P.C. Cast og Kristin Cast

BrentHouse of Night

Bok 7

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin CastOriginalens tittel: BurnedOversatt av Gry Wastvedt

Copyright 2009 © P.C. Cast og Kristin CastPublished by agreement with Sane Töregård Agency AB. Originally

published in the United States of America by St.Martin’s Press LLC, 2009.Norsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2012Utgitt første gang i innbundet utgave 2011.

ISBN 978-82-02-37405-1

1. utgave, 1. opplag 2012Seriedesign: Cara E. Petrus

Omslagsdesign: Angela GoddardOmslagsfoto: Herman Estevez og Sean Dutty/Getty Images

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012

Trykt på 70g Norbook cream 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Takk

P.C.:

Denne boken ville aldri sett dagens lys hvis det ikke haddevært for tre veldig spesielle menn som velvillig åpnet sineliv, sin historie og sine hjertedører for meg. Jeg sender enstor takk til Seoras Wallace, Alain Mac au Halpine ogAlan Torrance. Enhver feil i fiksjonaliseringen og gjen-fortellingen av deres skotsk-irske myter kan bare leggespå min kappe. Krigere, jeg takker dere. I tillegg: TUSENTAKK til Denise Torrance for at du reddet meg fra alttestosteronet i Klan Wallace!

Da jeg var på Isle of Skye og gjorde research, hadde jegbase i det nydelige Toravaig House. Jeg vil gjerne takkealle som jobber der, for at oppholdet ble så hyggelig – selvom de ikke kunne gjøre noe med regnet!

Av og til må jeg gå inn i det venner og familie kal-ler «skrivehulen» min for å få en bok ferdig. Det måttejeg med Brent, og hulen ble gjort veeeldig komfortabel avPaawan Arora på Grand Cayman Ritz Carlton, sammenmed Heather Lockington og hennes fantastiske stab på detvidunderlige Cotton Tree (www.caymancottontree.com).Tusen takk for at dere gjorde Cayman til mitt andre hjem,slik at jeg kunne gjemme meg for verden og skrive ogskrive og skrive.

Jeg har brukt litt gælisk i denne boken. Ja, det er vanske-

lig å uttale (litt sånn som cherokee), og det er mange ulikevarianter av det (igjen litt sånn som cherokee). Med hjelpfra min(e) skotske ekspert(er) har jeg hovedsakelig bruktgælisk som stammer fra de gamle språkene dalriadisk oggallovidisk fra vestkysten av Skottland og nordøstkystenav Irland. Denne dialekten kalles ofte gal-gælisk eller gal-gael. Alle feil er bare mine.

Kristin:

Takk til trener Mark hos Bootcamp Tulsa and PrecisionBody Art for at han hjalp meg med å føle meg sterk, mek-tig og vakker.

Og takk til The Shawnus for at jeg har fått være i fredog ro!

Begge:

Som alltid verdsetter vi laget vårt på St. Martin’s Press:Jennifer Weis, Matthew Shear, Anne Bensson, Anne Ma-rie Tallberg og det fantastiske designteamet som stadigkommer opp med fantastiske omslag! VI HJERTER SMP!Takk til MK Advertising, som lager de kule websidenewww.pccast.net og www.houseofnightseries.com.

Som alltid sender Kristin og jeg vår hjerteligste takk tilvår fantastiske agent og venn, Meredith Bernstein. Houseof Night ville ikke eksistert uten henne.

Og til slutt, tusen takk til alle våre lojale lesere. Dereer bare verdens beste!

1

Kalona

Kalona løftet hendene. Han nølte ikke. Han var overhodetikke i tvil om hva han måtte gjøre. Han ville ikke tillate atnoe eller noen kom i veien for ham, og denne menneske-gutten sto mellom ham og det han begjærte. Han haddeikke noe spesielt ønske om å drepe gutten; han haddeikke noe spesielt ønske om at han skulle leve videre hel-ler. Han gjorde det han gjorde fordi det var nødvendig,simpelthen. Han følte ingen anger eller sorg. Slik haddedet vært i århundrene etter at han falt – Kalona følte vel-dig lite. Så uten særlig kval vred den bevingede udødeligeom nakken på gutten og gjorde ende på livet hans.

«Nei!»Den dype smerten som lå i det ene ordet, frøs Kalonas

hjerte til is. Han slapp guttens livløse kropp og virvletrundt akkurat i tide til å se Zoey komme stormende motham. Blikkene deres møttes. I hennes var det fortvilelseog hat. I hans var det en umulig benektelse. Han forsøkteå formulere ordene som ville få henne til å forstå – somkanskje ville få henne til å tilgi ham. Men ikke noe hankunne si, ville endre det hun hadde sett, for selv om hankunne utrette mirakler, ville han ikke rekke det.

7

Zoey kastet elementet ånds fulle kraft mot ham.Kraften traff den udødelige, traff ham med slik kraft

at det overskred det fysiske. Ånd var hans essens – hanskjerne – elementet som hadde holdt ham i live i flere hundreår, og som alltid hadde fått ham til å føle seg mest kom-fortabel, men også mektigst. Han ble svidd av Zoeys an-grep. Det løftet ham med slik kraft at han ble slengt overden høye steinmuren som skilte vampyrenes øy fra Vene-ziabukta. Det iskalde vannet omsluttet ham, det pressetseg mot ham. Et øyeblikk var smerten som Kalona følte,så dødelig at han ikke kjempet imot. Kanskje han skullela denne grusomme kampen for livet og dets kvaler taslutt. Kanskje han nok en gang skulle la seg bli forvist avhenne. Men mindre enn et hjerteslag etter at han haddetenkt den tanken, følte han det. Zoeys sjel brast, og likesikkert som at hans fall hadde ført ham fra én verden tilen annen, forlot hennes sjel denne verden.

Denne vissheten såret ham mer enn at hun hadde an-grepet ham.

Ikke Zoey! Han hadde aldri ment å gjøre henne vondt.Selv gjennom alt Neferets renkespill, gjennom alle Tsi Sgilismanipulasjoner og planer, hadde han holdt fast på viss-heten om at han, til tross for alt, ville bruke sine enormeudødelige krefter til å sørge for at ingenting skjedde medZoey, for til sjuende og sist var hun det nærmeste hankunne komme Nyx i denne verden – og denne verden varden eneste for ham nå.

Kalona kjempet for å komme seg etter Zoeys angrep,og idet han trakk den sterke kroppen sin opp av bølgenesom holdt ham fanget, sank sannheten inn i ham. Det varhans skyld at Zoeys sjel var borte, og det betydde at hunville dø. Ved første pust slapp han ut et fortvilet rop somvar som et ekko av hennes siste ord: «Nei!»

8

Etter fallet – hadde han virkelig trodd at han ikke haddefølelser? Han hadde vært en tosk som hadde tatt feil, også grundig feil. Følelsene flommet i ham der han strevdefor å fly like over vannflaten, de hamret løs på den al-lerede sårede sjelen hans. Med sløret, mørkt blikk stirrethan over lagunen, myste for å se lysene som ropte land.Han ville aldri klare å komme seg helt inn dit. Det måttebli palasset. Han hadde ikke noe valg. Med sine siste kref-ter slo Kalona med vingene i den iskalde luften, løftet segover muren og falt sammen på den stivfrosne bakken.

Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget der i detkalde mørket i den knuste natten mens følelsene overvel-det den opprørte sjelen. Et sted dypt nede i sinnet kjentehan igjen det som hadde skjedd ham. Han hadde falt igjen,men denne gangen var det mer sjelelig enn fysisk – selvom det virket som om kroppen ikke lystret ham lenger.

Han følte hennes nærvær før hun snakket. Det haddevært slik mellom dem helt fra starten av. Om han virke-lig ønsket det slik eller ikke – de følte ganske enkelt hver-andres nærvær.

«Du lot Stark se at du drepte gutten!» Neferets stemmevar kaldere enn vinterhavet.

Kalona snudde hodet slik at han kunne se mer enn tåenpå stilettskoen hennes. Han kikket opp på henne, blunketfor å klarne synet.

«Uhell.» Han klarte å finne igjen stemmen, en ras-pende, hviskende stemme. «Zoey skulle ikke ha værtder.»

«Uhell aksepteres ikke, og jeg bryr meg ikke det minsteom at hun var der. Faktisk er resultatet av at hun så,ganske så greit.»

«Vet du at sjelen hennes brast?» Kalona hatet den una-turlige svakheten i stemmen og den fremmede mattheten

9

i kroppen nesten like mye som han hatet effekten somNeferets iskalde skjønnhet hadde på ham.

«Jeg tror de fleste vampyrene på øya vet det. Typisknok var ikke Zoeys sjel særlig lavmælt da den tok farvel.Men jeg undres på hvor mange av vampyrene som ogsåmerket det slaget jentungen ga deg rett før hun dro.» Ne-feret dunket seg tankefullt på haken med en lang, skarpfingernegl.

Kalona holdt seg taus, han strevde med å samle seg ogtrekke sammen de frynsete kantene av sin sønderrevne sjel,men jorden som kroppen hans presset mot, var for virke-lig, og han hadde ikke krefter til å strekke seg opp for åmate sjelen med de flyktige restene av Annenverdenen somfløt over ham.

«Nei, jeg tror ikke noen av dem merket det,» fortsatteNeferet med sin kjøligste, mest kalkulerende stemme. «In-gen av dem er forbundet med mørket, med deg, på sammemåte som jeg. Stemmer ikke det, elskling?»

«Vi har en helt unik forbindelse,» fikk Kalona seg tilå si, selv om han plutselig ønsket at det han sa, ikke varsant.

«Nettopp …» sa hun, fremdeles opptatt av sine egnetanker. Så videt øynene hennes seg ut idet hun plutseligforsto noe nytt. «Jeg har lenge lurt på hvordan A-ya kunneklare å såre deg, som fysisk sett er en mektig udødelig,såpass at de latterlige cherokeeheksene kunne fange degnedi jorden. Jeg tror lille Zoey nettopp har gitt meg sva-ret som du har vært svært så nøye med å holde skjult formeg. Kroppen din kan skades, men bare gjennom sjelendin. Er ikke det fascinerende?»

«Jeg blir bra igjen.» Han la så mye styrke i stemmensom han kunne oppdrive. «Hjelp meg tilbake til Capriog slottet der. Ta meg med opp på taket, så nær himme-

10

len som jeg kan komme, så vil jeg få kreftene mine til-bake.»

«Det tror jeg så gjerne – hvis noe slikt hadde falt meginn. Men jeg har andre planer for deg, elskling.» Neferethevet armene og holdt dem utstrakt over ham. Mens hunfortsatte å snakke, begynte hun å flette de lange fingrenei luften og skape kompliserte mønstre, lik en edderkoppsom spinner sitt nett. «Jeg vil ikke tillate at Zoey blanderseg borti våre saker igjen.»

«En brusten sjel er en dødsdom. Zoey er ingen trus-sel mot oss lenger,» sa han. Med et megetsigende blikkholdt Kalona øye med Neferet. Hun dro til seg det klis-sete mørket han kjente så altfor godt. Han hadde tilbraktflere liv i kamp mot det mørket før han omfavnet detskalde kraft. Det pulserte og fløt så velkjent, urolig un-der fingrene hennes. Hun burde egentlig ikke kunne styremørket så lett. Tanken drev som ekkoet fra et dødsskrallgjennom det slitne hodet hans. En yppersteprestinne skalegentlig ikke ha så store krefter.

Men Neferet var ikke bare en simpel yppersteprestinnelenger. Hun hadde vokst ut av den rollen for en stund si-den, og hun hadde ingen problemer med å kontrollere detsydende mørket hun mante fram.

Hun er i ferd med å bli udødelig, tenkte Kalona. Dadette virkelig gikk opp for ham, skjøt redselen gjennomham og slo seg sammen med angeren og fortvilelsen somallerede sydet inni Nyx’ falne kriger.

«Man skulle jo tro at det var en dødsdom,» sa Neferetrolig mens hun trakk flere og flere av de blekkaktige tråd-ene til seg, «men Zoey har den fryktelige uvanen at hunalltid overlever. Denne gangen vil jeg sørge for at hun dør.»

«Zoeys sjel har også for vane å reinkarnere,» sa hanfor å erte henne opp slik at hun mistet fokus.

11

«Da vil jeg knuse henne igjen og igjen!» Neferets kon-sentrasjon ble bare sterkere av raseriet som ordene hansvekket. Mørket hun spant, ble mer intenst, det vred seg iluften rundt henne mens det sydet av kraft.

«Neferet.» Han prøvde å nå inn til henne ved å brukenavnet hennes. «Vet du egentlig hva det er du forsøker åstyre?»

Blikket hennes møtte hans, og for første gang så Kalonaden røde flekken som lå dypt i mørket i øynene hennes.«Selvfølgelig gjør jeg det. Det er hva mindreverdige kal-ler ondskap.»

«Jeg er ingen mindreverdig, og jeg har også kalt detondskap.»

«Ah, men det er flere hundre år siden.» Latteren hør-tes ond ut. «Men det virker som om du i det siste harlevd for mye i skyggene av fortiden, istedenfor å nyte denskjønne, mørke kraften i nåtiden. Jeg vet hvem som erskyld i det.»

Med en kraftanstrengelse klarte Kalona å sette seg opp.«Nei. Du får ikke bevege deg.» Neferet knipset en fin-

ger mot ham, og en tråd av mørke kveilet seg rundt halsenhans, strammet til og rykket ham ned så han ble naglettil bakken.

«Hva er det du vil at jeg skal gjøre?» hveste han.«Jeg vil at du skal følge etter Zoeys sjel til Annenver-

denen for å sørge for at ingen av hennes venner» – hunsnerret fram ordet – «klarer å finne en måte å lokke hennetilbake til kroppen hennes på.»

Sjokket skjøt gjennom den udødelige. «Nyx har forvistmeg fra Annenverdenen. Jeg kan ikke følge etter Zoeydit.»

«Å, men du tar feil, kjære deg. Du skjønner det, du ten-ker alltid for bokstavelig. Nyx kastet deg ut – du falt – du

12

kan ikke dra tilbake. I mange hundre år har du trodd atdet ikke er noe å gjøre med den saken. Vel, du kan ikkegjøre noe med den, bokstavelig talt.» Hun sukket drama-tisk mens han stirret uforstående på henne. «Det var bareden deilige kroppen din som ble forvist. Sa Nyx noe omden udødelige sjelen din?»

«Det var ikke nødvendig. Hvis sjelen skilles fra krop-pen over lang tid, vil kroppen dø.»

«Men kroppen din er ikke dødelig, og det betyr at denkan skilles fra sjelen din i det uendelige uten at den dør,»sa hun.

Kalona slet med å skjule redselen som ordene hennesvekket i ham. «Det stemmer at jeg ikke kan dø, men detbetyr ikke at jeg ikke vil ta skade av det hvis sjelen for-later kroppen min og blir lenge borte.» Jeg kan bli gam-mel … bli gal … bli et skall av meg selv som aldri kandø … Mulighetene svirret rundt i hodet hans.

Neferet trakk på skuldrene. «Da må du sørge for å ut-føre oppdraget raskt, slik at du kan gjenforenes med dindeilige, udødelige kropp før den skades permanent.» Hunsmilte forførende til ham. «Jeg ville ikke like det om detskjedde noe med kroppen din, elskling.»

«Ikke gjør dette, Neferet. Du setter i gang ting du vilmåtte betale for, og ikke engang du vil like konsekven-sene det får.»

«Ikke tro at du kan true meg! Jeg slapp deg fri frafengselet ditt. Jeg elsket deg. Men så måtte jeg se på atdu innyndet deg hos den klynkende ungjenta. Jeg vil hahenne ut av livet mitt! Konsekvenser? Jeg tar imot demmed åpne armer! Jeg er ikke den svake yppersteprestin-nen til en regelrytter av en gudinne lenger. Skjønner duikke det? Hadde du ikke vært så distrahert av det bar-net, ville du visst det uten at jeg trengte å fortelle deg det.

13

Jeg er udødelig, akkurat som du, Kalona!» Stemmen varskremmende, forsterket av hennes nye kraft. «Vi passerperfekt sammen. Det mente du også før, og du vil kommetil å mene det igjen, når Zoey Redbird ikke finnes len-ger.»

Kalona stirret på henne. Det gikk opp for ham at Ne-feret virkelig var ravende gal. Han lurte på hvordan detkunne ha seg at galskapen bare gjorde henne enda mek-tigere, enda vakrere.

«Nå skal du få høre hva jeg har bestemt,» fortsatte hunmetodisk. «Jeg skal ta godt vare på den sexy, udødeligekroppen din under bakken mens sjelen din drar til An-nenverdenen og sørger for at Zoey ikke kommer tilbakehit.»

«Nyx vil aldri tillate det!» Ordene datt ut av ham førhan rakk å stanse dem.

«Nyx begrenser aldri den frie viljen. Som hennes tid-ligere yppersteprestinne vet jeg hundre prosent sikkert athun vil gi deg lov til å velge å reise tilbake til Annenverde-nen i ånden,» sa Neferet slu. «Og husk det, Kalona, minhjertenskjær, at om du sørger for at Zoey dør, da fjernerdu det siste som hindrer oss i å herske sammen. Du ogjeg vil bli så mektige som ingen har vært før i denne fan-tastiske, moderne verden. Bare tenk – vi vil legge mennes-kene under oss slik at vampyrene igjen kan herske medalt det bringer med seg av skjønnhet og ubegrenset makt.Jorden vil være vår. Vi vil virkelig bringe den vidunder-lige fortiden til live igjen!»

Kalona visste at hun spilte på hans svakheter. Han for-bannet seg selv for at han hadde avslørt så mye av sineinnerste hemmeligheter for henne. Han hadde stolt påhenne, så Neferet visste at siden han ikke var Erebus, villehan aldri kunne herske ved Nyx’ side i Annenverdenen, og

14

dermed var han tvunget til å gjenskape så mye som mu-lig av det han hadde tapt, her i den moderne verdenen.

«Du skjønner det, elskling, at når man ser logisk pådet, er det bare rett og rimelig at du følger etter Zoey ogkutter forbindelsen mellom sjelen og kroppen hennes. Dettjener faktisk dine høyeste ønsker.» Neferet snakket somom de pratet om noe ganske dagligdags, som å velge stofftil en ny aftenkjole.

«Hvordan skal jeg klare å finne Zoeys sjel?» Han prøvdeå høres like uberørt ut som henne. «Annenverdenen erenorm, bare gudene og gudinnene har den fulle oversik-ten.»

Neferets uttrykksløse ansikt strammet seg, og det gjordedet vanskelig å se på den grusomme skjønnheten. «Ikkelat som du ikke har en forbindelse med sjelen hennes!»Den udødelige Tsi Sgili trakk pusten dypt. Så fortsattehun i en mindre ilter tone. «Bare innrøm det, elskling; dukan finne Zoey der hvor ingen andre kan. Hva velger du,Kalona? Å herske over jorden ved min side, eller vil dufortsette å være en slave av fortiden?»

«Jeg velger å herske. Jeg vil alltid velge å herske,» sahan uten å nøle.

I det samme han sa det, forandret Neferets øyne seg.Det grønne i dem ble fullstendig lilla. Hun vendte de glø-dende kulene mot ham – holdt, fanget, forhekset. «Så hørmeg, Kalona, Nyx’ falne kriger, jeg sverger på å passe påkroppen din. Når Zoey Redbird, Nyx’ ynglingeyppers-teprestinne, ikke er mer, sverger jeg på at jeg vil fjernedisse mørke kjettingene og tillate sjelen din å vende til-bake. Så vil jeg ta deg med opp på taket på slottet vårtpå Capri og la himmelen puste liv og styrke i deg slik atdu vil herske over denne verden som min gemal, min be-skytter, min Erebus.» Mens Kalona stirret, uten makt til

15

å stanse henne, dro Neferet en lang, spiss fingernegl overhåndflaten på sin høyre hånd. Hun rundet hånden for åsamle blodet i den, så holdt hun den fram, bød fram blo-det. «Ved blodet gjør jeg krav på denne makt; ved blo-det binder jeg min ed.» Rundt henne flimret Mørket ogsenket seg over hånden hennes mens det vred seg, skalvog drakk. Kalona kunne føle at Mørket dro i ham. Detsnakket til sjelen hans, forførende, hviskende.

«Ja!» Ordet var et gutturalt stønn idet Kalona ga segover til det grådige mørket.

Da Neferet fortsatte, var stemmen sterkere, den svul-met av kraft. «Du har selv valgt at jeg besegler denne edenmed Mørket med blod, men hvis du svikter meg og bry-ter den –»

«Jeg skal ikke svikte deg.»Smilet var overjordisk vakkert. Øynene hennes lyste av

blod. «Hvis du, Kalona, Nyx’ falne kriger, bryter denneeden og mislykkes i min edsvorne jakt på å knuse ZoeyRedbird, Nyx’ ynglingeyppersteprestinne, skal jeg herskeover sjelen din like lenge som du er udødelig.»

Svaret kom ubedt til ham, framkalt av det forførendeMørket, som han i flere hundre år hadde valgt istedenforLyset. «Hvis jeg mislykkes, skal du herske over sjelen minlike lenge som jeg er udødelig.»

«Slik lyder min ed.» Igjen kuttet Neferet seg i håndenslik at hun lagde et blodig kryss i huden. Den kopperak-tige duften drev over til Kalona som var den røyk somsteg fra et bål, da hun igjen hevet hånden til Mørket. «Slikskal det bli!» Neferets ansikt ble forvrengt av smerte daMørket drakk blodet hennes igjen, men hun lot seg ikkemerke med det – hun rørte seg ikke før luften rundt hennepulserte, oppsvulmet av hennes blod og hennes ed.

Først da senket hun hånden. Tungen var som en slan-

16

getunge, der den slikket de røde strekene for å stanse blød-ningen. Neferet gikk bort til ham, bøyde seg og la hendeneforsiktig på hvert kinn, slik han selv hadde holdt mennes-kegutten før han tok livet av ham. Han merket Mørketsom pulserte rundt og inni henne, en rasende okse somivrig ventet på sin herskerinnes ordre.

De blodrøde leppene stanset rett før de berørte hans.«Med kraften som strømmer gjennom blodet mitt, og vedstyrken fra livene jeg har tatt, befaler jeg dere, mine deiligeMørkets tråder, å trekke denne udødeliges sjel fra krop-pen hans og skynde dere til Annenverdenen med den. Gåog gjør som jeg befaler, så sverger jeg på at dere skal fålivet til en uskyldig dere ikke har klart å ødelegge, somoffer. Jeg ber om at det slik må bli!»

Neferet trakk pusten dypt. Kalona så de mørke trådenehun mante fram, åle seg mellom de fyldige, røde leppene.Hun trakk Mørket godt inn, til slutt var hun helt opp-svulmet av det, og så la hun munnen sin over hans. Medet formørket, blodsmittet kyss blåste hun Mørket inn iham med slik kraft at den rev den allerede sårede sjelenhans ut av kroppen. Mens sjelen skrek ut sin lydløse kval,ble Kalona tvunget opp, opp og inn i den verdenen somhans Gudinne hadde forvist ham fra, mens kroppen bleliggende igjen livløs, fastlenket, edsbunden til ondskapenpå Neferets nåde.

2

Refaim

Den klangfulle trommingen var som en udødeligs hjerte-slag: evigvarende, oppslukende, overveldende. Den run-get gjennom Refaims sjel i rytme med blodet somstrømmet taktfast. Og så, i takt med trommen, tok deeldgamle ordene form. De tvinnet seg rundt kroppenhans slik at selv mens han sov, allierte pulsen seg i har-moni med den tidløse melodien. I drømmen sang kvin-nene:

Du eldgamle som sover, venter på å våkneNår jordens makt gråter hellig rødtBlir merket sant; Dronning Tsi Sgili vil våkeHan vil fra sin grav bli født

Sangen var forførende, og lik en labyrint fortsatte og fort-satte den.

Gjennom hånden til den døde settes han friGrusom skjønnhet, monstrøs praktHersket over igjen skal de bliKvinner skal knele for hans mørke makt

18

Musikken var en hviskende fristelse. Et løfte. En vel-signelse. En forbannelse. Minnet om hva sangen spådde,gjorde Refaims sovende kropp rastløs. Han rykket til, ogsom om han var et forlatt barn, mumlet han et ord, etspørsmål: «Far?»

Melodien ble avsluttet med et rim Refaim hadde lærtfor flere hundre år siden:

Kalonas sang lyder uten harmeMens vi slakter med kald varme

«… slakter med kald varme.» Selv i søvne reagerte Re-faim på ordene. Han våknet ikke, men hjertet begynte åslå raskere – hendene krøllet seg til knyttnever – musklenespente seg. I buen mellom søvn og våken tilstand hakkettrommingen litt før den stanset helt, og de lave kvinne-stemmene ble erstattet av en dyp, altfor velkjent stemme.

«Forræder … feiging … sviker … løgner!» Mannsstem-men var en forbannelse. Det rasende litaniet trengte seginn i Refaims drømmer og rev ham ut av søvnen.

«Far!» Refaim spratt opp og slengte av seg gamle avi-ser og pappesker han hadde brukt til å lage seg et rede.«Far, er du her?»

Han oppfattet et hint av bevegelse i sidesynet. Hansprang fram så smerten jog gjennom den skadede vingenda han kikket ut fra det dype mørket inne i skapet.

«Far?»Innerst inne visste han at Kalona ikke var der, selv før

strimen av lys og bevegelse tok form og ble til et barn.«Hva er du?»Refaim fokuserte det brennende blikket på jenta. «For-

svinn, ditt spøkelse.»Istedenfor å fordufte, slik hun burde ha gjort, skulte

19

barnet på ham med smale øyne. Hun virket nysgjerrig.«Du er ingen fugl, men du har vinger. Og du er ikke engutt, men du har armer og bein. Og øynene dine er somhos en gutt, bortsett fra at de er røde. Så hva er du?»

En bølge av raseri strømmet gjennom Refaim. I en raskbevegelse som fikk hvitglødende smerte til å jage gjennomkroppen, hoppet han ut av skapet. Han landet bare noenfå skritt fra spøkelset – som et rovdyr, farlig, klar til åforsvare seg.

«Jeg er et mareritt som har fått liv, spøkelse! Forsvinnog la meg være i fred før du får lære deg at det finnes tingå frykte som er mye verre enn døden.»

Barnespøkelset tok et lite skritt bakover da han komstyrtende ut av skapet, slik at skulderen hennes nå strøkmot den lave vindusruten. Men så stanset hun mens hunfremdeles stirret nysgjerrig på ham med intelligente øyne.

«Du ropte på faren din i søvne. Jeg hørte deg. Du kanikke lure meg. Jeg er smart sånn, og jeg husker ting. Dess-uten er jeg ikke redd deg, for du er jo bare såret og alene.»

Så la barnespøkelset armene i kors over det smale brys-tet, slengte det blonde håret bakover og forsvant, slik atRefaim ble igjen akkurat slik hun hadde beskrevet ham:såret og alene.

Knyttnevene løsnet litt. Hjertet roet seg. Refaim tram-pet tungt tilbake til det provisoriske redet og lente hodetmot skapet bak seg.

«Patetisk,» mumlet han høyt. «Favorittsønnen til eneldgammel udødelig er henvist til å gjemme seg og til åsnakke med spøkelset etter et menneskebarn.» Han for-søkte å le, men klarte det ikke. Ekkoet fra musikken idrømmen, fra fortiden, drønnet fremdeles i luften rundtham. Det gjorde også den andre stemmen – den som hankunne sverge på tilhørte faren.

20

Han kunne ikke sitte lenger. Han ignorerte smerten i ar-men og den kvalmende pinen i vingen. Hvor lenge haddehan vært her, såret, utslitt etter flukten fra jernbanebyg-ningen, sammenkrøpet i et skap? Han visste ikke. Haddedet gått én dag? To?

Hvor var hun? Hun hadde jo sagt at hun ville kommetil ham om natten. Og her var han, på det stedet StevieRae hadde sendt ham til, men hun hadde ikke kommet.

Med en lyd full av selvforakt forlot han skapet og re-det sitt, snek seg forbi vinduet hvor jenta hadde materia-lisert seg, og bort til døren som førte opp til en balkongpå taket. Instinktet hadde fått ham til å gå opp i tredjeetasje i det tomme huset da han ankom rett etter morgen-gry. Da det endelig var slutt på selv hans enorme krefter,hadde han bare tenkt på å være i trygghet og på å sove.

Men nå var han altfor våken.Han stirret ut over det folketomme museumsområdet.

Isen som hadde falt fra himmelen i flere dager, falt ikkelenger, men de store trærne som omringet de rullende åsenesom Gilcrease Museum og det forlatte huset var bygd på,hadde bøyde og knekte greiner. Refaim hadde godt natt-syn, men han kunne ikke oppfatte en eneste bevegelseutenfor. Bolighusene som fylte opp området mellom mu-seet og sentrum av Tulsa, var nesten like mørke som dehadde vært da han kom hit i grålysningen. Små lysprikkerkunne skimtes her og der – ikke noe overveldende elek-trisk lys slik Refaim var blitt vant til at det var i byen. Detvar bare svakt skinn fra flakkende stearinlys – ingentingsammenlignet med den majestetiske strømmen denne ver-den kunne oppvise.

Det var selvfølgelig ikke noe mysterium at det var slik.Ledningene som førte strømmen til husene til modernemennesker, var like ødelagte som de istunge tregreinene.

21

Refaim visste at det var godt nytt for ham. Bortsett frade falne greinene og annet rusk og rask som lå på veiene,var gatene ganske framkommelige. Hvis den store elek-triske maskinen ikke hadde vært ødelagt, ville det kryddav mennesker her etter hvert som hverdagen tok til igjen.

«Strømmangelen holder menneskene borte,» mumlethan for seg selv. «Men hva er det som holder henne borte?»

Han slapp ut en lyd i ren frustrasjon, så rev han oppden ødelagte døren, og søkte automatisk ut under denåpne himmelen, for den var som balsam for nervene. Luf-ten var kjølig, luftfuktigheten høy. Tåken hang lavt somtunge tepper over vintergresset, som om jorden ville dekkeseg til for blikket hans.

Han hevet blikket og trakk pusten i skjelvende hiv. Hantrakk inn himmelen. Den virket unaturlig lys i kontrasttil den mørke byen. Stjernene hilste ham, det sammegjorde en smal månesigd.

Alt inni Refaim skrek etter himmelen. Han ville ha denunder vingene sine, ville at den skulle stryke mot denmørke, fjærkledde kroppen som et kjærtegn fra den mo-ren han aldri hadde kjent.

Den uskadde vingen foldet seg ut av seg selv, den varlengre enn en voksen mann. Den andre vingen skalv, ognatteluften som Refaim hadde trukket inn, for ut av hami et smertestønn.

Knust! Ordet for gjennom hodet hans.«Nei. Det er ikke sikkert.» Refaim snakket høyt. Han

ristet på hodet, prøvde å riste av seg den uvanlige trøtt-heten som gjorde at han følte seg stadig mer hjelpeløs– stadig mer skadet. «Konsentrer deg!» skjente han påseg selv. «Det er på tide å finne far.» Han var ikke heltbra ennå, men selv om hodet var slitent, var det klarereenn det hadde vært siden fallet. Han burde klare å finne

22

et spor etter far. Uansett hvor mye tid og avstand som låmellom dem, var de bundet sammen av blod og ånd ogspesielt udødelighetens gave som Refaim hadde fått vedfødselen.

Refaim kikket opp på himmelen, og tenkte på luftstrøm-mene som han var så vant til å flyte på. Han trakk pustengodt inn, løftet den friske armen og strakte hånden ut i etforsøk på å røre ved de flyktige strømmene og restene avsvart magi fra Annenverdenen som hang igjen i dem. «Lameg føle ham!» sa han høyt og bønnfallende ut i natten.

Et øyeblikk trodde han at han kjente antydning til etsvar langt, langt mot øst. Men så følte han bare at hanvar utslitt. «Hvorfor kan jeg ikke føle deg noe sted, far?»Frustrert og uvanlig utslitt lot han hånden falle ned langssiden igjen.

Uvanlig sliten …«Ved alle guder!» Plutselig visste Refaim hva det var

som hadde sugd alle kreftene ut av ham slik at han barevar et skall av seg selv. Han visste hvorfor han ikke kunneføle stien faren hadde tatt. «Det er hennes skyld.» Stem-men var hard. Øynene lyste blodrødt.

Ja, han var hardt skadd; men han var sønn av en udø-delig. Kroppen burde allerede ha kommet i gang med hel-bredelsesprosessen. Han hadde sovet – to ganger etter atkrigeren hadde skutt ham ned fra himmelen. Hodet hansklarnet. Søvnen burde ha gjort ham sterkere. Selv om vin-gen aldri ville bli bra, noe han mistenkte, burde resten avkroppen ha vært merkbart bedre. Han burde ha fått til-bake kreftene.

Men Den røde hadde drukket blodet hans, preget medham. Og dermed hadde hun forstyrret balansen av udø-delig kraft i ham.

Raseriet steg og møtte frustrasjonen som allerede lå der.

23

Hun hadde brukt ham og kastet ham vekk.Akkurat slik som far hadde gjort.«Nei!» rettet han seg øyeblikkelig. Far var blitt jaget

vekk av ynglingeyppersteprestinnen. Han ville komme til-bake når det var mulig, og da skulle Refaim være ved sinfars side igjen. Det var Den røde som hadde brukt hamog kastet ham.

Hvorfor vekket denne tanken en slik nysgjerrig, merke-lig smerte inni ham? Han ignorerte følelsen og løftet an-siktet mot den velkjente himmelen. Han hadde ikke vil-let prege. Han hadde bare reddet henne fordi han skyldtehenne livet, og han visste altfor godt at en av de størstefarene i denne verdenen, og i den neste også, var kraftensom lå i ikke å betale tilbake når man skyldte noen livet.

Vel, hun hadde reddet ham – funnet ham, gjemt hamog så sluppet ham fri, men på taket av stasjonsbygnin-gen hadde han betalt gjelden sin ved å hjelpe henne medå unnslippe den visse død. Han skyldte henne ikke lengerlivet. Refaim var sønn av en udødelig, ikke en svak men-neskemann. Han tvilte ikke på at han ville kunne brytepregingen – denne latterlige konsekvensen av å ha reddetlivet hennes. Han ville bruke det han hadde igjen av kref-ter, til å ønske den bort, og da ville helbredelsesprosessensettes i gang for alvor.

Han pustet inn natten igjen. Han ignorerte kraftløshe-ten i kroppen og konsentrerte all sin viljestyrke.

«Jeg påkaller de eldgamle udødeliges krefter, som ogsåer min fødselsrett å herske over, til å bryte –»

En bølge av fortvilelse strømmet gjennom ham. Refaimvaklet bort til balkongrekkverket. Tristheten strålte gjen-nom kroppen med slik styrke at den tvang ham ned påkne. Der ble han stående og gispe av smerte og sjokk.

Hva er det som skjer med meg?

24

Så ble han fylt av en merkelig, fremmed frykt, og Re-faim begynte å forstå.

«Dette er ikke mine følelser,» sa han til seg selv idet hanprøvde å finne sitt eget senter inne i denne malstrømmenav fortvilelse. «Dette er hennes følelser.»

Refaim gispet da frykten ble etterfulgt av håpløshet. Hanstålsatte seg for det stadig pågående angrepet, strevde forå reise seg, sloss mot bølgene av Stevie Raes følelser. Re-solutt tvang han seg til å holde på konsentrasjonen trossangrepet som gjorde ham mer og mer utmattet. Han måtteklare å nå inn til maktens sted som lå innelåst i dvale fordet meste av menneskeheten, og blodet hans var nøkke-len dit inn.

Refaim begynte påkallelsen på nytt. Denne gangenhadde han et helt annet formål med det.

Senere sa han til seg selv at han hadde reagert helt auto-matisk – at han hadde gjort det på grunn av innflytelsenfra pregingen mellom dem; den var ganske enkelt krafti-gere enn han hadde trodd. Det var den pokkers pregin-gen som hadde fått ham til å tro at den sikreste, raskesteveien til å få slutt på de voldsomme følelsene som strøm-met over ham fra Den røde, var å dra henne til seg og påden måten ta henne vekk fra hva det nå enn var som på-førte henne slik smerte.

Det kunne ikke være fordi han mislikte at hun haddedet vondt. Det kunne umulig være det.

«Jeg påkaller de eldgamle udødeliges krefter, som ogsåer min fødselsrett.» Han sa det fort. Han ignorerte smer-ten i den sårede kroppen, han dro til seg energi fra nat-tens dypeste skygger, og så kanaliserte han den kraftengjennom seg og ladet den med udødelighet. Det glitret iluften rundt ham da den fikk en mørklilla glød over seg.«Gjennom min far, Kalonas udødelige kraft, sender jeg deg

25

til min –» Han tidde brått. Hans? Hun var ikke hans noesom helst. Hun var … hun var … «Hun er Den røde! Defortapte vampyrenes yppersteprestinne,» sa han til slutt.«Hun er knyttet til meg gjennom en blodspreging og fordijeg skylder henne livet. Gå til henne. Styrk henne. Trekkhenne til meg. Ved det udødelige i meg befaler jeg dette!»

Den røde tåken oppløste seg umiddelbart og for sør-over. Tilbake i den retningen han hadde kommet fra. Til-bake for å finne henne.

Refaim stirret etter den. Så ventet han.