Materie_5k.indd 1 22.10.12 10.16

– 2 –

Draco

Ursa Minor

corona Borealis

Ursa Major

canes

Venatici

arcturus

coMaBerenices

stjernehimmelen over Wadi rum-ørkenen i jordan

natt til 1. juledag 2010.

leo

Minor

leo

regulus

Materie_5k.indd 2 22.10.12 10.16

– 3 –

caMeloparDalis

Ursa Major

leo

Minor

leo

reguluscancer

castor

pollux GeMini

Materie_5k.indd 3 22.10.12 10.16

– 4 –

Materie_5k.indd 4 22.10.12 10.16

jeg, søsteren min og kylling.

Materie_5k.indd 5 22.10.12 10.16

– 6 –

Beate Grimsrud

GOD JULHvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovetog søsteren min

FORT E L L I NG

Materie_5k.indd 6 22.10.12 10.16

– 7 –

Beate Grimsrud

GOD JULHvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovetog søsteren min

FORT E L L I NG

Materie_5k.indd 7 22.10.12 10.16

– 8 –

Materie_5k.indd 8 22.10.12 10.16

– 9 –

Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og

jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i

Jordan.

Jeg ligger begravd, som de julepresangene jeg ikke ville

ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt

kiste og siden gravde ned i en grop i hagen. De uønskede pre-

sangene tok opp hele plassen i kroppen min og overskygget

det fine. Å få noe uønsket var så smertefullt, siden det var så

mye jeg ønsket meg. En gang fikk jeg et broderi som var festet

til en ramme, der det var forventet at jeg skulle brodere bok-

staven B med ørsmå sting. Og jeg fikk et syskrin og en nåle-

pute som jeg siden leste at også Selma Lagerlöf hadde fått.

Hvor galt var ikke det, når alle ens drømmer handler om be-

vegelse og fantasi. Jeg ville ha sportsutstyr og Lego, Selma

Lagerlöf ville ha bøker. Begge drømte vi om å bli berømte for-

fattere. Men noen der ute syntes at vi skulle lære oss å sy.

Selma Lagerlöf lyktes i å bli en stor forfatter, til tross for

syskrinet og forventningene om hva en pike skulle drive

med. Jeg fikk alwdri hoppski, men hoppet likevel og fant vei-

en til forfatterskapet gjennom gleden ved å fortelle. Man skal

alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man

hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige.

Gropen i hagen ble en grav. Jeg ville ikke at sånt jeg ikke

Materie_5k.indd 9 22.10.12 10.16

– 10 –

ville ha skulle finnes når det var så mye jeg ville ha som ikke

fantes. Så mye jeg savnet. En sørgegrop. En grop for den

usynlige Beate. Den jeg nektet å bli. Man kan bli sett og tyde-

lig gjennom en presang, men man kan også bli usynlig og

sint.

Nå er det befriende å slippe å være med på en overdådig

julepresangutdeling. Det rare er at jeg i voksen alder får

mange flere presanger som passer. Kanskje kommer det av at

jeg ikke lenger ønsker meg så mye, at jeg nå kan kjøpe det jeg

vil til meg selv. Eller har jeg vokst meg til å bli tydeligere?

Vi har vandret i ørkenen og sett de vakre fjellenes taggete

formasjoner. Havnet i en beduinleir og sett solnedgangen

over ørkenlandskapet. Den knall oransje solen. Den mørke-

gule sanden. Så plutselig helt svart. Og kulden kommer kry-

pende. Vår beduinvert tenner et bål.

Det var min idé å tilbringe julaften i ørkenen. Jeg tenkte

at det ville bli en julaften å minnes. Bare bålets skinn og så

denne veldige himmelen med de kjente stjernene. Den var

der da jeg ble født. Den skal være der når jeg dør.

Søsteren min er pratsom i kveld. Jeg er taus. I munnen

skraper minner. Jeg føler på dem med tunga. I lommene

skraper minner. Jeg føler på dem med fingrene. Under lua,

under håret, bak øynene. Bilder av steder jeg har sovet og jul-

aftener jeg har opplevd.

– –

Materie_5k.indd 10 22.10.12 10.16

– 11 –

Wadi rum-ørkenen klokken seks julaften, 2011.

Materie_5k.indd 11 22.10.12 10.16

– 12 –

Da jeg var liten og vi hadde ferie, sov vi ofte i telt. Men

enda oftere rett på bakken. Ved siden av bilen som var rygget

inn i et skogholt.

Beduinen forteller at han har vokst opp med ti søsken i et

telt. Jeg er siste generasjon, sier han. Nå har vi alle flyttet ned

til tettsteder og tar bare imot turister ved teltet. Men jeg el-

sker telt, sier han. Han drar opp genseren og viser et stort

brennmerke på ryggen. Alle vi ti barna har ramlet i ilden. Jeg

falt da jeg danset med blikket rettet mot en fugl. Som liten

ble jeg en gang nødt til å spise en skorpion. Mor grillet den.

Slik ville jeg være immun hvis jeg skulle bli bitt av en siden.

Jeg måtte spise veps også. Det er beduin-medisin.

Det blir ikke medisin i kveld. Han griller lammespyd til

oss, og vi spiser. Han forteller at han kan bake brød i bare

hendene, uten kar eller panne, og steke det rett på ilden. «Are

you married», spør han plutselig og vi svarer ja. Han merker

at vi lyver. «Mennene våre venter på hotellet», sier vi. Og han

forteller at broren hans har fire koner og atten barn. Den ene

kona har stukket av. «Do you want beduin massage?»

Nei takk. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hvor det vil

ende.

Som mann er det bare å dra til Saudi-Arabia hvis du ikke

har noen kvinne. Du får ti tilbud om å gifte deg før du kom-

mer ut fra flyplassen. Det er byråer som fikser giftemål, og

kvinner over femogtjue kan bare glemme å bli gift der. De er

for gamle. Har du vært der? spør vi beduinen. Nei, jeg har sett

det på TV.

– –

Materie_5k.indd 12 22.10.12 10.16

– 13 –

Tiden går sakte. Hvor mange har ikke sittet rundt leirbålet

time etter time i andre tider og på andre steder.

Søsteren min sier: Det er her julen kommer fra. I ørkenen

ikke langt herfra. Dagen før hadde vi vært i en kirke i Aqaba,

hos en liten kristen menighet, og sett barna spille juleevan-

geliet. Uten å forstå et ord arabisk forsto vi alt sammen. Vi

kjente igjen sangene. Vi kjente igjen historien om Jesu fødsel.

Barn var utkledd som Josef og Maria, hyrder og konger. De

minste barna var sauer og engler, de hadde vinger eller bom-

ull på ryggen og løp inn og ut på scenen eller ned til forel-

drene i salen. Det var en tafatt og meget sjarmerende fore-

stilling. Hørte liksom mer hjemme her enn når vi spiller den

midtvinters hjemme i snødekte Norden.

Det er her julen kommer fra, sms-er jeg til vennene mine.

Legg unna mobilen og vær her og nå, sier Torunn. Eller så

begynner jeg også å sms-e. Bare begynn, du. Vi har jo all ver-

dens tid. «Men kan vi ikke snakke sammen?» «Vi har snakket

bare vi to i over en uke.» Ordene vender seg innover. «Men du

som alltid forteller. Men du som er så morsom,» prøver hun.

Jeg stirrer inn i bålet og varmer øynene. Vekker minnene.

– –

Solen gikk ned klokken seks og det ble helt beksvart.

Bare lyset fra bålet skinner under en enorm stjernehimmel.

Den som kunne disse bildene. Jeg leter med blikket og finner

opp nye stjernebilder. Kulden kommer krypende. Vi har

kledd på oss alle klærne vi har. Jeg er varm på forsiden og

kald på baksiden. Må snu ryggen til bålet iblant for å varme

den. Da endrer plutselig lyset seg. Månen stiger opp over ør-

Materie_5k.indd 13 22.10.12 10.16

– 14 –

kenen og igjen ser vi fjellene. De taggete fjellene som bedui-

nen forteller heter Vishetens syv søyler. De er nå dekket av et

blått skimmer. Det er lyst igjen. Nattlyst. Vi som ikke kunne

se mer enn noen meter i lyset fra bålet, ser nå hele landska-

pet. Sjelden har jeg sett en så sterk måne.

Torunn ligger ved siden av meg i sin sandgrop, uten lue.

Hvem er hun? Jeg vet det godt. Jeg kikker opp og stemmen

hennes kommer til meg gjennom stjernehimmelen. Som et

snøre jeg alltid har hatt å holde meg i. En storesøster. Hennes

store ønske var å få en lillesøster. Men var det den jeg ble,

som hun lengtet etter? Hun prøvde å forme og fylle meg som

en dukke. Lenge fikk hun kle på meg etter sin smak. Men en

dag sa jeg stopp. Hun vil vel ikke velge klærne mine den dag

i dag? Jo, jeg tror det.

Hun fletter inn små kommentarer om min oppførsel og

mine valg. Jeg hører dem som blindeskrift. Pirker på dem

som blindeskriftens punkter når hun lukker munnen. Svare-

ne kommer ikke umiddelbart. Påstandene hennes om meg

er små spørsmål til henne selv.

Rør ikke ved mine følelser, tenker jeg. Se ikke på meg.

Ikke tenk noe om meg. Hva skal hun peke på hvis hun skal

peke på meg. På sitt eget hode naturligvis.

Ørkenen. Himmelblikket på meg. Evigheten. Uendelig-

heten. Turistblikket. Endelig, foranderlig. Det mannlige

blikket. Det arabiske blikket. Storesøsterblikket.

– –

Natten. Hva skjuler den og hva åpner den for. Bilder vokser

fram. Knivsnitt gjennom natten. Natten har felt seg ned over

dagen med nye lyder og skygger. En helt ny kropp. Stemmen

Materie_5k.indd 14 22.10.12 10.16

– 15 –

byttet ut med taushet. Vanskelige verdener bak lukkede

øyne. Tiden drikker avstanden mellom dag og natt. Taushet

høres likt ut uansett hva det betyr. Taushet er det samme på

alle språk. Taushetens frihet.

Eselet stod og ropte i munnen på guiden da vi var i Petra.

Jeg lyttet til eselet. Kunne velge hvem jeg rettet min opp-

merksomhet mot. Stod der i utgravningene av en enorm by

for de døde. En kirkegård. Det var etter døden som gjaldt.

Høyt oppe i fjellsidene fantes trappetrinn opp til neste liv.

Det minnet litt om pyramidene i Egypt. Enorme monumen-

ter for døden. Man kunne ri på esel opp til de høyeste grav-

plassene. Eierne slo dem på rumpa så de skulle komme seg

raskt opp de åtte hundre trappetrinnene på den smale bratte

stien med en turist på ryggen.

Torunn og jeg gikk opp. Hvis vi kunne velge, ville vi velge

ikke å bli gjenfødt som esel her.

– –

Jeg ser like mange stjerner som netter jeg har sovet. Man

ser jo bakover i tiden. Kan du ikke underholde meg slik du

gjorde da du var liten, du er så stille i kveld, sier Torunn igjen.

Hvordan får jeg stemmen inn i munnen?

Jeg tar en omvei gjennom å lukke øynene og lure meg tilba-

ke til andre netter på fremmede steder. Tanker kan hoppe i ti-

den som katten etter en tøymus. Skyve unna et sted og stige

tilbake inn i et annet. Gjennom natten forflytter jeg meg stadig

til et annet sted. Netter er som fillete klær med hull å forundre

seg over. Hva har vært i det hullet? Man lapper en hullete bukse

med en lapp. Men hva lapper man et laken med. Et annet laken?

Jeg lapper, jeg stopper alle hull med alt det gode som er i verden.

Materie_5k.indd 15 22.10.12 10.16

– 16 –

Himmelen er uten hjørner og kanter. Det er mest tom-

rom. Vi er også mest tomrom. Tungen trives bedre i snøstorm

enn i sandstorm. Vinden i ørkenen former høyder og utslet-

ter høyder. Bølger av sand. Det var sandstorm her for noen

dager siden, men roen har lagt seg innen julenatten. San-

dens mønster og buer minner meg om mitt miljø, de kjente

snødekkede fjellviddene. Vinden har blåst samme tegn,

mønster og avtrykk i det gulbrune som i det hvite. I snøen er

jeg hjemme, i sanden er jeg en fremmed.

– –

Det går sovetog etter sovetog. Jeg rekker ikke hoppe på.

Snur meg fra det ene kinnet til det andre som om jeg hadde

et dusin. Tankens spindelvev som en skulptur i luften. Sand-

grop som snøgrop, sandkorn som snøfnugg.

– –

Storebroren min har en engelsk au pair til barna sine.

Hun heter Barbara og er en friskus, en morsom og snakkesa-

lig jente. Vi syntes at Barbara burde få oppleve noe spesielt,

og siden hun har flyttet fra swinging London opp til gris-

grendte Norge, kan det jo ikke være bare for å passe barn. Vi

skal ta henne med på en skitur i fjellet, grave en snøhule og

overnatte der. Barbara har aldri gått på ski og aldri kledd seg

for å sove over ute i snøen. I leiligheten øver hun på å gå på

ski og går rundt med lange skritt, tar anorakkhetta med

reveskinns pels på og knytter den hardt til rundt hodet. Hun

øver stavtak med armene. Ler. Hun har sett på TV hvordan

man går på ski. Vi pakker sekken hennes mens vi høyt ram-

Materie_5k.indd 16 22.10.12 10.16

– 17 –

Den tregeste skal gå først. Hardangervidda.

Materie_5k.indd 17 22.10.12 10.16

– 18 –

ser opp hva vi legger nedi. Sovepose, liggeunderlag, spade,

snøposer til å ha utenpå skoene mens vi graver, ekstra votter,

ekstra sokker, termos og stormkjøkken. Hun verken lytter el-

ler følger spesielt nøye med. Vi er dårlige i engelsk og alle dis-

se spesielle ordene for redskaper til å bruke i snøen kan vi

ikke på engelsk og antakeligvis ikke hun heller. Vi sier Snow-

hole. Hun ler og sier I look forward to see a Norwegian Royal

Albert Hall. Tror hun at vi mente hall når vi mente hull? Vi får

vente og se hva hun syns.

Så bærer det av gårde til fjells. Barbara prater og synger i

bilen. Hun forteller morsomme historier fra puben. Vi nær-

mer oss fjellet. Vi kjører forbi noen flotte nyoppussede indus-

tribygg, og hun kikker begeistret ut. A Norwegian Royal Albert

Hall, gjentar hun. In the snow. Vi vet ikke hvordan vi skal for-

klare. Og det er jo morsomt at hun ser fram til turen. Dette blir

noe hun kan fortelle om på den lokale puben i London.

Aj, aj, roper hun da hun får på seg skiene og den store

ryggsekken. Hun tar et skritt fram og skiene glir til hver sin

side. Hun faller. Ryggsekken med spaden dasker mot hodet

hennes. Hun kommer seg ikke opp. Stavene er i veien. Broren

min og jeg hjelper henne å komme på bena. Vi må tråkke

spor selv. Vi er født med ski på bena men kan ikke løpe fort

nå. Storesøster Torunn går først, og alle skal med. Man skal

tilpasse farten etter den som går saktest, det har vi lært i

speideren. Barbara bremser med stavene i nedoverbakkene.

Hun faller hele tiden og vi må hjelpe henne opp. Latteren og

glimtet i øyet er borte. Ordene som pleier å strømme ut av

munnen hennes er blitt til stønning.

Da vi har gått i noen timer, er hun helt gjennomsvett, og

det var det ikke meningen at hun skulle bli. Vi stanser. Tor-

Materie_5k.indd 18 22.10.12 10.16

– 19 –

unn betrakter fjellsiden. Snøen må ligge på en spesiell måte

så ikke gravingen kan utløse et snøskred. Hun går med en

lang pinne og sjekker snøfonnene. Det må være minst fire

meter dypt. Fonnene består av snø fra mange forskjellige

epoker. Noen lag er harde, noen er våtere, noen løsere. Vi har

med en snøsag til de hardeste partiene. Vi stoler på storesøs-

ter. Hun vet alt om å sove ute. Hun har funnet det perfekte

stedet og spør om noen er sultne. I’m very hungry, sier Bar-

bara med tynn stemme. But where is the hall? I want to eat in

the snowhall. Hun er veldig glad i å spise på restaurant. Hun

ser seg rundt. Ikke et hus, ikke et tre, ikke et menneske. Her

er bare snø og bare hvitt. Vi har stanset i ingenting. It’s not

ready, sier Torunn. Vil du hjelpe til å grave eller vil du lage

mat? Barbara setter seg rett ned i snøen. Nei, nei, du får ikke

sitte i snøen, du blir kald. Vi gir henne spaden. Hun tar av seg

lue og votter og tørker svetten fra pannen. Her gjelder det å

holde seg tørr for ikke å begynne å fryse. På med votter og lue

igjen, maner vi og hun gjør som vi sier. Har man blitt kald

fins det ingen steder å varme seg. Hun blir med på å grave. Vi

forklarer hvordan en snøhule skal graves og hun ser fravæ-

rende ut. Først må vi grave en kuldetunnel ca to meter inn i

snøen. Siden graver man opp fra tunnelen og lager selve

rommet. Da er det viktig at gulvet i hulen ligger høyere enn

taket i tunnelen. Det perfekte er om det blir null grader inni

selve hulen. Blir det pluss kan det begynne å dryppe fra ta-

ket. Og det kan bli et islag på innsiden som gjør at snøen pus-

ter dårlig. I tunnelen blir det like kaldt som ute, nemlig ti

minusgrader.

Broren min har tatt fram stormkjøkkenet og begynt på

suppen. Jeg og Torunn graver tunnelen og Barbara skyfler

Materie_5k.indd 19 22.10.12 10.16

– 20 –

snø fra inngangen. Hun er langsom i bevegelsene. Hun kni-

per munnen igjen. Suppen er ferdig og vi setter oss for å spi-

se. Barbara slurper i seg av suppen med vottene på. Hun mis-

ter brødskiva med smør ned i snøen og plukker den opp,

propper den snødekte brødskiva i munnen og spiser. Drøm-

mer hun om The Snowhall og at vi snart skal få komme inn i

varmen? Det skal vi ikke. Er det ikke deilig å spise utendørs,

sier broren min. Ingen svarer. Snøen daler ned og havner i

suppen min. Jeg nyter stillheten. Det begynner å mørkne.

Det er i hvert fall myggfritt, ler broren min når snøen pisker

oss i ansiktet. Barbara hadde kanskje fortrukket myggen. Vi

pakker sammen stormkjøkkenet. Hvis hulen er perfekt, skal

man kunne henge en strømpe fra rommet og ned i gangen og

sjekke den neste morgen. Da skal den være stivfrossen på

den delen som har hengt ned i gangen og tørr og myk på den

øverste delen. Den kalde luften skal stoppes i gangen.

Vi tester, og fire liggeunderlag får akkurat plass ved siden

av hverandre i hulen. Søsteren min, broren min, Barbara og

jeg. Vi legger ned soveposene og Barbara gaper. Vi forteller at

hun bare får ta av seg ytterklærne og at hun må legge dem på

liggeunderlaget under soveposen, så de tørker. Støvlene må

hun børste ordentlig av og ha nede i soveposen. Barbara gjør

som vi sier. Hun åler seg ned i posen og kan føle broren mins

og min kropp mot sin og når hun strekker opp armen kan

hun ta i det kalde taket. Klokken er åtte. Vi ligger tett inntil

hverandre med luene på. Broren min blåser ut stearinlyset.

Den ellers så muntre Barbara har ikke sagt noe på timer.

Good night Barbara, and sleep well, sier jeg. Jeg venter lenge

på svar men får ikke noe.

– –

Materie_5k.indd 20 22.10.12 10.16