Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen

Djevelens barn

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-45317-6

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst designSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2014

Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

PROLOG

Han var tretten. Broren var ni.De satt helt stille uten å snakke sammen. Det eneste de

kunne høre var lyden av brannen. De satt i vedskjulet,bak noen løse bordplanker, helt innerst, som i et hem-melig lite rom. Ingen visste om dette stedet. Han haddeoppdaget det da han hentet ved i skjulet.

Det var mørkt rundt dem. Bare et flakkende rødt lysfra brannen utenfor trengte igjennom sprekkene i bord-kledningen. Han trodde at de hadde vært her flere timerallerede. Verkingen i kroppen etter å ha sittet stille sålenge var nesten ikke til å holde ut.

Broren begynte å bli urolig.«Det gjør vondt i beina,» hvisket han, nesten uhør-

lig.Han prøvde å flytte litt på seg slik at broren kunne

få mer plass til å strekke ut. La armene rundt ham ogkjente den tynne, skjelvende kroppen mot seg. «Du måsove,» hvisket han. «Du trenger kreftene. Vi skal gålangt.»

Han holdt hånden et øyeblikk rundt den spinkle nak-ken, kjente hvor liten og vergeløs broren var. Flyttet hån-den, ville ikke kjenne på de følelsene, ikke nå.

Etter en stund kunne han høre at broren pustet sak-tere.

«Sover du?» hvisket han. Han fikk ikke noe svar.

5

Han prøvde å tenke tilbake til tiden før huset, men hvergang han forsøkte, forsvant alle minnene, alle tankene.

Han begynte å telle sekunder. Langsomt.

De våget seg ut fra skjulestedet. Lyset fra brannen skaropp gårdsplassen i bevegelige felt. Han så hvordan detrøde lyset farget skikkelsen ved siden av seg. Flammenefra det brennende huset steg inn i himmelmørket. Denhete luften sved i lungene. Han tenkte på de to som bleigjen der inne. De som ble ofret. De som hadde sluttet åkjenne noe. Han skjøv tankene vekk.

En bil kom oppover. Han så skinnet fra lyktene overbakkekammen. Hurtig dro han broren med seg. Desnublet oppover stien til de kom til den store steinen, derkrøp de sammen. Bilen stoppet og fire mennesker steg ut.Han holdt pekefingeren foran munnen så broren skulleforstå at han måtte være helt stille. Han klarte ikke å sehvem de var. Et øyeblikk ble han redd for at han og bro-ren likevel ikke ville klare det. At alt var forgjeves.

Han grep hånden som søkte hans.

Flammene slikket ikke lenger mot himmelen. Brølet frabrannen hadde stilnet, men varmen var fremdeles intens.Følelsen av uvirkelighet avtok langsomt. Ingen av men-neskene på gårdsplassen så deres vei da de forsiktig krøpvekk, de sto bare fortapte og urørlige mens ilden fortærtealt rett foran øynene deres.

Han kastet et siste blikk bak seg mens de hastet av-gårde. Enkelte flammer reiste seg sporadisk, men mestvar det bare en enorm glohaug igjen.

Etter en stund var det bare kulde og mørke. Han trakkpusten dypt, kunne kjenne hvordan pulsslagene hamreti tinningen. Kjente den iskalde luften skjære i lungene.Kroppen ristet ukontrollert. Han hadde pønsket ut en

6

plan han trodde var god, men nå i mørket og kuldenskjønte han at det ikke hadde vært noen plan, ikke egent-lig, bare et ønske om å komme seg vekk. Han hørte hvor-dan det knaket i den frosne bakken for hvert skritt detok. Han hadde ikke tenkt på kulden, hadde ikke tenktpå mørket heller. Han hørte de såre hikstene fra brorenog famlet etter den lille. Begravde fingrene i det glattemyke håret.

«Ikke gråt. Vi klarer det.»Broren svarte ikke.

De hadde løpt et godt stykke. Han hadde tenkt at sålenge de løp oppover, var de trygge. På et eller annet tids-punkt måtte de over elven. Det var det han hadde værtmest redd for. Han blunket vekk tårene, de rant nedoverkinnene og han slikket seg rundt leppene idet de nåddemunnen. Det smakte bittert, brent aske.

Hjertet slo ikke så hardt lenger. Han trodde de var tryggenå.

«Vi klarer det. Vi er der snart nå.»Han fikk ikke noe svar, men likevel fortsatte han å si

de samme setningene om og om igjen, et mantra som gavham krefter. Broren var taus. Han vil snakke så snart vikommer i hus og får mat. Da vil han snakke, tenkte han.

Landskapet forandret seg, det flatet ut og han kunneskimte busker like i nærheten. Luften ble råere. De måtteha nådd elven. Han kunne høre duringen fra fossen len-ger nede. Forsiktig gikk de ut på den skrøpelige broen.Flere steder manglet det planker. Der la han seg ned påalle fire, tenkte det var tryggere. Fikk broren til å gjøredet samme.

«Hold deg fast i meg, så du ikke faller utfor.»Han kjente hånden gripe fatt i jakken sin. Langsomt

beveget de seg fremover. Klamret seg til plankene. Somfjellklatrere forserte de det siste stykket og nådde bred-

7

den på den andre siden. De forlot elven og fulgte stiensom så vidt kunne skimtes i mørket. Bak dem tidde elvenog vinden malte skrittene deres ut.

Senere kunne han ikke huske noe fra den siste delen avveien. Det eneste han erindret var lyden av hivende, hardpust og brorens absolutte taushet.

DEL I

KAPITTEL 1

Preben Jordal sto opp nøyaktig klokken sju, slik hangjorde hver eneste morgen. Uten å tenke satte han debare beina på gulvet når vekkerklokken ringte og vakletut på badet. Først da han kom ut av dusjen husket hanat denne dagen ikke var som andre dager. Han så på segselv i speilet. En middels høy, ganske kraftig kropp. Dug-gen gjorde at han ble forskånet for de mest avslørendedetaljene, men han hadde lagt seg godt ut rundt midjen,brystmusklene var blitt slappere og hårfestet høyere.

Han brydde seg ikke. Det var fremdeles muskler underfettet. Han bøyde seg frem, gned av glasset med hånden,gransket sitt eget ansikt. Blå øyne under buskete øyen-bryn, en nese som hadde vært brukket to ganger, kraf-tige kjever. Jeg er den jeg er, tenkte han. Langt fra ung,men heller ikke riktig gammel. Ikke ennå.

Han kokte egg, laget kaffe, fylte appelsinjus i to glass.Da alt var klart, kom hans kone tassende ned. Hun gjes-pet, var trøtt som alltid. De snakket ikke stort sammenved frokostbordet. Preben leste avisen. Hun kikket ut avvinduet, en blek kvinne, fremdeles vakker, kanskje, påen fjern, nesten forfinet måte. Han lurte på hvorfor hunalltid kikket ut. Det var ikke stort å se der, bare en vei-stump omgitt av et lite skogholt.

Skjorten var nystrøket og jakken uten flekker.«Nå går jeg, Amalie,» ropte han. «Ha en god dag.»

11

Han ventet et øyeblikk i døråpningen, i tilfelle hunskulle si noe, men hun gjorde ikke det, fortsatte bare åstirre ut av vinduet.

Hun bryr seg virkelig ikke, tenkte han.Preben Jordal fylte 57 år den dagen. Han hadde vært

politimann i Bergen hele sitt yrkesaktive liv, og dette varhans siste dag på jobben.

Han hadde egentlig ingenting å gjøre på kontoret. Alleløpende saker var for lengst blitt overført til andre. No-tater var blitt skrevet der hvor det var nødvendig, gamledokumenter var blitt gjennomlest og arkivert, makulerteller kastet, alt etter som.

Kolleger kom stadig vekk innom. De sa de samme tin-gene, ga klosset uttrykk for at han ville bli savnet, deyngre kom med halvdårlige morsomheter om pensjonist-tilværelsen. Han smilte pliktskyldig.

«Hva skal du gjøre på?» spurte en.«Gjøre på?»Den andre gestikulerte. «Hva skal du drive med? Du

må jo fylle dagene med ett eller annet. Du er ikke akku-rat en gammel mann. Har du søkt jobber, eller?»

Preben nølte. «Jeg skal fiske,» sa han.«Jeg visste ikke at du fisket.»Han gjorde ikke det, følte bare at han måtte si noe.

Sannheten var at han ikke hadde tenkt over spørsmålet idet hele tatt.

«Jovisst,» sa han. «Skal kjøpe meg en liten båt oggreier.»

Det meste av private gjenstander hadde han kastet. Etlite, innrammet fotografi av konen stod igjen. Han stu-derte det. Det var tatt på fjellet et eller annet sted, an-tagelig på nittitallet. Hun var kledd i en rød anorakk,satt på en stein, så ikke mot kameraet, stirret bare ut ihorisonten. Det var slik det var blitt, tenkte han. Hun

12

så alltid et annet sted. Han nølte, så kastet han bildetogså.

Kontoret var tomt, bortsett fra en bunke dokumentersom lå i vinduskarmen. Han puttet dem i vesken.

I lunsjen ble det servert kake. Politimesteren var på reise,derfor var det inspektøren, en mann Preben knapt haddehilst på, som holdt en liten tale. Han takket for lang ogtro tjeneste, slo fast at Preben var en hedersmann, et ek-sempel til etterfølgelse, at han kom til å bli savnet. Alleskålte, mumlet samtykkende, klappet høflig.

Men praten rundt bordene etterpå dreide seg omandre ting.

«Jeg hører at saken mot Victoria Ravn er blitt hen-lagt,» sa en gråhåret etterforsker.

«Du kødder! Hvordan er det mulig?»«De finner ikke liket. Og dessuten er det ingen som

vet hvem han var. Ikke så lett å ta ut en tiltale for drappå noen som ikke finnes.» Betjenten som snakket, lenteseg frem over bordet, senket stemmen konspiratorisk.«Dessuten er hun ikke helt god, ifølge gutta på voldsav-snittet.»

«Hvordan da?»En pekefinger laget sirkler ved tinningen. «Temmelig

sprø. Ikke helt tilregnelig. Hun hadde ikke trengt å meldeseg, var ikke engang under mistanke da hun dukket opppå kammeret. Dessuten drev hun som luksushore. Somdomina, eller hva det nå heter. Pisket folk mot betaling.»

«Og det mener du betyr at hun er sprø?»«Jeg bare forteller hva etterforskerne sier. At hun er

koko.»En annen og mye yngre mann ristet på hodet. «Det

er ikke derfor saken ble henlagt,» sa han. «Hun er sam-boer med Edvard Matre hos Kripos. De lar henne gå forå unngå en skandale, det er saken. Matre har mye kredder inne.»

13

«Det der er bare tull, Frank,» sa Preben Jordal. «Deter ikke sånn det funker.»

«Du kjenner Matre, stemmer ikke det? Jobbet ikkedere sammen med de drapene?» sa Frank.

«Jo. Hva faen har det med saken å gjøre?»«Ingen ting,» sa Frank og løftet hendene i teatralsk

overgivelse. «Ingen ting som helst.»Preben Jordal hadde lyst til å gi fyren en på trynet.

I dag kunne han endelig gjøre det uten å bry seg medkonsekvensene, tenkte han. «Du er en idiot, Frank, vetdu det? En hjernedød jævel som aldri har annet enn drittå komme med om andre mennesker.»

«Hva faen er det du sier!» Frank var på vei opp av sto-len.

Preben så på ham. «Jeg sier at ingen ting ville gledemeg mer enn å banke dritten ut av deg før jeg slutter. Erdet det du vil?»

Frank flakket med øynene, søkte støtte rundt bordet,men fant ingen, ristet på hodet og gikk.

«Way to go, Preben,» sa den gråhårete. «Way to go.»

Han gikk ut gjennom dørene for siste gang. Mailuftenvar mild og behagelig, og han bestemte seg for å ruslelitt rundt i byen. Han følte seg isolert fra alle disse somskyndte seg videre i livene sine, tenkte ikke på noe, gikkbare og så ned på fortauet. Så at han hadde glemt å pussede sorte, solide skoene han hadde tatt på seg den mor-genen. Det irriterte ham at han hadde glemt det, i dagav alle dager. Inni ham var det en tomhet som ventet påå bli fylt. Han gikk på måfå, ned mot havnen, passerteHolbergstatuen, krysset over til Fisketorget. Byen var al-lerede full av turister.

Han fortsatte utover bryggen, kikket på lystbåtenesom lå langs kaien. Det var utrolig hva slags fartøyer folkhadde råd til. Da han kom til festningen, gikk han innpå området og fant en benk hvor han kunne sitte alene.

14

Noen få unge jenter lå og solte seg på plenen på tross avat solen bare var fremme av og til. Han så på dem utenbegjær.

Tenkte på alt som lå bak ham, og alt som skullekomme. Han var pensjonist nå. Fremtiden var hvitedager i en lang rekke, uendelige som en snødekkettundra, frossen og uten liv.

I samme øyeblikk tok han en bestemmelse. Han ville utav ekteskapet. Det var blitt et tomt skall uten innhold.Amalie og han hadde lite å snakke om, hadde ikke hattsex på det han kunne huske. Ingen felles gleder, ingensorger, ingen forventninger. Det var som om de lang-somt var blitt visket ut for hverandre. Likegyldighet. Detvar alt som var igjen.

KAPITTEL 2

Midt blant regninger og reklame lå et brev. Konvolut-ten var merket «Politiet» med store bokstaver. På linjenunder sto det «Kripos» med litt mindre skrift.

Til sin egen forbauselse oppdaget Edvard Matre athan skalv på hendene, og fikk en fornemmelse av hvor-dan det kunne være for andre å motta et slikt brev, forlovbryterne, for de som hadde noe å skjule og mye åfrykte. Han hadde aldri trodd at han selv skulle få et sliktbrev i postkassen og føle angst.

Nå, i dette øyeblikket, med et oppsigelsesbrev i hån-den, forsto han hvor mye jobben betydde for ham. Hanvar politimann, etterforsker, hadde alltid vært det, hver-ken ville eller kunne gjøre noe annet. Han trakk pustendypt, rev opp konvolutten og lot blikket fare over de fålinjene. «… ber deg møte på avdelingssjef Katrine Gjes-dahls kontor onsdag den 24. april kl. 09.00.»

Det var ingen oppsigelse. Bare en innkalling til et møtemed sjefen om to dager. To lange dager. Ingen henret-telse, men heller ingen benådning, en utsettelse, det varalt. Hun kunne ha ringt, tenkte han. Tatt en telefon, bedtham stikke innom. Det lovet ikke godt at hun var så for-mell.

Onsdag morgen barberte Edvard seg med omhu. Det varutrolig så fort skjegget vokste. Han likte ansiktet glatt-barbert, gikk to skritt tilbake, så på seg selv. Speilbil-

16

det viste et ansikt med markerte trekk. Det mørke, glattehåret var strøket bakover og blottet en forholdsvis høy,bred panne. Han møtte sitt eget alvorlige blikk. Det varlitt lukket, strengt ville noen sikkert si. En eks-kjærestesa alltid at han måtte smile oftere, for ellers så han sørg-modig ut.

Edvard visste at avgjørelsen om hva som skulle skjemed ham for lengst var tatt, og knapt ville bli påvirketav hvilken skjorte han hadde på seg, likevel, eller kanskjeakkurat derfor, kjentes det viktig. Men allerede før hanhadde fått jakken på, klebet skjorten seg til ryggen og detføltes som om klærne var et nummer for små.

Utenfor Katrine Gjesdahls dør stanset han et øyeblikk,dro en hånd gjennom håret og trakk pusten dypt, banketpå og gikk inn. Klokken var nøyaktig ni.

Hun satt i en kontorstol som var for stor til henne,holdt hendene foldet på bordplaten foran seg, en littunnselig, middelaldrende kvinne.

«God morgen, Edvard,» sa hun. «Vær så god, taplass.»

Han satte seg, tenkte at det var en underlig formellog nesten litt gammeldags hilsen, og at det ikke lovetgodt.

«Hvordan har du det?» spurte hun.«Kan vi bare komme til saken, Katrine?»Han så at hun ble litt stram om munnen. «Det er min

fremtid som er på spill her,» sa han, og hun nikket somfor å vise at hun forsto utålmodigheten hans.

Men det betydde ikke at hun ville la ham bestemmetempoet. Hun la en hånd på papirbunken foran segpå skrivebordet. «Du har vært suspendert … la megse … siden november i fjor. Årsaken var at din samboermeldte seg for politiet i Bergen og tilsto et drap. Hennesforklaring hang ikke helt sammen. Det oppsto spørsmålom din rolle i saken, om du kunne ha ytet etterfølgende

17

bistand, eller i det minste holdt tilbake opplysninger omet straffbart forhold.»

Hun holdt inne, som for å gi Edvard anledning til åsvare, men da han ikke sa noe fortsatte hun: «Vel, somdu vet er saken mot Victoria Ravn henlagt etter bevisetsstilling. Hun kan meget vel ha begått drapet allikevel. Vikan bare ikke bevise det.»

Han beveget seg på stolen, kunne aldri tenke på dennatten uten å føle uro, uhygge. Edvard hadde funnet Vic-toria på atelieret, naken og blodig. I sengen lå et mal-traktert lik. Det hadde ikke vært snakk om selvforsvar,liket var lenket fast med håndjern. Hun hadde drept i ra-seri og av hevnlyst. Istedenfor å arrestere henne haddeEdvard hjulpet til med å bli kvitt liket. Han hadde gjortdet av kjærlighet, hadde trodd at de kunne legge det bakseg og skape en fremtid sammen. De hadde prøvd. Hunhadde flyttet til ham i Oslo. Et år senere, mot Edvardsvilje, hadde Victoria reist tilbake til Bergen og meldt segfor politiet.

Katrine Gjesdahls tone ble skarpere. «Det er selvsagtikke mulig å bevise noen form for delaktighet fra dinside, Edvard, men det betyr ikke at alt er greit. Beviskra-vene er mindre strenge i arbeidsretten enn innenfor straf-feretten. Selv om du ikke kan straffes er det fullt muligå si deg opp. Ingen tror at du har fortalt hele sannhetenom den kvelden. Det har vært adskillig tvil om hva somskulle skje med deg. Du har fiender i direktoratet. Mentil sjuende og sist handlet dette om juss, og juristenehar konkludert med at det hefter så mye usikkerhet vedsaken at de ikke vil kjøre en arbeidsrettssak.»

Han hadde vært så innstilt på å få sparken at det toknoen sekunder før lettelsen skylte over ham. «Jeg behol-der jobben?»

«Du blir ikke avskjediget og ikke oppsagt. Men jeg erblitt instruert om å gi deg tilbud om seks måneders etter-lønn hvis du slutter frivillig. Det er et godt …»

18

Han ristet allerede på hodet. «Nei takk.»«Du får ikke et bedre tilbud, Edvard. Du bør gå hjem

og tenke over det.»«Ikke nødvendig.»Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg visste at du ville si det.

Men da bør du også vite at du blir flyttet over i en ny stil-ling. Vi har et nytt satsingsområde – forsvunne mindre-årige asylsøkere. Du får ansvaret for den avdelingen.»

«Hvorfor? Jeg er en god drapsetterforsker.»Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg vet ikke hva som

skjedde i Bergen, Edvard, og kommer aldri til å spørredeg om det. Men uansett hva det var, har det ikke gjortkarrieren din noe godt. Dette er prisen du må betale.»

Han holdt sinnet i sjakk. «Begynner jeg i morgen?»«Du kan begynne på mandag. Nå må jeg forberede et

nytt møte.»Han reiste seg, hadde hånden på dørklinken da stem-

men hennes fikk ham til å stanse opp.«Har du kontakt med Victoria Ravn fremdeles?»Edvard snudde seg, nølte et lite øyeblikk. Så lenge et-

terforskningen pågikk, hadde Victoria bodd i Bergen,han i Oslo. Hold kontakten på et minimum, var rådetEdvard hadde fått fra sin advokat. Ligg lavt, si minstmulig, og håp at det går bra.

Det hadde det gjort. Mot alle odds var Victoria enfri kvinne og Edvard fremdeles etterforsker i Kripos. Dekunne begynne på nytt, tenkte han.

«Siden arbeidssituasjonen min er avklart, tror jeg sva-ret må bli at det har du ikke noe med, Katrine. Det er enprivatsak.»

Hun nikket, men blikket hennes var kjølig og vurde-rende, som om han var et interessant typetilfelle underobservasjon. «Greit nok, Edvard.»