Handen_som_forst_hold_min

Hånden som førstholdt min

T YPE-IT AS, 24.11.2011ORDRE: 24407 (s . 1 av 330)

Maggie O’Farrell

Hånden som førstholdt min

Oversatt av Bente Klinge, MNO


Maggie O’FarrellHva skjedde med Esme Lennox?, 2007

Originalens tittel: The hand that first held mineCopyright © 2010 Maggie O’Farrell

Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,5 pkt Sabon hosType-it AS, Trondheim 2011

Papir: 70g Holmer Book Cream 1,8Printed in Germany

GGP Media GmbH, Pössneck 2012

ISBN 978-82-03-21287-1


Til IZTil SS

Til WD


Og vi glemmer fordi vi måmatthew arnold


DEL EN


H ør. Trærne i denne fortellingen våkner, skjelver, risterseg på plass. Det kommer en bris i kast inn fra havet,

og det er nesten som om trærne i sin rastløshet, i sin hode-rykkende utålmodighet, vet at noe er i gjære.

Hagen er tom, terrassen er forlatt, bortsett fra noen pottermed geranier og riddersporer som skutter seg i vinden. Detstår en benk på plenen, to stoler kikker høflig en annen vei.En sykkel står lent opp mot huset, men pedalene er i ro, detvelsmurte kjedet ubevegelig. En baby er lagt til å sove i enbarnevogn, og den ligger inni den stive kokongen av teppermed øynene lydig igjen. En måke henger stille på himmelenover, og selv den er taus, nebbet er lukket, vingene strakt utfor å hvile på den høye oppdriften.

Huset ligger et lite stykke unna resten av landsbyen, baken tett hekk, på toppen av en klippe. Dette er grensen mellomDevon og Cornwall, hvor de to grevskapene senker hodet ogmåler hverandre med blikket. Det er et område man har stri-des mye om. Det er ikke anbefalelsesverdig å se for nøye påjorden her, gjennomtrukket som den er av blodet fra keltere,angelsaksere, romere, og oppblandet med benrestene deres.

Imidlertid foregår dette på et tidspunkt med relativ fred forStorbritannia: sensommeren midt på 1950-tallet. En gruslagtsti slynger seg mot husets inngangsparti. På klessnoren hen-ger underskjørt og trøyer, sokker og snøreliv, bleier og lom-metørklær som blafrer og smeller i vinden. Man kan høre

11


en radio fra et eller annet sted, kanskje et av nabohusene, ogde dempede smellene fra en øks mot ved.

Hagen venter. Trærne venter. Måken, som balanserer påhimmelen over klesvasken, venter, Og så, som om dette eren kulisse og et publikum venter i det tause mørket, høresstemmer. Bakgrunnslyd. Noen skriker, en annen roper, noetungt går i gulvet. Bakdøren til huset farer opp. «Jeg holderdet ikke ut! Jeg mener det, jeg holder det ikke ut!» er deten som skriker. Bakdøren slamrer høylytt igjen, og et men-neske kommer til syne.

Hun er tjueen, snart tjueto. Hun har på seg en blå bom-ullskjole med røde knapper. Et gult skjerf holder håret påplass. Hun marsjerer over terrassen med en bok i hånden.Barføtt stamper hun ned trappen og over plenen. Hun leggerikke merke til måken, som har snudd seg i luften for å se nedpå henne, hun legger ikke merke til trærne, som vifter medgrenene for å hilse hennes ankomst, hun legger ikke engangmerke til babyen idet hun feier forbi barnevognen på vei tilen stubbe nederst i hagen.

Hun setter seg på denne stubben, og i et forsøk på ikkeå la seg berøre av raseriet som farer gjennom årene hennes,balanserer hun boken i fanget og begynner å lese. Deathbe not proud, begynner den, though some have called theeMighty and dreadful.

Hun bøyer seg over siden i anspent konsentrasjon, suk-ker og heiser på skuldrene. Og så, uten forvarsel, knurrerhun oppgitt og hiver fra seg boken. Den treffer gresset medet dempet dunk, og arkene blafrer idet den lukker seg. Derligger den, omgitt av gress.

Hun kommer seg på bena. Hun gjør det ikke som folk flest,ved gradvis å reise seg fra sittende til stående. Hun hopper,hun spretter, hun bykser, hun liksom tramper i bakken idethun reiser seg, som om hun, som Rumleskaft, ville få jordentil å sprekke.

Der hun står, blir hun umiddelbart konfrontert med synetav en bonde på veien. Han driver en flokk sauer med enkjepp i hånden og en hund pilende rundt bena. Disse sauene

12


er innbegrepet av det hun hater ved hjemmet sitt: de strim-lete, møkkete bakendene, den umælende dumheten, den san-seløse brekingen. Hun skulle gjerne ha jaget dem inn i tres-kemaskinen, over klippekanten, hva som helst, bare for åslippe det synet.

Hun snur seg vekk fra sauene, bort fra huset. Hun sky-ver alt annet enn havet ut av synsfeltet. I det siste har hunkjent en snikende frykt for at det hun ønsker seg aller mest– at livet hennes skal begynne, få en slags mening, gå franoe uklart svart-hvitt til strålende technicolour – vil unnflyhenne. At hun kanskje ikke vil oppfatte det om det dukkeropp, at hun ikke vil gripe det.

Hun lukker øynene mot havet, mot boken hun slengte fraseg, da hun hører føtter som tråkker i gresset og en stemmesom sier: «Sandra?»

Hun retter seg brått opp, som om hun hadde fått elektriskstøt. «Alexandra!» retter hun. Det er navnet hennes, somhun fikk da hun ble født, men moren hennes kom senere tilat hun ikke likte det og forkortet det til de siste stavelsene.

«Alexandra,» gjentar barnet lydig. «Mor sier: ’Hva er detdu driver med og kan du komme inn og –’»

«Vekk!» skriker Alexandra. «Gå vekk!» Og så vender hungrettent tilbake til stubben, til boken, til sin analyse av Dødenog dens unødige hovmod.

I nøyaktig samme øyeblikk, en liten kilometer unna, sitterInnes Kent – 34 år gammel, kunsthandler, journalist, anmel-der, selverklært hedonist – på kne på bakken for å sjekkeunderstellet på bilen. Han aner ikke hva det er han ser etter,men synes han bør ta en kikk likevel. Han er evig optimist.Bilen er en sølvgrå og isblå MG; Innes elsker den over nes-ten alt i verden, og den har nettopp stanset på skulderen avdenne landeveien. Han retter seg opp. Og han gjør det hangjør i de fleste situasjoner som frustrerer ham: Han tenneren sigarett. Han gir hjulet et prøvende spark og angrer i detsamme.

Innes har vært i St. Ives og besøkt atelieret til en kunstnersom han hadde håpet å kjøpe noe av. Han fant kunstneren

13


temmelig beruset og kunstverket langt fra ferdigstilt Utfluk-ten har vært en eneste katastrofe. Og nå dette. Han knusersigaretten under skoen, så legger han i vei langs landeveien.Han kan se en husklynge der fremme, den buete armen til enhavn som strekker seg ut i havet. Noen vil vite hvor det fin-nes et verksted, om de har verksteder på dette gudsforlattestedet.

Alexandra vet ikke – kan ikke vite – hvor nær Innes Kentbefinner seg. Hun vet ikke at han kommer, at han kommernærmere for hvert sekund, at han går i sine håndsydde skolangs veien som skiller dem, og at avstanden mellom demkrymper for hvert velskodde steg. Livet slik hun kjenner det,skal til å begynne, men hun er endelig oppslukt av lesningen,av en forlengst død manns kamp med forgjengeligheten.

Idet Innes Kent dreier inn på hennes vei, løfter Alexandrahodet. Hun legger boken på bakken igjen, forsiktigere dennegangen, og strekker seg med armene høyt i været. Hun snur-rer en hårlokk mellom tommel og pekefinger, griper en pre-stekrage mellom tærne og plukker den – hun har alltid hatttøyelige ledd, det er noe hun er ganske stolt av. Hun gjørdette om og om igjen til alle åtte sprekkene mellom tærneholder en prestekrages åpne, gule øye.

Innes stanser ved et hull i den tykke hekken. Han kikkerinn. Et pent landsens hus med busker, gress, blomster, sliktnoe – en hage, formoder han. Så ser han, nær ved, sittendeunder et tre, en kvinne. Innes’ nysgjerrighet har til gode ikkeå bli pirret av en kvinnes nærvær.

Dette eksemplaret av arten er uten sko, og et gult skjerfholder håret hennes borte fra nakken. Han stiller seg på tåfor å se bedre. En aldeles utsøkt søyle av en hals, kommerhan til. Hvis han skulle gitt en skildring av den, ville han havært tvunget til å benytte ordet «skulpturell» og muligensogså «alabast», begreper han ikke omgås med letthet. Inneshar sin bakgrunn fra kunsten. Eller kanskje «forgrunn» villevære et mer presist begrep. Kunst er ikke i bakgrunnen forInnes. Det er det han puster, det som får livet til å gå videre;han betrakter og ser ikke et tre, en bil, en gate, han ser et

14


mulig stilleben, han ser et samspill av lys og skygge og far-ger, han ser en veloverveid oppstilling av utvalgte objekter.

Og det han ser når han betrakter Alexandra i det guleskjerfet og den blå kjolen, er en scene fra en freske. Innesmener han skuer en fullkommen landsens madonna, i pro-fil, i en vidunderlig – tenker han – tettsittende blå kjole, medbabyen sovende like ved. Han lukker ett øye og betraktertablået først med ett øye, så det andre. Det er virkelig envakker komposisjon, med treet over som en motvekt til detflate stykket med gress og den høyreiste kvinnen og halsenhennes. Han skulle gjerne ha sett det malt av en de italienskemesterne, av Piero della Francesca eller kanskje Andrea delSarto. Hun kan til og med plukke blomster med tærne! Foren skapning!

Innes smiler for seg selv og prøver det ut igjen med beggeøyne da synet blir splintret av madonnaen som sier med klarstemme: «Vet du ikke at det er veldig uhøflig å spionere påfolk?»

Han skvetter sånn at han blir målløs et øyeblikk (ikke noehan er vant til), og han stirrer, fascinert, da madonnaen rei-ser seg fra stubben. Della Francescas madonna forvandlerseg for hans blikk til en variant av Marcel Duchamps Nakenkvinne går ned en trapp. For et syn! Kvinnen som kommermot ham ned den opphøyde plenen, er et eksakt ekko avDuchamps effekt! Harmen hennes later til å gjøre selve luf-ten ladet!

Innes har fordypet seg i dadaistene i det siste, i den gradat han for to netter siden hadde en drøm som fullt og heltforegikk innenfor et maleri. «Min nest beste drøm,» klassi-fiserer han den. (Den første er for dristig til å kunne gjengis.)

«Det er dessuten ulovlig.» Madonnaen styrer rett motham, med et bistert drag om kjeven, hendene på hoftene, oghan må innrømme at han er ganske glad for hekken mellomdem. «Jeg er i min fulle rett til å tilkalle en politimann.»

«Jeg beklager,» får han frem. «Bilen min. Den har vissthavarert. Jeg leter etter et verksted.»

«Synes du dette ser ut som et verksted?» Stemmen hennes

15


er ikke, som han kunne ha ventet, svøpt i en myk, devonskskarring, tvert imot er den skarp og hard som en diamant.

«Øh. Nei. Det gjør ikke det.»«Nei vel.» Hun kommer enda nærmere sin side av hek-

ken. «Adjø, da.»Idet hun sier dette, får Alexandra en første ordentlig titt på

kikkeren. Håret er en god del lengre enn hun noen gang førhar sett på en mann. Skjorten har en usedvanlig høy krageog er gul som en påskelilje. Dressen er i lysegrå smalstripetkordfløyel og har ingen krage, og slipset har samme fargesom andeegg. Alexandra tar enda to skritt mot hekken. Pås-keliljer, gjentar hun for seg selv, andeegg.

«Jeg spionerte ikke,» innvendte mannen. «Det forsikrer jegdeg. Jeg søker etter hjelp. Jeg har havnet i knipe. Bilen minhar havarert. Vet du tilfeldigvis om det finnes et verksted inærheten? Jeg mener ikke å rykke deg bort fra babyen din,men jeg må komme meg tilbake til London i en fei ettersomjeg har en deadline jeg må rekke. Mareritt på mareritt. Jegvil være din takknemlige slave om du kan bistå.»

Hun blunker. Hun har aldri hørt noen snakke på dennemåten før. I en fei, knipe, deadline, mareritt på mareritt,takknemlig slave. Hun har lyst til å be ham gjenta alt sam-men. Så går deler av talen opp for henne. «Det er ikke minbaby,» sier hun skarpt. «Den har ikke noe med meg å gjøre.Den er mors.»

«Ah.» Mannen skakker på hodet. «Jeg er ikke sikker påom jeg ville karakterisere det som ikke noe med deg å gjøre.»

«Ikke det?»«Nei. Den må i det minste vedkjennes som ditt søsken.»Det oppstår en liten pause. Uten hell prøver Alexandra å

la være å granske klærne hans igjen. Den skjorten, det slip-set. Påskeliljer og egg. «Så du er fra London?» spør hun.

«Det er jeg.»Hun trekker pusten skarpt inn. Hun retter på skjerfet over

pannen. Hun gransker skjeggstubben på mannens hake oglurer på hvorfor han ikke har barbert seg. Og ubegripelignok begynner en halvformet plan å ta form av et utvety-

16


dig ønske. «Jeg har tenkt på å flytte til London selv,» sierhun.

«Sier du det?» Mannen begynner å rote ivrig i lommene.Han finner et sigarettetui i grønn emalje, tar ut to sigaretterog tilbyr henne én. Hun må lene seg over hekken for å taimot den.

«Takk,» sier hun. Han tenner den for henne, skjermer fyr-stikken med hendene, og så bruker han den samme fyrstik-ken til sin egen sigarett. På kloss hold, tenker hun, lukter hanhårolje, cologne og noe annet. Men han flytter seg litt unnafør hun finner ut av det.

«Takk,» sier hun igjen, nikker mot sigaretten og inhale-rer.

«Og hva,» sier mannen idet han slukker fyrstikken og kas-ter den fra seg, «holder deg igjen, om jeg kan spørre?»

Hun tenker på dette. «Ingenting,» svarer hun og ler. Fordet er sant. Ingenting står i veien for henne. Hun nikker mothuset. «De vet det ikke ennå. Og de kommer til å være sterktimot det. Men de kan ikke stoppe meg.»

«Det er den rette ånd,» sier han, og røyken snor seg utav munnen på ham. «Så du har tenkt å rømme til hovedsta-den?»

«Jeg har tenkt meg dit, ja,» svarer Alexandra og retter segopp i full høyde, «men jeg rømmer ikke. Du kan ikke rømmehjemmefra hvis du allerede har flyttet ut. Jeg har studertved universitetet.» Hun tar et drag av sigaretten, gløtter mothuset og deretter tilbake på mannen. «Faktisk ble jeg sendthjem, og –»

«Fra universitetet?» avbryter mannen, med sigarettenhalvveis mot munnen.

«Ja.»«Så dramatisk. For hvilken forbrytelse?»«Ingen forbrytelse,» svarer hun, noe heftigere enn nød-

vendig, for det urettferdige ved det svir fremdeles. «Jeg komut fra en eksamen og gikk ut en dør reservert for menn. Jegfår ikke noe vitnemål med mindre jeg ber om unnskyldning.De» – hun nikker mot huset igjen – «de ville ikke engang at

17


jeg skulle gå på universitetet i utgangspunktet, men nå vil deikke snakke til meg før jeg drar tilbake og ber om unnskyld-ning.»

Mannen ser på henne som om han legger seg henne påminnet. Sømmen i skjorten hans er i blå bomull, ser hun, påmansjettene og kragen. «Og har du tenkt å be om unnskyld-ning?»

Hun kakker asken av sigaretten og rister på hodet. «Jegskjønner ikke hvorfor jeg skulle det. Jeg visste ikke engangat den var bare for menn. Det var ikke noe skilt. Og jeg satil dem: ’Så hvor er døren for kvinner?’, og de sa at det ikkevar noen. Så hvorfor skulle jeg unnskylde meg?»

«Nettopp. Be aldri om unnskyldning med mindre du eroppriktig lei deg.» De røyker litt, uten å se på hverandre.«Så,» sier mannen til slutt, «hva har du tenkt å gjøre i Lon-don?»

«Jeg skal jobbe, så klart. Men kanskje jeg ikke finner noenjobb,» sier hun, plutselig mismodig. «Det var en som sa atfor å få jobb som sekretær må du skrive seksti ord i minut-tet på maskin, og for øyeblikket klarer jeg omtrent tre.»

Han smiler. «Og hvor skal du bo?»«Du stiller mange spørsmål.»«Gammel vane.» Han trekker uanfektet på skuldrene. «Jeg

er journalist, blant annet. Så, kåken. Hvor skal du bo?»«Jeg vet ikke om jeg har lyst til å fortelle deg det.»«Hvorfor ikke? Jeg skal ikke si det til en sjel. Jeg er veldig

flink til å holde på en hemmelighet.»Hun kaster sigarettstumpen sin inn i de grønne, åpne bla-

dene i hekken. «Vel, en venninne ga meg adressen til et husfor enslige kvinner i Kentish Town. Hun sa –»

Ansiktet hans avslører bare en ørliten trekning av et smil.«Et hus for enslige kvinner?»

«Ja. Hva er det som er morsomt ved det?»«Ingenting. Absolutt ingenting. Det høres …» Han gjør en

håndbevegelse. «… flott ut. Kentish Town. Da er vi praktisktalt naboer. Du burde komme på besøk, hvis de gir deg lovtil å gå ut.»

18


Alexandra hever øyenbrynene, som om hun later som hunvurderer det. En del av henne har ikke lyst til å gi etter fordenne mannen. Det er noe ved ham som antyder at han ervant til å få det som han vil. Av en eller annen grunn ten-ker hun at han ville ha godt av ikke å få viljen sin. «Det ermeget mulig. Jeg vet ikke. Kanskje –»

Uheldigvis for alle velger Dorothy å dukke opp i akkuratdette øyeblikket. Et signal på hennes moderlige radar haropplyst henne om en mann på rov i nærheten av hennes eld-ste datter. «Kan jeg hjelpe deg?» roper hun i et tonefall somstår i kontrast til det hun sier.

Alexandra virvler rundt og ser moren komme bortoverplenen med babyens tåteflaske foran seg som en pistol. Hunbetrakter henne mens Dorothy måler mannen med blikket,fra de lysegrå skoene til den krageløse dressen. Av det suredraget i munnvikene forstår Alexandra med det samme atmoren ikke liker det hun ser.

Mannen sender Dorothy et strålende smil, og tennene vir-ker veldig hvite mot den brune huden. «Takk, men dennedamen» – han gjør en bevegelse mot Alexandra – «bistomeg.»

«Min datter,» Dorothy legger trykk på ordet, «er ganskeopptatt i dag. Sandra, jeg trodde du skulle holde øye medbabyen. Nå, hva kan vi –»

«Alexandra!» roper Alexandra til moren. «Jeg heter Alex-andra!»

Hun er klar over at hun oppfører seg som en trassig unge,men hun holder ikke ut tanken på at mannen skal tro hunheter Sandra.

Men moren er flink til to ting: ikke å la seg hefte med dat-terens utfall, og å lokke opplysninger ut av folk. Dorothylytter til historien om den havarerte bilen, og etter bare noensekunder har hun sendt mannen av gårde med instruks omhvor han kan finne en mekaniker. Han ser seg tilbake éngang, løfter hånden og vinker.

Alexandra kjenner noe som ligner raseri, sorg, idet hunhører skrittene hans forsvinne bortover veien mot landsbyen.

19


Å ha vært så nær en som ham og så bli revet bort. Hun spar-ker til stubben, og deretter hjulet på barnevognen. Det eren helt egen form for raseri, karakteristisk for ungdommen,den kvelende, knugende følelsen når foreldrene dine utma-nøvrerer deg.

«Hva i all verden er det som går av deg?» hveser Dorothyog rister i håndtaket på barnevognen fordi babyen har våk-net og nå ligger der og hviner og fekter. «Jeg kommer hit ogtar deg i å flørte med en eller annen – en tater over hekken.I fullt dagslys! Så alle kan se det. Hvor er anstendighetsfø-lelsen din? Hva slags eksempel er det du setter for brødreneog søstrene dine?»

«Apropos dem,» Alexandra tier litt før hun legger til, «alledem, hvor er din anstendighetsfølelse?» Hun strener av gårdebortover plenen. Hun holder ikke ut et sekund til i morensnærvær.

Dorothy slutter å riste i håndtaket på barnevognen og stir-rer etter henne med åpen munn. «Hva mener du?» roperhun, og for et øyeblikk glemmer hun hvor nær naboene er.«Hvordan våger du? Hvordan våger du å snakke til meg påden måten? Jeg skal snakke med faren din om dette, barevent, så snart han –»

«Snakk! Snakk i vei!» spytter Alexandra over skulderenidet hun løper gjennom hagen og braser inn i huset, der hunoverrasker en av farens pasienter som sitter og venter i gan-gen.

Da hun kommer opp til soverommet hun er tvunget til ådele med tre av sine yngre søsken, kan hun fremdeles høremorens stemme skingre fra hagen: «Er jeg den eneste i dettehuset som forlanger et minstemål av dannelse? Jeg vet ikkehvor du tror du har tenkt deg. Det er meningen du skal hjelpemeg i dag. Du skulle passe babyen. Og sølvtøyet må tas, ogporselensserviset. Hvem har du tenkt skal gjøre det? Gjen-ferdene?»

20


E lina våkner med et rykk. Hun er forundret over mørket,over hvordan hjertet banker urolig i brystet. Hun står

visst, lener seg mot en vegg som er overraskende myk. Føt-tene kjennes som de er langt borte fra henne. Hun er tørr imunnen, tungen klistrer seg til ganen. Hun har ingen erind-ring om hva hun gjør her, stående i mørket, døsende lent moten vegg. Hodet er tomt, som et ris umerket papir. Hun snurpå hodet, og plutselig, med et veldig gisp, dreier alt på sinakse fordi hun får øye på vinduet, hun ser Ted ved siden avseg, hun ser at hun faktisk ikke står. Hun ligger. På ryggen,med hendene foldet over brystet, en steinfrue på en grav.

Rommet er fylt av lyden av åndedrett. Det grøsser i et røret sted i huset, så blir det stille. Det høres en lett skraping påtaksteinene over henne, som en fuglefot med klør.

Det må ha vært babyen som vekket henne, som sammen-krøllet skiftet stilling inni henne, kanskje strakte den på segetter å ha sovet lenge, sparket ut med et ben, dasket håndenmot huden. Det har skjedd ofte i det siste.

Elina vrir på hodet og ser seg rundt i det mørke rommet.Møblene som står svart sammenkrøpet i krokene, rullegar-dinen over vinduet som gløder i samme skittenoransje tonesom gatelampene. Ted ved siden av henne, en pukkel underdynen. Det ligger bøker i stabler på Teds nattbord, mobilengløder grønt i mørket. På hennes nattbord ligger en bunkemed noe som i mørket ser ut som ekstra store lommetørklær.

21


En annen lyd kommer fra et sted i nærheten av Elinas hode,en skarp, brå lyd, he-he, som om noen kremter.

Hun begynner å snu seg i sengen, mot Ted, men hun kjen-ner en skjærende smerte i magen, som om huden revner, somom noen holder en skjærebrenner mot henne. Hun gisper ogflytter hånden for å sjekke, for å berolige seg selv med følel-sen av stramt trommeskinn, kulen. Men det er ingenting der.Hånden finner bare tomhet. Ingen svullen kul. Ingen baby.Hun griper seg om magen og kjenner slapp, løs hud.

Elena kjemper seg opp i sittende stilling – den skåldendesmerten igjen – gir fra seg et underlig, hest skrik, og griperTed i skulderen. «Ted,» sier hun.

Han stønner og begraver ansiktet i puten.Hun rister i ham. «Ted, Ted, babyen er borte – den er

borte.»Han spretter opp av sengen og blir stående midt i rommet,

i bare boksershortsen, med strittende hår og panisk mine. Såfaller skuldrene hans sammen. «Hva er det du snakker om?»sier han. «Der er han jo.»

«Hvor?»Han peker igjen. «Der. Se.»Elina ser. Sannelig, det er noe på gulvet ved siden av henne.

I halvmørket ser det ut som en seng som en hund kunne sovei, en oval kurv. Bortsett fra at denne har håndtak, og nediden ligger noe som er svøpt i hvitt. «Å,» sier hun. Hun strek-ker seg mot lysbryteren, slår den på, og rommet blir umid-delbart badet i et gult lys. «Å,» sier hun igjen. Hun kikkerned på den tomme huden på magen, og deretter på babyen.Hun snur seg mot Ted, som har slengt seg ned på sengenigjen og mumler noe om at hun holdt på å skremme livet avham.

«Har jeg født barnet?» sier hun.Ted holder på å riste opp hodeputen sin, men stanser. Han

ser usikker ut, skremt. Ikke vær redd, har hun lyst til å si,det går bra. Men i stedet sier hun: «Har jeg født det?» fordihun trenger å få dette brakt på det rene; hun må spørre, setteord på det, høre spørsmålet.

22


«Elina … nå spøker du. Ikke sant?» Han ler lavt, nervøst.«Ikke gjør det, det er ikke morsomt. Kanskje du … kanskjedu har drømt. Du må ha drømt. Enn om …» Stemmen dørut. Han legger en hånd på skulderen hennes, og en liten stundser det ut til at han ikke vet hva han skal si. Han stirrer påhenne, og hun stirrer tilbake. Hun lar tanken slippe til: Deter en baby sammen med oss i rommet her. Den er kommet.Hun vil snu seg og se en gang til, men nå holder Ted skul-deren hennes i et fast grep og kremter. «Du fødte babyen,»sier han langsomt. «Det var … på sykehuset. Husker du?»

«Når da?» sier hun. «Når var det jeg fødte?»«Herregud, El, er du –» Han tar seg i det, gnir seg i ansik-

tet, og så sier han, mer balansert: «For fire dager siden. Duhadde veer i tre dager, og så … så kom han ut. Du kom hjemfra sykehuset i går kveld. Du skrev deg ut selv.»

Det blir en pause. Elina tenker på det Ted har sagt. Hunlegger ut kjensgjerningene han har gitt henne, side om side, itankene. Sykehus, baby, utskrevet, tre dager med veer. Huntenker på det med tre dager, og hun tenker på smerten imagen, men bestemmer seg for ikke å nevne det nå.

«Elina?»«Hva?»Han ser granskende på henne. Han stryker håret bort fra

pannen hennes, så legger han hendene på skuldrene hennes.«Du er sikkert … du må være fryktelig trett og … Legg degtil å sove igjen, du.»

Hun svarer ikke. Hun vrir seg unna grepet hans, tversover madrassen. Hun holder seg hardt om magen og pres-ser tennene mot leppen. Der nede kjennes det som omnoe kan komme til å velte ut hvis hun ikke holder det påplass. Hun krøker seg sammen over babyen og kikker opp-merksomt ned. Han, sa Ted. En gutt, altså. Han er våken,øynene er store og kvikke. Han ser opp på henne fra kur-ven, og ansiktet er spørrende, tenksomt. Han er innpak-ket som en presang i et hvitt teppe, og han har hvitevotter på hendene. Elina strekker ut hånden og trekkerdem av – de er ørsmå, lette som cirrusskyer. Han strek-

23


ker på hendene, åpner og lukker dem om den tomme luf-ten.

«Ah,» sier han. En underlig voksen lyd. Svært bestemt,svært veloverveid.

Elina strekker ut hånden og stryker over den fuktige var-men på pannen, det lille, fugleaktige brystet som hever ogsenker seg, kinnets runding, ørets snodde utforming. Hanblunker med øynene idet fingrene hennes krysser synsfeltethans, og leppene åpner og lukker seg som hos en som ikkefinner ord.

Hun legger hendene under ham og løfter ham opp. Haner hennes baby, tross alt, hun har lov. Hun legger ham inn-til seg, med hodet nedenfor skulderen hennes, føttene i arm-kroken hennes. Hun erkjenner at det er noe velkjent ved vek-ten av ham, ved hvordan han ligger. Han snur hodet mothenne, så bort, mot henne, bort, og så fester han blikket påtrøyestroppen hennes.

«Du husker det, ikke sant?» sier Ted igjen, fra sengen.Elina tvinger frem et smil. «Selvfølgelig,» sier hun.Da hun kommer tilbake til sengen, lenge etterpå – hun

har stirret på babyen, tatt av ham luen, sett på håret hans,øynenes forbløffende dypvannsblå farge, stukket fingeren ihånden hans for å kjenne grepet han svarer med – sover Ted,med hodet hvilende på armen. Hun er sikker på at hun ikkekommer til å sovne igjen, hvordan kan hun det når hun bleså kald, når det er denne smerten, når det later til at hun harfått en baby? Hun lirker seg så nært inntil Ted som hun våger.Kroppen hans liksom utstråler varme mot henne. Elina lir-ker hodet ned under dynen, hvor det er mørkt og hett. Hunkommer ikke til å sovne igjen.

Men det må hun ha gjort, for etter noe som føles somminutter, kommer hun til seg selv i et soverom som er sålyst og grelt at hun må legge hånden over ansiktet, og Teder påkledd og sier han må gå og kysser henne adjø.

«Hvor skal du?» sier hun og kjemper seg opp på albuen.Han blir lang i ansiktet. «På jobb,» sier han. «Ikke noe

valg,» sier han, «jeg beklager,» sier han. «Filmen,» sier han.

24


«På etterskudd med monteringen,» sier han. «Kan ta fri motslutten av filmingen,» sier han. «Forhåpentligvis,» sier han.

Dette blir fulgt av en liten krangel, for Ted vil ringe morensin så hun kan komme og hjelpe til. Elina kan høre seg selvsi nei, kan føle at hun rister på hodet. Da sier han at hunikke kan være alene, at han vil ringe venninnen Suki, mentanken på å ha noen i huset er skremmende. Elina kan ikkeforestille seg hvordan hun skulle snakke med disse mennes-kene; hun kan ikke forestille seg hva hun kunne finne på åsi. Nei, sier hun, nei og atter nei.

Og hun vinner visst denne krangelen, for Ted klør seg ihodet, fikler med bagen sin og kysser henne adjø, og så hørerhun at han går ned trappen, at ytterdøren smeller igjen ogat huset blir stille.

Mer enn noe lengter hun etter igjen å synke inn i søvnensglemsel, legge kinnet mot puten, senke øyelokkenes fallgitterover øynene. Hun kan kjenne nærværet av en slik søvn, hunhar smaken på tungen. Men ved siden av henne høres lydenav gisp, baksing, tynn pattedyrpesing.

Hun kikker over kanten av sengen, og der er han igjen.Babyen. «Hei,» sier Elina og overrasker seg selv med å snakkefinsk.

Babyen svarer ikke. Han er oppslukt av sin egen kamp mednoe usett: Armene fekter i luften rundt ham, han utstøtersmå, gretne stønnelyder. Og så, som om noen skrudde på enbryter, setter han i et skrik, et langtrukket, høyt, forpint rop.

Elina trekker seg bort, som om hun var blitt slått. Så innserhun at hun må stå opp. Hun må takle denne situasjonen. Deter opp til henne. Det er ingen andre. Babyen puster dypt innog setter i et nytt skrik. Elina bøyer seg, rykker til i smerte,og tar ham opp. Hun holder den stive, sinte kroppen. Hvakan være i veien med ham? Hun prøver å gjenkalle rådenefra babybøkene hun har lest, men kan ikke huske noe. Hungår bort til vinduet og tilbake igjen. «Så, så,» forsøker hun.«Det går bra.»

Men babyen skriker, spenner seg, ansiktet er bare munn,huden er lysende rosa.

25


«Det går bra,» sier hun igjen, og så ser hun at han snurpå hodet, strekker munnen på vidt gap, som en crawler somsnur seg for å få luft. Det betyr at han er sulten – selvfølge-lig. Hvorfor tenkte hun ikke på det?

Hun setter seg i stolen, akkurat tidsnok, for bena hennesføles underlig skjelvne, og løfter trøyen, nølende, og prø-ver å huske de forvirrende ammediagrammene. Ta brystet.Ammestilling. Alminnelige problemer. Men hun hadde ikketrengt å bekymre seg. Babyen vet visst akkurat hva han skalgjøre. Han griper brystet som en hund som har fått et kjøtt-bein og begynner å suge, ivrig i noen sekunder, så langsom-mere, og så ivrig igjen. Elina stirrer ned på ham, målløs overroen hans, effektiviteten. De sitter der i noe som for Elinaføles uforklarlig lenge. Er dette normalt? Å sitte sånn i enhalv time, tre kvarter, mer enn en time? Morgenen utfolderseg ute på gaten: Mennesker går oppover gaten mot TheHeath, andre går nedover gaten mot busstoppet. Flekkeneav sol kryper over teppet mot Elinas føtter, og babyen dierfremdeles.

Elina tror hun kan ha sovnet i stolen, for hun kommer tilseg selv og hele kroppen hennes er sol og babyen ligger i fan-get hennes, omtrent som en katt, og stirrer på armbåndsurethennes denne gangen.

Hun tester seg selv, ransaker hjernen. Husker hun noe?Har det kommet tilbake til henne mens hun sov? Fødselen,fødselen, fødselen, messer hun for seg selv, du må huske. Mennei. Hun kan huske at hun var gravid. Hun kan se babyen,der den ligger på fanget hennes. Men hvordan den kom dit,er et mysterium.

Hun legger begge hendene mot ansiktet og gnir huden, puf-fer på den med håndflatene, prøver å vekke seg selv. «Nå,»sier hun ut i stillheten, og stemmen vakler litt. Hvorfor erhuset så stille, så stille som en som venter på et svar? «Herer vi.» Hun snakker finsk igjen, slår det henne. «Hva vil dugjøre nå?» spør hun babyen, som om han er en gjest hunbare er så vidt på hils med.

Hun reiser seg, langsomt, langsomt, holder kroppen hans

26


tett inntil seg, og går ned trappen, føler seg frem, uten å tablikket fra babyens ansikt. Hennes sønn. Han kom ut avhenne. Dette vet hun fordi Ted sier det og fordi det er noeved hvordan pannen skråner, verven i håret der, som min-ner henne om faren. Hun går forbi den åpne baderomsdørenpå veien ned og ser en stellematte med røde striper på gul-vet, og hun husker, hun husker faktisk at hun kjøpte denne.Hun husker at hun var opprørt over hvordan slike ting erdekorert – rad på rad med jålete teddybjørner, antropomorfefisker med sleske glis, ender med lange øyevipper og kajal.Rundt matten er det plassert noen bleier, en pakke våtser-vietter, en tøyblekksprut, en krukke med salve. Hvem sattedisse tingene her? Var det henne? Når?

Ved foten av trappen står det en barnevogn, og denne hus-ker hun også. Deres venn Simmy kjøpte den til dem. Hankom med den en kveld, trillet den foran seg. Dette var før.Mens hun fremdeles var gravid. En underlig konstruksjon erdet, med sølvhjul, en mørkeblå trekkspillkalesje, en smart,skinnende bremseinnretning til hjulene. Det er lagt et lakeni vognen, ser hun, og et teppe. Hun blir stående ved siden avden et øyeblikk. Så legger hun babyen ned i den, bare for åse hva som vil skje. Babyen bare ligger der, som om han ervant til dette. Han sparker med bena. Han kikker på kale-sjen, han kikker forbi henne, han kikker på naglene som fes-ter kalesjen til siden av vognen. Han lukker øynene og sov-ner. Elina blir stående der og betrakte ham en stund. Så gårhun ut på kjøkkenet.

På et vis ender hun ved dørene til hagen. To stykker, storeruter med herdet glass. For sikkerhets skyld, sa Ted, da hunspurte hvorfor glasset var så tykt, så solid. Hun oppdagerat hun holder i et krus, en sammenbrettet avis. Hun bøyerseg for å legge dem på gulvet, og idet hun gjør det, er detnoe i magen som rykker til, og hun gisper av smerte og mis-ter kruset og avisen. Hun griper fatt i dørkarmen for ikke åfalle, lener pannen mot glasset, presser hånden mot der detgjør vondt. Hun banner, på flere språk, om og om igjen.

Da hun åpner øynene igjen, er alt fremdeles som før. Kjøk-

27


kenet bak henne. Hagen foran henne. Det er veldig enkelt,sier hun til seg selv. Du var gravid, og nå har du en baby.Men hvorfor kan hun ikke huske at hun fødte den?

Nederst i hagen står det et hus av tre, et rom. Elinas ate-lier, som Ted bygde for henne. Det vil si, Ted betalte to pol-ske menn for å bygge det til henne. Det er konstruert av ask,bitumen, glassvattisolasjon, rustfritt stål – hun hadde spurtdem om ordene, og de måtte slå opp i en polsk ordbok for åfinne de engelske ordene som hun kunne sammenligne, sideom side, med de finske i sitt eget hode. Det hadde fått alletil å le. En av dem spurte henne om hun savnet Finland, oghun hadde sagt nei, og så sa hun ja, noen ganger. Men hunhadde ikke bodd der på veldig lenge nå. Og savnet de Polen,spurte hun. Begge hadde nikket, taust. «Vi reiser tilbake,»sa den ene, «om to år.»

Hvilket betyr at de må være tilbake i Polen nå. Elina serned i hagen på atelieret de bygde for henne, de rette veg-gene panelt med ask, bitumentaket. Det står i passet hen-nes, i selvangivelsen, på skjemaer hun må fylle ut, at huner kunstner. Men hun vet ikke hva det betyr. Hun kan ikkehuske når hun sist var i atelieret, hun husker ikke hvordanman er kunstner, hva man gjør, hvordan man bruker tiden.Livet hennes i det lille trehuset, alle timene hun har tilbraktder inne, står like fjernt for henne som tiden da hun gikk ibarnehagen.

Hun kunne gå ned dit i dag, hun kunne det. Hun kunne tanøkkelen som henger ved kjøleskapet, gå forsiktig gjennomdet våte gresset, trille babyen i den knirkende vognen, åpnedøren og gå inn. Hun kunne se på hva som er hengt opppå veggene, på lerreter hun har stilt opp mot skapene; hunkunne prøve å trekke opp forbindelsen til det hun har gjortfør. Det er ikke meningen at hun skal arbeide, hun vet det.Men hun kunne lese i atelieret, hun kunne sitte og se lysetsive inn gjennom takvinduet. Det står en stol der inne – huntrakk den om selv, i grønt ullstoff – ved et vindu. Det villevære et godt sted for kanskje å prøve å huske ting.

Hun tenker på dette, biter seg i leppen, overveier, da det

28


går opp for henne at det er en lukt, en odør i nesen hennes,som har vært der hele morgenen. En lett vammel musklukt.Som uluftede klær. Som vått papir. Som melk.

Elina snur seg. Hun snuser inn luften. Ingenting unntattden lette duften av vaskemiddel. Hun snuser på pyjamastop-pen, så på håret sitt, huden på håndleddet, bøyen av albuen,den harde håndroten.

Det er henne. Hun er himmelfallen. En ny lukt. Hun luk-ter ikke som hun pleide, slik hun har luktet hele livet. Deter henne.

Ted rykker stolen bakover og synker ned på den, slengerbagen i sofaen bak seg. Han skrur på skjermene, og mens hanventer på at de skal flimre til liv, ruller han stolen over gulveti klipperommet til innboksen. Telefonbeskjeder, et par brev,en forespørsel om en attest, en lapp fra en produsent der detstår skriblet noe om et prøveeksemplar av en film Ted nett-opp er blitt ferdig med. Han skyver stolen mot telefonen ogskal til å løfte av røret da han stanser.

Han vikler en penn mellom tommel og pekefinger. Han tarav hetten, setter den på igjen. Han legger begge hendene påden avrundede kanten av skrivebordet. Han kikker på skjer-mene foran seg, der den ene viser en eller annen feilmelding,noe om en fil som mangler. Han ser vekk, på skoene sine, denene holder på å gå opp i limingen, på telefonen, hvor et rødtlys blinker, på høyttalernes uutgrunnelige svarte ansikter, påhaugen med ting som ligger i sofaen. Fruktkurver, bloms-terbuketter i cellofan, et babyteppe med silkebånd rundt,en gigantisk satenghund med et uttrykk av tanketom lykke.På skrivebordet, rett ved albuen hans, er det en gullfargetpapirbærepose. Den er av det stive, kartongaktige slaget somde har bare i de dyreste forretningene, og hanken er en blåsnor. Resepsjonisten i produksjonslokalene ga den til ham dahan kom inn døren. «Gratulerer,» hadde hun sagt. «En litengutt!» Og hun hadde gitt ham en klem, og Ted hadde kjentglidelåsen på buksene hennes grave seg inn i kjøttet på hoftenhans, det kalde metallet i armbåndene hennes mot nakken.

29


«Takk,» hadde han sagt idet han tok imot posen og nikkettil alle menneskene som hadde samlet seg rundt ham – kon-torsjefen, jenta som hentet kaffe, en kvinnelig skuespillerhan kjente halvt igjen, et par andre klippere. «Det er virke-lig snilt av dere. Det er virkelig …» Og så måtte han slutte,for hvis han beveget seg lenger ut i den setningen, ville hanbegynne å gråte. Han har ikke grått siden han var barn, ikkeen eneste gang i tenårene, ikke engang da han kom ut for denulykken, da han falt av en moped i Hellas. Men han kunnekjenne tårene, de steg som en bølge i brystet på ham. KjæreGud, hva var i veien med ham?

Ted griper igjen etter telefonen, men trekker hånden til seg,og bruker den i stedet til å massere pannen sin. Han tillaterseg å tenke: Hva gjør du her? Dette er galskap, han burdevære hjemme, hun burde være hos Elina, hos babyen, og ikkesitte her og tukle med opptakene til et prosjekt han ikke harnoen interesse for – hvor mange flere filmer om mislykkedebankran trenger verden? Hvorfor er han her?

Han synes det er forbløffende, når han betrakter skrive-bordet, at alt ser så likt ut. DVDene oppstilt i hyllen, pen-nene i koppen, skjermene som står side om side, datamusenmed kabel til hale, den forsterkede håndleddstøtten (et for-gjeves forsøk på å lette musesyken), postkortet med et avElinas malerier som henger på veggen.

Han stirrer på postkortet, den røde stripen som skjærerover den blå trekanten, som tårner over den svarte sammen-krøpede skikkelsen i kroken. Han hadde sett maleriet mensdet vokste frem på lerretet. Det var ikke meningen at hanskulle se det – hun likte ikke at noen så arbeidet hennes førhun erklærte det ferdig – men han hadde kikket gjennomvinduet i atelieret hennes en gang han visste hun så en annenvei. Det var slik han fikk rede på hva som foregikk i hodethennes. Han hadde sett det henge på veggen i galleriet hen-nes, han hadde sett den røde prikken komme opp ved sidenav det i løpet av den private visningen, og gløden i ansik-tet hennes da hun så dette. Og nå hang det i hjemmet til enmusikkprodusent, og Ted undret ofte på om han var så glad

30


i det som han burde være, om han så på det så ofte som hanburde, om det hang riktig, i riktig lys.

For fire dager siden hadde hun nesten dødd.Tanken har en fysisk virkning på ham. Den gjør ham des-

orientert og kvalm, som å være sjøsyk eller kikke ned fra ethøyhus. Han må legge hodet i hendene og puste dypt, og hankjenner tårene fra tidligere presse seg opp i halsen.

Hun hadde nesten dødd der for synet på dem alle. Hanhadde merket døden i rommet, som en sky som samlet segoppe under taket, og dens tilstedeværelse føltes underligkjent, som om han liksom hadde ventet det, som om en delav ham hele tiden hadde visst at det var slik det kunne ende.Ikke se, sa sykepleieren til ham, ikke se. Og nappet ham iermet. Men hvordan kunne han la være? Hvordan kunnehan snu seg bort, slik sykepleieren ønsket, når det var Elinasom lå der, når det var hans feil at hun var gravid overhodet,når det var han som hadde gjort det, han som hadde hvis-ket den gangen, på hotellet i Madrid, la oss blåse i det, baredenne ene gangen? Sykepleieren hadde tatt ham i armen da.Bli med meg, hadde hun sagt, mer bestemt. Du må ikke se.

Men han kunne ikke la være å se. Han hadde grepet fatti metallkanten av en båre og ristet av seg sykepleieren. Folkløp rundt og ropte til hverandre, og midt i rommet lå Elina,og den øverste halvdelen av henne var så fredfylt. Hvit ogubevegelig, uttrykksløst ansikt, halvt lukkede øyne, hendenefoldet over brystet, hun var en middelalderhelgen i et maleri.Den nedre halvdelen – Ted hadde aldri sett noe lignende. Ogi det øyeblikket var det som han sluttet å se det. Han kunneikke se noe overhodet. Bortsett fra en horisont som muligensvar havet, et blygrått hav som steg og sank, en formløs vann-masse. Det var uendeligheten som gjorde ham kvalm, denreflekterende hinnen som gjenspeilte den overskyede himme-len. Hvor er hun? kunne han høre en stemme som sa. Hvorer hun?

Ted skyver stolen bort fra skrivebordet med slik kraft atden treffer kanten på glassbordet bak ham. Han reiser seg,han går bort til koøyet i døren og tilbake igjen. Han setter

31


seg i stolen. Han reiser seg igjen. Han går med lange skrittbort til vinduet og senker persiennen med et rykk. Han sky-ver musen først én vei, så den andre. Han løfter av røret påtelefonen, ringer resepsjonen og ber dem sende bankranfilm-regissøren rett opp når han kommer.

Elina opplever stadig slike underlige byks. Lapsuser, tenkerhun på dem som. Hun må fortelle Ted om dem. Det er somstiften på platespilleren familien hennes hadde. Hun og bro-ren hennes pleide å sette på en av foreldrenes gamle Beatles-plater og bytte på å trampe i gulvet. Stiften hoppet fra énsang til en annen. Å, frydefulle uforutsigbarhet! Man kunnevære midt i Lucy og diamanthimmelen hennes, men så komJohn plutselig inn og sa noe om en forestilling på trampo-line. Og så videre til Paul og regnet som er på vei.

Men det må være en slags karmisk straff for å skade LP-plater, for dette ser ut til å skje i Elinas liv. Kanskje «byks»ikke er ordet. Kanskje livet hennes har sprunget over firetusen hull. For det ene øyeblikket var det tidlig morgen oghun oppdaget den nye lukten, og så ligger hun plutselig påstuegulvet og telefonen ringer.

Elina kommer seg på bena. Babyen ligger på et teppe vedsiden av henne og vifter med armene i luften, som om handirigerer trafikken. Hun kan kjenne at håret hennes står rettopp på den ene siden, nesten som den punkete frisyren hunønsket seg da hun var tenåring. Hun myser på telefonen etøyeblikk før hun løfter av røret. Hun er så trett at gulvetbikker hvis hun beveger seg for fort. Hun legger en hånd påsofaarmlenet for å støtte seg og husker at hun gjorde akku-rat det samme ganske nylig, støttet seg før hun tok telefo-nen, og hun har et bestemt inntrykk av at hun har snakketmed moren en eller annen gang i dag, men kan ikke huskehva de snakket om. Kanskje det er hun som ringer igjen.

«Hallo?» sier hun.«Hei.» Teds stemme snakker inn i øret på henne. Den

kommer fra et støyende sted. Hun kan høre folk som roper,folk som går, rasling, et smell. Det er ikke den dempede,

32


respektfulle stillheten i et klipperom. Han må være på settet.«Hvordan går det med deg?» sier stemmen hans gjennomstøyen. «Går det bra? Hvordan går det?»

Elina aner ikke hvordan det går med henne, hvordan detgår. Men hun sier: «Bra.»

«Hva har du drevet med?»«Eh.» Elina ser seg rundt i rommet og får øye på kleskur-

ven som er full av våt klesvask. «Jeg har vasket klær. Og jegsnakket med mor.»

«Jaha. Og ellers da?»«Ingenting.»«Å.»Det oppstår en pause. Hun vurderer å fortelle ham om

lapsusene, hullene. Hvordan skulle hun begynne? Med his-torien om platespilleren? Eller skulle hun bare si: Ted, jeghar sånne opplevelser hvor livet forsvinner i et hull og jegkan ikke huske hva som skjer i dem? For eksempel kan jegikke huske den lille detaljen at jeg fødte et barn?

«Jeg … eh …» begynner hun, men Ted avbryter.«Har du spist noe?»Hun tenker over det. Har hun det? Hun kan ha gjort det.

«Jeg husker ikke,» sier hun.«Du husker ikke?» gjentar Ted, og stemmen hans er alde-

les forferdet. Noen i nærheten av ham skriker noe om cate-ringvognen. Elina prøver å gre håret flatt med fingrene, ogi det samme får hun ved siden av telefonen øye på en gulbrosjyre med tittelen Når du har mistet mye blod. Hun tarden opp. Hun holder den opp mot ansiktet og ser på teks-ten.

«Elina?» Teds stemme skremmer henne.«Ja,» sier hun. Hun mister brosjyren. Den flagrer ned og

legger seg innunder en stol. Hun kan plukke den opp senere.«Du må spise. Jordmoren sa det. Har du spist noe? Kan

du huske om du har spist noe?»«Ja,» sier hun fort og ler litt. «Jeg mener, jeg gjorde det.

Jeg mener, jeg kan ikke huske hva jeg hadde tenkt å spise tillunsj.»

33


Men det blir fremdeles ikke riktig. «Lunsj?» sier Ted. «El,klokken er halv fire.»

Hun er oppriktig forbløffet. «Er den det?»«Har du sovet?»Hun ser seg rundt i rommet igjen, på hvor hun hadde lig-

get på teppet før han ringte. Den tykke luven har avtrykketter en kropp, som et åsted for et mord. «Kanskje. Ja, jeghar nok det.»

«Har du tatt noe smertestillende?»«Eh.» Hun lar blikket gli over rommet igjen. Hva vil det

riktige svaret være her? «Ja,» sier hun.«Hør her, jeg må legge på.» Det oppstår en pause. «Jeg

tror jeg vil ringe mor.»«Nei,» sier Elina fort. «Det går bra. Jeg klarer meg fint,

helt sant.»«Er du sikker?»«Ja.»«Du har nummeret hennes, ikke sant? I tilfelle. Jeg kom-

mer hjem rundt seks, tror jeg. Vi er straks ferdige her.» Stem-men er beroligende, på vakt. «Jeg skal lage en god middagtil oss da. Men spis noe nå, ok?»

«Ok.»«Lover du?»«Jeg lover.»Hun sitter i en stol ved bakdøren og ser på atelieret sitt

igjen da det ringer på døren. Elina stivner, med en hånd klemtmot vinduet. Hun venter. Moren til Ted? Ringte han hennelikevel? Hun vil bare bli sittende her på kjøkkenet. Hvemdet enn er, vil de tro at det ikke er noen hjemme og gå sinvei. Hun snur seg mot hagen igjen. Dørklokken kimer igjen,lenger denne gangen. Elina bryr seg ikke om det. Den ringerigjen, enda lenger.

Fremdeles ved vinduet begynner Elina å forestille seg etscenario hvor Teds mor ringer ham for å si at Elina ikkeåpner døren. Og da vil Ted frykte at det har hendt noe ogbli nødt til å gå hjem fra jobben. Elina reiser seg fra stolen,forsiktig, forsiktig, og så går hun ut i gangen mens hun støt-

34


ter seg til veggen. Babyen, ser hun, ligger i vognen igjen ogsover.

Da hun åpner døren, venter ikke mennesket på trappen– ikke Teds mor, men en kvinne med krusete gult hår, medden store kroppen klemt inn i blå stretchbukser – på å bliinvitert inn. Hun venter ikke engang på at Elina skal si noe.Hun dytter seg forbi henne, mumler noe om regnet, marsje-rer bortover gangen og setter seg på Elinas sofa, hvor hunfår det travelt med papirer og mapper og pennehetter.

Elina går etter henne og stiller seg på teppet, forbløffet.Hun har lyst til å si: Hvem er du, hva gjør du her, hvemhar sendt deg, men noe ved mappene og papirene gjør hennestum. Hun venter for å se hva som vil skje.

«Jaha.» Kvinnen sukker og flytter på den blå enden sin påsofaen. «Du er Natalie.»

Det er ikke et spørsmål, og Elina må tenke på dette. Erhun Natalie? Hun tror ikke det. «Nei,» sier hun.

Kvinnen rynker pannen. Hun klør seg i håret med tuppenav pennen. «Du er ikke Natalie?»

Elina rister bestemt på hodet.Kvinnen snur et papirark, myser med blikket, og sier: «Å.»

Det er en lyd full av skuffelse, av tretthet, og Elina har lysttil å si beklager, hun har lyst til å be om unnskyldning forat hun ikke er Natalie. Hun har lyst til å si at hun kanskjekan bli henne.

«Du er Elina,» sier kvinnen, med et nytt sukk.«Ja.»«Og hvordan har vi det i dag, Elina?»Elina finner bruken av flertallspronomenet på engelsk for-

virrende. Hun er en person, bare én. Hvordan kan hun væreet «vi»? «Bra,» svarer hun og håper at kvinnen skal gå.

Men kvinnen har en liste med andre spørsmål. Hun vil vitehva Elina spiser og hvor ofte. Hun vil vite om Elina går ut,hvor mye hun sover, om hun har blitt med i en gruppe, omhun har planer om å bli med i en gruppe, om hun tar tab-lettene sine, om hun får noe hjelp.

«Hjelp?» gjentar Elina.

35


Kvinnen kaster et skarpt blikk på henne under den gulepanneluggen. Så ser hun seg rundt i rommet. Så kikker hunpå Elinas pyjamas. «Bor du alene?» spør hun.

«Nei. Jeg bor sammen med kjæresten min, men …»«Men hva?»«Han er på jobb. Han ville ikke gå. Jeg mener, han skulle

ta fri noen dager. Men det er et opptak som er forsinketog … nå … du vet.»

Dette avstedkommer mye skribling i mappen. Kvinnenmed mappene og alle spørsmålene gjør Elina trett. Hvis hunikke hadde vært her, kunne Elina ha strakt seg ut på teppet,lagt hodet på armen og sovnet.

«Og hvordan gror det?» spør kvinnen og kikker på noe imappen.

«Gror?»«Såret.»«Hvilket sår?»Kvinner ser skarpt på henne igjen. «Operasjonssåret.» En

skygge av tvil farer over trekkene hennes. «Du fikk en sectio,ikke sant?»

«Sectio?» Elina smaker forsiktig på ordet. Det betyr, trorhun, en bit av noe eller en del av noe. En skive. Hun leggerhånden mot magen og tenker på den intense skjæreflamme-smerten der. «Sectio,» mumler hun igjen.

Kvinnen ser på notatene sine igjen. Hun løfter et ark imappen, hun lar det falle. «Det står her … la oss se … uvirk-somme rier, komplikasjoner og – ja – akutt keisersnitt, blod-tap.»

Elina stirrer på henne. Hun har lyst til å bøye seg ned, takvinnens bag i stroppen og slenge den ut gjennom vinduet.Hun forestiller seg den singlende klirringen av knust glass,fragmenteringen av noe så fullkomment, så klart, og den dei-lige lyden når bagen deiset i fortauet.

Kvinnen stirrer på henne med senkede bryn, munnen lettåpen.

«Jeg må be deg om å gå,» sier Elina. «Vær så snill. Jeger veldig opptatt. Jeg må … jeg må dra … et sted. Er det i

36


Handen_som_forst_hold_min

Documents

Transcript of Handen_som_forst_hold_min