmappen og strenet ut.Politimester Hoff tok ordet. Han virket oppblåst i den

trange uniformsskjorten. «Deres jobb blir rett og slett åfinne gjerningsmennene. Vi må punktere denne situasjonenfør den eskalerer!»

Kallenavnet Papa var blitt sittende ved Hoff også fordihan lignet på Ernest Hemingway. Han var en svært bestemtbrumlebasse, med et bredt, kraftig ansikt, fullskjegg og etustabilt temperament.

«Dette handler ikke bare om statsministeren,» fortsattehan og svelget. «Det handler om forsvar av demokratiet ogrikets sikkerhet.»

Han trakk pusten tungt.«Men kanskje enda viktigere så handler det om politieta-

tens standing i folket. Etter det som skjedde i går, og i dag,hvis vi svikter nå, så …» Han kremtet.

Med ett forsto Theo hva han mente. Avstemmingen i Stor-tinget dagen før, som hadde endt med kabinettsspørsmål ogresulterte i at Sombys regjering måtte gå av, hadde handletom å drive gjennom den omstridte arbeidstidsreformen, somblant annet ville medføre omfattende endringer i politian-sattes vakt- og overtidsordninger. Uniformerte politifolk frahele landet hadde demonstrert mot reformen utenfor Stor-tinget. Nå så han for seg avisoppslag av typen «Politiet somdemonstrerte mot Somby i går, voktet ham ikke godt nok idag».

16

Politimesteren kikket på Strömer. «Noe å tilføye?»«Nå gjelder nødretten,» sa Strömer. «Dere har alle full-

makter.»«Akkurat.» Politimesteren reiste seg. «Tiden er knapp.»Han og Strömer forsvant ut døren.Mikkelsen kikket bort på ham. Han virket lite ivrig på å ta

føringen. Theo var uforberedt, men reiste seg. Han grep enrød tusj og tegnet en strek på den hvite tavlen. «OK, folkens.Hva er de viktigste spørsmålene?»

Lisbeth lente seg frem. «Hvordan har de klart å festebomben til bilen?»

Theo skrev spørsmålet på tavlen.Lisbeth skar en grimase. «Kanskje det finnes bilder fra et

overvåkningskamera i servicegarasjen?»«Var ikke bomben plassert under et kumlokk i veien?»

spurte Svenson.«Skadene på bilen tyder ikke på det,» sa Mikkelsen. «Jeg

snakket med en av teknikerne.»«Hva mer?» sa Theo.«Hadde Somby mottatt trusler i forkant?» sa Lisbeth.«PST arkiverer alt sånt,» sa Theo. «Vi trenger ikke tenke

på det. Netthatergruppen følger opp den listen.»«Hvordan visste de at statsministeren skulle kjøre akku-

rat der akkurat da?» fortsatte Lisbeth. «Har de en kilde påinnsiden?»

Theo tenkte etter. Lisbeth hadde rett. Attentatet var neppemulig uten innsideinformasjon. Noen i statsministerens nær-meste krets måtte være involvert.

4

Lørdag 20. juni 12.00Tøyen

Trafikken sto stille i begge retninger. Jånni satte på blålyseneog manøvrerte tjenestebilen langsomt frem mellom bilradeneopp Åkebergveien. Bilene i høyre felt kravlet en etter en opppå fortauskanten og inn mot fengselsmuren. Utenfor en kafépå motsatt side satt tre fylliker og pekte og lo av dem.

Theo spente på seg sikkerhetsbeltet. Han sjekket mobi-len, men det var ingen nye meldinger. Florida-flyet til Hegeog Juni måtte ha kommet seg i luften før alarmen gikk ogavgangene ble kansellert. Han hørte rotorlyd og kikket opp.Rett frem så han politihelikopteret henge mot himmelen,over åstedet i Kværnerdalen.

Jånni tok til venstre i Galgeberg-krysset, gjennom buss-bommen, og akselererte kraftig oppover Vålerenga. Kno-kene var hvite rundt rattet, han begynte å si noe, men holdtinne. I stedet slo han på bilradioen.

Det var tre år siden sist de hadde jobbet sammen, menJånni Mikkelsen så ti år eldre ut. Øynene hadde mistet noeav gløden, håret var mer grått enn brunt, og den firskårnehaken var rundere. Den gustne kjakehuden hang i sig nedmot halsen.

Jånni snurpet munnen sammen i konsentrasjon mens hanforserte rundkjøringen ved Etterstad og påkjøringsrampentil E6. Med en krapp U-sving kastet han bilen ned i detnordgående løpet av Vålerengtunnelen, mot kjøreretningen.

Radioen sendte nyheter. Jånni skrudde opp volumet. Som-

18

bys tilstand var svært alvorlig. Regjeringen hadde satt krise-rådet i funksjon. Publikum ble anmodet om å følge nyhets-sendinger og rette seg etter politiets instrukser.

Tunnelen var dunkel og gikk bratt nedover mot høyre.Theo svettet på ryggen. Kjørebanen var avsperret i andreenden, men likevel hadde han følelsen av at et vogntog nårsom helst kunne dukke opp bak svingen.

Nyhetssendingen fortsatte. NRK meldte at justisminis-ter Tor André Tranvik, lederen av Koalisjonspartiet, inntilvidere også ville fungere som settestatsminister.

«Tranvik?» fnøs Mikkelsen. «Den sveklingen?»Tranvik hadde som justisminister frontet arbeidstidsrefor-

men, og var mektig upopulær i politietaten. I demonstrasjo-nen dagen før hadde det vært bannere som kalte ministerenbåde «landssviker» og «en fiende av et trygt Norge».

«Regjeringen sitter på oppsigelse, og så skal den kujoneninn og styre landet?» Mikkelsen bannet. «Ja ja. Det tar velikke lang tid før han sykmelder seg.»

Tranvik hadde noen år tidligere vært sykmeldt på grunnav depresjon. Theo fnøs av irritasjon. Hvorfor snakket Jånninedsettende om andre i stedet for å konsentrere seg omoppgaven? På Politihuset passet det visst alltid å diskuterelønns- og arbeidsvilkår. Slik hadde det vært i hans egen tidòg. Samarbeidet kom ikke til å fungere med sånt oppgulp.Theo skulle til å si i ham imot, men i det samme komtunnelåpningen til syne.

Jånni bremset ned, trillet ut på broen og stanset på sidenav veien.

De steg ut i det skarpe sollyset og tok på seg solbrillene heltpå likt. Dalen var som en gryte, luften dirret av varme. Eimenav en eksplosjon var fortsatt merkbar. Ambulansene haddekjørt. Politihelikopteret var borte. Alle lyder var dempet, detvar som om det hadde senket seg et slør av stillhet over dalen.

I skrenten opp mot Ekeberg hadde skuelystne tatt oppstil-ling. På fortauet i Konows gate hadde et tv-team rigget segopp med en lift. Theo var varm og ør, han følte seg som i ensaktefilm uten lyd fra orkanens indre.

19

En redningsbil var i ferd med å vinsje vraket av VIP-bilenopp på planet. De skuddsikre rutene var blåst ut innenfra oghang bare i gummilistene. En av krimteknikerne kom motdem med solen i øynene. Theo kjente igjen Wangen, en ruti-nert Kripos-etterforsker. Han var i hvit kjeledress og haddeet rødt bind rundt armen som markerte at han var åstedsle-der. Nesen virket enda spissere og skjevere enn før. Det gråhentehåret lå i uryddige striper over skallen.

«Å, er det deg?» Wangen dro hanskene av og håndhilste.«Jeg trodde du hadde sluttet?»

«Han er i PST nå,» brøt Jånni Mikkelsen inn. «Vi samar-beider.»

«Akkurat.»«Hva har du?» sa Jånni utålmodig.Wangen sukket. «Ikke stort, dessverre. Vi tauer bilen inn

på laben så vi kan ta bedre prøver.»«Type sprengstoff?»«For tidlig å si. Det virker som ladningen detonerte foran

i kupeen, og at statsministeren, som satt rett bak sjåføren,delvis ble skjermet av ham.»

«Gundersen,» sa Mikkelsen.«Hva behager?»«Sjåføren.»«Å.»«Tobarnsfar. Han jobbet for meg en gang.»Wangen sukket deltagende. «Det er forferdelig.»Jånni Mikkelsen så forpint ut. Theo følte med ham. Skulle

han kondolere? Vise medfølelse og klappe ham på ryggen?Han lot det være. Mikkelsen innbød ikke til nærhet. Og

så var det tv-kameraet oppe i skråningen. Ble alt de foretokseg direktesendt?

«Så bomben var plassert inne i kupeen?» spurte Theo.Wangen nikket mot vraket som nå ble stroppet fast på

planet til redningsbilen.«Bortsett fra bulker og skraper etter autovernet er det

ingen karosseriskader å snakke om.»Han pekte bortover broen.

20

«Det er heller ingen spor av noen eksplosjon i veilegemet.»«Vitneobservasjoner?»«Ikke vårt bord. Men hvem skulle det være?»Theo så seg grundigere omkring. Broen hadde tunnel-

åpninger omgitt av bratte skrenter i begge ender. I nordvar sikten skjermet av den gamle maskinhallen på KværnerBrug. Hallen var kontorbygg nå, men det satt neppe noender i finværet og studerte trafikken en lørdag morgen. På sør-siden og under broen lå NSBs servicehall og skiftespor fortogene. Men noen av husene i Ekebergskrenten hadde sikt.De fikk organisere en dør-til-dør-utspørring.

«Var det ikke en livvakt til?» spurte Theo. «En følgebil?»Wangen nikket. Svetten rant fra de buskede øyenbrynene

og ned langs den skarpe neseryggen. Han dro ned glidelåsenog vrengte av seg kjeledressen.

«En kvinne, faktisk. Ifølge ambulansefolkene drev hunførstehjelp på statsministeren og ble med ham til sykehuset.Hun er nok det beste vitnet.»

5

Lørdag 20. juni 12.40Kværnerdalen

Vimplene på Kværnerhallen hang rett ned. Solen trykket pååstedet som en varmelampe. Theo, Jånni og Wangen stosammen i taushet.

Åstedslederen tørket svette av ansiktet med et lomme-tørkle. Han kikket forsiktig opp på Jånni Mikkelsen somstirret i bakken og svelget tungt. Var han på gråten? Ellervar det stillhet for å hedre en død kollega?

Rundt dem på broen gikk hvite kjeledresser omkring ogmålte bremsespor og fotograferte løse gjenstander. I detfjerne lød helikopterduren igjen. Theo snudde seg mot lyden.Politihelikopteret var på vei inn fra fjorden mot sentrum. Detgikk lavere og forsvant ut av syne.

Han vendte seg mot Wangen igjen. «Kan jeg se nærmerepå vraket?»

Wangen slo ut med hånden. «Naturligvis.»Theo klatret opp på planet av redningsbilen. Statsminis-

teren hadde kjørt en ombygd og forsterket BMW 760. Denmåtte være minst ti år gammel. Metallet i dørene var bulketeog oppskrapet. Theo la seg ned på alle fire og kikket inn-under. Understellet virket uskadd. Bomben hadde altså ikkegått av under bilen. Han reiste seg igjen.

Wangen rakte ham et par latekshansker.Theo trakk dem på, de gled lett over de svette fingrene. Et

øyeblikk ble han stående og nøle, så åpnet han døren. Innsi-den var dekket av blod og hudrester. En søt, emmen lukt slo

22

imot ham. Theo holdt pusten og lente seg inn. Nakkestøt-ten på førersetet var brukket tvert av. Bare to metallstumpersto igjen. Baksetet var dekket av blod som var i ferd med åstørkne. En humle kravlet rundt i den seige grøten.

Trykket av eksplosjonen i den tette kupeen måtte ha værtformidabelt. Han kunne ikke forestille seg at det var muligå overleve. Legene på Rikshospitalet var kanskje landetsdyktigste, men ikke trollmenn.

Humlen lettet med blodige ben og satte seg i håret hans.Han dro seg ut og slo døren igjen. Trakk pusten. Den kvalmelukten hang igjen i nesen.

Han bukserte seg forsiktig langs kanten av lasteplanet tilforsiden av vraket. Frontruten hang merkelig nok fortsattsammen og lå som et splintret glassteppe på panseret tilbilen. Han oppdaget en glipe i glassmosaikken. Den var stornok til at han kunne skimte vindusviskerfestet på baksiden.Han pekte og snudde seg mot Wangen. «Hva er dette?»

Åstedslederen klatret opp og kikket nærmere.«En splint, antakelig. Utgangshullet til en stor splint.»«En splintbombe?»«Trykkbombe,» sa Wangen. «Splinten er kanskje fra en

metallgjenstand i kupeen.»«Så som?»Wangen trakk på skuldrene. «Et antennefeste på dashbor-

det, kanskje. Sjåførens slipsnål, en bit av nakkestøttebøy-lene, hva som helst.»

Wangen hoppet ned igjen. Han dro en boks snus opp avbukselommen. Møysommelig bakte han en pris som hanplasserte bak overleppen.

Theo var i tvil. Hullet i glassteppet lignet nesten et kule-hull. Åpningen etter et tommetykt prosjektil. Var det løsnetskudd mot bilen? I så fall måtte det ha kommet forfra, fraet kjøretøy eller et sted rundt tunnelåpningen.

Han luftet muligheten med Wangen, som skar en skeptiskgrimase. «Det er alltids en mulighet. Lab-testene vil gi osssvar …»

Jånni kom til. «Tenker du panserbrytende ammo?»

23

Theo nikket. Han pekte mot den bevokste skråningen somomkranset åpningen til Vålerengtunnelen. «Der borte fra etsted. Jeg tar en titt.»

Wangen tørket fingrene mot buksen. «Jeg blir med.»Det var ikke mulig å klatre opp på siden av tunnelåpnin-

gen. For å komme til krattskogen måtte de gå tilbake, nedrampen og under broen på kjøreveien langs Kværnerhallen.

I skyggen under broen sto bilene stille i en kø som slyngetseg gjennom rundkjøringene og videre i retning Galgeberg.En eldre Renault uten klimaanlegg sto med dørene åpne. Sjå-føren lente seg ut da de passerte. «Hva skjer? Er det trygtnå?»

Theo ignorerte ham. Wangen tørket svette av pannen.Ved inngangen til Kværnerbyen førte en gangsti opp langs

jernbanesporene, videre gjennom en kulvert og opp en trapptil Enebakkveien. De tok til venstre oppover fortauet, forbiet gult hybelhus.

På oversiden av hybelhuset lå en liten parkeringsplass innmot nettinggjerdet som skilte tomten fra togsporene. Det stotre privatbiler og en tilhenger oppstilt på merkede plasser. Destuderte gjerdet nærmere. På oversiden løp det tre lag medpiggtråd. Lenger ned var nettingen rusten og gjennomvokstav småtrær og kratt.

«Her,» sa Wangen og pekte.Theo gikk over. Bak tilhengeren var det et hull i gjerdet.

I alt løvverket var det vanskelig å få øye på. Nettingen varklippet med tang, kuttene var blanke.

Theo knelte og presset grenene til side. Han vred seginn gjennom åpningen og reiste seg på andre siden. Wan-gen fulgte etter. Solen flimret ned mellom bladene. Han tokseg varsomt gjennom kjerret. Svermer av knøttsmå insekterstrøk over ansiktet. Han kjente en luftstrøm med kjellerlukt.De nådde frem til et gult ventilasjonstårn. Det var fri siktned på veibroen. Mikkelsen sto ved tjenestebilen og vinket.Theo vinket tilbake.

«Det var som faen,» vislet Wangen. «Jeg tror du har rett.»Han pekte inn under en hasselbusk.

24

Theo lente seg frem. I bakken som var dekket av gress ogtørre blader, kunne de se tydelige fordypninger. Noen haddeligget der. Til venstre lå et par avbrukne kvister. Skytterenhadde ryddet seg bedre sikt.

Wangen fant frem mobiltelefonen og ringte en kolleganede på broen. «Pakk sammen og kom opp hit. Vi har etnytt åsted.»

Han dro flere latekshansker opp av lommen. «Forsiktignå.»

Theo bøyde seg nærmere leiet. Til høyre for krattet vokstebrenneslene tett. Han skjøv plantene varsomt fra side til side.Et stykke inn blinket noe mellom stilkene. Han stakk hån-den ned og følte seg frem. Stenglene brant mot håndleddet,men fingertuppene traff noe avlangt. Han klemte det fast ogdro hånden til seg.

En tomhylse. En stor, blank tomhylse. Han holdt denunder nesen. Det luktet ennå krutt.

Bilen med Somby hadde altså ikke eksplodert. Den varblitt beskutt.

«Wangen!»Åstedslederen gjorde store øyne. Han holdt frem en bevis-

pose.Theo slapp hylsen nedi med en følelse av triumf. Nå hadde

de et spor etter gjerningsmannen. Han følte seg opprømtog utålmodig. Så fikk han en ny tanke. Hvorfor hadde ikkegjerningsmannen plukket med seg tomhylsen? Hastverk?Slendrian? Det var påfallende i det ellers proffe opplegget.

Wangen studerte patronhylsen gjennom plasten. «Tolvsju-kaliber,» sa han. «I bunnen står det preget inn HXP12. Talletmarkerer produksjonsår.»

Theo fisket ut mobilen og slo nummeret til Jånni. Hanfortalte om funnet.

Mikkelsen var taus et par sekunder. «Jeg kommer opp,»sa han. «Med bilen.» Han la på.

Theo ringte til S-2 i krisestaben og gjentok nyheten.«Vi leter altså ikke etter en bombemann, men en skarp-

skytter?»

25

«Nettopp.»«Det er notert.»Theo la på og ble stående med telefonen i hånden. Skulle

han ringe Strömer også? Det fikk vente.«Dette var flaut,» sa Wangen fårete. «At jeg ikke oppdaget

kulehullet.»«Ikke vær dum,» sa Theo distré. «Dette fant vi ut sam-

men.»Tankene raste. En skarpskytter fra langt hold. Det var

ikke vanlig operasjonsmønster for islamistiske terrorister. Påden annen side så fornyet de seg stadig. Overraskelse varterrorens natur.

EIR

IK W

EK

RE INKOGNITO

Under heftige demonstrasjoner foran Stortinget forsøker en skjør mindretallsregje-

ring å drive gjennom en omstridt arbeidsreform. Overraskende kulminerer debatten

med at statsministeren stiller kabinettsspørsmål – og taper.

Morgenen etter blir statsministeren drept av en ukjent attentatmann, og landet kastes ut i et

bunnløst politisk kaos. Gjerningsmannen passer ikke inn i noen normal terrorprofil, og Oslo er

lammet av frykt for nye anslag. Hvem står bak, og hvorfor? Er angrepet en fordekt krigserklæ-

ring? Et forsøk på å undergrave Norges demokrati?

Spesialrådgiver Theo Hannover i PST får ansvaret for etterforskningen. Raskt kommer mot-

stridende interesser for dagen, og mye tyder på at noen i de innerste maktsirkler motarbeider

ham. Theo må kjempe både mot ytre og indre fiender i en nådeløs kamp mot klokken.

EIRIK WEKRE (f. 1966 i Oslo) har etablert seg som vår kanskje fremste forfatter av brennaktuelle politiske thrillere. Han fikk sitt store gjennombrudd som spenningsfor-fatter med trilogien Operasjon Snøhvit, Operasjon Isbjørn og Operasjon Høye Nord (2008–2010). Bøkene har nådd et stort publikum i Norge og Danmark.

«Wekres trilogi er begavet, særdeles velskrevet og fint strukturerede politiske spændingsromaner, der langt hen ad vejen bevæger sig på faktuelt grundlag. De befinder sig et sted mellem Frederick Forsyth og John le Carré, tilsat det bedste fra disse års skandinaviske krimier.»LARS OVE SAUERBERG, JYLLANDS-POSTEN

FOTO

: RO

LF M. A

AG

AA

RD

E I R I K

I N K O G N I T O

DETTE SKREV ANMELDERNE OM WEKRES FORRIGE ROMAN, FUGLEFANGERNE (2014):

«Helproff spenning (...) Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med»SINDRE HOVDENAKK, VG

«Forrykende drama! (...) Romanen har et forrykende driv som gjør den vanskelig å legge fra seg. (...) Fugle-fangerne vil uten tvil være blant høstens beste romaner innen thrillersjangeren!»SVEN GJERULDSEN, TVEDESTRANDSPOSTEN

«Velgjort samtidsdrama med politisk snert»PÅL GERHARD OLSEN, AFTENPOSTEN

ET MULIG STATSKUPPET BRUTALT ATTENTAT

EN LIVSFARLIG MULDVARP

OMSLAGSFOTO: JENNY MOI VINDEGGOMSLAGSDESIGN/ILLUSTRASJON: STOLTZEDESIGN.DK