Fredrik Backman

Britt-Marie var herOversatt av Einar Blomgren

Fredrik BackmanOriginalens tittel: Britt-Marie var här

Oversatt av Einar Blomgren

Copyright © Fredrik Backman Author 2014

Published by arrangement With Partners in Stories Stockholm AB,Sweden

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-45720-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 9,9/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Borg er et fiktivt sted. Enhver eventuell likhet med virkeligesteder er utilsiktet.

Til mamma, som alltid sørget for at det fantesmat i magen min og bøker i bokhyllen min.

«Man elsker fotballen fordi den er instinktiv. Hvis denkommer rullende på gata, sparker man til den. Man elskerden av samme grunn som man forelsker seg. Fordi man ikkevet hvordan man lar være.»

1

Gafler. Kniver. Skjeer.

I den rekkefølgen.

Britt-Marie er så visst ikke en slik person som dømmerandre mennesker, slett ikke, men ingen sivilisert person villevel komme på tanken å organisere bestikket i en kjøk-kenskuff på en annen måte enn den der? Britt-Marie døm-mer ingen, slett ikke, men vi er vel tross alt ikke dyr hel-ler?

Det er mandag i januar. Hun sitter ved et lite skrivebordpå et lite kontor på Arbeidsformidlingen. Dette har for alldel ikke noe med bestikket å gjøre, men bestikket er et symp-tom på alt som er blitt feil. Bestikk skal ligge som vanlig,fordi liv skal være som vanlig. Vanlige liv er presentable, derrydder man på kjøkkenet og pusler på balkongen og tar segav barna. For det er faktisk mer jobb enn man tror. Å ha bal-kong.

I vanlige liv sitter man sannelig ikke på Arbeidsformidlin-gen.

Jenta som jobber her, har kortklipt frisyre, som en unggutt. Ikke at det er noe galt med det, naturligvis. Britt-Mariehar ingen fordommer. Det er vel moderne, det der, natur-ligvis. Jenta peker på et papir og smiler som om det has-ter.

– Fyll ut navn, personnummer og adresse her, bare!Britt-Marie skal registreres. Som om Britt-Marie er krimi-

11

nell. Som om hun er kommet for å stjele arbeidet til formid-lingen.

– Melk og sukker? spør jenta i neste sekund og servererkaffe i plastkrus.

Britt-Marie dømmer ingen, det gjør hun så visst ikke, menhvem ter seg på den måten? Plastkrus! Lever vi i krig her?Det vil Britt-Marie spørre jenta om, men siden Kent stadigoppfordrer Britt-Marie til å være «mer sosial», smiler hun istedet så diplomatisk hun makter, og venter på å bli tilbudten bordskåner.

Kent er Britt-Maries mann. Han er entreprenør. Ufattelig,enormt vellykket. Gjør forretninger med Tyskland og er vel-dig, veldig sosial. Jenta holder fram to små engangsforpak-ninger med melk av den typen som ikke behøver å oppbe-vares i kjøleskap. Så holder hun fram et plastkrus fylt medplastskjeer. Britt-Marie kunne umulig ha sett mer forferdetut om det hadde vært en slange.

– Ikke melk og sukker? spør jenta uforstående.Britt-Marie rister på hodet og feier en hånd over skrive-

bordet som om det var fullt av usynlige smuler. Det liggerpapir overalt her, hulter til bulter. Rydde har jenta naturlig-vis ikke tid til, hun er vel så opptatt av karrieren, forstårBritt-Marie.

– Okei, skriv adressen din der, bare! smiler jenta til papi-ret.

Britt-Marie fester blikket i fanget sitt og børster bort usyn-lige smuler fra skjørtet. Hun lengter hjem til bestikkskuffen.Til et vanlig liv. Hun lengter etter Kent, for det er alltid Kentsom fyller ut alle papirer.

Da jenta ser ut til å være i ferd med å åpne munnen igjen,avbryter Britt-Marie henne derfor med:

– Får jeg bry Dem med et sted å sette kaffekoppen?Hun sier det med den tydelige tonen som Britt-Marie bru-

ker når hun må hente fram all sin innerste godhet for å kalledet «kopp» selv om det er et plastkrus.

– Hva? utbryter jenta på den andre siden av skrivebordet,som om kopper kan settes hvor som helst, bare.

12

Britt-Marie smiler så sosialt hun kan.– De glemte å gi meg en bordskåner. Jeg vil ikke forårsake

merker i bordet Deres, må De forstå.Jenta på den andre siden av skrivebordet ser ikke ut til å

forstå verdien av en bordskåner. Eller ordentlig servise. Ellerfor den del speil, konstaterer Britt-Marie ut fra jentas fri-syre.

– Æh, det spiller ingen rolle, bare sett den der, sier jentaubekymret og peker på en ledig flate på skrivebordet.

Som om livet var så enkelt. Som om det ikke spiller noenrolle om man bruker bordskåner eller om man organisererbestikkskuffen i riktig rekkefølge. Jenta kakker en penn motpapiret, ved rubrikken for «adresse». Britt-Marie puster ut,særdeles tålmodig, det er slett ikke et sukk.

– Vi setter vel tross alt ikke kaffekopper bare rett på bor-det? Det blir merker i bordet, må De forstå.

Jenta betrakter skrivebordplaten, som ser ut som om småbarn har prøvd å spise poteter fra den. Med høygafler. I mør-ket.

– Æh, det spiller ingen rolle, det er så slitt og ripete fra før!smiler hun.

Britt-Marie skriker innvendig.– De har naturligvis ikke tenkt på at det skyldes at De ikke

bruker bordskåner, konstaterer hun.Hun sier det meget omtenksomt, naturligvis. Slett ikke

som en «passiv aggressiv», som hun en gang hørte Kentsbarn kalle henne da de trodde hun ikke hørte det. Britt-Marie er faktisk ikke passiv aggressiv. Hun er omtenksom.Etter at hun hadde hørt Kents barn si at hun var passiv ag-gressiv, var hun ekstra omtenksom i flere uker.

Jenta på Arbeidsformidlingen ser litt anstrengt ut. Hunmasserer øyebrynene.

– Jo … altså, det var vel Britt du het, ikke sant?– Britt-Marie. Bare søsteren min kaller meg Britt, korrige-

rer Britt-Marie.– Om du bare kan … fylle ut arket. Vær så snill, ber

jenta.

13

Britt-Marie skotter ned på papiret som krever at hun opp-gir hvor hun bor og hvem hun er. Det kreves en urimeligmengde papirarbeid for å få være menneske nå for tiden, deter Britt-Maries bestemte mening. En vanvittig mengde admi-nistrasjon for at samfunnet skal la en få være med.

Til slutt fyller hun motvillig ut navn, personnummer ognummeret til mobiltelefonen. Rubrikken for adresse blirstående tom.

– Hva slags utdannelse har du, Britt-Marie? spør jenta.Britt-Marie holder hardt i håndvesken.– Jeg må få lov til å opplyse Dem om at min dannelse er

utmerket, opplyser hun.– Men ingen formell utdannelse? spør jenta.Britt-Marie puster meget kort ut gjennom nesen. Det er

naturligvis ikke et fnys. Britt-Marie er ikke en sånn som fny-ser.

– Jeg må få lov til å opplyse Dem om at jeg løser enormemengder kryssord. Det gjør man så visst ikke uten dannelse,opplyser hun og føler seg angrepet.

Hun tar en meget liten slurk kaffe. Den smaker slett ikkesom Kents kaffe. Kent lager veldig god kaffe, det sier alle be-standig. Britt-Marie har ansvaret for bordskånerne, og Kenthar ansvaret for kaffen. Det er slik de har skapt et liv sam-men.

– Åh, sier jenta og smiler oppmuntrende og prøver i ste-det med:

– Hva slags arbeidserfaring har du?– Jeg var sist ansatt som serveringsdame. Jeg fikk used-

vanlig gode skussmål, opplyser Britt-Marie.Jenta ser et øyeblikk forhåpningsfull ut. Det går snart

over.– Og når var det? spør hun.– I 1978, svarer Britt-Marie.– Åh, sier jenta og prøver å smile, i et ikke særlig vellyk-

ket forsøk på å skjule den egentlige reaksjonen sin. Så prø-ver hun med:

– Og du har ikke jobbet siden da?

14

– Jeg har jobbet hver dag siden da, jeg har hjulpet minmann i firmaet hans, svarer Britt-Marie fornærmet.

Jenta ser forhåpningsfull ut igjen. Man synes jo at hunburde ha lært nå.

– Og hva slags arbeidsoppgaver hadde du i firmaet?– Jeg tok meg av barna og sørget for at vårt hjem var pre-

sentabelt, svarer Britt-Marie.Jenta smiler for å skjule skuffelsen, slik mennesker gjør

når de ikke forstår forskjellen mellom «en bolig» og «ethjem». Det er faktisk omtenksomheten som er forskjellen.Den sørger for at det finnes bordskånere og ordentlige kaffe-kopper og senger som res opp så stramt om morgenen atKent fleiper med sine bekjente og sier at hvis man snubler idørterskelen på vei inn på soverommet, så er det «mindre ri-siko for beinbrudd om man lander på gulvet enn på senge-teppet». Britt-Marie avskyr at han sier slikt. Siviliserte men-nesker løfter vel tross alt føttene når de går over terskelentil soverommet? Er det for mye forlangt? At man er et men-neske?

Når Britt-Marie og Kent skal reise bort, strør Britt-Mariebakepulver på madrassen og lar det ligge i tjue minutter førhun rer opp. Natronet i bakepulveret suger opp smuss ogfukt, slik at madrassen blir frisk. Natron hjelper mot nestenalt, det er Britt-Maries erfaring. Kent pleier å klage på at deblir sene, men da folder Britt-Marie behersket hendene foranhoftene og sier: «Jeg må sannelig få re opp sengen før vi drar,Kent. Tenk om vi dør!»

Det er grunnen til at Britt-Marie avskyr å reise. Døden.Ikke engang natron hjelper mot døden. Kent sier at hunoverdriver, og da skriker Britt-Marie innvendig. Menneskerdør faktisk stadig vekk når de er ute og reiser, og hva skalfolk da tro hvis gårdeieren må bryte opp døren til leilighetenog finner en ufrisk madrass? At Kent og Britt-Marie levde isitt eget smuss?

Jenta ser på klokken.– O…kei, sier hun.Britt-Marie oppfatter tonen hennes som en smule kritisk.

15

– Barna er tvillinger, og vi har balkong. Det er mer jobbmed balkong enn man skulle tro, forsvarer hun seg derformed.

Jenta nikker forsiktig.– Hvor gamle er barna dine?– Det er Kents barn. De er 30.Jenta nikker langsommere.– Så de har flyttet hjemmefra?– Selvfølgelig.Jenta klør seg i frisyren som om hun leter etter noe i den.– Og du er 63 år?– Ja, svarer Britt-Marie som om dette var høyst uvesent-

lig.Jenta kremter som om det tross alt er litt vesentlig.– Altså, Britt-Marie, helt ærlig. Med finanskrisen og alt

sånt, altså, det er dårlig med jobber for en i din … situa-sjon.

Jenta høres ikke helt ut som om «situasjon» var førsteval-get hennes som avslutning på setningen. Britt-Marie trekkerpusten tålmodig og smiler overbærende.

– Kent sier at finanskrisen er over. Han er entreprenør, måDe forstå. Så han forstår slikt som kanskje ligger litt utenforDeres kompetanseområde.

Jenta blunker unødvendig lenge. Ser på klokken.– Jo, men slik at … jeg har registrert deg her og …Jenta virker stresset. Det stresser Britt-Marie. Hun be-

stemmer seg derfor fort for å prøve å gi jenta en kompliment,for å vise sin gode vilje. Hun ser seg rundt i rommet etter noeå skryte av, og klarer til slutt å si:

– De har en veldig moderne frisyre.Hun smiler så sosialt hun bare kan. Jentas fingertupper

beveger seg beklemt mot hårfestet.– Hva? Å. Takk.– Det er veldig modig å ha så kort hår når De har så stor

panne, nikker Britt-Marie omtenksomt.Jenta ser oppriktig talt en tanke fornærmet ut ved dette,

selv om det var en kompliment. Slik går det tydeligvis når

16

man prøver å være sosial med ungdommer nå for tiden.Jenta reiser seg.

– Takk for at du kom, Britt-Marie. Du er registrert i data-basen vår. Vi tar kontakt!

Hun rekker fram hånden for å si ha det. Britt-Marie reiserseg og plasserer plastkruset med kaffe i hånden hennes.

– Når da? vil hun vite.– Altså, det er vanskelig å si …, sier jenta.Britt-Marie smiler diplomatisk. Ikke på noen måte ankla-

gende.– Jeg skal naturligvis bare sitte og vente. Som om jeg ikke

har noe bedre å gjøre. Er det det De mener?Jenta svelger.– Altså, kollegaen min kontakter deg om et jobbsøker-

kurs, og …– Jeg vil ikke ha kurs. Jeg vil ha arbeid, forklarer Britt-

Marie.– Jo, jo, men det er jo vanskelig å si når det kan dukke opp

noe, prøver jenta.Britt-Marie tar en notisbok opp fra håndvesken.– Skal vi si i morgen, da?– Hva? sier jenta.– Kan det dukke opp noe i morgen? undres Britt-Marie.Jenta kremter.– Altså, det KAN det vel, eller jeg mener …Britt-Marie tar en blyant opp fra vesken, ser forarget først

på blyanten og deretter på jenta.– Kunne jeg få låne blyantspisseren Deres? ber hun.– Blyantspisser? gjentar jenta som om spørsmålet gjaldt

en flere tusen år gammel magisk artefakt.– Jeg må skrive opp møtet vårt på listen, opplyser Britt-

Marie.En del mennesker forstår ikke verdien av lister, men gu-

dene skal vite at Britt-Marie ikke er et av de menneskene.Hun har så mange lister at hun må ha en egen liste som listeropp alle listene. Ellers kan hva som helst skje. Hun kunne jodø. Eller glemme å kjøpe natron.

17

Jenta holder fram en kulepenn og sier noe om «men altsåjeg har ikke tid i morgen», men Britt-Marie er for opptattmed å myse mot kulepennen til å høre.

– Vi skriver vel ikke listen med blekk, vel? utbryter hunslik man gjør til folk som ikke begriper at man i all verdenmå kunne bruke viskelær på listen.

Jenta ser ut som at hun vil at Britt-Marie skal gå.– Jeg har ikke noe annet. Men altså, jeg har ikke tid i mor-

gen, kollegaen min tar kont…– Ha, avbryter Britt-Marie.Britt-Marie sier ofte det. «Ha.» Ikke som i «haha», som

når man ler, men som når man sier «jaha» når man er sær-deles skuffet. Som når man oppdager et vått håndkle slengtned på badegulvet. «Ha.» Britt-Marie snurper alltid sam-men leppene rett etter at hun har sagt det, for å markereat dette «ha» min santen er det siste hun har tenkt å si omsaken. Noe det veldig sjelden er.

Jenta nøler. Britt-Marie holder kulepennen som om den erklissete. Slår opp listen merket «Tirsdag» i notisboken, ogøverst, over «Gjøre rent» og «Handle», skriver hun «Tilba-kemelding fra Arbeidsformidling».

Hun rekker pennen tilbake. Jenta smiler forhåpningsfullt.– Det var hyggelig å treffe deg! Vi tar kontakt! sier hun

som om ingenting av det er helt sant.– Ha, nikker Britt-Marie.Så forlater Britt-Marie Arbeidsformidlingen. Jenta tror

naturligvis at det er siste gangen de treffes, for hun er slettikke klar over det alvoret som Britt-Marie behandler listenesine med. Jenta har åpenbart aldri sett Britt-Maries balkong.

Det er en meget, meget presentabel balkong.

Det er januar ute, vinterkulde i luften, men ikke snø på bak-ken, minusgrader uten bevis. Den verste tiden på året forbalkongplanter. Etter å ha forlatt Arbeidsformidlingen, gårBritt-Marie til en dagligvarebutikk som ikke er hennes van-lige dagligvarebutikk, og handler alt på listen. Hun likerikke å handle alene, for hun liker ikke å kjøre trillevognen.

18

Kent kjører alltid trillevognen, Britt-Marie går ved siden avog holder i kanten på den. Ikke fordi hun prøver å styre, menfordi hun liker å holde i ting mens han også holder i dem.Følelsen av at de er på vei i samme retning.

Hun spiser middagen sin kald, nøyaktig klokken seks.Hun er vant til å sitte oppe hele natten og vente på Kent,så hun prøver å sette hans porsjon inn i kjøleskapet. Mendet eneste kjøleskapet som finnes her, er fylt av veldig småbrennevinsflasker. Hun synker ned på en seng som ikke erhennes, og gnir ringfingeren, en uvane hun har når hun ernervøs. For noen dager siden satt hun på sin egen seng ogsnurret på gifteringen, etter å ha rengjort madrassen ekstragrundig med bakepulver. Nå gnir hun på den hvite flekken ihuden på fingeren der gifteringen pleide å sitte.

Bygningen har en adresse, men den er sannelig hverkenbolig eller hjem. Det står to avlange plastkasser for balkong-planter på gulvet, men hotellrommet har ikke noen balkong.Britt-Marie har ingen å sitte våken hele natten og vente på.

Hun gjør det likevel.