Mørk engel

Laini Taylor

Mørk engelOversatt av Silje Beite Løken

Bazar Forlag ASJernbanetorget

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Daughter of Smoke & BoneCopyright © 2011 by Laini Taylor

This edition was published by arrangements with Little, Brown and Company, New York,

New York, USA. All rights reserved.

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2012Oversatt fra engelsk av Silje Beite Løken

Omslagsdesign: Dave Caplan og Alison ImpeyTilrettelegging av design: Nic Oxby

Omslagsfoto: Jente © Lea Bernstein/arcangel-images, maske og røyk: © Shutterstock

Forfatterfoto: © Ali SmithOmslag © 2011 by Hachette Book Group, Inc.

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med: Minion 11,1/14,55 pt

Trykk og innbinding: TBB SlovakiaTrykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-389-7

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven ellergjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshaveretil åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings -

ansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Dedisert til TK

Det var en gangkjærlighet oppsto mellom en engel og en djevel.

Det endte ikke godt.

1. Umulig å skremme

Det var ingenting ved denne morgenen som sa Karou at noekom til å skje. Hun gikk langs de snødekte brosteinsgatene ogvar på vei til skolen. Det virket som en hvilken som helst uskyl-dig mandag, med unntak av den vanlige mandagsfølelsen, forikke å snakke om januarfølelsen. Ute var det kaldt og mørkt – midtvinters sto ikke sola opp før klokken åtte – men det varogså noe vakkert ved denne årstiden. Dalende snø og grålys-ning samarbeidet om å legge et spøkelsesaktig skjær over Praha,som på et ferrotypi, sølvaktig og disig.

På hovedveien, som gikk langs elven, dundret trikker og bus-ser forbi og knyttet denne morgenen opp til det 21. århundre.Men på de roligere stikkveiene kunne den vinterlige stillhetenhøre hjemme i en annen tid. Snø, stein og spøkelsesaktig lys,Karous skritt og den ærlette dampen som steg opp fra kaffenhennes. Hun var alene og grublet over hverdagslige problem-stillinger: skole, gjøremål. Innimellom kjente hun et stikk avkjærlighetssorg, slik kjærlighetssorgen har det med å slå til, menhun bet seg i leppen og slo den stikkende smerten fra seg,bestemt og tydelig på at hun var kommet over den.

Hun holdt pappkruset med kaffe i den ene hånden og drojakken tettere rundt seg med den andre. En arbeidsmappe hangfra den ene skulderen, og håret hennes – utslått, langt og blåttsom påfuglær – ble dekket av et tynt blondelag av snøfnugg.

9

Det var en helt vanlig dag.Og så.Snerring, raske steg, og hun ble angrepet bakfra, dratt hardt

inn mot en manns brede brystkasse mens hender rykket skjerfetav henne og hun kjente tenner – tenner – mot den bare halsen.

Napping.Angrepsmannen småbet i henne.Hun forsøkte irritert å riste ham av seg uten å søle ut kaffen,

men noe skvettet ut av koppen og la seg i den skitne snøen.«Herregud, Kazimir, hold opp,» glefset hun idet hun snudde

seg mot ekskjæresten. Gatelyset falt mykt mot det vakre ansiktethans. Idiotisk pene mann, tenkte hun og dyttet ham bort fra seg.Det idiotiske ansiktet.

«Hvordan skjønte du at det var meg?» spurte han.«Det er alltid deg. Og du får det aldri til.»Kazimir levde av å hoppe fram fra det ene og det andre, og

han var frustrert over at han aldri klarte å skremme Karou.«Det er helt umulig å skremme deg,» klagde han og lagde ensur mulende trutmunn som han trodde var uimotståelig. Forikke lenge siden hadde den fortont seg som uimotståelig. Hunville ha stilt seg opp på tå og smakt på den lett utståendeunder leppen, ført tungen lokkende over den, latt tennene føl -ge etter og bitt den ertende før hun ville ha latt seg fortape i etkyss som fikk henne til å smelte mot ham som solvarm hon-ning.

Men den tiden var absolutt over.«Kanskje du ikke er skremmende nok,» sa hun og gikk

videre.Kazimir tok henne igjen, ruslet ved siden av henne og stakk

hendene i lommene. «Men jeg er skremmende. Snerringen? Bittet? Ethvert normalt menneske ville fått hjerteinfarkt. Ikkedu, du som har isvann i stedet for blod.»

Da hun overså ham, la han til: «Josef og jeg skal starte en

10

ny omvisning. Gamlebyen vampyrferd. Turistene kommer til åkaste seg over oss.»

Sikkert, tenkte Karou. Turistene betalte i dyre dommer forKazimirs spøkelsesomvisninger, som besto av å bli føyset gjen-nom de trange smugene i Praha etter mørkets frambrudd ogstoppe opp ved steder der noen var blitt myrdet, slik at «spø-kelser» kunne hoppe fram fra portrom og sette en støkk i dem.Selv hadde hun spilt spøkelse ved flere anledninger, hun haddevist fram et blodig hode og stønnet mens turistenes skrik bleetterfulgt av latter. Det hadde vært morsomt.

Kazimir hadde vært morsom. Men ikke nå lenger. «Lykketil,» sa hun matt og stirret framfor seg.

«Vi kunne hatt bruk for deg,» sa Kazimir.«Nei.»«Du kunne spilt en sexy vampyrtøs …»«Nei.»«Lokke menn til …»«Nei.»«Du kunne hatt på deg den silkecapen …»Karou rettet seg opp.Kazimir godsnakket med myk røst: «Du har den fremdeles,

har du ikke, jenta mi? Det er det vakreste jeg noensinne har sett,den svarte silken mot den hvite huden din …»

«Hold kje,» hveste hun og stoppet midt på Maltesertorget.Herregud, tenkte hun. Så teit hun hadde vært da hun falt fordenne dumme og deilige gateskuespilleren. Hvordan hadde detfalt henne inn å kle seg ut for ham og gi ham slike minner? Såekstremt teit.

Ensom og teit.Kazimir hevet en hånd for å erne et snøfnugg som hadde

lagt seg på en av øyenvippene hennes. Hun sa: «Rør meg, og dufår kaffen i trynet.»

Han senket hånden. «Rolig, rolig, min hissige Karou. Når

11

skal du slutte å være så sint på meg? Jeg har jo sagt at jeg er leimeg.»

«Og du kan godt være lei deg, men vær det et annet sted.»De snakket tsjekkisk, og hennes tillærte uttale passet perfektsammen med hans innfødte.

Han sukket, var irritert over at Karou fremdeles avslo unn-skyldningene hans. Avslag sto det ingenting om i manuset hantrodde de fulgte. «Kom igjen,» lokket han. Stemmen hans varhes og myk samtidig, som en bluessangers blanding av grus ogfløyel. «Vi hører sammen, du og jeg.»

Hører sammen. Karou håpte virkelig at hvis hun «hørte sam-men» med noen, så var det ikke Kazimir. Hun kikket på ham,den vakre Kazimir. Smilet hans pleide å kalle henne til seg, drahenne inn i armene hans. Det hadde virket som en fin plass åoppholde seg, som om fargene i verden var klarere sammenmed Kazimir, sanseinntrykkene dypere. Men favntaket hanshadde også vært et populært sted, og andre jenter søkte dit nårhun var borte.

«Svetla kan sikkert spille vampyrtøsen din,» sa hun. «Hunkan i alle fall det med tøseriet.»

Han så plaget ut. «Jeg vil ikke ha Svetla. Det er deg jeg vilha.»

«Så synd. Jeg er ikke ledig.»«Ikke si det,» sa han og strakte seg etter den ene hånden

hennes.Hun trakk seg unna, kjente at et stikk av kjærlighetssorg var

i emning til tross for at hun hadde gjort en god innsats i å fram-stå som uinteressert. Ikke verdt det, sa hun til seg selv. Overhodetikke i nærheten av å være verdt det. «Du er vel klar over at dufølger etter meg?»

«Pøh, jeg følger ikke etter deg. Jeg skulle denne veien.»«Særlig,» sa Karou. De befant seg i nærheten av skolen hen-

nes. Den bøhmiske kunstskolen var en privat videregående

12

skole i et rosa barokkslott, det berømte stedet der to unge tsjek-kiske motstandsmenn hadde skåret over strupen på en gestapo -kommandant og skrevet frihet i blod. Det ble kun et kort og tap-pert oppvigleri før de ble fakket og spiddet på støpejernsportenpå gårdsplassen. Nå stimlet elevene sammen rundt den sammeporten, røykte, ventet på venner. Men Kazimir var ikke elev vedskolen – han var flere år eldre enn Karou, tjue år gammel – oghun hadde aldri opplevd at han hadde stått opp før tolv. «Hvor-for er du egentlig oppe så tidlig?»

«Jeg har fått en ny jobb,» sa han. «Den begynner tidlig.»«Hva, har du begynt med vampyromvisning på morgen -

kvisten?»«Det er ikke det. Dette er noe annet. En slags … avsløring.»

Nå gliste han. Hoverte. Han ville at hun skulle spørre hva dennye jobben gikk ut på.

Hun skulle i alle fall ikke spørre. Med en gjennomført like-gyldig mine sa hun: «Ja ja, du får kose deg,» og gikk.

Kazimir ropte etter henne. «Vil du ikke vite hva det er?»Han gliste fremdeles. Hun hørte det på stemmen hans.«Jeg bryr meg ikke,» ropte hun tilbake og gikk gjennom port-

åpningen.

* * *

Hun skulle nok ha spurt.